Annonse

Listefest på tampen: Her er de 12 listene som oppsummerer valgkampen 2017

Gratulerer, folkens: Valgkampen er ferdig! Her er hvorfor det gikk som det gikk.

Annonse
Reportasjen

Av Hege Ulstein og Aslak Borgersrud

Denne valgkampen har vært for kjedelig til å bare oppsummere som en liste. Den hadde blitt for enkel. Og deprimerende. 

Men siden vi har lest at lister virker (med et mulig unntak av Arbeiderpartiets kjøp av SMS-liste for utsendelse av siste-liten-spam, som muligens slo bittelitt tilbake), så kliner vi herved til med lista over alle lister i valgkampen.

Så her har du en komplett oversikt: Lista over lister som forklarer hvorfor valgkampen 2017 gikk som den gikk. Kos deg. Og legg gjerne til noen ekstra lister i kommentarfeltet. 

Og forresten: Hils en listebærer fra oss!

 

 

Valgkampens 5 mest velgerflørtende bruk av bilder

1: Jonas Gahrings i barings

Gahrings i barings

2: Alliansens piratbruk av Petter Northug

Nordthug

3: Fremskrittspartiets flørt med nikab-velgerne

frp

4: Rødt, som ikke synes Moxy er foxy nok og klinte til med tredjekandidat Mari Eifring, i duse toner og forførerisk sakte film.

Eifring

5: Torbjørn Røe Isaksen, som prøver å vinne Game of Thrones-fansen ved å posere som Tyrion Lannister på Instagram.

Tyring Røe Isaksen

 

Valgkampens 6 verste pute-TV-øyeblikk

1: NRK2s valgdebatt fra Mortensrud. Det var kleint allerede, da ungdom og politikere ble plassert oppetter veggen på en fritidsklubb i Oslo sør. Men da Hege Storhaug dukka opp som ekspertvitne på alt som er feil i hele verden og la skylda for alt på ungdommene i rommet, da måtte man være laget av stål for ikke å klaske puta i ansiktet.

NRK Mortensrud

2: NRK1s valgdebatt fra Tromsø. Mislykket humor og flaue hjemme hos-reportasjer var såpass pinlig at selveste lederartikkelen i Dagsavisen omtalte det hele som «uverdig». Da er det ille!

NRK Tromsø

3: TV 2s valgintervju med Siv Jensen, hvor hun måtte «snakke ut om lesberyktene». En ting er at legningen til våre politiske ledere vel ikke bør være det hotteste tema for noen valgkamp. Men ærlig talt, de lesberyktene var gammelt nytt allerede for en tre-fire valgkamper siden.

TV2

4: Rasmus Hansson i drag. Nei, forresten, det var litt artig.

Hansson i drag

5: NRKs video om at du må stemme, hvis ikke kan du ikke klage om du får baconkrisp i stedet for potetgull.

6: Alle politiske partiers forsøk på å være artige (og/eller musikalske) på Facebook.

Jonas

 

Valgkampens aller beste potensielle karriereklatring

1: Henrik Asheim! Høyres spesialist på utdanning og podcasting har fått æren av å være vara for utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen. Første dag på jobben: Fire dager etter valget. Det kan bli moro. Eller det kan bli skikkelig flaut.

 

Valgkampens 2 verste strategiske bommerter

1. Jonas Gahr Støres nei til Rødt og MDG. Altså. Enhver og hennes mor skjønner at Formann Moxnes ikke blir finansminister til høsten. Og at elsykkel-Lan ikke får ansvaret for nasjonens motorveibygging med det første. Men var det virkelig absolutt nødvendig, Jonas, å skrike det ut så høyt, samtidig som du åpna døra for «Blir kvalm av LO»-Trine? Har det noensinne slått Arbeiderpartiets ledelse at det finnes andre veier til makt enn å kline med sentrum?

2: Nei, sorry. Ingenting kan måle seg med punkt 1.

 

Valgkampens beste pengebruk

1: Høyre som betalte 200.000 kroner dagen for å ha et filter på snapchat hvor du kunne dekorere bildene dine med «Team Erna». De samme folka som betalte den regninga styrer altså med økonomien til nasjonen Norge, folkens.

Snapfilter

(PS: Bildet er av Aftenpostens journalist, i et litt unøytralt øyeblikk)

 

Valgkampens 2 dårligste politiske forslag

1. Per-Willy Amundsen som vil kastrere overgrepsdømte. Artig hvordan partiet som hater koko-islam mest ser ut til å ønske at vi skal bli til Saudi-Arabia. Fysisk avstraffing, teller det som norsk verdi, siden vi dreiv med det i vikingtida?

2. Miljøpartiet de grønne, som vil senke arbeidsgiveravgiften for å støtte de som er så greie å kutte lønna til sine ansatte. Om noen fra før følte at MDGs grønne drøm først og fremst var for middelklassen, så fikk de i hvert fall to streker under svaret nå.

 

Valgkampens 2 beste sleik-øyeblikk

1: Erna i sjølove med sjøløve

Sjølove

2: Ernas Siv-sveis på Høyres valgkampmateriell

Erna

Valgkampens 3 mest rett-fra-levra-uttalelser

1: Arbeiderpartiets Arendals-politiker Gjermund O. Bjørndahl som kalte Sylvi Listhaug «Jævla rasistkjerring» på Facebook.

2: Noen tilfeldige ungdommer som sto i bakgrunnen av et Nettavisen-intervju på Mortensrud framførte et liknende budskap, bare mer poetisk selvbekreftende: «Jævla rasistjævel».

3: Eksforlagssjef William Nygaard var kanskje mer nøktern i form, men budskapet var likevel utvetydig, da han omtalte den samme integreringsminister på denne måten: «Den rikspolitikeren som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme».

 

Valgkampens 2 (sannsynligvis) kleineste møter i regjeringsheisen

1. Torbjørn Røe Isaksen og Erna Solberg. Statsministeren sa nemlig i en valgdebatt at hun er «skuffet over norske menn». Årsaken? At så få tar ut mer enn de påkrevde 10 ukers pappapermisjon. Knappe to uker senere kom meldinga ut om at utdanningsminister Torbjørn nettopp tok ut bare ti ukers pappaperm. Turte de å møte hverandres blikk neste gang de havnet i heisen sammen?

2. Terje Søviknes og Per-Willy Amundsen. Etter at Per-Willy foreslo at overgrepsdømte skulle kjemisk kastreres. Nå er ikke Terje overgrepsdømt, altså. På ingen måte. Men likevel.

 

Valgkampens 2 minst overbevisende valgløfter

1: Alle skal med. Dét bildet.

Alle skal med

2: Jonas Gahr Støres: "Stans Statsskogs arronderingssalg" At det var?

 

Valgkampens 6 mest irriterende gjengangere

1: Innvandring/hijab. Jeg er ikke rasist altså, men trenger vi egentlig å snakke om innvandrere HELE tida?

2: Meningsmålingene. En evighetsmaskin er en innretning som bare kjører videre og videre uten å bli tilført energi utenfra. En meningsmåling hvor det ikke har rukket å faktisk skje noe politisk siden forrige meningsmåling, fungerer litt på samme måten. Og at meningsmålinger har selvforsterkende effekt er noe av det aller mest deprimerende med politikk.

3: Spørsmålet om hvorvidt en stemme på Venstre er en stemme på Frp. Og Venstres spinn om at det ikke er riktig.

Venstre

4: Faktisk.no. Politiker mener noe. Faktisk helt feil, mener faktasjekkerne. Faktisk nokså meningsløst, føler vi.

5: Halvkvedede viser om Jonas Gahr Støres uorden i sysakene. Vi skal være de første til å kreve Støres avgang hvis han blir avslørt i noe alvorlig. Men enn så lenge venter vi i spenning.

6: SMS-utvekslingene mellom Knut Arild Hareide og Erna Solberg.

SMS

 

 

... og helt til slutt: 

Valgkampens 9 beste grunner til at partiene er blitt sin egen verste fiende

 

1: Senterpartiet er Ulv.

Sp er rovdyret i norsk politikk. De sniker seg rundt i nattens mulm og mørke og jafser i seg velgere. I likhet med ulven vokser Senterpartiet mest når vi ikke ser dem eller hører noe fra dem.

Mens den urbane eliten driver med sentralisering og distriktsfiendtlig undergraving innenfor Ring 3, kan det ta uker, kanskje måneder, uten at vi hører noe fra Senterpartiet. De lusker rundt ute i distriktene og legger på seg uten at noen får vite det grann.

Så plutselig en dag står de der på tunet, feite og stappmette på uskyldige velgerskarer. Det er da vi lurer på om vi må ta fram hagla, eller i det minste be om en kraftig begrensning av bestanden.

2: Arbeiderpartiet er krise.

Krisen som ikke kom i Norge ble krisen som kom for Ap. Økende ledighet ble til synkende oppslutning. De som hadde størst problemer med å finne seg en ny jobb var ikke alle oljearbeiderne, eller de unge mennene i sin beste alder som ikke fikk lærlingplass. Det var først og fremst sosialdemokrater som fryktet at de likevel ikke fikk statsråds- eller statssekretærplass. Ap gikk inn i den siste fasen av valgkampen med en stor uro for at sysselsettingsgraden blant de politiske rådgiverne skulle bli altfor lav etter valget.

3. Sosialistisk Venstrepartis økte forskjeller. 

Når forskjellene øker, øker Sosialistisk Venstreparti. Etter at Kristin Halvorsens etterfølgere mer eller mindre har gitt bort skole som kjernesak, er det forskjellene de må satse på. Men hvem i huleste brenner for forskjeller? SV jobber for å forsikre hver enkelt bedre mot krisa, så sikkerhetsnettet skal redde oss om alt går i dass. Problemet er bare at SVs toppfolk likner mer og mer på forsikringsselgere av den vanlige skolen. Joda, forskjellene øker mellom rike og fattige. Men forskjellene øker kanskje enda mer mellom vanlige folk og SVs forsikringsselgere.

4. Høyre er under press. Som norske verdier.

Høyre er bekymret for norske vafler under press og norske verdier under press. Men det konservative partiet er også under press. De som forvalter arvesølvet etter Kåre Willoch, C.J. Hambro, Jo Benkow og John Lyng tar sikte på fire nye år i regjering. Godt hjulpet av populistene som ikke fulgte godt nok med da de hadde om Edmund Burke på skolen - og derfor tror det heter «Forandre for å bederve». Men på samme måte som norske verdier er Høyres største frykt frykten selv. Problemet er selvbildet, mangelen på selvtillit og den sviktende troen på at egne verdier er gode nok. Følelsen av å være under angrep skaper handlingslammelse og uklar tale.

5. Rødt er velferdsprofittprofittører

Nei til profitt i velferden. Med dette slagordet har Rødt hatt eventyrlig suksess. Det bittelille radikale venstrepartiet er på vei inn i Stortinget nettopp fordi de vil gi velferd til Folket uten profitt til Kaksene, Blodsugerne og Krøsusene. Og hvem profitterer på det? Ingen andre enn Rødt selv. Det kan jo Bjørnar Moxnes tenke på, når han sitter og mesker seg i stortingsrestauranten med kanelboller og pizza, at den som har tjent aller mest på velferdsprofitt, i alle fall blant norske politikere, er han selv. For øvrig registrerer vi at Rødt sier ja til forbud mot kabotasjekjøring.

6. Fremskrittspartiet er konservativ islam.

Nei til homoeventyr. Karikaturer er ikke noe gøy. Kritikk må brennes eller destrueres. Ja til kjønnslemlesting av seksualforbrytere. Likestilling er tull og tøys. Flykt til Sverige! Mer religion og tro inn i det offentlige rom. Terrorangrep er først og fremst en lærepenge for ofrene. Og den eneste korrekte tolkning av islam er den aller mest hatefulle.

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på imamer som sleikes opp etter ryggen og partiet som advarer mot slik sleiking. Fremskrittspartiet deler nå så mange synspunkter med de konservative muslimene de er så bekymret for at vi forventer halal valgflesk neste gang. Et tankevekkende eksempel på snikislamisering, dette.

7: Ristelig Folkeparti.

Ja til K! Flere konsonanter inn i skolen. Det er faktisk en grei oppsummering av KrFs viktigste sak. Men i jakten på velgere og den evige søken etter samarbeidspartnere står KrF i fare for å utslette seg selv og ende opp som et Folkeparti uten K og uten Folk. Bare en liten r står igjen, kanskje for å minne oss om at partiet påberopte seg reservasjonsrett da Knut Arild hadde lyst til å bli sammen med en mann ved navn Jonas. Han fikk ikke lov, og måtte fortsette å henge med tre kvinner.

8. Miljøpartiet de Grønne er ... grønne!

Vi koker kloden! Ikke noe er så farlig som klimaendringer og global oppvarming. Det er noe alle vet, men ingen tar dette på større alvor enn Miljøpartiet de Grønne. Så alvorlig, faktisk, at kampen mot fossile brensler dessverre kan føre til en litt forhistorisk politikk. Som en hvilken som helst Velociraptor har MDG bestemt seg for å senke arbeidsgiveravgiften på lave lønninger. Altså gjøre det enda mer lønnsomt å behandle arbeidsfolk som møkk. Da kan grønn fort ende opp med å være ansiktsfargen til eventuelle velgere.

9. Venstre mangler sikkerhetsnett.

«Det er dyrt å være fattig» er fortsatt et skremmende presist begrep på tingenes tilstand under kapitalismens åk. Og som et av partiene som virkelig ivrer for dette, for å frata arbeidsfolk rettigheter og støtte opp om eierne av småbedrifter i stedet for de som jobber der, er det jo en artig liten poetisk rettferdighet i at politisk fattigdom er et av Venstres største problemer i dette valget. Det som skulle være en kamp for skolen, for mer penger til øko-organiske teknologismåbedrifter som skal redde verden, og for Trine Skei Grandes urokkelige status som uangripelig liberal leder, ble fryktelig fort til en panikkartet kamp for å holde hodet over vannet, altså fireprosentsgrensa i norsk politikk. Hadde det bare vært et skikkelig sikkerhetsnett for politiske partier i fritt fall!

 

Annonse