Bilde 1 av 10
Reportasje

Kongos merkede menn

I Den demokratiske republikken Kongo har seksualisert vold etterlatt dype traumer i befolkningen og splittet hele familier. Men det er ikke bare kvinner som rammes.

Se flere bilder fra Kongo i bildeserien over!

– Det er bra for meg å snakke om det som skjedde selv om det er vanskelig, sier han.

Under et tykt tak av malm, i et lite trehus i den østlige provinsen Nord-Kivu, forteller sjubarnsfar Mutu Kayumbu om overgrepene som snudde livet hans på hodet. Utenfor har det nettopp begynt å pøsregne og dråpene treffer bakken med stor kraft. Likevel er det ingenting som klarer å overdøve det Kayumbu nå skal fortelle.

– De stjal eiendelene våre, brant ned husene, banket opp mennene og voldtok kvinnene med så stor brutalitet at flere av dem er handikappet i dag, sier han.

LES OGSÅ: Børge Brende vil «utrydde» voldtekt som våpen

Tvunget til å voldta naboens døtre

Det var i 2007 at Kayumbus landsby, Funanu, ble angrepet av soldater fra den beryktede opprørsgruppen CNDP (Den nasjonale kongress for forsvar av folket), ledet av den kjente krigsherren Laurent Nkunda.

Midt på natten ble innbyggerne røsket ut av nattesøvnen og samlet på en stor, åpen plass i sentrum av landsbyen. Der ble landsbysjefen bedt om å melde seg. Kayumbu rakte hånden i været mens det gikk kaldt nedover ryggen hans. Soldatene hadde en helt spesiell oppgave til ham, nemlig å «teste ut» kvinnene i landsbyen for å avgjøre hvem som var best egnet til å ha sex.

– Først nektet jeg, men da de begynte å slå og true meg, følte jeg meg tvunget til å gjøre det. Jeg klarte ikke å plukke ut den første jenta, så de valgte for meg, sier han.

Med kona, barna og resten av innbyggerne som tilskuere, og en pistol presset mot tinningen, voldtok Kayumbu døtrene og konene til naboene sine. Hvor mange husker han ikke i dag. Det eneste han husker er at han kjempet innbitt mot trangen til å skrike «skyt meg!». Han visste at livet aldri ville bli det samme igjen.

– Jeg gikk fra å være en respektert landsbysjef til å bli en av bandittene. Etter den natten klarte ikke naboene og familien min lenger å se på meg uten hat i blikket, sier han.

Voldteksepidemi

I løpet av de neste to årene ble landsbyens 20 familier terrorisert av CNDPs opprørssoldater, og Kayumbu ble tvunget til å forgripe seg på flere kvinner. Da CNDP mistet kontroll over området i 2009, flyktet familiefaren til en annen landsby. Han var ikke lenger ønsket av de andre innbyggerne.

Helt siden krigen startet i 1996 har Den demokratiske republikken Kongo blitt hardt rammet av seksualisert vold. Bare mellom januar og september 2014 rapporterte FNs Befolkningsfond om 11.769 tilfeller av seksualisert og kjønnsrelatert vold i fem provinser i Øst-Kongo. Det er 43 tilfeller per dag. Bare i Nord-Kivu, med en befolkning på om lag 6 millioner, anslår organisasjonen Promundo at 22 prosent av provinsens kvinner er blitt voldtatt som følge av krigføring, mens 50 prosent skal ha blitt utsatt for seksualisert vold av en ektefelle eller mannlig partner.

– Denne epidemien startet da soldater i krig først tok i bruk voldtekt som våpen for å provosere og demoralisere fienden. Siden den gang har seksualisert vold fått fotfeste i Kongo, sier Jean Paul Kasongo, koordinator i organisasjonen Sons of Congo.

Han har i mange år undersøkt årsakene til seksualisert vold. I motsetning til mange humanitære organisasjoner i DR Kongo, jobber Kasongo og hans medarbeidere med å belyse mannens rolle i bekjempelsen av seksualisert vold. I lokalene deres sentralt i Goma organiserer de workshops hver uke der menn samles for å diskutere temaer som sunn maskulinitet, godt lederskap og kvinners rettigheter. Hittil har organisasjonen utdannet 22.400 ledere som har påtatt seg ansvaret å være gode ambassadører og forbilder i sine landsbyer.

– Mennene som kommer hit har ulik bakgrunn, de er alt fra studenter og religiøse ledere til tidligere barnesoldater og voldtektsmenn, sier Kasongo.

Han tror én av hovedårsakene til det høye antallet voldtekter kan forklares ut ifra den generelle økonomiske situasjonen i landet. Store deler av Kongos befolkning lever i dag i ekstrem fattigdom, noe som har ført til at mange menn sliter med å oppfylle rollen som forsørger.

– I det kongolesiske samfunnet blir mannen ofte vurdert ut ifra hans evne til å brødfø familien sin. Forsørgerrollen er på mange måter med på å bekrefte mannens verdi. Når mannen ikke lenger klarer å forsørge familien sin mister han en viktig funksjon, som igjen fostrer frustrasjon. Noen ganger tas denne frustrasjonen ut på kvinner, sier han.

Gravid etter voldtekt

Én av kvinnene som har fått kjenne på denne frustrasjonen er kona til Ngandu Buhunda (52). I 2011 ble hun angrepet og voldtatt av opprørssoldater fra M23-militsen i landsbyen Nzulo. Voldtekten endte med graviditet og ni måneder senere fødte hun en datter.

– Etter voldtekten ble jeg oppsøkt av familien til kona mi. De ba meg innstendig om å bli ved hennes side, noe som fikk meg til å tenke på det løftet jeg avga da vi giftet oss. Til døden skiller oss ad. Da bestemte jeg meg for å bli hos henne og behandle barnet som mitt eget, sier Buhunda før han lener seg fram og hvisker at kona ikke orker å snakke om voldtekten.

I Kongo ville mange menn gått fra kona hadde de vært i Buhundas situasjon. Forestillingen om at kvinnen fratas sin renhet, og dermed sin kvinnelighet, etter en voldtekt er svært utbredt blant kongolesiske menn. Mange voldtatte kvinner blir derfor utstøtt av ektefellene sine og flytter til de store byene der de ender opp i fattigdom og ensomhet. De få mennene som velger å bli hos konene sine risikerer å tape ansikt og respekt blant de andre landsbyboerne.

– Jeg vet at folk snakker om oss, men jeg får ikke gjort noe med det. Det er ikke hennes feil at hun ble voldtatt, sier Buhunda.

Det finnes også de som mener at seksualisert vold ofte er fremprovosert av kvinnen. Slike beskyldninger forsvares gjerne med påstander om at kvinnen har kledd seg upassende, flørtet åpenlyst eller drukket for mye. Konsekvensen er at mange kvinner må overbevise både mann, familie og andre viktige personer i landsbyen om at voldtekten var uforskyldt.

– Menn som forlater konene sine på grunn av voldtekt elsker dem ikke nok. Jeg og kona mi har bygd en familie sammen og vi lar oss ikke knekke av noen banditter, sier han.

LES OGSÅ: Pris til gynekolog Denis Mukwege for å hjelpe voldtatte kvinner

Hevder voldtektsraten har gått ned

I Kongo brukes «banditter» som samlebetegnelse på soldater som voldtar og plyndrer, uavhengig av om de tilhører opprørsgrupper eller regjeringshæren (FARDC). Det er disse bandittene den kongolesiske regjeringen nå skal stoppe. I løpet av de siste par årene har myndighetene i landet satt inn et ekstra støt i kampen mot seksualisert vold. Blant annet har president Joseph Kabila utnevnt en egen rådgiver som kun jobber med spørsmål knyttet til seksualisert vold. I tillegg er det blitt opprettet et mobilt rettsapparat i Øst-Kongo slik at rettssaker kan arrangeres i avsidesliggende landsbyer der det ikke finnes domstoler. På tross av dette kritiseres fortsatt hæren for ikke å ta tak i problemer i egne rekker.

– Jeg kan ikke sitte her og si at vi har utryddet seksualisert vold, men jeg kan si at vi gjør alt for å bekjempe det. Men det vi vet, etter å ha snakket med landsbysjefer rundt omkring, er at voldtektsraten har gått ned de siste årene, sier oberst Jean Baseleba, som er aktor i militærdomstolen i Goma.

Bak et stort og skinnende skrivebord er han opptatt med å signere en tykk bunke med papirer, og løfter verken blikk eller hode når han besvarer spørsmålene. Siden krigen startet for 19 år siden har FARDC blitt anklaget for å stå bak mange av voldtektene mot sivilbefolkningen. I november 2012 ble 130 kvinner og barn voldtatt av hærens soldater i byen Minova. Kun to av de 39 tiltalte ble dømt for voldtekt, mens 22 ble dømt for andre forhold.

– Rettssaken i Minova viste at vi tar problemet på alvor, at vi ikke aksepterer voldtektsmenn i hæren. De som blir tatt kastes rett i fengsel, sier han.

– Men hva med alle de humanitære organisasjonene som sier at voldtekt i nasjonalhæren fortsatt er et utbredt problem?

– De lyver alle sammen. Det er noe de sier for å skaffe seg donorer, sier han.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Fikk tilgivelse fra kvinnene

Flere av organisasjonene Dagsavisen har vært i kontakt med i Kongo sier at mange av voldtektsmennene i regjeringshæren er tidligere opprørssoldater. Noen av dem ble assimilert inn i FARDC da M23-militsen ble nedkjempet i november 2013.

– Vi jobber med å bygge disiplin, særlig blant tidligere opprørssoldater. Flertallet av dem som voldtar kommer fra militsgruppene, ikke fra regjeringshæren, sier Baseleba.

Tilbake i Funanu, fem år etter at Mutu Kayumbu flyktet, er den milde mannen tilbake der det hele startet. Han har fått tilbake tittelen som landsbysjef og han er gjenforent med familien sin.

– Jeg var borte i nesten to år, men jeg visste at jeg måtte tilbake. Barna mine trengte en far, sier Kayumbu.

Da han først kom tilbake til Funanu i 2011 var velkomsten alt annet enn varm. Det første han mottok var drapstrusler fra naboene, og igjen måtte han flykte til en nabolandsby. Han skjønte etter hvert at han måtte gå fra dør til dør og snakke med alle som ble rammet av CNDPs herjinger.

– For å bli akseptert av mennene i landsbyen måtte jeg først gå til kvinnene og overbevise dem om at gjerningene mine ikke var selvforskyldt. Jeg snakket med én og én, og i begynnelsen var skepsisen stor, men litt etter litt myknet de opp før de tilga meg og ga meg tittelen som landsbysjef tilbake, sier han.

– Men det er fortsatt noen som mener at det jeg gjorde var på linje med kannibalisme, at jeg spiste mitt eget folk ved å voldta de kvinnene, sier han.

– Min oppgave å gi noe tilbake

I disse dager tilbringer Kayumbu mesteparten av tida i veikanten der han prøver å stoppe alle bistandsarbeiderne som fyker forbi i sine robuste jeeper. Særlig er han interessert i de hvite bilene med FN-merke på siden.

– Vi er lutfattige og trenger økonomisk støtte. Én dag håper jeg at noen stopper og velger vår landsby til ett av bistandsprogrammene. Det er mitt ansvar å gi noe tilbake etter det jeg utsatte folkene mine for, sier han og blir stille.

Mer fra: Reportasje