Bilde 1 av 5
Reportasje

– Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av Nord-Korea

Da amerikanske Charles Robert Jenkins forlot Nord-Korea etter førti år kunne han sitere Kim Il-sungs skrifter på rams. Men han hadde ennå ikke åpnet sin første bankkonto.

Natt til 5. januar, 1965. Den 24 år gamle sersjanten Charles Robert Jenkins hiver i seg ti øl og forlater den amerikanske militærleiren. Jenkins skal ut og patruljere langs den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Det er 27 minusgrader ute og vinden uler gjennom dalføret. Ingen av de tolv soldatene han leder den natten vet at han har planer om å gjøre det utenkelige – snike seg unna og krysse grensen til Nord-Korea.

Den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea er, til tross for navnet, det tyngst militariserte landområdet på kloden. Langs den fire kilometer brede stripen som krysser den koreanske halvøya er det stasjonert over én million soldater, 20.000 pansrede kjøretøy og et nærmest ugjennomtrengelig nettverk av vaktposter på hver side. På nyåret i 1965 hadde Jenkins blitt beordret til å lede mer provokative dagpatruljer. Oppdraget innebar stor fare for å bli beskutt. I tillegg hadde han fått vite at kompaniet hans i løpet av de neste månedene ville bli sendt til Vietnam. Slik Jenkins så det kom han ikke til å overleve året. Det eneste som sto i hodet på ham var å komme seg vekk.

– Jeg tenkte at jeg kunne be nordkoreanerne om å overgi meg til russerne, og så ville de utlevere meg til USA. Det gikk jo ikke. Men den gangen virket det ikke like umulig for meg som det fremstår for folk nå, sier Jenkins.

Etter noen timer i det iskalde grenselandskapet, ble han sirklet inn av en nordkoreansk patrulje, og tatt til fange. Livet, slik Charles Robert Jenkins hadde kjent det de siste 24 årene, var over.

Fem tiår senere

Vi befinner oss på Sado-øya, en forblåst perle utenfor Japans vestkyst. Et kobbel av japanske turister velter inn i suvenirbutikken ved Sado historiske museum. «Aaah, Jenkins-san! Jenkins-san!» utbrytes det entusiastisk idet de ser Charles Robert Jenkins.

Tre kvinner stiller seg opp ved siden av ham og gliser til kameraet. Jenkins holder opp en eske lokalproduserte småkaker og poserer. Han gliser ikke.

Da Jenkins endelig kom ut av Nord-Korea etter 40 år, flyttet han til barndomshjemmet til sin japanske kone på Sado-øya.

– Det er snakk om hundrevis av bilder hver dag. Først likte jeg det ikke, så ble jeg vant til det, sier den amerikanske ekssoldaten blasert.

Pugging på koreansk

Den lille mannen med den gule kimonoen og det bakoverkjemmede sølvgrå håret snakker ikke bare med en tjukk sørstatsaksent, men med den typen sørstatsaksent som ble snakket i North Carolina på 1940-tallet.

Arbeidsdagen nærmer seg slutten og turiststrømmen avtar. Etter at han har stemplet seg ut, forlater vi museumsbutikken og setter oss i Jenkins’ boksformede japanske hybridbil. Mens vi kjører over de enorme slettene på Sado-øya forteller 76-åringen sin historie.

Etter at han ble tatt til fange, ble han plassert i et lite hus utenfor hovedstaden, Pyongyang. Her bodde han sammen med Larry Abshier, Jerry Parrish og James Joseph Dresnok. De tre amerikanerne hadde krysset grensen på omtrent samme måte som ham selv. På godt og vondt skulle de bli hans nærmeste de neste årene.

– Jeg tror ikke de visste helt hva de skulle gjøre med oss, men de hadde nok en idé om at vi kunne bli verdifulle for dem.

Amerikanerne ble tvunget til å pugge daværende leder Kim Il-sungs skrifter ti timer hver dag, seks dager i uka – bare søndag var fridag. Om de ikke kunne ting utenat fikk de juling og måtte studere søndagene også, ifølge Jenkins. Det var en effektiv måte å lære koreansk på, forteller han.

– Slik var livet, det samme dag ut og dag inn. Det var dager jeg hadde lyst til å dø. Men jeg hadde ikke lyst til ta livet av meg, direkte og overlagt.

Når de klarte å snike seg unna «påpasseren» sin – en nordkoreansk sikkerhetsoffiser, utpekt til å holde øye med dem – brukte de mye tid på å bare vandre rundt og sette seg i risikable situasjoner.

– Vi gikk rundt i klippelandskaper, vi klatret – bare fordi vi på et eller annet nivå ønsket at vi skulle ramle ned. Vi brydde oss bare ikke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingenting logisk

Jenkins ser ikke på seg selv som noen skurk. Men heller ingen helt. Han levde ikke som noen konge i Nord-Korea, mener han, men han så heller aldri innsiden av en arbeidsleir. Det meste av tida gjorde han ingenting, slik han forteller det, bortsett fra å forsøke å holde seg åndsfrisk. Hver dag sa han høyt for seg selv serienummeret han hadde som soldat og personnummeret han hadde hatt hjemme i USA.

– Jeg gjorde det for ikke å glemme hvem jeg var. Det var ikke mye annet å klamre seg til. Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut igjen, sier han.

Til å begynne med fremstår Jenkins som lite snakkesalig, men når han kommer i gang hopper han ivrig fra den ene historien til den andre, og avslutter gjerne setningene sine med «Anyhow ... That’s the way it was», før han stirrer tomt fremfor seg og blir stille.

Han sier at ingenting i Nord-Korea fungerte, ingenting var logisk. Så drar han en ny historie.

– Jeg fikk for eksempel førti pakker sigaretter i måneden. Det høres kanskje mye ut, men de nordkoreanske sigarettene var noe dritt og du klarte maks å ta noen få trekk før de var røyket opp.

Motvillig filmstjerne

Siden Jenkins var en av ytterst få vestlige utlendinger i Nord-Korea ble han brukt til «mye rart». I tillegg til å være engelsklærer ved et av Pyongyangs utallige militærakademier spilte han i et titalls nordkoreanske spillefilmer. Siden han var amerikaner var han alltid skurken. For de fleste av filmene fikk de verken vite noe om manus eller tittel. Ifølge Jenkins rasket nordkoreanerne sammen det de kunne finne av utlendinger og ga dem replikker på stedet. Tittel fikk filmen først etterpå, for den måtte godkjennes av Kim Jong-il selv.

– You coward! You didn’t keep the secret! I will personally telephone the representative of the Federal States, Carl Vinson! skriker Jenkins.

Med rasende overbevisning leverer han en replikk fra 1980-utgaven av den episke filmsagaen «Navnløse helter». Rollen som den onde krigskapitalisten bak Korea-krigen, Dr. Kelton, ble spilt av Jenkins.

– Anyhow. That’s the way it was, sier han og går ut av rollen.

Historien om Hitomi

Jenkins traff sin japanske kone i Nord-Korea. Hitomi Soga ble kidnappet av nordkoreanske agenter utenfor sitt barndomshjem på Sado i Japan 12. august 1978. Hun var en av et dusin japanske statsborgere som på slutten av 1970-tallet ble bortført. Japanerne skulle brukes i den nordkoreanske etterretningsstyrkens språk- og kulturlopplæringsprogram.

– Hun og moren hadde vært på butikken. Da de gikk den vanlige snarveien hjem, ble de overrumplet bakfra. Etter at hun fikk en svart pose over hodet, så hun ikke noe mer til moren. Det neste stedet hun kom til var Nord-Korea.

Det var kveld 30. juni 1980, og Jenkins hadde fått beskjed om at det ville komme en kvinne som skulle bo hos ham. Det hadde regnet kraftig, og de som skulle frakte gjesten til Jenkins ble kraftig forsinket på grunn av uværet.

– Da de endelig kom fram sent på kvelden, må hun ha vært vettskremt. De fortalte henne ikke at hun skulle bo hos en utlending før hun sto på dørstokken. Hun var den vakreste kvinnen jeg noensinne hadde sett.

Det usannsynlige paret ble etter hvert forelsket og giftet seg senere det samme året. Soga var 21 år. Jenkins var 40.

– Vi hadde ikke så mye til felles, bortsett fra at vi begge var veldig ensomme. Og vi hatet Nord-Korea begge to.

De fikk to døtre i Nord-Korea, Mika og Brinda. Uten håp om noensinne å komme seg ut av landet igjen, ga det en trøst å vite at de i det minste hadde hverandre.

De andre amerikanerne ble også spleiset med utenlandske kvinner som hadde blitt kidnappet eller lurt til Nord-Korea på andre måter. Ifølge Jenkins var James Dresnoks første kone i Nord-Korea, Doina Bumbea, en rumensk kunstner som endte opp i Nord-Korea etter at agenten hennes lurte henne til å tro hun skulle på en kunstutstilling i Japan. Jerry Parrish og Larry Abshier døde i Nord-Korea for flere år siden, men Dresnok lever fortsatt og har siden 2009 hatt en Twitter-konto han oppdaterer sporadisk.

Les også: «Ubeskrivelige grusomheter» i Nord-Korea

Veien ut

En septemberkveld i 2002 satt Jenkins og Soga benket foran TV-en og så på den eneste kanalen de hadde lov til å se på i Nord-Korea. Nyheten om at Japans statsminister Junichiro Koizumi hadde vært i Pyongyang og diskutert «tilbakesending av japanere bosatt i Nord-Korea» traff Jenkins som en slegge.

– «Dette har noe med deg å gjøre», sa jeg til Hitomi og sprang etter radioen jeg hadde gjemt under gulvplankene inne i et av soveromsskapene. På Voice of America fikk jeg høre at Kim Jong-il hadde innrømmet kidnappingene.

Bortføringene hadde vært en torn i siden for relasjonen mellom Nord-Korea og Japan, og koreanerne hadde aldri innrømmet noe – fram til denne dagen. Den kvelden skjønte ikke Jenkins og Soga rekkevidden av det som ble sagt. Men to dager senere ble Soga hentet og tatt med til hjemlandet.

Etter et diplomatisk møte mellom de to landene i Indonesia et år senere, ble Jenkins og døtrene gjenforent med kona i Japan. Han skulle aldri mer sette sine føtter i Nord-Korea.

Jenkins var fortsatt skyldig i å ha desertert og måtte svare for seg. 11. september 2004 stilte Jenkins i uniform ved den amerikanske militærbasen Camp Zama utenfor Tokyo og meldte seg til tjeneste. Han ble dømt til 30 dagers fengsel for desertering og sonet i leiren i Japan. Han slapp ut seks dager før tida på grunn av god oppførsel.

– Jeg var redd for å overgi meg, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg har gjort opp for meg. Om jeg hadde sittet i fengsel i hundre år eller én dag, så er jeg uansett ferdig med det.

Et nytt liv

Jenkins hadde aldri vært i et supermarked da han slapp ut av Nord-Korea. Han hadde ingen anelse om hva en Big Mac var, eller hvordan man skulle bruke en datamaskin. Han åpnet sin første bankkonto i 2004. Han fikk likevel bruddstykker av informasjon fra omverdenen når han hørte på Panasonic-radioen som han gjemte ulovlig under gulvplankene i huset.

– Der fikk jeg nyhetene mine, for eksempel om 11. september. Noe sa meg at jeg måtte skru på radioen den dagen. Jeg hørte på Voice of America og kunne ikke tro det. Det var helt uvirkelig, minnes Jenkins.

Nå om dagen får han tida til å gå ved å jobbe i museumsbutikken, kjøre rundt øya på motorsykkel og dyrke grønnsaker i hagen.

– Jeg dyrker tomater, agurker, søtpoteter og av og til vannmelon. Om vinteren er det ikke mye å gjøre i butikken, da er det lite turister. I fjor måkte jeg snø hele vinteren. Det var mye snø det året.

Drømmer på koreansk

Vi har parkert utenfor en kiosk langs veikanten. Det er nesten helt mørkt. Et lys skinner svakt over horisonten, akkurat der solen har sunket ned i Japanhavet – på andre siden av kloden fra Jenkins’ gamle hjemby, Rich Square i North Carolina. Ironisk nok er Sado-øya kjent som et sted hvor japanske keisere sendte politiske fanger i eksil i føydale tider. I dag er det ikke det verste stedet å bli gammel, mener Jenkins.

Ingen forlater Nord-Korea etter 40 år uten å bli merket av det. De gode fra oppholdet har han tatt med seg, som familien. Ellers lærte han en masse unyttige ting, mener han.

– Jeg dro til Korea da jeg var 24 og ble der i alle disse årene. Nå er jeg 75. Det hender at jeg drømmer på koreansk. Jeg tenker på koreansk. Jeg tipper jeg har snakket mer koreansk i livet enn jeg har snakket engelsk.

– Hva er det du kaller hjem nå?

– Jeg tenker at det er her. Det er her kona mi er fra og det var her hun ville bo.

Mer fra: Reportasje