Annonse
Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard kikker opp på desemberhimmelen. De ser etter et nytt sted å bo – ikke for seg selv, men for menneskeheten. FOTO: FRØYDIS FALCH URBYE

Ødegaard og Sannes har stjerner i sikte

– Der er Sirius? – Are you sirius? Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard kikker opp på desemberhimmelen. De ser etter et nytt sted å bo – ikke for seg selv, men for menneskeheten.

Annonse
Reportasjen

 

Natten er mørk og kald. Den fløyelsfiolette himmelen er full av stjerner, og ligner et glitrende teppe som speiler seg i vannet. Vi besøker astronomi-kjendisparet Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard hjemme på Jevnaker. Etter en varm velkomst med romteori, kaffe og kake på Thorbjørnrud hotell, har vi kjørt opp i skogen for å se på stjernene.

– Dette er en veldig bra tid på året for å se på stjernene, kanskje den aller beste, sier Knut Jørgen Røed Ødegaard og lar oss kikke inn i stjernekikkerten. Vi ser månen tydeligere enn vi noen gang har sett den, om vi ikke visste bedre kunne vi skimte det amerikanske flagget, plantet der oppe av amerikanske astronauter i 1969. Kort tid før jul har Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard sjenerøst tatt seg fri fra sine mange gjøremål for å treffe oss, til tross for at de er ekstra travle med sine populære astroshow og boksigneringer. Vi befinner oss nå i lysningen like ved Tverrsjøen. Himmelen er et fantastisk skue. Ødegaard lar datteren Aurora på 10 få kikke inn i stjernekikkerten.

– Nattehimmelen endrer seg kontinuerlig gjennom året, mens det vil ta flere tusen år før stjernebildene – for eksempel Karlsvogna – ser annerledes ut, forklarer han.

– La oss se om vi kan få øye på Andromedagalaksen. Eller om Betelgeuse er synlig bak skogen, sier Anne Mette Sannes og ser på ektemannen. De har hver sine yndlingsobjekter som de elsker å snakke om.

Lenge før norske TV-seere begynte å fryde seg over sitcomserien «The Big Bang Theory» ble Knut Jørgen Røed Ødegaard, med sin åpenlyst begeistrede formidlingsglede vår mest folkekjære kjendisastronom. Hver gang noe nytt skjer på himmelen er det ham og science fiction-forfatter og vitenskapsformidler Anne Mette Sannes alle mediene henvender seg til, senest i sommer da NASA offentliggjorde de første nærbildene av Pluto og også under måneformørkelsen i høst. Sammen har de gitt ut en rekke bøker, blant annet science fiction-trilogien «Ad Astra» om fremtidens stjernereiser. De to er også etterspurte foredragsholdere som reiser land og strand rundt med sine multimediale foredrag og astroshow. Med de ferske bildene fra Pluto har interessen for verdensrommet igjen flammet opp blant folk flest.

I kveld er det en stjerne som er ekstra tydelig og intens, og ser ut som om den blinker i alle regnbuens farger. En flygende tallerken?

– Sirius, sier Ødegaard.

– Den er tydelig på sørhimmelen nå om høsten, blå og hvit og litt rød. Hver vinter er det noen som filmer den litt sånn ute av fokus og så havner det på nettsidene til en avis eller TV-kanal med spørsmålet: Er dette en UFO?

LES OGSÅ: Framtida er Pluto

Høstens astroshow har Sannes og Ødegaard kalt «Out of Space». Der har de tatt opp spennende temaer som blant annet teorien om parallellunivers og multivers.

– Vi har snakket om Kuiperbeltet, objektene som befinner seg i den ytterste bakgården av vårt eget solsystem, og forklart hvorfor nettopp disse kan gi oss viktige svar på hva som finnes der utenfor Neptun og dermed også gi oss mer kunnskap om dannelsen av vårt eget solsystem, sier Anne Mette Sannes.

– Det er siste helg i advent, og den tida på året mange forbinder med historien om tre vise menn som fant veien til en stall ved å følge en stjerne?

– Det får vi spørsmål om hver jul, smiler Sannes

Men hva var det egentlig de så? Astronomer har blant annet foreslått en komet, en nova (en stjerne som plutselig vokser enormt i lysstyrke), eller supernova (en stjerne som eksploderer) eller en uvanlig konstellasjon av Jupiter og Saturn.

– Den beste teorien er at det var snakk om to planeter som sto uvanlig tett på himmelen tre ganger på kort tid, i år 7 før vår tidsregning, sier Ødegaard.

– Planetene og stjernebildene hadde stor mytologisk betydning for datidas lærde, som derfor så et viktig symbol i himmelbegivenheten. Magerne, Babylons astronomer, hadde opptil 60 år i forveien regnet ut at Jupiter, i tre måneder av året 7 f. Kr., skulle søke sammen med Israels stjerne Saturn. Dette skulle skje midt i stjernebildet Fiskene, som representerte landområdet Judea. Av dette tolket de at en stor konge skulle bli født i Israel, forklarer han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv foretrekker Sannes og Ødegaard å skue framover mot Terra Nova, den nye jorden. Ikke bare synes de det er det spennende, det vil på sikt også bli tvingende nødvendig. Anne Mette Sannes pakker jakken ekstra godt rundt seg i nattemørket, fikler med de glitrende øredobbene mens hun myser mot månen som er kommet opp, stor og rund.

– Jordens skjebne er beseglet, sier hun tørt.

– Og det haster å finne alternative planeter for å sikre menneskeheten som art. På kort sikt kan Jorden rammes av kometer eller asteroider eller at Solsystemet rammes av kraftige stormer på Solen som gjør at vi må finne bosteder utenfor Solsystemet. En komet kan risikere å utslette livet på jorda før neste sommer. Også på lang sikt er som nevnt Jordens- og Solsystemets skjebne beseglet. Det er derfor vi må reise ut av Solsystemet. Trolig er det kun de sivilisasjoner som er i stand til å reise ut av sitt eget solsystem som vil kunne overleve som art.

– Blir dere ikke litt uvel av å tenke på det?

– Jo. Men det er jo storslagent også, da! At vi er første generasjon på denne planeten som kan gjøre noe for å sikre vår egen framtid, sier Ødegaard.

– Vi har teknologien og informasjonen, alt vi trenger er motivasjonen og viljen.

Vi snakker selvsagt om interstellare reiser. Og vi har sett det på film. Men ramme alvor? I gamle science fiction-filmer tas slikt for gitt, og det kan vi gjerne smile og le av slik mange også gjorde en gang i tida av dem som påsto at jorda var rund eller at man kunne finne sjøveien til India. Den anerkjente amerikanske futuristen og astrofysikeren Michio Kaku hevder at vi garantert vil komme til å se interstellar kolonisering i nær framtid, og at det er på tide å tenke stort. Veldig stort, i form av stjerneskip som kan frakte store deler av menneskeheten til nye jaktmarker. I Sannes og Ødegaards romantrilogi «Ad Astra» legger en gruppe på 200 utvalgte ut på den aller største reisen noensinne. De er framtidens nybyggere og skal besøke og undersøke planeter rundt vår nærmeste nabostjerne Proxima Centauri.

– Vi deltok på den aller første stjerneskipskonferansen i Orlando i 2011. Da hadde NASA proklamert at ikke de skulle sende folk til stjernene, at det måtte bli et privat initiativ. Derfor var det DARPA – organisasjonen som oppfant internett – som arrangerte konferansen hvor vi var til stede sammen med blant annet NASA, SETI, ICARUS – over 1000 forskere fra hele verden. Det var et enormt stort øyeblikk da vi skjønte at nå begynner en ny era, selve kimen til den første stjernereisen, sier Anne Mette Sannes, som forteller at romanene er realistisk science fiction.

Stjerneskipet i boka heter Aristoteles, og ser ut som en liten by i miniatyr med byer og skoger, og fjell og natur, nøyaktig som tegningene Nasa opererer med. Uten å røpe for mye opplever hovedpersonene gjennom bokas tre bind å finne både nytt liv og nye premisser for livet selv. En reise til Proxima Centauri vil med dagens romferjehastighet ta rundt 160.000 år. I boka reiser de tur retur jorden på 23 år.

– Som de sa i Orlando så har vi ikke teknologien ennå, men vi har teknologien til å utvikle teknologien, forklarer Knut Jørgen Røed Ødegaard.

– Om man skal klare å komme fram på noenlunde ok tid, må man bruke noe som heter antimaterie. Tar du en kilo antimaterie og putter sammen med en kilo vanlig materie blir det et gigantpoff! – ren energi. Den reneste form for energi du kan frambringe. Med dette som drivstoff kan du komme opp i enorm hastighet, det er bare å framskaffe antimaterien og finne ut hvordan vi skal samle den.

Å bygge et skip av typen Aristoteles vil bli krevende, og høyst sannsynlig ta hundre år med enorm satsing og motivasjon.

– På den første konferansen var det med representanter for den katolske kirken, og vi undret oss veldig over hvorfor. Den ene årsaken var at stjernereiser kan komme til å endre det religiøse perspektivet, den andre av mer praktiske grunner. Om du ser på den katolske kirken så har de en helt unik erfaring med å bygge svære katedraler og dermed kunnskap om hvordan man skal motivere folk til å være med å fullføre et byggverk som man ikke vil oppleve å se ferdig i ens egen levetid, sier Sannes og legger til at det også blir en stor utfordring å skaffe sponsorer siden prosjektet er svært langvarig. Vi snakker om langtidsfinansering i stor skala.

– I Johannes åpenbaring står det om den nye jord, dit alle de gode menneskene skal komme. Terra Nova er også tittelen på bok 3 i vår trilogi, og kanskje er det nettopp denne planeten som er menneskenes nye jord siden menneskene i boken er i stand til å gjøre seg selv til herre over liv og død ved å kunne gjenskape mennesker slik mange har ment at Gud en dag vil komme til å gjøre.

Uten å røpe for mye snuser hovedpersonene i boka også på mulighetene til å skape evig liv.

– Den katolske kirken gikk i spinn over Dan Browns «Da Vinci-koden» – hva slags reaksjoner forventer dere når dere begynner å teoretisere om å ta over for gud?

– Det er sikkert litt provoserende. Men vi har ikke hørt noe fra pave Frans foreløpig, smiler Ødegaard.

– Den katolske kirken er blitt mye mer åpen, de har til og med sitt eget observatorium, du skal ikke se bort fra at de ville syns det var interessant.

Stjernereiser får vi neppe se i vår levetid. Romturisme derimot, kan komme før vi aner ordet av det. Når dagens barn blir rundt femti kan de kanskje ta heis ut i rommet.

– Og vi håper også å få en tur med heisen, legger Sannes til.

– Vi vil jo ennå ikke ha fylt hundre. En viktig grunn til å holde oss sunne og spreke!

– Det skal være 16 romheiser i drift fra ekvator innen 2060 – opp til geostasjonær bane, sier Ødegaard.

– Hvordan? Jo, man setter opp en kabel som er 100.000 kilometer lang og som holder seg oppreist ved en kombinasjon av tyngdekraften og sentrifugalkraften. Heisene vil gå fra Ekvator og opp til 36.000 kilometers høyde. Så putter du på en heis, trykker på knappen og etter en uke kommer du opp, trygt og sikkert. Det er ikke farlig, i motsetning til romskip er det faktisk helt trygt, sier han og legger til at den første romheisen skal stå klar i 2036.

Team Dagsavisen, som verken har røkt eller drukket ulovlige substanser på dette tidspunktet, minnes vagt å ha hørt folk som Richard Branson snakke varmt om snarlig romturisme. Så vi nikker og stiller det eneste spørsmålet vi kan komme på:

– Seriøst?

– Ja! Du skal se vi møtes i et turistfartøy mellom Saturns ringer en weekend, eller på en asteroide i asteroidebeltet, smiler Sannes, og Ødegaard nikker, nå er han ivrig:

– Dette blir å skje i vår levetid. Vi vil få se alt fra romturisme til gruvevirksomhet – mange kommer til å jobbe i verdensrommet. Framtida ligger der. Verdensrommet kommer til å bli for folk flest, sier Ødegaard.

Og folk flest er interesserte. Ikke minst ble det tydelig i høst da de første bildene kom fra Pluto, planeten med samme navn som bikkja til Mikke Mus.

– Søte lille Pluto, tenker folk. Men det har vært så mye krangel og styr med nettopp Pluto, så mange kontroverser, sier Sannes oppgitt.

Pluto ble lenge regnet som den niende planeten i vårt solsystem, men er nå degradert til en dvergplanet. Planetolog Alan Stern, en av forskerne som sto bak New Horizons oppdrag til Pluto, har brukt 20 år av sitt liv på prosjektet. Han har kalt degraderingen en tragedie.

– Ekspedisjonen forlot jorden i januar, og så kom degraderingen i august. Og da skulle ekspedisjonen være underveis i ni år. Jeg skjønner godt at de ble litt lei seg, sier Ødegaard. – Men de fleste mener det er riktig. For å være en planet må objektet ha ryddet banen for asteroider og det har ikke Pluto.

– Clyde Tombaugh som oppdaget Pluto som 23-åring, bodde mange år i New Mexico og da New Mexicos House of Representatives hørte at Pluto ble degradert til en dvergplanet erklærte de: «Så lenge Pluto er synlig på New Mexicos himmel skal Pluto være en planet og ikke en dvergplanet!» Og hva sa California State Assamble i California? Jo, at det var vitenskapelig hersing på lik linje med annen kriminalitet. Så det har virkelig vært mye oppstyr, gjentar Sannes.

– Men noe særlig liv er det ikke på Pluto?

– Hvem vet hva som er under isen. På Pluto kan det kanskje være et 2–300 kilometer tykt islag med noe flytende under, og der kan det i teorien være liv selv om de færreste tror det. Man har jo funnet liv flere kilometer nede i fast fjell, og i over 100 graders varmt vann på havdypene der atlanterhavsryggen deler seg. Så mulighetene er til stede, sier Ødegaard.

Men små, grønne menn i stygg trikotasje fra galakser langt borte, lar vente på seg. Kanskje like greit? Astrofysiker Stephen Hawking har skrevet: «Om aliens noen gang kommer på besøk, frykter jeg det vil bli som da Christofer Columbus oppdaget Amerika, noe som ikke fikk så heldig utfall for indianerne». Nå har han begynt å tenke mer positivt, slått seg sammen med Yuri Milner, en styrtrik russer som har spyttet hundre millioner dollar i potten på et prosjekt som skal lete aktivt etter liv, og som har fått navnet «Breakthrough Listen». http://time.com/3967126/stephen-hawking-seti-extraterrestrial-life-breakthrough/

Dagsavisen, som helst ser at det skjer noe artig på himmelhvelvingen før avisen skal i trykken, roper utålmodig ut i natten:

– Hallo? Er det noen der ute?

– Ja, akkurat det snakker vi om annethvert minutt, ler Sannes.

– Men, om det nå skulle finnes noen der ute, vil de ha noen interesse av å treffe oss?

– Det kan tenkes at de synes vi er for primitive siden vår sivilisasjon fortsatt er preget av kriger og konflikter. At de venter til vi har kommet på et høyere nivå. Og dersom vi skal vi klare å ta spranget ut av vårt solsystem må vi legge konfliktene bak oss siden det er ekstremt ressurskrevende å sende mennesker til et annet solsystem. Dersom vi skulle få besøk av fremmede, så vil de være fredelige. For i motsatt fall ville de ikke vært i stand til å være interstellare sivilisasjoner, sier hun.

– Ja, de har ikke kommet ennå?

– Vel. Ikke det vi vet, smiler Ødegaard, og slår fast at det er livsformer som er det ultimate målet som styrer mye av våre dagers romforskning.

– Man finner flere og flere jordlignende planeter og det er naturligvis fordi man ønsker å finne livsformer for å få bekreftet at vi ikke er alene i universet eller at Jorden er unik og at vi dermed er den eneste intelligente sivilisasjonen.

Månen har gått bak en sky og brått er det mørkt som i en sekk i skogen. Sannes og Ødegaard inviterer oss med hjem på kaffe, sjokolade og lefser i stabburet. Etter å ha stirret på himmelen i flere timer er det godt å komme i hus. Men først får vi en liten demonstrasjon av ekteparets fantastiske PC-program som viser stjernebilder og konstellasjoner med eksakte klokkeslett og datoer i ukene framover. Anne Mette Sannes forteller at publikum på astroshowene ofte kommer fram etter showet og spør: Når alt i framtida er så spennende, er det muligheter til å bli fryst ned slik at vi kan få oppleve alt dette?

– Men der går grensen?

– Vel, vi snakker stadig om muligheten selv. Men jeg har vel litt klaustrofobi, så det er ikke noe for meg, ler Sannes.

– Likevel kan jeg av og til se for meg i mitt indre at vi ligger der i hver vår isblokk. Og at jeg ikke klarer å holde smella, men hvisker: «Knut Jørgen, sover du?»

 

Annonse