Annonse
En kolonne av motorsykler fra Toumou er velkomstkomité for statssekretær i Utenriksdepartementet Marit Berger Røsland og den norske delegasjonen.

Med bistandsblikket mot sårbare stater

I 2050 kan en tredel av verdens befolkning bo i en sårbar stat. Nå retter Norge mer av bistanden mot slike stater for å trygge vår sikkerhet. Et av dem er Mali. Men hva kan egentlig Norge gjøre i et gjennomkorrupt og ustabilt land?

Annonse
Reportasjen

Sido/Toumou, Sikasso (Dagsavisen): Legen må trekke i målebåndet flere ganger for å måle den tynne overarmen til Sokora Balo på åtte måneder. Båndet strekkes fra grønt til gult og inn på det røde feltet. Hun er underernært, konstaterer legen. Mousodie Coulibaly holder datteren på armen. Rundt dem sitter andre mødre og følger med, snart skal de måle sine barn.

Sido ligger i Sikasso, sør i Mali. Regionen er Malis matfat. Uroen i nord og de sentrale delene av landet har ikke spredt seg hit. Men det er i denne fruktbare regionen at tallene på underernærte barn er de høyeste. Mali er på randen av kollaps. Nå vil Norge inn og bidra, som en del av regjeringens nye satsing på sårbare stater. Landet har alt som skal til for å mislykkes, sier Morten Bøås, Sahel-kjenner og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han ramser opp: konflikter, en stat som fungerer dårlig, en eksplosiv befolkningsøkning, og stadig mindre vann, beite og jordbruksland tilgjengelig. Forskeren mener utviklingen er illevarslende. Den skjøre fredsprosessen mellom myndighetene og de væpnede gruppene fra 2015 kan bryte sammen i år, ifølge International Crisis Group. Det vil påvirke hele den sårbare Sahel-regionen, beltet av land som strekker seg fra Senegal over Tsjadsjøen til Kordofan i Sudan og inn i det nordlige Etiopia. Området er jevnlig rammet av tørkekatastrofer og påfølgende sultkriser siden 1968.

– Skulle Mali kollapse, vil det bli et svart hull i regionen, som vil tiltrekke seg migranter og flyktninger, kriminalitet og jihadister, sier Bøås.

Sahel vil bli Europas ansvar, ikke Kina eller Russlands, og neppe USAs under Trump, mener han.

I sommer åpner Norge ambassade i Mali, som en del av satsingen på sårbare stater og Sahel. Norge har bidratt med soldater i FN-styrken MINUSMA i Mali, verdens dødeligste FN-operasjon, der de driver informasjonsinnhenting og analyse. Tre stortingsmeldinger om norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, som legger vekt på bistand til sårbare stater, kommer denne våren. Men hva kan Norge gjøre i en gjennomkorrupt og ustabil stat som Mali?

En kolonne av motorsykler med maliske flagg virvler opp sand i landsbyen Toumou. Den følges av hvite biler med nordmenn. Marit Berger Røsland, statssekretær i Utenriksdepartementet, tas imot av lokale ledere på oppstilling. Store deler av landsbyens 2.700 innbyggere er her. Hun møter syngende elever fra den lokale barneskolen og elevrådet i Toumou. Her gir Norge støtte til utdanning.

«Norges innsats i Mali er en del av vår satsing på sårbare stater og bekjempelse av voldelig ekstremisme. Bidrag til fred og stabilitet i Sahel-området vil være viktig for å skape vekst og utvikling og for å demme opp for fremtidig høy migrasjon fra regionen», uttalte utenriksminister Børge Brende da satsingen ble lansert. Dette er et skifte i bistanden, mener KrFs Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og FNs spesialrepresentant i Sør-Sudan: Nå teller sikkerhetspolitiske hensyn og det å hindre migrasjon mer i norsk bistand. Langsiktig bekjempelse av fattigdom, som er viktig for å forebygge sårbarhet, nedprioriteres, mener hun. Sårbare stater må støttes, men valg av land og hvilken støtte som gis, bør skje ut ifra hensyn til fattigdom, ikke egeninteresse, sier Frafjord Johnson.

– Det er ubehagelig å tenke på enorme flyktningstrømmer som må tas unna med flåtestyrker i Middelhavet. Kollapser Sahel, vil det komme langt flere enn de millionene migranter og flyktninger som har kommet til Europa, sier forsker Morten Bøås.

Sahel har seks ganger større befolkning enn Syria. 22 prosent av verdens befolkning bor i dag i sårbare stater, ifølge OECD. I 2050 kan tallet vokse til en tredel av verdens befolkning. Flere av disse landene ligger i Sahel-beltet. Ett av dem er Mali. Landenes problemer består av en miks av vold, økonomisk ulikhet, politisk ustabilitet og migrasjon. I tillegg kommer en av verdens raskeste befolkningsvekst. Kvinner i Sahel føder i gjennomsnitt 7.5 barn. Befolkningen vil kunne dobles de neste 20 årene, ifølge FN. Én av to innbyggere er fattige.

– Legger du til klimaendringer, har du alt som skal til for å skape en eksplosiv cocktail. Disse områdene vil bli ubeboelige med fire graders temperaturøkning. Denne krisen begynner så vidt å gå opp for politisk ledelse i Norge, sier Bøås.

– Enten er det klimaendringene eller så er det gudenes makt.

Landsbysjef Lamine Koné (77) har to forklaringer på at det regner så lite i Toumou. Koné ble født i denne landsbyen i 1940 da Mali var under fransk kolonimakt. Han kan huske hvordan det kunne regne i uendelige mengder. Nå kan det være år der det nesten ikke er regn. Folk må kjøpe korn andre steder, og det er dyrt. Noen ender med å flykte.

Sikasso er en av regionene som kan bli rammet av klimaendringene, spår forskerne. Sahel-regionen har opplevd ekstreme klimavariasjoner siden 1950-tallet. De store variasjonene i tørke, flom og temperatur, gjør en fattig befolkning utsatt. For en befolkning som livnærer seg av landbruk, er forholdene vanskelige: Jordbruket er regnavhengig, sanitærforholdene er dårlige og det er lite tilgang på rent vann. Folk sliter med å komme seg på beina, før neste krise rammer. Temperaturen stiger mer i Sahel enn ellers, 1.5-2 graders temperaturøkning mot 1 grad ellers.

Til tross for at det regner mindre enn før, vil den nye teknologien i landbruket redde dem, tror Koné. Og utdanning. Før var han imot at jenter skulle få utdanning. Sju av de 12 barna hans, som han har med tre koner, er jenter.

– Jeg trodde utdanning ville lede jenter ut i prostitusjon, sier han.

Nå mener han det er viktig at jenter studerer for at de skal få en god jobb og kunne forsørge seg selv. Lamine Koné har sett Toumou vokse seg større. Forholdene har blitt bedre. Kvinner har lært hvordan de med enkle midler kan gi barna mer næringsrik mat, og flere jenter går på skole. Nå har landsbyen også en førskole, som får flere barn på skolen.

– Mali vil aldri kunne klare seg uten hjelp utenfra, sier han.

Mali er en gåte. «Hvordan kunne landet som i 2013 ble ansett som en demokratisk modell, og som de siste ti årene hadde hatt en årlig vekst på sju prosent, kollapse i møte med noen jihadister?» spør Sahel-ekspert Serge Michailof. Han har ledet det franske statlige bistandsorganet AFD, og er i dag forsker ved forskningssenteret IRIS i Paris. Han mener utenlandske givere gjør de samme feilene i Mali som i Afghanistan.

– Hva tjener det til å bygge skoler for jenter hvis de ikke går på skolen på grunn av mangel på politi, dommere og fengsler – og de risikerer å bli kidnappet på vei til skolen? skriver han i en e-post til Dagsavisen, og mener bistanden må konsentreres om støtte til landbruket og oppbygging av Malis svake hær.

Michailof ser ikke helt hva Norge kan bidra med for demokratisering og økonomisk utvikling, som utgjorde størstedelen av den norske bistanden i 2015.

– Norges mål er for brede og ambisiøse. Jeg er skeptisk mot FNs ekspertise og effektivitet i Mali. Kanskje unngår man korrupsjon ved å samarbeide med FN, men det skaper også en parallell forvaltning. Malis forvaltning er sikkert korrupt. Men det ville være mer hensiktsmessig å bidra til å gjenoppbygge statsapparatet. Det er vanskelig, men mulig, sier Michailof.

Siden Mali ble uavhengig fra Frankrike har skjøre fredsavtaler mellom myndighetene og befolkningen i nord etterfulgt hverandre. Landbruksøkonomien i nord kollapset. Situasjonen ble forverret på 2000-tallet, da algeriske, islamistiske grupper kom over grensen. I 2012 var krisen et faktum. Opprørsgrupper tok kontroll over Nord-Mali. Staten har i dag ikke kontroll over territoriet i nord, og konflikten har spredd seg til sentrale deler av landet, som ikke er inkludert i fredsavtalen fra 2015, etter at jihadistene er jaget ut av de store byene.

I Sikasso er de fortsatt forskånet for terror og konflikt som herjer i sentrale deler og i nord. «Bandittene er overalt i Mali», sier en mann fra Timbuktu. Han måtte flykte for to år siden. Bare halvparten av familien hans lyktes i å gjøre det samme. Dagen før har 11 soldater i hæren blitt drept på grensen til Burkina Faso. Grensene til nabolandene er porøse. Kjernen i Sahels ustabilitet, er Mali. Uroen her spilles over til Burkina Faso, skjøre Niger og stabile Senegal. Flere terrororganisasjoner har forent seg, og det ventes et nytt angrep de neste dagene for å vise fornyet styrke. Noen av verdens farligste terrororganisasjoner holder til i Mali, blant annet undergrupper av Al-Qaida og IS.

Men det er her i det fredelige sør, at flest barn dør av underernæring:

– Er hvert fjerde barn kronisk underernært, vokser de opp til en generasjon der hver fjerde voksne er mindre produktive. Å investere for å hindre underernærte barn, vil lønne seg og bidra til økonomisk vekst. Det er slik vi argumenterer overfor myndighetene, sier Eliane Luthi, kommunikasjonssjef i UNICEF i Mali. 26 prosent av barna er kronisk underernært. Det gir uopprettelig skade på barnas fysiske og kognitive utvikling. Ett av tre barn blir lavere enn normalt. De sliter med å konsentrere seg og er mindre livlige enn andre barn. Luthi kaller det en stille krise.

Habibatou Koné (24) klapper i hendene og roper ut spørsmål om kosthold til kvinnene som er samlet i en stor sirkel i Toumou. Kostholdet kan forbedres gjennom enkle midler. Hvis fisk og kjøtt er for dyrt, kan man putte peanøtter i maten, som også gir proteiner. Tidligere ga mødrene barna måltider uten fett og proteiner, i tillegg sluttet mange å amme etter seks måneder. UNICEF gir mødrene ny kunnskap om hva slags mat som gir barna næring – og hva som ikke gjør det. Lokalbefolkningen selger unna maten de selv skulle spist for å kunne kjøpe mer gjødsel og frø. Habibatou er utvalgt til å være et forbilde for et mer næringsrikt kosthold for mødre og barn i Toumou. Det er hun stolt av. Det er flere eldre kvinner med en høyere status i landsbyen som heller kunne blitt valgt ut.

 

– Hva er en passe alder for datteren din å gifte seg på?

Habibatous (24) datter leker på tunet der moren er vokst opp. Her sitter også bestemoren Sitandombia Koné (50), Habibatous mor. De ser på Habibatous datter, tredje generasjon Koné, mens de tenker over spørsmålet. Habibatou sluttet på skolen da hun ble gravid. Det tar en stund før hun foreslår:

– 25 år?

Bestemor Sitandombia har aldri gått på skole.

– Den gangen var det moren min, ikke faren min, som sa at utdanning ikke var for jenter, forteller hun.

Malis kvinner møter noen av de tøffeste utfordringene i verden: 91 prosent av kvinnene er kjønnslemlestet, et av de høyeste tallene globalt. Flerkoneri er utbredt. Nesten halvparten av jentene er gift før de fyller 18, 16 prosent før de fyller 15. Blant Malis voksne kvinner, kan bare hver tredje kvinne lese og skrive. Blant den yngre generasjonen har tallet på jenter i skolen steget til 70 prosent, men kun 44 prosent fullfører barneskolen.

– Det er for mange kvinner som er analfabeter. Det er et hinder for utviklingen, sier Sitandombia.

Det er hun som har bestemt at jentene i familien skal få utdanning. I dag har yngstedatteren ansvar for hygiene ved skolen. Vanligvis faller jentene fra ved ungdomsskolealder. Enten fordi de skal giftes bort, eller fordi de får mensen og det ikke er toaletter på skolene. UNICEF har installert toaletter i Toumou, men ungdomsskolen ligger i en annen landsby. Det er høyere terskel for å sende jentene enn guttene dit.

Manissirou Koné (22) står i dress utenfor huset i leire og stråtak. Han har vokst opp på dette tunet. Manissirou har besøkt moren og søsknene, og er på vei tilbake til hovedstaden Bamako, der han bor. Han svarer ikke på dialekten bambara, som de andre i Toumou, men på engelsk. Manissirou har tatt steget fra landsbyen til engelskstudier i millionbyen Bamako. For mange vil det å gå fra å være jordbruker til å eie sin egen butikk, være et stort steg. Over 70 prosent av befolkningen livnærer seg av jordbruk. Å fortsette med studier er neste nivå. Halvparten av Malis befolkning er under 18 år.

– Jeg vil bare ha én kone. Ikke slik som faren min. Flere koner blir bare problemer, sier Manissirou.

Han er opptatt av statsvitenskap og politikk, og vil bli oversetter. Hva han tenker om framtida i Mali?

– Det eneste som er viktig for oss unge, er å få jobb, sier han.

Arbeidsledigheten for unge i Mali er offisielt på rundt 10 prosent, men den reelle ledigheten anslås å være nærmere 50 prosent. Vel 56 prosent av barna jobber.

Stadig flere vestlige stater satser på sårbare stater. Pengestrømmen til disse statene, inkluderte bistand, økte med 206 prosent i perioden 2002-2014, ifølge OECD, som slår fast at bistand er et viktig verktøy, men at noe fordeles ujevnt og rettes mot symptomene mer enn driverne av sårbarhet.

– Norge har dårlige forutsetninger for å oppnå noe særlig i Mali. Vi har for lite kompetanse på landet og er for svakt utstyrte, selv om vi har ambisjoner på linje med Storbritannia, som har et ti ganger større apparat, sier Øyvind Eggen, seniorrådgiver i Civita og tidligere fagdirektør i Norad.

– Norge vil uten tvil gi god humanitær bistand til enkeltmennesker og lokalsamfunn, og styrke utdanning til jenter. Men vi vil neppe bidra til fred og stabilitet, eller ha noen påvirkning på flyktningstrømmen til Vesten. Vi vet ikke hvordan bistand påvirker slike forhold, sier Eggen.

Å strø bistandsmidler langs et belte av sårbare stater i Afrika, for å trygge Europa, er politisk ønsketenkning, sier Eggen.

– Har vi lært fra Afghanistan?

– Tydeligvis ikke. Norge oppnådde bra ting i Afghanistan, men vi skapte ikke stabilitet og demokrati, sier Eggen.

Å gå inn i et land som er så vanskelig å jobbe i, er preget av politiske føringer mer enn råd fra fagfolk om hvor Norge kan gjøre en forskjell, mener Eggen. Norge hadde hatt bedre forutsetninger i et land som vi kjente bedre, lenger øst i Afrika, eller ved kun å satse på ett eller få land. Stabiliteten kan ikke skapes av Norge, sier Eggen, men åpner for at et bistandsland Norge bør kunne jobbe i vanskelige områder der få andre er villige til å ta risikoen.

– Hva har den vestlige satsingen på sårbare stater oppnådd?

– Vi vet at det ikke har lykkes med å skape fred, stabilitet og demokrati. Men alt tyder på at det har brakt enkeltmennesker og lokalsamfunn i nød inn på et bedre spor, sier Eggen.

Skal vi oppnå noe i sårbare stater kan vi bare glemme norske regler om nulltoleranse for korrupsjon og krav til målbare resultater, uttalte NUPI-forsker Bøås da regjeringens satsing på sårbare stater ble kjent. Han kaller Mali et «ekstremt vanskelig land å drive bistand i», og beskriver det som gjennomkorrupt. Landet ligger på 116. plass blant 176 land på Transparency Internationals måling av holdninger til korrupsjon. I 2012 tok den tidligere britiske statsministeren David Cameron til orde for at halvparten av bistandsmidlene skulle gå til sårbare stater. På grunn av satsingen, har tallet på saker der det mistenkes svindel blitt firedoblet i løpet av de siste fem årene, ifølge det statlige britiske revisjonsorganet, skriver The Guardian.

– Hvor mye skal vi akseptere at går til korrupsjon?

– Jeg er ingen korrupsjonsforsker, men: ganske mye. Vi må identifisere de renhårige aktørene. Men nulltoleranse for korrupsjon i Mali vil bli mer krevende enn i et tradisjonelt norsk bistandsland som Tanzania. Kanskje ville man fått mer bistand for pengene i Tanzania. Men er det ikke et poeng at bistanden skal gå til de svakeste, også når de bor i stater det er svært vanskelig å arbeide i? sier Bøås.

Norske organisasjoner har vært til stede i Mali siden tørkekatastrofen på 1980-tallet. Landet er ikke i stand til å snu situasjonen alene. Europa har et valg i Mali: å bidra, eller trekke seg ut, slik verdenssamfunnet gjorde i Somalia, sier Bøås, som antyder at det norske bidraget må vare opp mot ti år. Norge kan ikke drive med alt mulig, fra utdanning via kvinneprosjekter til kultur, mener Bøås. Norge må drive med en ting: Å støtte opp under statsfunksjoner. som reell reform av sikkerhetssektoren og styrking av domstolene.

Morten Bøås mener satsingen på sårbare stater er helt nødvendig. Vi er nødt til å erkjenne at vi må bidra mer, sier han. Kritikere mener det er en omlegging i bistandspolitikken, fra å handle om å hjelpe, til å hindre terror og migrasjon i Europa. Bøås er uenig.

– Vi har en egeninteresse av at sikkerheten i Mali ikke kollapser. Bistand har alltid vært drevet av egeninteresse, men denne interessen deler vi med befolkningen i Mali, sier Bøås.

Migrasjonsforsker Jørgen Carling advarer mot å tro at Norges bidrag i Mali vil påvirke strømmen av mennesker til Europa. Hvis fattige land blir rikere, fortsetter migrasjonen å stige mens landet når et høyere utviklingsnivå. Folk vil fortsette å utvandre, fordi forskjellene internt i landet blir mer synlige, og folk blir frustrerte over det, sier han.

Unge menn fra de vestafrikanske landene utgjør en stor andel av dem som kommer til Europa over Middelhavet. Carling advarer mot å styre bistanden for mye, eller tro at tiltak i migrasjonspolitikken kan hindre radikalisering.

– Motivasjonen må være å gjøre det mer levelig i Mali heller enn å hindre dem i å komme til Europa, sier Carling.

Turen til Mali var arrangert av Norwegian og UNICEF Norge.


– Sahel påvirker vår sikkerhet

 

Norge vil øke satsingen på utdanning i Mali, sier statssekretær.

 

BAMAKO (Dagsavisen): Norges nye ambassade i Bamako åpner til sommeren, og vil ledes av ambassadør Ole Andreas Lindeman, inntil nylig generalkonsul for Norge i Murmansk.

Regjeringen vil videreføre et høyt bistandsnivå til Mali, og fortsette bidraget med norske soldater i FN-styrken MINUSMA, sier statssekretær Marit Berger Røsland (H) etter sitt første besøk i Mali.

– Vi vil øke satsingen på utdanning, særlig for jenter.

– Langsiktig

– Det er ikke tvil om at det er en sammenheng, der det som skjer i Sahel, Nord-Afrika og Midtøsten påvirker også vår egen sikkerhet. Tillater man lovløshet, organisert kriminalitet, menneskesmugling, narkotikasmugling og terrorisme, gir det betydelige utfordringer, sier Røsland.

– Kan tiltakene Norge setter inn, som utdanning, hindre migrasjon og terror?

– For å skape stabilitet og framtidsmuligheter i et land, er utdanning og jobbskaping helt avgjørende. Men bistand er bare ett av verktøyene i verktøykassen. Det viktigste er at landets styresmakter lykkes med å skape stabilitet, stanse korrupsjon og få til utvikling, som utbygging av infrastruktur og skolesektor, sier Røsland.

Nylig la Afghanistan-utvalget fram en kritisk dom over Norges bidrag i Afghanistan.

– Hva har vi lært?

– For å skape sikkerhet, stabilitet og utvikling, må vi også skape politiske løsninger på de underliggende konfliktene. Man må være villig til å jobbe langsiktig når man først man engasjerer seg, sier Røsland.

– Korrupsjon ikke hinder

– Er dette et skifte av bistand i retning egeninteresse?

– Nei. Selv om det er sammenhenger, betyr ikke det at det å engasjere seg i land som Mali, ikke er riktig. Det er også av hensyn til menneskene som bor der. Mali er blant de aller fattigste landene i verden. Vi kan ikke akseptere områder med organisert kriminalitet, menneskesmugling og rekruttering terrorisme. Det er en utfordring som er en del av vår sikkerhetspolitiske virkelighet, sier Røsland.

Korrupsjonsrisikoen er høy

– Vi har nulltoleranse for misbruk av norske bistandsmidler, sier statssekretæren, og viser til at Norge kontrollsystemer for å avdekke misligheter.

Hun mener det ikke er et svar på korrupsjonsrisiko å la være å gi barn skolegang eller stille opp med støtte til ernæring. Norge må jobbe gjennom organisasjoner som har et godt omdømme, er etablert i Mali og kan gjøre en forskjell.

Annonse