Orbans gule hær

Av Roy Freddy Andersen (tekst og foto)

MISKOSC/BUDAPEST (Dagavisen): Klokken er ett på dagen, det er en kald vinteronsdag og Jósef Csonka (50) og Mária Gaal (54) går løs på nok en gate i hovedstaden Budapest. Blikkene jakter etter søppel og rot. Samvittighetsfullt glir de to langs fortauskantene og rundt bilene og sjekker, slik de har gjort siden klokken syv i dag tidlig. De feier. Tar opp. Går videre. Koster. Tar opp. Feier. Dagen lang.

I mange år har de arbeidet slik for å få utbetalt en sum penger som ikke regnes som nok til livets opphold. Men alternativet er verre: Å få absolutt ingenting. I realiteten har de ikke noe valg.
– Jeg gjør dette bare fordi jeg må og fordi jeg er nødt til å gjøre dette for å overleve. Hvis ikke mister jeg alle pengene. Jeg ville heller ha vært rundt og søkt jobber. Det føles ut som et tungt og meningsløst liv.
József sukker der han støtter seg til den grønne dunken og tar seg noen minutter pause. Han er dyster. I fire år har han vært en av de svært mange som mottar det som i Ungarn kalles arbeidsprogram, på engelsk «workfare» – i motsetning til welfare. Eller på norsk: «Arbeid for trygd». Det betyr at han hver morgen klokken 0700 må melde seg for en kommunalt selskap som setter ham i arbeid. Stort sett til å feie gatene.
– Når skal jeg få muligheten til å lete etter en vanlig jobb? Jeg må jo gå her i gatene og feie hver dag. Myndighetene sier de vil ha folk tilbake i arbeid, men det er ikke sant. Hvis det var tilfelle, ville jeg ikke ha jobbet slik i år etter år, forteller 50-åringen oppgitt.

Det nasjonalpopulistiske regjeringspartiet Fidesz, med omstridte Viktor Orbán som landets sterke mann og statsminister, har de siste årene strammet grepet kraftig rundt arbeidsledighetstrygd, øvrige sosialstønader og fra 1. mars; barnetrygden. Stadig flere absolutte krav blir stilt for å kunne motta penger til livsopphold.
– I stedet for at innbyggerne våre skal være passive mottakere av sosialtrygd, gir vi folk arbeid, men også mer penger. Vi forsøker å lage et samfunn der alle som vil delta og være med å arbeide, skal få muligheten til det. De som ikke ønsker å bidra, kan heller ikke få noe, sier regjeringstalsmann Zoltán Kovács til Dagsavisen.
Han mener programmet er en vinn-vinn-situasjon for alle.
Motstanderne av politikken mener Orbán i realiteten har erklært krig mot de fattige og de svakeste gruppene i landet. Og at regjeringens underliggende politiske budskap er at folk må komme seg opp om morgenen og jobbe – ikke drive dank for staten og skattebetalernes penger.  
En slik retorikk klinger godt hos de mange som rynker på nesen over romabefolkningen i de østlige områdene, der de sosiale problemene er svært store og arbeidsledigheten skyhøy.

Statsminister Viktor Orbán strammer inn velferdsordningene. FOTO: NTB SCANPIX

Den skjerpede politikken er så langt godt mottatt blant dem som bruker stemmeseddelen: I april i fjor feide den konservative Fidesz-koalisjonen motstanden til side med 44 prosent av stemmene. Topartiregjeringen har i dag total politisk makt: Med mer enn to tredels flertall i parlamentet, kan de alene endre både lover og grunnloven.
«Tiden for velferdsstatene er over», sier statsministeren. Han mener vestens velferdssystemer på sikt vil bryte sammen av sin egen vekt og utgifter, og sier han står for reformer i Ungarn som er nødvendige for å møte framtida. Viktor Orbán har vært tydelig på at han ønsker å bygge en «ikke-liberal» stat – og har trukket frem land som Kina, Tyrkia og Russland som sine ledestjerner.
Innstrammingene i sosialstønadene skjer samtidig som så mye som en tredel av befolkningen i dette EU- og NATO-landet – mer enn tre millioner mennesker – lever på en inntekt under det som offisielt regnes som fattigdomsgrensen, 2.400 kroner i måneden. Tallene er alarmerende, mener Mónika Bálint i Hungarian Anti-Poverty Network (HAPN).
– I workfare-programmet får man noe penger, men også et kraftig stigma: «Du er ikke verd mer enn denne jobben». Dette er det samme som statsorganisert slaveri. Det er et skremmende antall mennesker som nå ser rett i avgrunnen. Folk sulter og lever i nød enkelte steder, sier Bálint til Dagsavisen når vi møter henne i Budapest.
Hun mener workfare-programmet er en måte å kamuflere den store arbeidsledigheten i landet på. Offisielt er ledigheten nå på om lag syv prosent, men da er altså ikke de 200.000 workfare-arbeiderne regnet med.
– Nei, det er ikke sant. Vi kamuflerer ikke, sier regjeringstalsmann Kovács.
– Det europeiske statistikkbyrået Ecostars definerer de som deltar i dette programmet som arbeidere. De betaler skatt og får sosiale ytelser. Vi mener at dette er en begynnelse på å få løst noen av de problemene vi har i Ungarn. Vi hjelper folk som har vært passive lenge, med å komme tilbake til arbeidsmarkedet, fortsetter han.
– Men hvorfor betaler dere disse arbeiderne under det som regnes som minimumslønn?
– Lønningene er bestemt ut fra markedsøkonomien. Det må stå i forhold til andre lønninger. Det vil ikke være riktig å gi mer penger til slikt arbeid, svarer Zoltán Kovács.

Mónika Bálint i organisasjonen Hungarian Anti-Poverty Network (HAPN) jobber for å bedre de fattiges kår.

Jósef Csonka, som vi møter med feiekosten, får på ingen måte endene til å møtes. Han er en av de svært mange fattige i Ungarn. Etter at restauranten han jobbet i gikk konkurs i 2009, mistet han inntekten på 130.000 Forint (cirka 3.700 kroner) i måneden. Som deltaker i workfare-programmet mottar han nå, som de fleste andre, i overkant av 50.000 Forint i måneden (cirka 1.500 kroner). Utbetalingen skal rekke til livets opphold: Mat, klær, strøm, gass, husleie, transport.
Men pengene strekker ikke til.
Til slutt hadde Jósef ikke råd til å bo for seg selv og måtte flytte inn hos en gammel, enslig og syk tante. For tre år siden klarte de ikke lenger å betale strømregningene. Så ble strømmen tatt. Det har betydd en mørk og iskald tilværelse i en betongblokk gjennom tre lange vintre. Det var aldri slik han så for seg livet som godt voksen.
– Hver kveld legger jeg med klærne på og pakker meg selv inn med pledd. Det hjelper ikke alltid. Jeg fryser. Men det er verre med tanten min. Noen ganger har vi råd til en beholder med gass. Da kan vi få litt varme på de aller kaldeste dagene.
– Hender det at du sulter?
– Ja, ganske ofte.
– Hva spiser du når du får mat?
– Jeg spiser sjelden varm mat. Det hender jeg spiser suppe. Som regel får jeg tak i noe brødmat som jeg dypper i fett eller kraft.
– Hva tenker du om livet nå?
– Livet er veldig hardt. Nesten hver ettermiddag tar jeg med meg trillevognen og gjør slik som uteliggerne. Går rundt og roter i søppelkassene. Jeg ser etter alt som er av verdi og som kan selges. På den måten kan jeg tjene meg noen slanter ekstra, svarer 50-åringen.

Økonomien i Ungarn har vært på kanten av kollaps og mange lever i nød.

Mónika Bálint mener Orbáns arbeidsprogram virker mot sin hensikt og fører folk lenger unna det ordinære arbeidslivet. Hun sier også at arbeiderne, spesielt på mindre steder, i noen tilfeller blir utnyttet som billig arbeidskraft for venner av de lokale politikerne som styrer. Og at frykten for å sette seg opp mot hånden som gir, gjør at de fleste ikke tør protestere.
– Ett av hovedproblemene er at workfare-arbeiderne mister all kontakt med det virkelige arbeidslivet. De får aldri tid til å se etter jobb, sier hun.
– Statistikk fra Norge viser at det er vanskelig å komme tilbake i arbeidslivet når man har vært lenge utenfor. Er det ikke da bra at folk er i arbeid og aktivitet?
– Det er riktig, og det er selvsagt positivt at folk er i aktivitet. Men likevel tror jeg ikke denne måten å gjøre det på fører flere folk tilbake i arbeid. Vi har til gode å se statistikk som underbygger dette. Tvert imot kommer bare 13 prosent tilbake, det er omtrent det samme som hvis man ikke er med i workfare-programmet, svarer Bálint.

De siste 100 årene har nasjonen Ungarn opplevd større opp- og nedturer enn de fleste andre land. Ved inngangen til 1900-tallet var landet en mektig partner i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn og rådde over et stort rike. Nederlaget i 1. verdenskrig, gjorde at Ungarn ble fratatt store områder, og etter 2. verdenskrig ble landet i realiteten en vasallstat, en del av den sovjetrussiske interessesfæren i Øst-Europa. Da landet i 1956 gjorde opprør mot Sovjetunionen, ble protestene brutalt slått ned. Viktor Orbán var en av frigjøringsheltene da ungarerne i 1989-1990 igjen viste vei og først brøt lenkene til Moskva.
Derfor var forhåpningene til Ungarn store da landet ble fritt og demokratisk. I 1999 ble landet medlem av NATO og i 2004 ble landet en del av EU. Men de økonomiske og politiske problemene i landet har gjort at mange ser med skepsis på den utviklingen som nå skjer i Ungarn under ledelse av Orbán. Nå styrker han nemlig båndene til Moskva igjen.
I en tid hvor Russlands president Vladimir Putin ikke akkurat er en selvskreven gjest i mange land, ønskes han 17. februar velkommen til Budapest: To sterke menn møtes.
Mange peker på at den kollektivistiske politikken til Orbán og Fidesz har fascistiske trekk. Avisen Népszabadság, som tilhører venstresiden, kaller Orbán «Ungarns Mussolini». Statsministeren aviser alle slike påstander, men slår fast: «Den ungarske nasjonen består ikke av en gjeng med enkeltmennesker, men et fellesskap som trenger å bli organisert, styrket og bygget».

Erzsebet Balatoni er for syk til å jobbe, og trygden er ikke nok til å holde utgiftene unna. Nå skylder hun 180.000 Forint (5000 kroner) i husleie og må be menigheten sin om mat for å overleve.

Nordøst i Ungarn, i hjørnet mot Slovakia og Ukraina, ligger byen Miskolc med sine snaut 200.000 innbyggere. Her er sporene etter kommunisttiden og den sovjetpregede økonomien i etterkrigstida tydelige. De enorme drabantbyene i utkanten av Miskolc, med store, identiske betongblokker, huset frem til 1990-tallet arbeidere i jernindustrien. Nå ligger de en gang så viktige fabrikkene øde, som minnesmerker over en helt spesiell tid.
Fortsatt bor arbeiderklassen i dette strøket, men stor arbeidsledighet, fattigdom, forfall og kriminalitet har satt sitt tydelige preg på området rundt hovedgaten Szentgyörgy út. Mange tør ikke bevege seg ute om kveldene. Pengenød, alkohol, våpen og ikke minst billig, kjemisk narkotika, gjør mange desperate og uberegnelige.
Dette er EUs bakgård.
– De raner eldre kvinner på åpen gate. De har ingen respekt lenger. Jeg er redd, sier Jozsefiné Várady og peker på en mann som roter i en søppelkonteiner.
Den 57 år gamle damen tar oss opp den mørke trappegangen til fjerde etasje og den lille leiligheten hun bor i sammen med datteren Mercédesz (28) og barnebarna Maxim (5) og Zoé (6). De hjelper til med å betale de løpende utgiftene.
For tre år siden hadde Jozsefiné en trygg og god arbeidsplass som assistent på et skolekjøkken. Der hadde hun vært i 30 år. Så kom tilbudet om en ny og spennende jobb. Hun lot seg lokke og sa opp jobben, forteller Jozsefiné. Det hele var et luftslott. Det var ingen annen jobb som ventet på henne. Med ett var hun arbeidsledig. Hun ble syk.
Kort tid etter døde ektemannen Jószef. For få år siden hadde hun en romslig økonomi, nå mottar hun 22.800 Forint i måneden (650 kroner) i sosialbidrag. De går til medisiner. Hun er ikke i nærheten av å ha råd til 100.000 Forint det som regel koster i faste avgifter i måneden å ha egen leilighet. Uten datteren, ville hun ikke ha klart seg.
– Hele min gode verden raste sammen. Noe slikt skulle jo aldri skje med meg. I dag er jeg så ulykkelig. Jeg måtte selge den fine leiligheten vår, kjøpe denne lille her og la datteren min og barna hennes flytte inn, forteller den 57 år gamle kvinnen med tårene renner nedover kinnene sammen med sminken.
Malingen flasser av veggene i leiligheten. Gulvbelegget er nedslitt. Strømledninger stikker ut flere steder.
– Hvis du kunne velge, ville du ha hatt kommunisttiden tilbake?
– Å ja, ingen tvil! Den gang visste vi hva vi hadde og hva morgendagen ville bringe. Det var trygt. Nå er alt så usikkert, vi vet ikke hva vi har å forholde oss til om ett år, svarer hun.

Inntil for tre år siden levde  Jozsefiné Várady (i bakgrunnen) et godt liv i Ungarn. I dag er hun avhengig av datteren  Mercédesz (28) for å klare seg. Barnebarna  Maxim (5) og Zoé (6) lyser opp tilværelsen.

Det er omtrent 3,3 millioner mennesker i Ungarn som tjener eller mottar så lite penger, at de ifølge europeisk statistikk regnes som fattige. 1. mars innfører myndighetene ytterligere innstramminger. Bostøtten forsvinner i sin nåværende form, noe som påvirker 450.000 mennesker, ifølge Budapest Beacon. Det mest drastiske grepet er at betingelsene for å få barnetrygd strammes inn.
Nå blir det et absolutt krav for å motta barnetrygd, at barnet går i barnehage hvis det er eldre enn tre år. I tillegg er det et krav at minst én av foreldrene er sysselsatt, enten i arbeidsprogrammet eller i ordinær jobb.
– I landsbyer og på bygda, der det er lang vei til barnehage og dårlig med offentlig transport, vil kravet om at barnet går i barnehage ramme mange familier, spesielt roma-familier, sier Johanna László i HAPN.

Hungarian Anti-Poverty Network frykter at så mange som 250.000 barn vil få et verre liv – og at langt flere kommer til å oppleve regelrett sult. Organisasjonen mener regjeringen er frakoblet virkeligheten og umulig kan vite hvor ille forholdene er og hvilke dramatiske følger innstrammingen vil få for mange barn.
Men, som de sier, tiltakene har en politisk side: Jo flere innstramminger, jo mer populære politikere.
– Mange i Ungarn misliker de fattige. De mener de fattige må klare seg selv og at det ikke er samfunnets oppgave å hjelpe dem. Mange skiller også mellom hva de kaller «verdige fattige» og «de uverdige fattige», altså at noen fortjener mer hjelp enn andre, forteller Mónika Bálint.
Hun sier at de som blir sett på som «uverdige» til å motta hjelp, hovedsakelig er romabefolkningen, som utgjør rundt 5 prosent av Ungarns befolkning på 9,8 millioner.
– Romaene blir ikke sett på som en ressurs, men en byrde for samfunnet, sier Johanna László.

Zoltán Kovács i Budapest fnyser av påstandene om at hans regjering har erklært krig mot de fattige, men han innrømmer at workfare-programmet «ikke er noen endelig løsning». Han viser også til at landet har et strukturelt problem, med en stor andel innbyggere med liten eller ingen utdannelse, såkalt «low skill workers». Disse arbeiderne har få sjanser i dagens arbeidsliv, om de bor Ungarn eller i andre land.
– I valget mellom å gjøre noe eller ingenting med problemene, har vi altså gjort noe. Vi har gjennom dette programmet skapt 200.000 arbeidsplasser som før ikke fantes. Ikke minst har mange av disse kommet ute i distriktene hvor det er svært få jobber til folk med liten utdannelse. Så vil man alltid finne enkelthistorier om folk som ikke klarer seg, men vår oppgave er å lage gode systemer. Vi setter også i gang mange andre fattigdomstiltak. Vi gir stadig flere barn gratis skolemat, blant annet. Dette er et svært viktig for mange familier, sier talsmannen.
Men de økonomiske varsellampene blinker – og politisk er Orbán i ferd med å stramme grepet. Kritiske røster har trangere kår. Landet hans er nedgradert fra å være «fritt» til «delvis fritt» på Freedom House sin årlige frihetsindeks. Frivillige organisasjoner som er kritiske til regjeringen føler også presset. I høst ble Ökotars, som blant annet fordeler norske EØS-midler, raidet og etterforsket av politiet. Også Hungarian Anti-Poverty Network står oppført på myndighetenes liste over organisasjoner som mottar pengestøtte fra utlandet.
Det gir dem et stempel.
– Vi jobber for de fattiges interesser. Men vi blir behandlet som fiender av Ungarn, sier Johanna László.