Men... er’e jazz?

- Det var et hælvete! sukker Kai Gustavsen.

I juni 2012 hadde han sin første dag på jobben som sjef for Kongsberg Jazzfestival. En av landets viktigste og mest tradisjonsrike musikkfestivaler, som i år fyller 50 år. Festivalen startet onsdag, med et jubileumsprogram toppet av Stevie Wonder (se Lydhørt side 36-37), og et forventet billettsalg på over 20.000, i en by med 25.000 innbyggere.

Men etter festivalen i 2012, var det ikke sikkert det ville blitt noe 50-årsjubileum i det hele tatt.

- Jeg begynte i jobben en uke før festivalstart. Allerede da var det opprørstilstander, forteller Gustavsen.

Kongsberg Jazzfestival tåler ikke ett år til med underskudd, erklærte den nyslåtte festivalsjefen overfor bransjeavisen ballade.no, etter at 2012-festivalen gikk med 600.000 i minus.

Den forrige festivalsjefen gikk av etter endt åremål høsten 2011. Dermed oppsto det et ledervakuum, fram til Gustavsen ankom. Det siste tiåret hadde festivalen ligget stabilt på rundt 12.000 solgte billetter. 2012-festivalen endte med 9.000 solgte.

- Det var et veldig dårlig år for Kongsberg Jazzfestival. Alle var forbanna - funksjonærene var forbanna, næringslivet var forbanna, bodeierne var forbanna, hotellet var forbanna. Nei, det var en bratt start, fastslår Kai Gustavsen, som i et tiår ledet Elvefestivalen i Drammen, og kom til Kongsberg fra jobben som kultursjef i Hole kommune.

- Jeg ante ikke hvor ille det sto til. Samtidig var det noe vakkert over det opprøret. De som gjorde opprør, gjorde det av kjærlighet til festivalen. Som når fotballsupportere reiser seg og protesterer på treneren - de gjør det av kjærlighet til klubben. Jeg merket at det lå 50 års historie her, sier Kai Gustavsen.

Plakaten for årets program prydes av et bilde fra den aller første Kongsberg International Jazz Festival, i 1964. Her står en smilende ung mann foran en folkevognbuss, med et hjemmelaget skilt som forkynner «International Jazz Festival Kongsberg».

- Bildet valgte vi fordi det viser hele kjernen i Kongsberg Jazzfestival: En ung engasjert mann som er ute og forteller andre: Vi skal arrangere festival. Dette engasjementet er festivalens gull. Det er viktigere enn både sponsorer, offentlig støtte og billettsalg, sier Kai Gustavsen.

- Jeg var 18 år på det bildet, forteller Jan Mosebekk, nå 68 og bosatt i Tistedal.

- Vi kjørte rundt og rundt i den folkevognbussen og reklamerte for jazzfestivalen hele sommeren. Men jeg var bare hjelpegutt, humrer han.

Jazzfestivalen i Molde har alltid vært storebroren i jazz-Norge. Jazzfestivalen i Kongsberg ble startet etter at de to unge jazz-entusiastene Per Ottersen og Kjell Gunnar Hoff hadde vært på jazzfestivalen i Molde i august 1964 og sett Dexter Gordon spille. I september samme år arrangerte de Kongsberg Jazzweekend, sammen med byens aktive jazzklubb Jazz Evidence.

På plakaten sto et knippe norske jazzmusikere inkludert Karin Krog - som markerer jubileet ved å spille også på årets festival.

Det gjør også Kjell Gunnar Hoff, som fortsatt er aktiv i Kongsberg Jazzfestival 50 år etter. Under årets festival skal han selv spille, under gruvekonserten lørdag ettermiddag. Dessuten skriver han festivalens jubileumsbok - som han gjør ferdig til høsten, så ikke lanseringen skal drukne i støyen fra årets jazzfestival. Med-grunnlegger Per Ottersen døde i 2003.

De unge jazzentusiastene i Kongsberg utvidet i 1965 til internasjonal jazzfestival, med både europeisk, skandinavisk og amerikansk jazz. Ved polske Krzysztof Komeda, det svenske tradjazz-bandet Cave Stompers, Niels Henning Ørsted Pedersens band, og Nathan Davis, amerikaner bosatt i Paris. Resultatet ble fiasko.

- I 1965 gikk det så som så. Egentlig jævlig dårlig, innrømmer Hoff. De to hovedkonsertene i Kongsberg kino på fredagskvelden, med kapasitet 400 per forestilling, samlet 23 betalende. På festivalens siste dag gikk Hoff i banken sammen med sin mor, som kausjonerte for et lån på 10.000 kroner. Takket være at norske banker fortsatt hadde åpent lørdager, kunne honorarene utbetales og festivalen gjennomføres. Lånet tilsvarer 180.000 i 2014-kroner, påpeker Hoff.

- En god halv årslønn. Mye penger for en 18-åring. Men vi var unge og overmodige, vi tenkte ikke så mye over det. Dermed måtte vi fortsette å arrangere festival året etter, for å dekke opp underskuddet, forteller Hoff.

Men underskuddene fortsatte fram til 1968 - da var det firedoblet, til 40.000.

- Vi fikk festivalen på tørt land økonomisk først i 1971, det var en knallfestival, med Sonny Rollins og Dizzy Gillespie. Sonny Rollins var den store helten vår, forteller Hoff.

På denne tida hadde bebop-pioneren Rollins vært ute av rampelyset i flere år. Med hjelp av flaks og gode kontakter hadde Hoff og Ottersen sporet ham opp og booket ham til sommerens festival.

- Vi var og hentet ham på Fornebu, da hadde han med seg det nye nummeret av Down Beat (ledende amerikansk jazztidsskrift), på coveret sto det «Where Is Sonny Rollins?». Da sendte jeg telegram til redaktøren i Down Beat: «Sonny Rollins is in Kongsberg!».

Sonny Rollins er en av mange jazzlegender som har vendt tilbake til Kongsberg Jazzfestival flere ganger. En annen er Ornette Coleman: Saksofonisten som definerte selve begrepet «free jazz» kan stå som symbol for Kongsberg-festivalens satsing på frijazz.

Men første gangen Ornette Coleman kom til Kongsberg, i 1978, var det igjen Kjell Gunnar Hoff som måtte redde dagen. Han var konferansier da Ornette Coleman stormet av scenen etter få sekunder:

- Vi har faste avtaler med NRK om å gjøre opptak av konsertene. Men mange amerikanske jazzstjerner har vært plaget med ulovlige opptak av konserter, for eksempel Ornette Coleman. Første gangen han kom til Kongsberg, gikk han på scenen, og spilte tre strofer, før han så at det var dobbelt sett med mikrofoner, og stormet av scenen etter bare noen sekunder. Det sto i kontrakten at det ble gjort opptak for statlig kringkasting, men det hadde han enten ikke skjønt, eller ikke giddet å lese. Da så jeg ham inn i øya og sa til ham:

Hoff blir morsk i blikket:

- «Mr Coleman, either you go back and play right now, or you get the hell out of here!» Da så han forskrekket på meg, og gikk inn og spilte videre, humrer Hoff.

Kongsberg-festivalens uttalte kjerneoppgave har vært å være en spydspiss innen frijazzen. Så også i år, for første gang står trekløveret Peter Brötzmann, Joe MC Phee og Evan Parker på samme scene. Det er en historisk begivenhet i frijazzen. Under årets festival er det også en egen utstilling av frijazz-platecover i Kongsberg Kunstforening. Og festivalen selger et eget «særing-pass», som gir adgang til den mest eksperimentelle delen av konsertprogrammet - «vår honnør til deg som liker musikk av det utfordrende slaget», som det heter i festivalprogrammet. Frijazz er ikke det som trekker mest folk, men det er noe av det viktigste for festivalen likevel, understreker Kjell Gunnar Hoff:

- Fram til 1969 hadde vi kopiert Moldejazz. Etter det valgte vi musikalsk retning. Vi satset på den moderne jazzen, det vi da kalte freebag. For å skape en livskraftig festival, trenger du et særpreg. I Norge i dag har alle festivalene de samme bandene, og alle taper penger, fordi alle betaler for mye, fastslår Kjell Gunnar Hoff.

- Og for å arrangere en jazzfestival, trenger du også gode kontakter. Vi hadde god hjelp fra sentrale skikkelser i norsk jazzmiljø som Johs. Berg og Randi Hultin. Utover 70- og 80-tallet fikk vi store jazznavn til Kongsberg, fordi musikere og agenter internasjonalt visste at vi alltid gjorde opp for oss. De visste også at vi var en liten festival med begrenset økonomi. Dermed fikk vi forhandlet gode priser, forteller Hoff.

Selv trakk han seg ut av festivalen utover 80-tallet, da han jobbet utenlands, men har siden trukket tilbake til Kongsberg og Jazzfestivalen.

- Jeg så at festivalen sleit utover på 80-tallet, det var dårlig vær hvert år, økonomien var vanskelig, det var noen ganger på 90-tallet at jeg trodde vi bare måtte droppe hele greia. Det er ikke noen menneskerett å arrangere festival. Men heldigvis kom det inn krefter i ledelsen som klarte å bringe festivalen videre, sier Hoff.

Han opplever at Kongsberg Jazzfestival i dag er en folkefest på en helt annen måte enn da de hentet hit avant garde-jazzmusikere på 60-tallet.

- Fra starten var det på tross av Kongsberg at vi greide å arrangere jazzfestival. I dag skal hele byen på «jazzen». Folk vil sitte i festivalgata og drikke øl. Det er flott!

Kongsberg Jazzfestival har også hatt viktige ringvirkninger for byens musikkmiljø. Det siste tiåret har en rekke utøvere med bakgrunn i Kongsberg inntatt sentrale posisjoner i norsk jazz og beslektede musikkformer: Som Hanne Hukkelberg, flere ganger Spellemannominert artist i skjæringspunktet pop og jazz. Ivar Grydeland, artist og utgiver av improvisasjonsmusikk med plateselskapet Sofa. Christian Wallumrød, som i år har spesialskrevet åpningskonsert på festivalen, som han framfører med blant annet broren Fredrik Wallumrød i Trondheim Jazzorkester. Lillesøster Susanna Wallumrød skal for en gangs skyld ikke opptre på festivalen i år. Til gjengjeld er hun nyvalgt medlem av styret i Kongsberg Jazzfestival.

- Da jeg var liten, var Jazzfestivalen en årlig samling av alle de rare langhåra folka i byen. Nå er Jazzfestivalen noe alle i Kongsberg vil ha med seg, selv om de bare sitter i festivalgata og drikker øl, sier Susanna Wallumrød.

- Jeg ble tatt med fra jeg var 11, da brødrene mine begynte å spille på festivalen, forteller Wallumrød. Og mens andre familier prøver å holde barna unna røykfylte jazzbuler, var mor og far Wallumrød med Susanna på jazzklubb:

- Foreldrene mine var avholdsfolk, men de hadde aldri noe problem med at jeg gikk på Jazzfestivalen som barn. Jeg husker jammer på seine nattetimer og god, gammeldags jazzklubb-stemning. Det gjorde sterkt inntrykk. Jeg fikk høre mye annen musikk enn andre på min alder. Jazzfestivalen har vært med på å prege hvilken retning vi alle har tatt. Hadde det ikke vært for Jazzfestivalen, ville jeg kanskje bare sunget på bedehuset fortsatt, sier Wallumrød.

- Første gang jeg spilte på Jazzfestivalen selv var i 2002, jeg spilte ute i Festivalgata, på en scene for nye talenter på dagtid. Derfor hadde jeg på solbriller. Da jeg gikk av scenen, kom det en mann bort til meg og sa: «Jaså. Tror du er noe, du». Han reagerte vel på solbrillene, konstaterer Wallumrød lakonisk.

Festivalen har lagt vekt på å inkludere nye talenter fra Kongsberg i programmet. Siden 2005 har festivalen delt ut et årlig rekrutteringsstipend på 25.000 til et ungt jazztalent fra byen. På jubileumsprogrammet skal alle Kongsbergrekruttene opptre sammen. Den nyeste er Oda Westlie (23), som fikk Kongsbergrekrutt-prisen i fjor. Hun studerer ved musikkonservatoriet i Kristiansand.

- Det var veldig hyggelig og overraskende å få denne prisen fra Jazzfestivalen, sier Oda Westlie.

Utenom rekrutt-konserten, skal hun opptre med hele tre band på festivalens mange scener: Med bandet Kelvin opptrer hun på kirketorgets biscene, lørdag ettermiddag før Stevie Wonder tar over plassen.

- Festivalen er viktig for byen. Da jeg var liten, gikk jeg i bodene langs festivalgata og kjøpte mysterieposer og godteri og sånt. Men jeg visste ikke egentlig at det var en jazzfestival før jeg begynte å synge her selv, forteller hun.

- Da jeg var 17 og opptrådte med Kongsberg Storband, fikk jeg festivalpass og kunne gå på alle konsertene og se hva festivalen egentlig er. Det hadde jeg ikke tatt meg råd til å gjøre før. Og jeg hadde nok ikke våget å satse på sang profesjonelt, om det ikke hadde vært for at jeg fikk opptre her på Jazzfestivalen, på en scene, på ordentlig.

I år som i fjor har festivalens toppnavn skapt debatt. I fjor var det rockbandet Hellbillies som sto på festivalens store scene, på Kirketorget. Det var med på å sørge for publikumsrekord, med hele 18.000 solgte billetter - en dobling fra underskuddsåret 2012. Da trykte festivalen opp en egen selvironisk T-skjorte med mottoet «Men... er’e jazz?».

På festivalkontoret blar Kjell Gunnar Hoff i årets programhefte og bemerker ertent:

- Jonas Fjeld, Mari Boine, Åge Aleksandersen - jeg trodde det var en rockfestival da jeg så disse navnene?

Festivalsjef Kai Gustavsen har hørt‘n før, og insisterer på å la hele programmet skrolle nedover dataskjermen sin, for å vise mengden av jazzartister på programmet. Men øverst står fortsatt Mari Boine, Åge, Sivert Høyem og det svenske rockbandet Kent.

- Hva har Kent med jazz å gjøre?

- Det spørs. Kent får folk til å komme og oppleve musikk på en jazzfestival.

- Så Kent er ikke jazz, altså?

- Det er ikke jazz i den forstand, nei. Du kan ikke lage en jazzfestival basert på Kent. Men så lenge vi har over 100 jazzkonserter på programmet, mener jeg vi er godt innafor hva en jazzfestival bør være. Dette brukte vi mye tid på å diskutere i fjor også, derfor lagde vi «Men er’e jazz»-trøya. Vi skal være en festival som har betydning for Kongsberg. Derfor har vi behov for å tilfredsstille et bredt publikum. At Hellbillies spilte i fjor, bidro til at det ble solgt flere billetter til jazzkonsertene på klubbene. Vi solgte ikke 18.000 billetter bare på grunn av Hellbillies.

Publikumsrekorden fra 2013 er allerede slått før årets festival starter, med et forhåndssalg på over 18.500. Kongsberg nærmer seg nå billettsalget til den evige storebroren i Molde.

- Det betyr veldig mye å få Stevie Wonder hit, sier Gustavsen.

- Mange har kanskje vurdert i 20 år om de skal gå på Jazzfestivalen, nå gjør de det endelig for første gang. Det er avgjørende for festivalen videre.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen