Kampen om våpenbygdas historie

«Bokbombe over ammunisjonsbygda», skrev regionavisa Oppland Arbeiderblad da raufossing Dag Hoel lanserte sin nye bok med den provoserende tittelen «Fred er ei det beste». Boka handler om Raufoss og den norske ammunisjonsindustrien.

Noen dager senere fulgte samme avis opp med voldsom skyts mot Hoel og boka, signert avisas Øyvin Søraa. Han mente boka er et angrep på hele Raufoss-samfunnet, og at det var noe fundamentalt galt med hele framstillingen.

«Han kaller oss 'Raufoss-indianere' og mener vi er en 'stamme' med stedegen logikk.»

Ifølge Søraa har Hoel mer eller mindre eksplisitt gjort befolkningen på Raufoss ansvarlig for våpenskapt lidelse og død rundt omring i verden gjennom årtier.

En frekk faen

– Der ligger hele familien.

Filmprodusent og forfatter Dag Hoel står på brua over Hunnselva i Raufoss sentrum. Han peker opp mot kirka, som ble bygget med ammunisjonsfabrikkens hjelp i 1939. Oldefaren til Hoel var smed og blant de første fra Toten som ble ansatt i Rødfoss Patronfabrikk. Produksjonen av ammunisjon på Raufoss startet i 1896, og fabrikken var eid av staten. Skulle Norge bli en selvstendig nasjon, måtte landet ha våpen og ammunisjon. Raufoss lå langt fra svenskegrensa, og Stortinget mente det var et godt egnet sted for nasjonens ammunisjonsproduksjon.

Patronfabrikken ble livsnerven på Raufoss. Bestefaren til Hoel ble fabrikkens sjåfør og kjørte offiserer og annet fint besøk. Hoels far jobbet også på fabrikken hele sitt liv, men han snakket aldri om arbeidet sitt.

– Jeg vet ikke hva han tenkte om jobben han utførte. Det var påfallende at han aldri snakket om det. Jeg husker at han var sliten da han ble pensjonist. Da satte han seg i gyngestolen, og der ble han sittende.

Som ungdom tok Hoel avstand fra fabrikkens forretninger. Han engasjerte seg i Framtiden i våre hender og i lokallaget til Nei til Atomvåpen. Under en markering av Hiroshima-dagen i 1981, stilte han spørsmålet: «Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?»

Spørsmålet ble møtt med rungende stillhet, skriver Hoel. Han forlot bygda etter videregående, og endte etter hvert opp i Latin-Amerika. Der kom han tett på krig og lidelse – og ammunisjon fra Raufoss. Han flyttet aldri tilbake til Toten, men i senere år har han kjent på en stadig sterkere dragning mot bygda der han vokste opp.

Hoel hadde egentlig tenkt å skrive en bok om hvordan det hadde gått med alle gutta som han gikk i speideren med i barndommen. Men da han begynte å gjøre research, skjønte han at ammunisjonsfabrikken måtte bli sentral. Da han vokste opp på 1970-tallet var fabrikken fortsatt «alles hjem» – «derfra kom livskraften».

I boka skriver han:

«Jeg forsto at ingenting rørte seg uten fabrikkens kraft. Den pulserte i takt med verden. Når det var ufred og elendighet, gikk det godt hos oss. Togvognene rullet med skrik og klemt over jernbanebrua. Når det var fordragelighet og lite å berette om i utenriksspaltene i Oppland Arbeiderblad, var det permitteringer og engstelse. På Raufoss levde vi av frykten for krig.»

Hoel pirker bort i mange betente saker knyttet til våpenproduksjonen. Han skriver om hvordan ammunisjon og raketter fra Raufoss har havnet i hendene på makthavere som har vært alt annet enn demokratiske. Forfatteren styrer heller ikke unna at ammunisjonsproduksjonen gikk for fullt på Raufoss under tysk kommando i krigsårene.

Han skriver at et steds mytologi kan være så sterk at den hindrer innbyggerne fra å erkjenne hvor sammensatt verden er: «Den låser folk til forståelsen som passer best. Om en utenforstående betrakter dem med friske øyne, og stiller indiskrét spørsmål ved måten de lever på, vil folk overrumples. I mitt tilfelle vil jeg knapt bli anerkjent som noe annet enn en frekk faen. Jeg burde skamme meg.»

Raufoss er den største avdelingen i storkonsernet Nammo som har kontorer og fabrikker i 14 land. Foto: Siri Øverland Eriksen

Nammo-toppene

Hoel visste det ville bli bråk, og det er ikke bare regionavisa som har satt ham ettertrykkelig på plass. Erland Paulsrud, administrerende direktør i Nammo Raufoss, skrev et avisinnlegg der han slaktet boka: «Sannheter og beskyldninger kobles sammen til en utydelig masse med forfatterens egne antakelser og kommentarer.»

Paulsrud er fra nabobygda Hunndalen, og har jobbet på Raufoss hele sitt liv. Nammo er et internasjonalt konsern innenfor forsvarsindustrien. Avdelingen på Raufoss er den største i konsernet og står for rundt 30 prosent av produksjonen. Paulsrud har vært direktør for Nammo Raufoss siden 2004.

I boka skriver Hoel at han først opplever direktøren som «elskverdigheten» selv. Under arbeidet med boka stilte Paulsrud opp på flere lange intervjuer, før kommunikasjonen stoppet.

I avisinnlegget skrev Nammo-direktøren at historien om industrisamfunnet på Raufoss er for verdifull til å bli behandlet anekdotisk og tabloidisert – «så den burde både Dag Hoel og vi andre enes om å overlate til historikere med faglig bakgrunn og erfaring innenfor fagfeltet».

Hoel har beskrevet seg selv som en konfliktsky person, men han gruer seg ikke til å møte kritikerne sine. Nå skal han inn i løvens hule.

Ved porten til industriparken står Erland Paulsrud og kommunikasjonsdirektør Endre Lunde. Sistnevnte har også tatt et oppgjør med Hoel. Han har skrevet i VG at Hoels versjon av forsvarshistorien «er helt fremmed for oss som faktisk jobber i den, og særlig for oss i Nammo» og at «det ikke er noen fornuftige mennesker som ønsker krig og konflikt».

Hoel blir høflig mottatt av Nammo-toppene. Ingen nevner boka når vi blir ført inn i fabrikkhallen, hvor de skal vise oss noe av det som lages her på Raufoss. Paulsrud og Lunde snakker stammespråk, og det er ikke lett å henge med når de legger ut om alle detaljene til våpenkomponentene. «Bøssing» er kroppen på granaten, en sylinderformet hylse i stål. Lunde løfter opp en granat som veier nesten 50 kilo. Den kan treffe mål på 40 kilometers avstand og gjøre enorm skade.

I en annen hall viser de fram et bilde Ariane 5. Raufoss lager deler til denne raketten, som ble utviklet av Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

– Et ektefødt barn av Raufoss, sier Paulsrud stolt.

Erland Paulsrud er direktør i Nammo Raufoss.  Foto: Siri Øverland Eriksen

Konfrontasjonen

Paulsrud tar oss med opp i andreetasjen i en av fabrikkhallene. Den ble bygget i 1915.

– Samme år som faren min ble født, kommenterer Hoel.

Faren vokste opp rett utenfor fabrikkhallen vi befinner oss i. Senere kjøpte han hus i Villåsen ovenfor Raufoss, hvor Hoel bodde i oppveksten. Grenda vokste seg aldri stor. Årsaken til det var eksplosjonsfaren fra fabrikkens ammunisjonslagre som ble anlagt i skogen nedenfor åsen. Fra huset kunne de høre drønnene fra prøvefeltet på Bradalsmyra – «de var en musikalsk opplevelse, en del av lydbildet på Toten og identiteten til samfunnet av hardt arbeidende mennesker. Det var velstand i hvert smell. Stillheten var verre. Stillhet var ensbetydende med stillstand, permisjoner og armod».

Paulsrud, Lunde og Hoel setter seg rundt et bord i et møterom. Paulsrud henter kaffe. Han har ennå ikke kommentert boka. Så forteller han åpent om hvor skuffet han ble da han leste den. At han hadde håpet på noe bedre.

– Jeg synes Dag har skuslet bort en utmerket mulighet til å gi et bidrag til historien og til en offentlig debatt.

Han forteller at han likte samtalene med Hoel da han ble intervjuet, og at hans linje har vært å stille opp når noen har rettet kritikk mot selskapet han jobber for.

– Jeg pleier å være tydelig, og det kan jeg godt være nå også. Dag blander sammen for mange ting. Boka er et sammensurium av alt mulig. Og jeg misliker sterkt at Raufoss presenteres som et lysebrunt eller mørkebrunt samfunn.

– Hva er det du tenker på, da? Spør Hoel.

– Du skriver at vi har Knut Hamsuns vei her på Raufoss, og at vi ikke syntes det var feil. Knut Hamsuns vei finnes på åtte andre plasser i landet. Og så er det kunstverket på Rådhuset. Vi som bor her har hatt mye moro med det opp gjennom åra. Men det er ingen som har kommet på å sammenligne det med en svastika. Jeg synes også du drar det veldig langt når du snakker om uviljen til å diskutere realiteter her på Raufoss. Du trekker fram Adolf Eichmanns rolle i jødeutryddelsen under andre verdenskrig og sammenligner det han gjorde med arbeidet som er blitt utført her. Det synes jeg ikke noe om.

Det skal vise seg at denne passasjen har opprørt flere enn Paulsrud på Raufoss. I boka bruker han Eichmann som et eksempel på «menneskenes tankeløse evne til tilpasning». Under rettsprosessen, lenge etter krigen, forsvarte Eichmann seg med at han bare var en lydig ansatt som lystret ordre. Hoel skriver:

«På Raufoss vekker en slik argumentasjon forståelse. Et samfunn som produserte drapsverktøy for fienden i fem år, vil ikke uten videre være enig i at å følge nazistenes ordre burde medføre dødsstraff.»

Kommunikasjonsdirektør Lunde bryter inn:

– Jeg slutter meg til Erland, nazisammenligningene er ganske usmakelige.

Ordkrigen

Hoel lytter til det direktørene sier.

– Jeg har selvfølgelig masse jeg kan si, Erland. Et hovedtema jeg skriver om er de etiske utfordringene som oppstår når man står i ammunisjonsproduksjonen på Raufoss. Jeg demonstrerer i boka hvordan vi mennesker evner å stå i etiske dilemma ved å fortrenge realiteter som ellers ville plaget oss. For dere og andre som har skrevet i avisa, blir det et personlig angrep, mens hensikten min er å anskueliggjøre av hvordan vi mennesker fungerer. Det virker som du opplever at jeg har skrevet en bok som henvender seg til deg.

– Nei, svarer Paulsrud.

Hoel fortsetter.

– Det er sikkert masse å angripe meg for. Men min intensjon har aldri vært å skrive industrihistorien til Raufoss.

Han sier at boka heller ikke er noe oppgjør med hva raufossingene gjorde under krigen.

– Jeg forteller om krigshistorien, men jeg skriver også at jeg har full forståelse for at raufossingene jobbet i fabrikken under krigen – det ville sikkert jeg også gjort. Men etter krigen skulle man ikke snakke om det som skjedde. I stedet ble det fortalt historier om helter, at vi jobbet så sakte som mulig og saboterte arbeidet. Det er historiene jeg vokste opp med. Sannheten er at fabrikken gikk bedre under krigen enn noen gang før.

Paulsrud vrir seg i stolen og utbryter:

– Problemet er at det ikke er særegent for Raufoss.

– Men det skriver jeg da heller ikke! Akkurat det samme skjedde i Trondheim og andre steder. Men det er en del av historien vi ikke liker å prate om.

Paulsrud sier han ikke har noe problemer med å snakke om det som skjedde under krigen.

– Problemet er at det som skjedde under krigen kobles sammen med det som skjer her i dag. Undertonen er at Raufoss er et brunere samfunn enn andre, og den vurderingen er jeg ikke enig i.

Paulsrud og Lunde gjentar flere ganger at de ikke skjønner hva Hoel vil med boka, fordi han berører så mange temaer – alt fra grunnleggelsen av ammunisjonsfabrikkene til krigshistorien og dagens politikk.

Hoel gjør flere forsøk på å forklare.

– Jeg forsøker å drøfte de etiske og problematiske sidene som følger av å leve i et samfunn som lever av våpenproduksjon, og som selger våpen i et internasjonalt marked.

Hoel er ikke imot våpenproduksjon i seg selv. Men han mener Raufoss ammunisjonsfabrikker har en lang historie med tvilsom handel, og han stiller fortsatt spørsmål ved hvem norske myndigheter mener vi kan eksportere våpen til. Han skriver at Nammos panservernrakett M72 ble brukt av Israel under Gaza-krigene. Hoel mener det er dypt problematisk at våpenproduksjonen i Norge knyttes stadig tettere til forsvarsindustrien i USA, som har et annet eksportregelverk enn Norge. Det var amerikanerne som solgte rakettene til Israel som endte opp i Gaza. Hoel er også kritisk til at norske myndigheter har bestemt at Norge skal satse på framvoksende markeder i Midtøsten. Nammo har opprettet salgskontor i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater.

– Jeg har full forståelse for at man løfter en debatt om de nye markedene. Men dette er et politisk ansvar. Det poenget har du ikke fått fram, sier Paulsrud og henvender seg til Hoel.

– Hæ!? Jeg er krystallklar på at dette er et politisk ansvar, svarer Hoel.

Paulsrud gir seg ikke.

– Jeg hører du sier det, men jeg leser det ikke i boka.

– Det står der! Hvis du ikke vil se det, Erland – da ønsker du ikke å se det!

Hoel puster tungt før han fortsetter.

– Jeg har ingenting imot det som skjer her på Raufoss når det gjelder produksjon av ammunisjon til Forsvaret. Men for meg er det problematisk at det er en politisk åpning for at vi kan eksportere ammunisjon til De forente arabiske emirater. Vi burde ikke ha salgskontor der. Nammo utnytter handlingsrommet, og du Erland, ville mistet jobben din hvis du ikke gjorde det. Det jeg vil fram til er at dette må drøftes på et politisk nivå. Det er der ansvaret ligger.

Ammo fra Nammo

På direktespørsmål om hvorfor Nammo har opprettet salgskontor i Abu Dhabi, svarer Paulsrud at kommunikasjonsdirektøren er best egnet til å svare på det. Lunde sier at det har vært et politisk ønske å utvide kontakten med regionen, og at et tettere forsvarsmessig samarbeid er en del av det.

– Når den beslutningen er tatt, må vi være der for å forstå hva som skjer og for å få best mulig innsikt. Dette er en region der man har et helt annet styresett og sikkerhetssituasjon enn i Europa. Vi må jobbe tett med myndighetene så vi vet at vi gjør det rette.

Lunde drar et lengre resonnement som handler om Nammo. Sammenslåing av flere nordiske ammunisjonsprodusenter til storkonsernet Nammo, ble gjort for at fabrikkene skulle overleve i et internasjonalt marked, slik at de kunne levere hjemme i krise og krig. Ifølge Lunde ville fabrikkene trolig ikke overlevd uten en sammenslåing, da de var for små hver for seg og avhengig av statlig støtte.

Nammo-direktørene understreker gang på gang at dette er en villet politikk, som er drevet av nasjonale sikkerhetshensyn. De mener også det er viktig å få fram at nesten 90 prosent av omsetningen til Nammo skjer i Nord-Amerika og Europa.

Hoel er ikke helt fornøyd med svaret.

– Hvis vi kan selge militære produkter i Midtøsten, hvor er det da vi ikke kan selge?

Paulsrud tar ordet.

– Det er ikke slik at vi i Nammo leter med lys og lykte etter nye markeder. Vi er drevet av politiske tanker, og at vi skal bidra til forsvarsevne og industribygging i landene vi eksporterer til. Se på Sør-Afrika. Mange er ikke klar over at Sør-Afrika bærer den tyngste byrden i fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet. Er det feil av Nammo å være med å bidra til at det sørafrikanske forsvaret er i stand til å gjøre den jobben? Jeg synes det er en forpliktelse.

Det som Herren bringer

I boka skriver Hoel at han tviler på om Paulsrud ville arbeidet som direktør i Nammo om han hadde vært sammen med ham i El Salvador på 80-tallet.

«Han lever et stillferdig liv. Redselen for hvor granatene skal slå ned, den er ukjent.»

Det var Arbeiderbladet som avslørte at M72-raketter fra Raufoss ble brukt under borgerkrigen i El Salvador mellom 1980 og 1992. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den diktatoriske regjeringen, som USA støttet, og ulike geriljagrupper på venstresiden.

Paulsrud vil ikke være med på at han ikke har kjennskap til krig.

– Jeg har bodd i Hunndalen i hele mitt liv. Men jeg har et nært forhold til krig.

Han forteller om flere nære slektninger som har vært i krig.

– Onkelen min var med i 1940. Han var kjent for å være en rolig person som gjorde plikta si. I en trefning med tyske soldater på Mustad, tok han knekken på seks av dem. Han brukte helt sikkert en Krag-Jørgensen med ammunisjon som var produsert her. Jeg greier ikke å ha noen etiske betenkeligheter med at han trykte på avtrekkeren, eller at ammunisjonen var produsert her på Raufoss.

Paulsrud sier han er belest på krigshistorie.

– Jeg er mest interessert i enkeltpersoners opplevelse av krig. Selv om jeg ikke har opplevd krig, tør jeg påstå at jeg har et nært forhold til krig. Og jeg vet veldig godt hvilken posisjon jeg har og hva slags produkter vi produserer.

En rød tråd gjennom boka til Hoel er hva som får folk til å tie om ubehagelige temaer. Han skriver om da han mistet en venn i en trafikkulykke, og at ingen snakket om det etterpå. Fortielsen etter den tragiske ulykken bruker han som utgangspunkt når han undersøker hvorfor folk på Raufoss ikke snakket om de ubehagelige sidene ved våpenproduksjonen.

«Hva er det som muliggjør at et samfunn som Raufoss kan produsere ammunisjon i hundre år, for hvilken krigsmakt som helst, uten at det diskuteres? Uten at noen på Raufoss gir inntrykk av at dette bør vi se nærmere på?»

Han mener det handler om at det er lettere å fortrenge moralske dilemmaer enn å konfrontere dem.

Paulsrud mener Hoel tar grunnleggende feil når han snakker om fortielse.

– Jeg mistet en nær slektning i en trafikkulykke. Jeg kjenner igjen det du skriver, det ble ikke snakket om ulykken. Men det ligger ingen fortielse i det. Man finner seg i det skjebnen måtte bringe. Eller som man sier i frikirkelige miljøer: Det som Herren bringer, det må vi akseptere og ta imot.

Nammo-direktøren mener det heller ikke er snakk om fortielse rundt vanskelige spørsmål ved våpenproduksjonen.

– Jeg lever ikke i fullstendig ensomhet. Dette er temaer vi diskuterer.

Hoel og Paulsrud ser åpenbart ulikt på verden, og det er ikke mye de greier å enes om. Men rett før Paulsrud må gå i et møte, sier han:

– Vi kan være enige om én ting: Det er det politiske rammeverket som styrer hvordan vi driver vår forretning.

Hjembygdingenes dom

Før vi forlater Nammo, går vi innom en annen fabrikkhall der det produseres mindre ammunisjon. I hallen møter vi produksjonssjefen, Jostein Lundgård. Det viser seg at han vokste med Hoel i samme grend. Lundgård forteller at han har lest hele boka, og at han syntes den var interessant. Han har jobbet i bedriften hele sitt voksne liv, og er stolt av produktene som lages her. Lundgård er ikke enig i at folk på Raufoss tier om det som er vanskelig, men han har ingen problemer med at Hoel stiller spørsmål ved produksjonen og de etiske dilemmaene. Men én passasje gjorde vondt.

– Jeg kjente det i magen da jeg leste det du skrev om Adolf Eichmann. Den var ikke god, den kunne du spart deg for.

Vi forlater industriområdet og setter kursen mot den gamle direktørboligen som ligger et steinkast unna fabrikkene. Her har fagforeningen Fellesforbundet Jern og Metall sine lokaler. Fagforeningsleder Bjørn Sigurd Svingen tar oss imot. Han er også med i boka til Hoel. I boka forteller Svingen at han er militærnekter og medlem i partiet Rødt.

«Her sitter det en mann som har en del motsetninger å stri med», skriver Hoel.

Svingen, selv raufossing, virker ikke helt komfortabel med å bli intervjuet. Men han angrer ikke på at han stilte opp i boka til Hoel.

– Det er et betent område, så jeg må ta visse forbehold. Jeg er en offentlig person, som representerer alle arbeiderne, inkludert våre 400 medlemmer som jobber for Nammo.

Svingen er klar på at primærformålet til fagforeningen er å jobbe for lønns- og arbeidsvilkårene til medlemmene, og at de skal ha et arbeid å gå til. Han leser ikke boka som et angrep på Raufoss-samfunnet.

– Inntrykket mitt er at det er en bok beregnet på politikere og beslutningstakere i Norge, og så får man være enig eller uenig i budskapet. Jeg ser at det har vært litt kritikk av anekdotene som er blandet inn, men det tror jeg er for å vekke nysgjerrigheten til dem som bor her. Hvis det er noen diskusjoner som ikke tåler dagens lys, da er det fare på ferde, sier Svingen og legger til:

– Det må gå an å spørre om hva som er forsvarsindustri og hva som er ren ammunisjonsindustri. Det er vel det du gjør – jeg tror ikke ditt mål er å skape indignerte raufossinger.

Hoel bekrefter at det aldri har vært noe mål.

– Du møter kritikken på en konstruktiv måte. Det jeg møter hos ledelsen i Nammo er latterliggjøring. Jeg beskriver ulike dilemmaer som følger med ammunisjonsindustrien. Ett av dem er at vi er del av NATO. Det innebærer at våpnene vi produserer blir brukt av land som vi ikke nødvendigvis sympatiserer med. Dette er en realitet det er verdt å dvele ved. Denne ettertanken er bokas misjon.

Svingen trekker inn et annet perspektiv.

– Vi mener at oljefondet ikke skal investere i ting som er etisk tvilsomt. Oljefondet har et etikkråd. Man kan spørre om det er et strengere regelverk for oljefondet, enn det man har i ammunisjonsindustrien.

Hoel vil også si noe om det.

– Det finnes selskaper som oljefondet ikke kan investere i, men som vi driver et forsvarsindustrielt samarbeid med. Det er et paradoks. Jeg skjønner ikke at det er mulig. Men det er det.

Svingen mener det i så fall er politikerne som må konfronteres med hvordan norsk våpeneksport drives.

– Våre medlemmer har ingenting å skamme seg over. Uten forsvarsindustrien hadde ikke industribygda Raufoss eksistert. De som jobber her tar vel en moralsk sjekk før de tar seg arbeid i en sånn industri, men så må man leve livet videre. Det har vel med den menneskelige naturen å gjøre. Det er begrenset arbeidsmessig og sosial mobilitet for en industriarbeider.

Han sier de får tåle at det kommer en som kikker dem litt i kortene, som kjenner stedet, men samtidig står utenfor.

– Mennesket har vist seg å være veldig tilpasningsdyktig. Det gjør at vi også kan gjøre ting som ikke er bra.

Hoel nikker. Han sier Svingen har greid å få fram bokas essens i to setninger.

Fortielsen

Hoel skal rekke et fly hjem til Trondheim. Før vi forlater Raufoss, tar han oss med på en liten runde gjennom sentrum. Litt bortgjemt ved elva står en skulptur, en enorm patron. Han forteller at Vegvesenet satte foten ned da det ble foreslått å sette den i rundkjøringa i Raufoss sentrum. Det kom også et forslag om å plassere den på minnelunden ved kirka. Da var det presten som måtte si nei. Hoel humrer.

Han synes dagen har gått bra. Kritikken fra Nammo-direktørene var som forventet.

– Reaksjonene fra dem er det beste vitnesbyrdet på at fortielse ikke er helt fremmed her på Raufoss. Men Raufoss er ingen homogen masse. Det er mange som har takket meg for boka.

Han håper boka fører til diskusjon rundt norsk våpeneksport, og at leserne ser at den ikke bare handler om Raufoss.

– Dypest sett er vi moralske vesener. Andre mennesker angår oss. Når det oppstår moralske dilemmaer, har vi lettere for å fortrenge dem enn å konfrontere. Vi snakker ikke om M72-rakettene som Israel brukte mot Gaza, eller ammunisjon til Emiratene, fordi det er for vanskelig, sier han og legger til:

– Noen vil hevde at det finnes en annen forklaring. Vi lever i en politisk virkelighet der markedet trumfer all moral. Vi lever i en tid da rett og galt er definert av hva som er økonomisk lønnsomt, og at vi rett og slett driter i hvordan andre mennesker har det så lenge vi selv oppnår fordeler. Hvis dette er sant, er det både menneskelig og politisk uakseptabelt.