Årsoppgjør 2015

Anders Anundsen sto for «Årets mageplask» og Siv Jensen hadde det politiske utspillet som «tok kaka» i 2015. Ser kåringen nederst i saken!

En ting er Dagsavisens spaltister og kommentatorer enige om her inne på Dovrehallen en travel dag før jul: Om vår statsminister Erna Solberg skulle oppsummert nyhetsåret 2015, ville hun måtte ta i bruk ett av sine tilsynelatende aller sterkeste kraftuttrykk (sagt på småirritert, skarrende finbergensk): «Det har jo vært litt spesielt».

– Det er ganske sterkt når nettopp Erna sier at noe er «litt spesielt», mener Aslak Borgersrud, mest kjent som Dagsavisens kommentator, journalist og mannen bak spalten «En slask på Tinget».

– Da er det alvor, liksom?

– Ja. Det er det. Og sier hun: «Dette er veldig spesielt», da er det skikkelig krise.

– Det var det hun sa da vi demonstrerte mot reservasjonsretten i fjor: «Dette er litt spesielt», minner spaltist og komiker Sigrid Bonde Tusvik oss på.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein forsøker å legge om til småirritert statsministerbergensk: «Altså, no avbryter eg dette intervjuet. No har du stilt det spørsmålet 15 ganger! Dette er litt spesielt! Eg har faktisk et land å styre».

– Erna kunne egentlig hatt godt av å bli mer sint, sier plutselig Dagsavisens kommentator Arne Strand.

Han virker tankefull.

– Hun er jo sint av og til, mener Ulstein.

– Ja, men du kan ikke se det, i foredrag hun holder, eller i fjernsynet, eller … Hun eksploderer jo ikke? Jeg savner litt sinne, jeg.

– Jeg klarer meg fint uten, sier Ulstein.

– Gjør du det? Ikke jeg. I alle fall ikke når Erna faktisk har saklig grunn til å være forbanna.

Forbanna og sliten, det mener Dagsavisens kommentatorpanel at Erna har hatt all grunn til å være i 2015. Fint med en grei klimaavtale i Paris på tampen av året, men dette har vært et tøft år med fallende oljepriser, økende arbeidsledighet, og mye utenrikspolitisk, vond dramatikk. Som den økonomiske krisen i Hellas i sommer, og de grusomme terrorangrepene i Frankrike i januar og november. Ernas regjeringskamerater i Frp, Venstre og KrF har dessuten krangla mye offentlig i år, ofte om det for Europa så brennende flyktningspørsmålet. Ernas finansminister Siv Jensen gikk i valgkampen ut og ba norske kommuner sabotere hennes egen regjerings mål om å bosette flere flyktninger, og på det private planet har Ernas ektemann Sindre vært ute med utspill som har satt henne i forlegenhet. Som da han på valgnatta i september sa til Dagsavisen, etter et for Frp svært dårlig valgresultat: «Det blir stadig mer opplagt at Frp må gå en runde med seg selv om de egentlig skal sitte i regjering». Etterpå var det tydelig at Erna ikke var enig i dette. Hun hadde ingen tro på regjeringskrise, sa hun til mediene, og nå vokser også Frp på meningsmålingene. Om ektemannen sa hun: «Sånn er ikke mitt ekteskap at jeg ber min mann holde munn. Han har ytringsfrihet som alle andre».

LES OGSÅ: Her er verdens lyspunkter: 2016 er året det kan snu!

Generelt mener Dagsavisens panel her inne på Dovrehallen at Ernas opprinnelige regjeringsprosjekt uansett er «stein dødt», idet de peker på at det aldri ble noe av hennes vakre politiske drøm om å samle alle de fire borgerlige partiene i en slagkraftig flertallsregjering. De skulle prøve å få til en ny runde på dette i høst, uten å lykkes. I øyeblikket virker Ernas drømmeregjering langt, langt unna, selv om hun nå har utvidet regjeringen med en statsråd, og fått inn noen nye fjes. Fortsatt er dette en toparti-mindretallsregjering.

– De siste statsrådsskiftene før jul var nok et forsøk på å blåse litt liv i dette prosjektet igjen, sier Arne Strand, som lar det skinne igjennom at han ikke tror det vil gå så mye bedre for regjeringen av den grunn.

– Selv en statsminister har bare så mye tid og så mye folk, påpeker Hege Ulstein.

– Når du hele tida må håndtere svære kriser, har du ikke tid til det du egentlig skal gjøre. Jeg vil tippe at Erna kjenner på det. Hun må løpe etter sånne ville Frp-ere, eller så prøver hun å ignorere dem, men de er der, som et problem. Hun har ikke en flertallsregjering, så det blir veldig mange forhandlinger med de andre hele tida, om store problemer. Arbeidsledigheten, klimaet, flyktningkatastrofen, og fire borgerlige partier som vil helt forskjellige ting.

– Hun er jo flink, sånn sett, sier Sigrid Bonde Tusvik.

– Hun prøver tydelig å holde denne rare gjengen sin sammen, og når justisminister Anders Anundsen lager propagandavideoer på nettet, takler hun det på en ganske bra måte, syns jeg. Og så er mannen hennes ute, da, og så videre! Men hun har visst gode folk rundt seg, ting dempes fort rundt Erna, mener Tusvik.

– Jeg tror jeg måtte ha tatt piller for å kunne klare å være så rolig, innrømmer Ulstein.

– Det jeg faktisk likte med justisminister Anders Anundsens skrytevideo i år, var hans fjomsethet. At filmen hans var billig, teit, jovial og uperfekt, sier Borgersrud, heretter omtalt som «Slasken» (slik leserne kjenner ham).

– Dette er noe av det jeg liker best med Norge: At det blir litt fjomsete. Erna har ikke den fjomsetheten. For meg er det litt usympatisk, at hun er så flink til å holde fasaden, sier Slasken.

– Men hun har det jo rotete hjemme, innvender Ulstein, som fortsatt husker avisreportasjen der Erna raust viste fram rotet sitt.

– Har hun det rotete hjemme? Det trekker opp, sier Slasken, en stund blidgjort. Så legger han til:

– Men Erna har en sånn statskvinneaktig aura, der hun alltid holder fasaden. Det liker ikke jeg. Jeg syns ikke folk skal holde fasaden hele tida.

– Men som statsminister bør hun vel utad ha en fasade og en holdning som sier: «Ta det rolig, folkens, dette fikser jeg»?

– Men likevel … Til og med når hennes egen finansminister går ut og ber norske kommuner sabotere regjeringens politikk, så er liksom holdningen: «Ja, det må jo være greit. Det er jo valgkamp», sier Ulstein.

– Det er jo et svakhetstegn, da, sier Arne Strand.

Slasken er en av dem som har fått se absolutt hele justisminister Anundsens skrytevideo. Han så råfilmen sammen med en del andre journalister på «kino» i regjeringskvartalet, og ble ganske sliten etterpå.

– Jeg ble ganske lei av å sitte å se på et helikopter i 20 minutter, for eksempel, sier Slasken.

– Skikkelig saktefjernsyn, kommenterer Strand.

Hege Ulstein og Sigrid Bonde Tusvik har «bare» sett kortversjonen, som den stolte Anundsen la ut på Justisdepartementets hjemmesider – midt i valgkampen.

– Det er antakelig den filmen jeg har sett flest ganger i år, sier hun.

Tusvik skrev i sin spalte i år at hun mener Anundsen kan være et stort humortalent, og foreslo at flere statsråder burde lage skrytevideoer.

– Det var først og fremst gåingen hans jeg likte, sier hun.

– Det at en sittende statsråd lager en slik «informasjonsvideo», har dette noen gang skjedd før i verdenshistorien?

– Kanskje i verdenshistorien, men ikke norsk historie, mener Strand.

– Dette var en propagandafilm som ikke hører hjemme noe sted, selvfølgelig.

– Det hører kanskje mer hjemme i land vi ikke liker å sammenligne oss med? Nord-Korea og slikt?

– Venezuelas tidligere president Hugo Chávez hadde et to timer langt program hver søndag som het «Alò Presidente!» Anundsen video minner litt om det, sier Ulstein.

BLI MED I KONKRRANSEN: Blir du årets profet 2016?

Erna har foreløpig ikke laget en egen skrytevideo om alt det flotte hun har fått til som statsminister. Strand hevder uansett med styrke at han syns det virker som om Erna Solberg trives mye bedre ute i verden enn hjemme i Norge.

– Jeg syns det virker som om Erna trives best i utlandet. Hun virker mer avslappet der, det er sikkert godt for henne å komme vekk fra den hjemlige kranglingen. Og så snakker hun veldig godt engelsk, bedre enn flere andre tidligere statsministre, roser Strand.

– Bedre enn tidligere statsminister Jens Stoltenberg, altså?

– Jeg skal ikke si noe stygt om ham, men han snakker jo ikke veldig godt engelsk, da. Han gjør ikke det.

– Men hva er det som får deg til å si at Erna «trives bedre i utlandet»?

– Nei, jeg bare syns det. Hun virker mer avslappet der, sier Strand.

Slasken griper inn, litt fortørnet:

– Altså, unnskyld meg, vi er politiske kommentatorer. Vi trenger da ikke belegge det mer enn at vi syns det.

– Må vi liksom føre bevis, også nå, spør Strand indignert.

– Arne har sikkert en rapport liggende fra Universitetet i Oslo, en masteroppgave om en «trivsel på Statsministerens kontor», tror Ulstein.

– Mitt poeng er at Erna klarer det å opptre i internasjonale forsamlinger, slår Strand fast.

– Og hun klarer det godt. Syns jeg.

– Men ellers har hun ikke så mye å skryte av i år?

– Hun har ikke fått det til her hjemme, nei. Prosjektet hennes er dødt, og regjeringen blir ikke gjenvalgt i 2017.

Sin vane tro sier Strand dette uten den minste usikkerhet eller nølen i stemmen. Dette bare vet han.

LES OGSÅ: Dette var årets beste filmer i 2015

De som faktisk ikke ble gjenvalgt i 2015, var det borgerlige byrådet i Oslo. De mistet makten etter 18 år. Det skjedde under kommunevalget i september, og Ap, SV og Miljøpartiet de Grønne (MDG) tok som kjent styringen i hovedstaden. De rødgrønne tok også over makta i Tromsø og Bergen, mens Trondheim fortsatte å være like rødgrønt som før. I Bergen gikk den skandaliserte Høyre-ordfører Trude Drevland med i dragsuget, mens den populære Oslo-ordføreren Fabian Stang måtte forlate ordførerkontoret han har sittet på i 8 år. Årets valg ble sterkt preget av borgerlig regjeringsslitasje og det vi kan kalle en slags «rosetog-stemning», der alvoret i flyktningkrisen gikk opp for folk også i Norge. TV-bildene av druknende mennesker i Middelhavet gjorde inntrykk, og i valgkampen hadde ikke Frp sjanse til å nå fram med sin vanlige innvandringskritiske retorikk. I stedet ville mange hjelpe, og valfartet ned til flyktningmottaket på Tøyen med klær, leker og mat.

– Kommunevalgkampen i Oslo ble jo «litt spesiell», sier Slasken, som raskt har tilpasset seg Erna-sjargongen.

– Ap gikk til valg på den upopulære eiendomsskatten, og gjorde et virkelig intenst forsøk på å tape valget. Likevel så greide de å vinne, riktignok med en hårsbredd.

– Venstresiden vant på tross av eiendomsskatten, nikker Strand.

– Det var historisk flaks for dem som vil ha eiendomsskatt, at de foreslo det akkurat i det valget her, når Ap antakelig hadde vinni uansett om de hadde en gal, rablende bavian som leder, hevder Slasken.

– Fabian Stang hjalp vel heller ikke til når han kom med det eldreomsorg-utspillet sitt om at det var så «verdig» å tørke sin egen gamle far i stumpen, bemerker Tusvik.

– Det var nok ikke spesielt lurt, nei, sier Strand.

– Jeg tenker at det er litt rart å mene at du er et rasshøl hvis du ikke gjør det, liksom, sier Tusvik.

– Han hadde jo vært med på å stelle sin egen far?

– Ja, og det visst var så verdig for ham, sier Tusvik.

– Det er hyggelig at de hadde en god opplevelse av det, men jeg tror ikke den historien fikk velgerne til å tenke: «Jah, der Fabian, der fant du MIN visjon av Oslo i framtida!» sier Slasken.

– Men kommer vi til å savne Fabian Stang som ordfører?

– Å ja, sier Strand straks.

– Jeg tror sånn derre «ordfører-savning», det går fort over, ass, sier Ulstein ubekymret, uberørt av Fabians berømte sjarm.

– Går vi ennå rundt og savner Herman Friele? Eller «Diffen» Ditlev-Simonsen, spør hun retorisk.

– Jeg savner Albert Nordengen litt, sier Sigrid Bonde Tusvik (Nordengen var Høyre-ordfører i Oslo i perioden 1976-1990, og døde i 2004. Red.anm.).

– Han var alltid ordfører i byen da jeg var liten. Han kom på besøk i barnehagen min! Vi fikk møte ham der. Ordføreren er viktig for barnehagebarn, for de husker ham eller henne resten av livet. Albert Nordengen var liksom min ordfører.

– Så det hender det at du savner ham litt ennå?

Tusvik bare smiler til svar. Så nikker hun.

Slasken, som har en fortid som radikal rapper og politisk venstreaktivist i bandet «Gatas Parlament» ser helt annerledes på ordfører-savning. Han er ikke plaget av slikt.

– For min del har politikere alltid vært folk jeg har demonstrert mot i gatene, forklarer Slasken.

– Derfor foretrekker jeg politikere med navn som rimer godt, og som er lett å rope taktfast i gatene, sier han, og tenker på da han på 90-tallet demonstrerte mot den daværende kunnskapsministeren Gudmund Hernes (Ap). Alle i toget ropte det populære slagordet: «Hernes må fjernes! Hernes må fjernes!»

– Det er ikke lett å finne på noe å rope som rimer på «Fabian», påpeker han.

– Det er også mye morsommere å demonstrere mot folk som er akkurat så ubehagelig som politikken deres er. Sånn sett er det ikke noe gøy å demonstrere mot Fabian akkurat.

– Hun Marianne Borgen har vel stått bra fram som ordfører i Oslo, spør Strand.

– Hun virker veldig sympatisk. Vi glemmer nok Fabian, siden hun er hyggelig og gjør det bra, sier Strand.

– «Bare-sorgen-med-Marianne-Borgen», rimer Slasken. «Få-henne-ut!»

– Hvem sier det?! spør Strand forundret.

– Nei, jeg bare foreslår, jeg, sier Slasken.

– Ha ha, du «bare foreslår», ja, knegger Strand.

LES OGSÅ: Årets beste norske filmer i 2015

De fire kommentatorene på Dovrehallen er ellers enige om minst en ting til når det gjelder nyhetsåret 2015: Det har vært et vinglete år, et år der de politiske følelsene våre har svingt kraftig. Midt i valgkampen kom det nå så berømte nyhetsbildet av en liten 3-åring, som ble funnet død på en strand i Tyrkia. Druknet, etter en dramatisk ferd i en liten gummibåt. Det var den kurdiske flyktningen Alan Kurdi fra Syria. Han lå der med joggesko, shorts og T-skjorte, og lignet med ett så altfor mye på våre egne, europeiske barn. Bildet av den lille ungen gikk verden rundt, og slo inn i flyktningdebatten med en voldsom kraft. Men så, utpå høsten, snudde stemningen brått i mange land i Europa, også i norsk politisk offentlighet. Plutselig ble folk i Norge mer negativt innstilt til flyktningene, og kalte dem «lykkejegere» og det som verre var.

– Jeg vet nøyaktig når stemningen snudde, sier Hege Ulstein plutselig.

– Og det begynte den 7. oktober.

– Har du klokkeslettet også?

– Ja, kl. 10.00! Det var da statsbudsjettet for 2016 ble lagt fram. Og det var jo verdens flotteste budsjett fra den blåblå regjeringen. Det var skattelette til alle, det var ingen kutt, de øste ut av oljepenger, pluss litt til. Men: Det var helt uten penger til flyktningene som nå hadde begynte å vandre nordover i Europa. Jeg skjønte at den regningen kom, og da skrev jeg en kommentar om hva jeg trodde kom til å skje. Og så skjedde det!

– A-haaaa, nikker Slasken imponert.

– Jeg tenkte i alle fall da, at stemningen i landet kom til å snu kraftig, når folk fikk se den regningen, sier Ulstein, som tydelig vil moderere bildet av seg selv som en slags politikkens svar på Snåsamannen.

– Dette var et politisk mesterstykke av finansminister Siv Jensen. Først kom et hurra-budsjett, så kom et dritt- og flyktningbudsjett 4–5 uker etterpå, der de blant annet kuttet i bistanden.

– Og så skjedde Storskog, sier Arne Strand.

– Et sted mange av oss aldri hadde hørt om, men nå så vi flyktninger strømme over grensen på Storskog i Finnmark på sykkel.

– Og så skjedde terroren i Paris, slik at folk ble enda redde for terrorister blant de syriske flyktningene?

– Ja, så skjedde Paris, nikker Strand alvorlig.

Det vil si, først skjedde Libanon. Dagen før det smalt i Paris ble 43 drept og 239 skadd i et blodig IS-angrep i Libanon. Så kom redselsnatten i Paris 13. november, da 130 mennesker ble massakrert av islamistiske terrorister. Året 2015 startet også med et terrorangrep i Paris, da 12 mennesker i det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo ble drept, og store deler av verdens sosiale medier ble fylt opp av støtteerklæringen «Je suis Charlie». I februar smalt det utenfor en synagoge i København, der tre mennesker ble drept. I løpet våren og sommeren skjedde to blodige terrorangrep på turister i Tunisia. Og alle disse sto IS og ekstreme islamister bak.

– En av de fremste ekspertene på IS i Europa sa at den flyktningstrømmen vi har sett i Europa nå, fra IS-kontrollerte områder, har vært en skikkelig mediekrise for IS, sier Ulstein.

– De skal jo lage det muslimske drømmelandet, og når millioner av muslimer flykter fra det islamske drømmelandet, og i tillegg blir klappet inn i Europa av de vestlige kjipingene som er deres fiender, så var det en PR-katastrofe for IS, mener Ulstein.

– De tok det alvorlig, og da de da angrep Paris i november, fikk de det som de ville. Europa stengte grensene, og lever nå opp til det bildet IS prøver å skape av Europa: De stenger oss ute, de vil ikke ha noe med oss å gjøre. Så begynner vi å krige mot dem i Syria, vi er i gang med å bombe dem, og vi dreper helt sikkert sivile. Det kan igjen føre til mer ekstremisme. Strategisk sett var terrorangrepet i Paris utrolig vellykket for IS, mener Ulstein.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi er på vei inn i et nytt år der flere vestlige nasjoner, deriblant Norge, teller på knappene om de skal inn og bombe IS i Syria. Noen land, som USA, Russland og Frankrike, har for lengst begynt med det, og noen snakker også om at de vil gå inn med bakkestyrker.

– Lever vi i en førkrigstid? spør Dagsavisen panelet på Dovrehallen.

– Det var da et «koselig» spørsmål, sier Ulstein.

– Men 2015 har jo ikke akkurat vært noe koselig år?

– Det er vanskelig å si hva som vil skje militært i Syria framover. Men jeg lærte på skolen at vi lever i «etterkrigstida», og det håper jeg vi fortsetter med, sier Ulstein.

– Det vil ikke bli krig, sier Slasken, som blir revet med av en slags plutselig, revolusjonær stemning, et ml-barn fra 70-tallet som han tross alt er:

– Det blir ikke krig, for jeg tror at verdens arbeidende folk vil reise seg og slå ned på deres tyranner. De vil bygge frie samfunn uten undertrykkelse! Dette er rett rundt hjørnet, og dette er min linje, hevder han, mens vifter bort et forslag om å stemme i med «Internasjonalen».

Så legger han til:

– Men før vi forlater denne vinglinga i 2015: Selv om stemninga i Stortinget har snudd, så oppfatter i alle fall jeg at den rosetog-stemninga i Norge som kom i sommer og i høst i forbindelse med flyktningkrisen, reelt sett er der ute blant folk fortsatt. Det har skjedd noe med det norske folk i år, som er veldig bra, sier Slasken optimistisk.

– Hadde en Ap-regjering greid å håndtere flyktningstrømmen på annen måte, spør Tusvik.

– Nei, sier Strand.

– Det tror jeg egentlig ikke. Men kanskje hadde de vært kjappere på labben. Det er utrolig at ikke regjeringen på et tidligere tidspunkt forsto at flyktningene ville vandre nordover gjennom Europa. Når de så lager et budsjett basert på at antall flyktninger skal gå ned – det var jo bare ren ønsketenkning. Da forholder de seg ikke til virkeligheten. Det der tror jeg ikke en oppgående justisminister hadde gjort, altså, mener Strand.

– Frps Sylvi Listhaug hevdet i år at vi lever i et «godhetstyranni» som «rir samfunnet som en mare», hvor det ikke var «lov» til å kritisere flyktningbudsjettet. Men hvordan er det egentlig å leve i et «godhetstyranni»?

Slasken må tenke seg om.

– Tja, det er vel når du blir straffa med sukkerspinn i stedet for pisk, kanskje?

Han tar en pause.

– Eller når alle klemmer deg så hardt at du får hjertestans, jeg vet ikke ...? Jeg vet i alle fall hva jeg syns var det mest motbydelige ordet i år: «Innstrammingsdugnad», lansert av Høyres Trond Helleland. «Nå møtes vi og bretter opp ermene og kaster ut noen folk», liksom.

LES OGSÅ: Årets beste bøker

Det ble ingen felles avsynging av Internasjonalen her inne på Dovrehallen. Ingen i Dagsavisens kommentator-panel ville funnet på å stemme i med Kongesangen, heller, for det viser seg at alle fire egentlig vil legge ned hele kongehuset. Hege Ulstein har skrevet opptil flere kritiske kommentarer om kongehuset i år, deriblant om kronprinsens prestisjeprosjekt «Dignity Day» i norske skoler, og Sigrid Bonde Tusvik har vært opptatt av kronprinsens luksusyacht, som han hadde «lånt av en venn» i sommer.

– Tenk at vi må gå ut av dette året uten å få vite hvem denne «vennen» er, sier Tusvik litt nedslått.

– Det der hadde ikke faren hans gjort, kommer det fra Strand.

– Det der kommer med de to, Haakon og Mette-Marit. De skal være så fryktelig moderne og kule, og så finner de på sånne rare ting som det med å låne den yachten.

– Vil du også legge ned kongehuset, Strand?

– Klart det! Jeg har jo vært republikaner siden fødselen! hevder Strand.

– Men det er litt rart, ettersom du må være født før Norge fikk sin egen konge, innvender Slasken.

Mye latter rundt bordet her på Dovrehallen nå.

– Det må ha vært en danske som var konge da jeg ble født, tror også Strand.

– Men en ting er å ville legge ned kongehuset, en annen er å kjempe for å faktisk legge det ned. Det er nok dødfødt.

Omtrent som Ernas drømmeregjering, kanskje?

(Til Dagsavisens lesere: For ordens skyld vil vi gjøre oppmerksom på at Arne Strand tross alt ikke er så gammel at han ble født før 1905. Han er født i 1944, i norske kong Haakons tid – en konge som riktignok var født dansk. Red.anm.).

Året 2015

Aslak «Slasken» Borgersrud

Årets mageplask: Plaskpose, unnskyld, plastposeavgiften. Magaplast!

Årets skandale: Telenor! Men greier ikke å bestemme meg for om det er Vimpelcom, Brekkes CV-juks eller ansettelsesprosessen. Kinderegg-skandalen!

Årets største bragd: Da Linda Hofstad Helleland og Robert Eriksson delte førsteplassen som de som stemmer mest feil i Stortinget! Grattis!

Årets verste øyeblikk: Da 22,1 prosent av bergenserne tenkte «Bergen Høyre, ja, de synes jeg fortjener en sjanse til» i kommunevalget.

Årets fineste øyeblikk: Da titusener av folk danna «Refugees Welcome To Norway».

Årets replikk/uttalelse: Trond Helleland (H) introduserte begrepet «innstrammingsdugnad». Det må være det mest motbydelige ordet i 2015, lett.

Det politiske utspillet som «tok kaka»: Da Sylvi Listhaug gjorde en så god jobb med å hisse opp landets matprodusenter at hun ble forfremmet!

Hege Ulstein

Årets mageplask: Anders Anundsens propagandafilm

Årets skandale: Drevland-saken i Bergen.

Årets største bragd: Frps evne til å sitte regjering, samtidig som de er i opposisjon til regjeringen.

Årets verste øyeblikk: Alle øyeblikk som involverer Donald Trump.

Årets fineste øyeblikk: Da 11 år gamle Shaimaa og hennes familie fikk komme tilbake til Norge etter ett år i Jemen, takket være asylbarn-saken som BT sto i spissen for.

Årets replikk/uttalelse: «Min tålmodighet med deg, Per Sandberg, etter å ha hørt deg her, er nå svært liten. Nå er det nok». (Knut Arild Hareide).

Det politiske utspillet som «tok kaka»: Kringkastingsrådets forslag om å innføre mer høyresatire i NRK.

  Sigrid Bonde Tusvik

Årets mageplask: Vannskaden til TV 2s Justin Bieber-konsert.

Årets skandale: Telenor generelt og etikkprisen til Baksaas.

Årets største bragd: Alle som har dratt til Lesvos og hjulpet flyktningene.

Årets verste øyeblikk: IS sine terroraksjoner.

Årets fineste øyeblikk: Måneformørkelsen og Deichmanske blir noe av i Bjørvika!

Årets replikk/uttalelse: «Je suis Charlie».

Det politiske utspillet som «tok kaka»: Siv Jensen som ba kommunene ikke ta imot flere flyktninger.

Arne Strand

Årets mageplask: Justisministerens skrytevideo.

Årets skandale: Tidligere ordfører Trude Drevland i Bergen.

Årets største bragd: Emmy-prisen til Anneke von der Lippe

Årets verste øyeblikk: Terroren i Paris

Årets fineste øyeblikk: Nobels fredspris til den tunisiske kvartetten

Årets replikk/uttalelse: «Muslimer må ikke slippe inn i USA». Donald Trump.

Det politiske utspillet som «tok kaka»: Siv Jensens oppforing til kommunen om å sabotere Stortingets Syria-vedtak.