Annonse
Ravensbrück var Hitlers eneste rene kvinneleir under 2. verdenskrig. FOTO: MAHN- UND GEDENKSTÄTTE RAVENSBRÜCK/STIFTUNG BRANDENBURGISCHE GEDENKSTÄTTEN

Kvinneleiren Ravensbrück

Like utenfor Berlin ligger restene av Hitlers eneste konsentrasjonsleir for kvinner. For 70 år siden kom Bernadottes hvite busser hit og reddet ut 95 medtatte norske fanger. En av dem var min egen oldemor.

Annonse
Reportasjen

 

RAVENSBRÜCK (Dagsavisen): Min oldemor het Agathe Hansen, men i familien kalte vi henne bare for «Mor». I noen tiår etter krigen ble hun i hjembyen min, Hammerfest, også ironisk omtalt som «fru Stalingrad». For 2. februar 1943 gikk nyheten ut over hele verden: Russerne hadde vunnet slaget ved Stalingrad! Mot alle odds hadde det beleirede Stalingrad utrolig nok holdt stand etter mange måneders nådeløse tyske angrep. Den gode nyheten, som var et av 2. verdenskrigs viktigste vendepunkt, nådde også Mors høyst ulovlige radioapparat hjemme i bygårdsleiligheten i Hammerfest. Gledestrålende greide hun ikke å la være å løpe ned i forretningen sin i første etasje og rope til alle som ville høre: «Stalingrad har holdt!»   

En av kundene i butikken gikk rett til nazistene og fortalte om fru Stalingrads ulovlige radio. Ikke lenge etter ble Mor arrestert. Da hun ble ført nedover gaten mellom to politifolk, greide hun å rope til en forbipasserende venn av familien: «Vil du be Hans om å rette litt på gardinen i stuen.» Det var Mors kode for å si: «Be mannen min om å bli kvitt radioen i en faderlig fart!» Da nazistene senere ransaket huset, fant de ingenting. Slik var det bare Mor, og ikke ektemannen og de voksne sønnene, som ble sendt til Grini, 49 år gammel.

Sommeren 1943 ble hun sammen med 14 andre norske kvinner fra Grini ført om bord i det tyske troppetransportskipet «Monte Rosa» som lå ved kai i Oslo. Dette skjedde en ekstra nydelig solskinnsdag i juni, og underveis kunne fangene titte ut av koøyet og se folk bade og kose seg langs strendene nedover Oslofjorden. Selv var de på vei til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Hitlers Tyskland.

Ravensbrück, i slutten av april 2015. Jeg står ved bredden av en idyllisk innsjø som glitrer i vårsola og hører den dempede latteren og småpraten til norske ungdommer på skoletur med Aktive Fredsreiser. På den andre siden av innsjøen kan jeg skimte landsbyen og Fürstenberg, i dag et populært feriested som ligger der så fredelig med sitt kirkespir og sine lave villaer. I ryggen har jeg en vakker minnepark, anlagt på stedet der en av Hitlers mest brutale arbeidsleirer en gang sto. Den ble bygd på ordre av Heinrich Himmler i 1938, og i begynnelsen var den en mindre leir for tyske politiske og religiøse fanger. På slutten av krigen hadde leiren vokst enormt. Ravensbrück var blitt nervesenteret for en rekke underleirer, en av dem også for menn, og de sterkeste fangene var viktig arbeidskraft for tyske bedrifter. I alt ble 132.000 kvinner og 20.000 menn fra hele Europa registrert som fanger i leirsystemet Ravensbrück i løpet av krigen. Man antar at minst 90.000 fanger endte sine liv her. Av dem regner man med at mellom 40.000 og 50.000 mennesker ble myrdet, mens resten døde som følge av hardt arbeid, sult, sykdommer, mishandling og medisinske eksperimenter. En del ble også sendt videre «på transport» til Auschwitz eller lignende tillintetgjørelsesleirer. Da krigen nærmet seg slutten, var leiren så overfylt at det ble bygd et gasskammer. Der ble minst 3.000 mennesker gasset i hjel. Noen forskere tror det var enda flere. De som ble sendt dit, var gjerne jøder og de som ikke var arbeidsdyktige, som barna, de syke og de gamle. For det var også barn i Ravensbrück. Noen av dem kom sammen med mødrene, men mange hundre ble født i leiren i løpet av krigen. De døde gjerne allerede som spedbarn, enten fordi mødrene var underernærte og ikke kunne amme, eller de ble drept. Eldre barn døde gjerne som resultat av sykdom eller sult. Men mange barn overlevde også, som i en berømt historie om den franske babyen Guy, som ble smuglet ut av leiren i en fillebylt.  

Da Ravensbrück ble frigjort av russerne for 70 år siden, den 30. april 1945, var 3.000 av de sykeste fangene igjen. Resten var satt fri, beordret ut på lange dødsmarsjer, eller som i de norske fangenes tilfelle: Hentet av Folke Berna­dottes «hvite busser». Det, at de norske fangene ble hentet ut så tidlig som 7. april 1945, og dermed unngikk dødsmarsjene og det grusomme kaoset i leiren de siste ukene, bidro til at de fleste av de norske fangene overlevde Ravensbrück. Det, og at det svenske Røde Kors holdt liv i dem ved å sende dem matpakker. Den høye overlevelsesprosenten skyldtes nok også et spesielt godt samhold mellom de norske. Mange tidligere fanger forteller at de norske kvinnene tok vare på hverandre så godt de kunne og at de eldre tok seg av de yngre. De som ikke fikk Røde Kors-pakker, fikk smake av de andre. Til gjengjeld måtte de alle gjøre seg harde og la andre utsultede fanger se på når de spiste.

Likevel kom ni av de 103 norske fangene aldri hjem igjen. Men alle navnene står oppført på minnetavla inne i «det norske rommet» i fengselsbygningen, som fortsatt står igjen her i Ravensbrück. Der inne er det en liten utstilling om de norske kvinnenes skjebne. Og der, på minneplata, står Mors navn, Agathe Hansen fra Hammerfest. Der er også navnet til hun som alltid ble kalt «Lille Graah», senere hallodame i NRK og journalist, der er Margrete Aamot fra Oslo, motstandskvinnen som senere ble gift med nasjonalskalden Arnulf Øverland. Der er Abelone Møkster fra Austevoll, en grepa forretningskvinne fra Vestlandet som ble straffet for å ha hjulpet englandsfarere og som var kjent i leiren for sitt hjertelag og sin entusiastiske framføring av folkevisa «Gjeite­lokken». Og der er Henriette Bie Lorentzen fra Kristiansand, hun som senere ble litteraturhistoriker og fredsforkjemper og som i leiren underholdt de andre med å sitere lange utdrag fra Sigrid Undsets bøker (hun kunne flere av dem utenat).

«Og jeg var hun som alltid kom med dårlige vitser», bemerket Mor til meg en gang. «Og som hoppet tau for å holde meg i form – selv om jeg ikke hadde noe tau. Jeg talte også ustanselig alle vinduer jeg så, for å beholde vettet.» For det kom en dag da Mor sa til meg: «Nå har du fylt tolv år, så nå er du gammel nok til å få høre hvordan jeg hadde det i Tyskland under krigen.» Fram til slutten av 1970-tallet hadde hun vært temmelig taus om oppholdet i Ravens­brück. De første par årene etter at hun kom hjem, våknet ektemannen, Hans, av at hun hadde mareritt og at hun snakket tysk i søvne. Senere tidde hun og holdt seg travelt opptatt med myndig å dirigere sin ektemann, sine fire barn, svigerbarn, ni barnebarn og sin forretning. Helt til TV-serien «Holocaust» begynte å gå på skjermen i 1979. Mor så på, men måtte slå av etter noen episoder. «Jeg orker ikke se mer», sa den da 75 år gamle damen til et av barnebarna sine. «Jeg blir så uvel. Det er som å være tilbake i leiren igjen. Jeg husker luktene.» Trolig tenkte hun spesielt på lukten fra krematorieovnene som alltid gikk for fullt i Ravensbrück, med røyk som la seg som et grått teppe over appellplassen, der kvinnene måtte stå oppstilt to timer hver morgen og hver kveld, vinter som sommer, syk som frisk. Men etter «Holo­­caust», begynte i alle fall Mor å fortelle fra leiren. Det kom aldri en tåre når hun fortalte. Stemmen skalv aldri av bevegelse, selv ikke da hun fortalte om hvordan hun lempet de utmagrede likene etter medfanger opp på lasteplan for videre frakt til krematoriet eller at hun stjal suppe fra døende tuberkulosefanger for selv å overleve. Eller: Da hun fylte 50 år i leiren og dermed ble merket med ordene «keine lebenswert» («ingen livsverdi»). Da ble hun regnet som gammel og dermed ikke like verdifull som arbeidskraft. Og en «gammel» dame i Ravensbrück levde svært farlig. De fikk lite mat, ingen medisinsk hjelp og kunne når som helst bli sendt ut «på transport» eller i gasskammer for å dø. Mor gjorde alt for å virke sterk og ung og meldte seg til fysisk hardt arbeid. Slik fikk hun også mer mat. Men selv om dette tydelig hadde gjort inntrykk på henne, holdt hun alltid en distansert, nærmest elskverdig, på grensen til munter tone når hun fortalte. Som om hun bare fortalte noen groteske historier som hadde hendt en annen. I et gammelt opptak av et intervju med henne på lokalradioen hører man dette tydelig. «De skjønner, jeg er en meget foretaksom person», sa hun til programlederen, mens hun lo en klukkende, fornøyd liten latter. «Jeg finner alltid på noe for å greie meg.»   

På minnetavla i «det norske rommet» i Ravensbrück står også Magnhild Pedersens navn. Magnhild Pedersen fra Våler heter i dag Magnhild Bråthen, er 91 år gammel og har nettopp kommet hjem fra en av sine mange turer som «tidsvitne» for norske skoleelever i Ravensbrück. Vi treffer henne hjemme i hennes lille, hvite hus i Råde i Østfold, omgitt av en hage som anger av nyutsprungne vårblomster. Hun er enke nå, men har barn og barnebarn like i nærheten. I likhet med Mor tok det Magnhild Bråthen mange tiår før hun begynte å fortelle folk om det hun opplevde i leiren. Bare ektemannen hennes lyttet tålmodig til henne de første årene etter at hun kom hjem, men selv han fikk nok ikke høre alt. Ellers var det vanskelig å snakke om dette til folk i hjembygda Våler. Det føltes som om det var en uoverstigelig avgrunn mellom de ekstreme opplevelsene i den brutale leiren i Nord-Tyskland og den fredelige etterkrigsvirkeligheten hun møtte i hjembygda i Østfold. «Å nei, hvor rart det var å komme hjem», sier hun i sin egen bok om leiren. «De hjemme visste ikke hva jeg hadde opplevd, og jeg kunne heller ikke vente at de skulle ha fantasi nok til å sette seg inn i hva en konsentrasjonsleir rommer av menneskeforakt og nedverdigelse av kvinner.» Hun ble merkelig rastløs, og det eneste som roet henne de første årene, var å ta toget til Oslo for å treffe fangevenninnene sine fra Ravensbrück. Heller ikke de snakket sammen om leiren, men hun visste likevel at de forsto. Hun husker godt min oldemor, Agathe.

– Men hu var gammel, og vi var unge, ler den over 90 år gamle damen.

For mens Mor fylte 50 år noen måneder etter at hun kom til Ravensbrück, var Magnhild Bråthen ennå ikke fylt 19 da hun ble arrestert av Gestapo. På den tida bodde hun på en avsidesliggende gård sammen med faren og et av sine fem søsken (moren døde da Magnhild var 13). De hadde også leieboere, to menn, som oppbevarte jaktvåpen i sin del av huset. Dette fikk Gestapo nyss i, og en dag i mars 1943 kom det SS-soldater til gården. De fant en skutt tiur hos de to mennene, som selv var rømt av gårde. Dette, en mistanke om besittelse av våpen, var nok til at far, datter og sønn ble arrestert og satt i fengsel, først i Moss, siden i Fredrikstad. Mens faren og broren etter hvert ble sluppet fri, faren fordi han var eldre, broren fordi han hadde diabetes, ble Magnhild plassert i enecelle i Fredrikstad fengsel. Fortsatt er det en gåte hvorfor nazistene holdt så fast på henne, som bare var en ung jente og ikke hadde gjort galt. Hun fikk aldri noen dom. I to måneder satt hun alene på cella, helt isolert fra de andre fangene. Siden kom hun til Grini, og fra Grini ble hun i oktober 1943 sendt «på transport» til Ravensbrück med «Monte Rosa». Det ble en tøff tur, innelåst som de var nede lasterommet, under elendige sanitære forhold. Bondedatteren Magnhild kunne ikke et ord tysk, og hun hadde aldri vært om bord i en båt før. Nå var hun sjøsyk, full av loppebitt og dessuten vettskremt. Hva ville skje med dem i Tyskland? Tenk om de ble torpedert, bombet eller gikk på en mine?

Framme i Ravensbrück ble hun møtt av aggressive, kvinnelige SS-folk, de såkalte «flaggermusene», som slo etter dem med pisker og geværkolber mens de ropte uforståelige ordrer på tysk. Magnhild ble nærmest paralysert av redsel og sjokk av denne oppførselen. Hun fikk fangedrakt med kryss på ryggen, med en rød vinkel som viste at hun var en politisk fange, med fangenummer 24141. Men hun ble godt tatt imot av de eldre, norske damene, som betraktet henne som «jentungen fra Våler». Selv en mannlig, tysk fangevokter syntes hun så ut som en jentunge og kalte henne «eplekarten».

– Jeg lå i samme køye som to søstre fra Borge. De var i 40-årene og tok seg av meg som var yngre. De delte Røde Kors-matpakkene sine med meg, for selv fikk jeg aldri pakke derfra. Hadde de ikke delt med meg, hadde jeg nok ikke klart meg. Alt vi fikk per dag den første tida i leiren, var en brødbeta og noe tynn kålsuppe. Vi var mye sultne der nede. Ennå er det slik at jeg aldri, aldri kaster mat, sier Bråthen bestemt til Dagsavisen.

– Hendte det noen gang at du fikk lyst til å gi opp?

– Nei, for håpet var jo der hele tida. Om vi hadde noen brødbiter eller sukkerbiter til overs, så sparte vi jo det, for vi trodde vi måtte ut på marsj når krigen var slutt. Vi visste jo ikke da at vi skulle bli hentet av de hvite bussene. Men en gang, da jeg ble lagt inn på sykestua fordi jeg var plaget av hodepine, kom tankene om at jeg kanskje ikke kom til å klare meg. Hele natta hørte jeg syke mennesker gråte og rope: «Nå dør jeg, nå dør jeg!» Om morgenen var flere av dem døde. Inne på badet der så jeg mange, avmagrede lik. De var stablet i høyden, som ved, fem og fem, sier Bråthen.

I boka skriver hun: «En gang hadde dette vært levende, varme kvinner, nå lå de stive og kalde.» «De gled stille og umerkelig ut av tiden og inn i evigheten. Ingen var hos dem, ingen armer omsluttet dem. De var helt alene.»

– Plager disse minnene deg i dag?

– Nei, men dette var det verste jeg så i leiren. Jeg har ellers alltid vært en glad og fornøyd dame. Men noen ganger, når jeg er alene, kan jeg plutselig føle at jeg har mange mennesker tett rundt meg. Jeg tror den følelsen kommer fra leiren, der det alltid var så mange rundt meg, på brakka og overalt.

– Tenker du noen gang: «Hvorfor skulle dette skje akkurat meg?»

– Nei. Det hjelper ikke å ha noen å hate eller bli bitter. Det hjelper ingen, verken tyskerne eller meg.

Lise Børsums navn finnes også på minnetavla i «det norske rommet» i Ravensbrück. Den senere så engasjerte sjefen for Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre har skrevet en levende skildring av sine to år i leiren i erindringsboka «Fange i Ravensbrück». Hun delte brakke med Mor, og de reiste også samtidig fra Oslo med «Monte Rosa». Det er nå avdøde Lise Børsum som skildrer det vakre sommerværet langs Oslofjorden mens fangene sakte seiler vekk fra denne idyllen. Selv var Lise Børsum opprinnelig en sorgløs legefrue fra vestkanten som ved tilfeldigheter ble involvert i motstandsbevegelsen. Hun ble tatt av Gestapo og siden torturert i kjelleren på Victoria terrasse. Hun endte til slutt på Grini, og så var det altså ut «på transport» til Tyskland. Boka hennes kom ut allerede i 1946, for Lise Børsum var av typen som ville snakke og fortelle straks hun hadde kommet hjem til sin legeektemann, sin vestkantvilla og sine to barn. Det første året snakket hun ustoppelig, og boken begynte som en serie brev til ektemannen. Året etter forlot hun både ham og barna sine. Oppholdet i leiren hadde gjort henne til en annen, hun ville forenkle sitt liv og syntes ikke hun hadde noe å tilby barna. Men hun bosatte seg i nærheten og holdt god kontakt med dem i årene etterpå. Det fortelles at flere av Mors gamle fangebekjentskaper ble skilt etter krigen. Selv Mor var inne på tanken om ikke å reise hjem til mann og fire barn i Hammerfest. Utslitt, syk og avmagret var hun kommet til Sverige med de hvite bussene, og en stund vurderte hun rett og slett å bli der. Som tolvåring ble jeg veldig sjokkert over dette. Tenk at hun ikke ville hjem til ungene sine! «Jeg var sliten», sa Mor. «Og så hørte jeg at alt var brent hjemme i Finnmark. Hva hadde jeg å komme hjem til? Jeg visste ikke om jeg hadde krefter til å dra nordover for å begynne helt på nytt.»

Vi treffer Lise Børsums datter Bente hjemme i leiligheten hennes på Frogner. Den kjente skuespilleren gikk av med pensjon i 2004, da hun var 70, og etter det begynte hun arbeidet med å lage en teaterforestilling av morens opplevelser i Ravensbrück. Stykket hadde premiere høsten 2006 og spilles fortsatt. Bente Børsum står helt alene på scenen, og spiller både moren, seg selv som barn og samtlige personer hun forteller om, bare akkompagnert av en fiolinist. Hun sitter også i styret for Hvite Busser og regner seg selv som en slags «annengenerasjons tidsvitne». Ravensbrück har alltid hatt stor betydning i hennes liv, selv om hun aldri var fange der selv.

– Jeg trodde det skulle bli en seks-sju forestillinger. Nå har jeg spilt stykket 185 ganger, smiler Børsum.

I forordet til morens bok forteller hun om da moren kom hjem med toget fra Sverige. Bente Børsum var 11 år gammel og sto og ventet på henne på Østbanen. «Da hun sto der i døren på den brune togkupeen kunne jeg sprekke av lykke, og i ukene som kom klamret jeg meg til henne, satt oppå henne tror jeg, slapp henne aldri.»

– Ja, jeg tviholdt på henne, jeg nesten slukte henne den første tida, sier Børsum til Dagsavisen.

– Mor var borte fra oss i to år. Jeg led ingen nød, men jeg var ofte ensom og ulykkelig, og redd når det gikk flyalarm, sier Børsum.

– Jeg savnet henne og tenkte mye på henne, mens hun helt bevisst prøvde å la være å tenke på oss. Kvinnene snakket aldri om barna sine i leiren. Det ble nok for tungt, sier Børsum.

– Jeg tror at når du blir plassert i en så ekstrem, umenneskelig situasjon og blir behandlet som et dyr, så må du stenge av følelsene for å overleve. Du må bli avstumpet. Mor fikk en god venn i leiren, halvt jødiske Heide fra Tyskland. Heide døde av tyfus. Mor sa: «Aldri har jeg sørget mindre over noens død enn over Heides. Hadde jeg sluppet sorgen løs, ville jeg ikke ha overlevd.»

Om morgenen den 7. april 1945 hørte Lise Børsum og de andre norske i leiren rykter om at de kanskje kom til å bli hentet ut. Ingen kunne helt tro det, skriver hun i boka si. Men utpå dagen ble de norske ropt opp, og etter en natts venting ble fangene ført ut til Folke Bernadottes hvite busser. «Det var tidlig om morgenen, solen var ennå ikke på himmelen. Det var en vakker morgen uten skyer», skriver Lise Børsum.

– Jeg fryser ennå på ryggen når jeg tenker på synet av de hvite bussene, sier Magnhild Bråthen hjemme i huset sitt i Råde.
– Jeg kommer heller aldri til å glemme da vi gikk inn i bussen og den svenske sjåføren hilste oss med et vennlig «gomorron!» Det ordet var som vakker sang i min ører, sier Bråthen.

Også Mor kunne fortape seg i det gode minnet om de hvite bussene som reddet dem ut av Ravensbrück da det gjaldt som mest. Men hun fortalte også om sjokket de norske fangene fikk da de kjørte gjennom det fullstendig smadrede Hamburg på vei nordover.
– Da gikk det opp for meg at også tyskerne hadde fått lide, sa Mor.

Høsten 1945 kom min oldemor hjem til det like smadrede Hammerfest i Finnmark. På et gammelt bilde sitter hun på trappa på ruinene av det som en gang var bygården hennes, med forretning i første etasje. På bildet står det: «Endelig hjemme! Efter 2 1/2 år hos gestapo.»
 

Kilder:
Børsum, Lise: «Fange i Ravensbrück».
Ottosen, Kristian: «Kvinneleiren».
Schjølberg, Oddvar:
«Eplekarten i Ravensbrück».
Wikipedia
Aktive Fredsreisers hjemmesider

Annonse