Historien om en norsk våpenskandale

I 1989 var journalisten Henrik Hovland i El Salvador. Han var på tokt med landets forsvarsstyrker, som var støttet av USA, og med geriljaen, som var inspirert av sosialistiske ideer og representerte en trussel mot regimet. Noen år tidligere hadde en dødsskvadron myrdet erkebiskop Óscar Romero mens han holdt messe i et kapell i hovedstaden. Han var en konservativ teolog som hadde fått øynene opp for volden fra ytterliggående høyrekrefter. Han hadde begynt å uttale seg kritisk til landets myndigheter. Han sa at soldatene måtte lytte til Gud.

Drapet på Romero lyssatte virkeligheten i El Salvador. En sosialistisk inspirert geriljabevegelse vokste i styrke og oppslutning. Ronald Reagans USA, vår nærmeste allierte, støttet utryddingen av krefter som truet amerikanske næringsinteresser i El Salvador, i praksis også likvidering av prester, nonner og universitetsansatte. Landet ble revet i fillebiter.

Denne krigen vandret Henrik Hovland inn i for å finne sannheter, og én fotograferte han og sendte til Arbeiderbladet – M72 fra Raufoss. Raketten fantes i hopetall på begge sider av frontlinjene, for geriljaen hadde i mange konfrontasjoner nedkjempet regjeringshæren, tatt fra dem våpnene og gjort dem til sine egne. Det forekom også at de demoraliserte regjeringsstyrkene solgte våpen til geriljaen. Hovland visste godt hva de grønne rørene var, for han hadde gått befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge, og var selv instruktør på bruken av M72, et velegnet våpen for geriljasoldater fordi det er lett å bære og enkelt å bruke.

Da utenriksredaktøren i Arbeiderbladet, Øyvind Johnsen, begynte å skrive om Hovlands M72-funn, ble stemningen urolig i grupperommene til flere partier på Stortinget. En ting er å selge våpen i strid med regelverket. Noe annet er det å bli avslørt. På Raufoss trakk folk lua over ørene, men på Geithus hjalp ikke slike tiltak. Øyvind Johnsen ga dem ikke fred. UD måtte innrømme at dette var «et grovt brudd på norske forutsetninger for våpeneksport». Det kom fram at USA i 1988 hadde bestilt et parti M72 for videreforsendelse til El Salvador. Søknaden ble avslått, vi kunne ikke ha noe med den bananrepublikken å gjøre. Ikke lenge etter kom det en ny ordre fra USA, denne gangen oppga de ingen andre sluttbrukere enn seg selv. Eksportlisensen kom på bordet.

Informasjonsdirektør Birger Hofsten på Raufoss syntes ikke Arbeiderbladet skulle grafse i saken: «Dersom slike saker baller på seg i mediene, kan Norge miste sin status som troverdig våpenleverandør i NATO. (…) Et land som USA kan føle at det blir for mye av slike saker», sa Hofsten. Han antydet at rakettene til Hovland kunne være raketter amerikanerne hadde produsert tilbake på 70-tallet, og at de slett ikke kom fra Toten.

Hofsten fikk ballen tilbake før han rakk å orientere seg på banen. En kilde knyttet til den amerikanske regjeringen, bekreftet at det kun var Raufoss som produserte raketten for USA, og rakettene i El Salvador var videresendt dit via USA. Det var den omstridte ordren som først var stoppet. At det kunne dreie seg om eldre raketter, ble kontant avvist.

Hofsten måtte bøye av, men forsikret at det kun var dette partiet som var gått til USA de seinere årene. Det var ikke sant. Øyvind Johnsen gravde fram den ene ordren etter den andre, og siden amerikanerne ikke hadde brukt rakettene til egne styrker på mange år, var det åpenbart at de skulle videre. Norske myndigheter var kjent med forholdet.

Etter tre dager i skyttergraven mistet Hofsten besinnelsen. Da Arbeiderbladet ringte for ’nte gang, sa han: «Det jeg ønsker meg nå, Johnsen, er deg foran meg, og en M72 i neven!» Han hadde dagen i forveien forsøkt seg med løgn i Aftenposten om at han hadde snakket med Hovland, som skulle ha sådd tvil om sannhetsgehalten i bildene. Hofsten hadde aldri snakket med Hovland. Og det var ingen tvil om hva bildene fortalte. Arbeiderbladet var nådeløse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så fikk informasjonsdirektøren en pause, for det viste seg at saken berørte politikerne. Noen måneder i forveien hadde daværende handelsminister Kaci Kullmann Five, i et hemmelig møte i den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget, argumentert for at siden vi solgte M72-raketter til El Salvador via USA, måtte det da gå an å bruke en lignende metode for å sende materiell til Persiabukta, hvor det var behov for militært utstyr i forbindelse med den oppseilende Golfkrigen. Irak hadde invadert Kuwait. USA organiserte en inva- sjonsstyrke, og norskproduserte F-16-deler var etterspurt. Men siden det her var snakk om krig, ville åpen eksport stride med norsk regelverk. Kullmann Five mente eksporten kunne skjules via London, hevdet Arbeiderbladets «deep throat» i utenrikskomiteen. Kullmann Five visste med andre ord om El Salvador-eksporten, hun gjorde flere politikere kjent med den, men ingen reagerte. Det ser ut til å ha vært en relativ enighet om at eksportlovgivingen var brysom og måtte omgås med lempe fra politikerne. Vi levde i en ny tid. Litt våpenhandel, det måtte være greit. Det var et marked der. Penger å tjene. Arbeidsplasser.

Saken rullet videre. Talsmenn for geriljaen bekreftet at de hadde brukt M72 fra Raufoss fra tidlig på 80-tallet, og at tilgjengeligheten hadde økt med årene. Det amerikanske forsvarsdepartementet ytret at de gjorde som de ville med våpen fra Raufoss. De unndro seg enhver diktat. Pressetalsmannen i Utenriksdepartementet gjorde rede for at sluttbrukererklæringer, avtaler om hvor våpnene skulle brukes, var et virkemiddel en nødig tok i bruk. Slike krav bidro til å trekke kundens troverdighet i tvil, og med allierte ville en slik erklæring være umulig. Kravet ville bidra til at vi mistet markedsandeler. «Men vi gjør det klart for våre allierte at vi ikke gjerne ser at norske våpen havner videre.»

Neste bøye som måtte rundes, var avsløringen av at USA hadde utstyrt Contras-soldatene i Nicaragua med M72. Somoza-dynastiet hadde holdt det gående i generasjoner i allianse med et pragmatisk USA. Franklin D. Roosevelt sa allerede på 30-tallet om en Somoza at: «He may be a son of a bitch, but he is our son of a bitch», og det ble ikke bedre med årene. I 1979 gjorde en folkebevegelse slutt på familieveldet, og omveltningen fikk støtte verden over. I 1984 ble det avholdt valg som folkebevegelsen vant med overveldende flertall. Valgobservatører erklærte valget for rettferdig og godt gjennomført, mens Ronald Reagan hevdet Sovjetunionen hadde fikset resultatet. USA var truet, mente han. Kommunistene måtte fjernes. Contras, en broket gruppe leiesoldater, trent og bevæpnet av CIA, ble virkemiddelet. Nå dokumenterte Arbeiderbladet, med FN som kilde, at Contras bar våpen fra Raufoss.

I Norge nøt ikke USAs partnere i Mellom-Amerika noen anerkjennelse ut over i nokså marginale deler av opinionen. Familiedynastienes tid burde være over, selv om de var støttet av USA. Det skulle ikke så rare empatiske evner til for å forstå motivasjonen bak opprørene mot et fåtall familier som kontrollerte den økonomiske virksomheten i flere land i regionen. Disse familienes viktigste handelspartnere var amerikanske selskaper, og amerikanske myndigheter så seg nødt til å gripe inn når maktkonsentrasjonen var truet. Fra Raufoss supplerte vi troppene med M72, sendt via USA, selv om vi egentlig sympatiserte med dem som skulle drepes.

Da eksportskandalen satte Raufoss, UD og politikerne i forlegenhet, var vi nettopp ferdig med et regjeringsskifte i Norge, og Thorvald Stoltenberg var blitt utenriksminister. Nå måtte han til Stortinget for å gjøre rede for regjeringens posisjon i saken. Han hadde personlige erfaringer fra Nicaragua. Han hadde tro på omveltningens gode intensjoner. Nå viste det seg at norske våpen ble brukt for å avlive håpet om et fritt Nicaragua. Han sa: «Vi selger våpen i tillit til at våre allierte viser respekt for våre regler og forutsetninger. Hvis vi ikke kan bygge på dette tillitsforholdet, har vi bare to alternativer: Enten må vi slutte å selge våpen, eller vi må bygge ut et kontrollapparat av uoverkommelige dimensjoner.»

Så var det å vente på reaksjonen fra USA. Ville de slutte å videresende våpen fra Norge til opprørsgrupper som sloss mot kommunister? Mens vi ventet, kom det fram at amerikanerne hadde brukt M72 fra Raufoss under invasjonen av Grenada i 1983 og under invasjonen av Panama i 1989. Fallskjermjegerne foretrakk M72 foran andre våpen på grunn av den lave vekten.

Det tok aldri slutt. Vi menn rapporterte om at Raufoss hadde solgt M72 til et gresk selskap som hadde videreformidlet dem til Iran. Iranerne benyttet dem i krigen mot Irak. Israelere fortalte at de også brukte M72. Nye opplysninger gjorde det klart at Raufoss hadde levert om lag 150.000 M72 til USA alene siden 1980, og mellom 1975 og 1980 var det produsert 383.483 raketter for eksport til andre land, først og fremst allierte. Dette var fullkomment i strid med informasjonssjef Hofstens redegjørelse. Hofsten var tatt av saken, og Johnsen snakket nå med direktøren, Bjarne Gravdahl, som mente at for mye informasjon var gjort tilgjengelig: «Nei, du får ikke flere svar av oss. Ved en klikk her hos oss i går fikk du altfor mye informasjon. Nå er denne saken kommet langt inn i kundeforhold og kontakter og sånt.»

Gunnar Giljarhus, som var tidligere direktør og daværende styreformann på Raufoss, satt også i styret til Arbeiderbladet. Han hadde bidratt til å rydde opp i avisens løpske utgifter. Da Øyvind Johnsen lot ammunisjonsfabrikken gjennomgå i uker, ble Giljarhus forbannet. Dette var takken for å redde Arbeiderbladet. Det kunne være så sant det bare ville, det Johnsen hevdet, det var bare ikke sånt man burde skrive om. Giljarhus forlot styret med adrenalin i blodet og kom aldri tilbake. Øyvind Johnsen, på sin side, skrev: «I løpet av denne saken har mange bedt Arbeiderbladet ‘tenke på arbeidsplassene’. Men ønsker vi virkelig å bygge vår egen velstand på handel med død?»

Da vi var godt i gang med 1991, redegjorde en kamplysten Stoltenberg for at siden amerikanerne nå hadde bekreftet forsendelser til El Salvador, ville det ikke bli aktuelt med flere eksporter til USA inntil man var enige om «eventuell videre leveranse til andre land». Høyre syntes Stoltenberg var en slappfisk, og Fremskrittspartiet mente våpeneksporten i det store og hele burde liberaliseres. M72-bruduljene måtte ikke komme i veien for eksport til vår sikkerhetsgarantist USA. På Raufoss satt vi på to ordrer som vi inntil videre ikke fikk levere. Det skulle forhandles med USA.

Amerikanerne ville selvfølgelig ikke høre tale om noen sluttbrukererklæring. De ristet på hodet av virkelighetsfjerne nordmenn. I juni ga regjeringen etter, selv om det var kjent at en del av rakettene skulle videre fra USA til borgerkrigsherjede Colombia. Utenriksminister Stoltenberg argumenterte med at de panserbrytende granatene skulle brukes mot narkotikabandene. Å nedkjempe dem var et innsatsområde for FN, og med denne begrunnelsen gled eksporten til Colombia igjennom Stortinget med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, dog ikke uten protester fra representanter for partier som mente dette var brudd på norsk regelverk.

Andre raketter skulle til Kuwait og Bahrain i Persiabukta. Der hadde støvet så vidt lagt seg etter invasjonen i Irak noen måneder tidligere. Det var våpenhvile mellom de stridende partene. Stoltenberg understreket for Stortinget at en måtte legge særlige begrensninger på eksport til et så urolig område. Likevel tilrådde utenriksministeren eksport «fordi det ikke var umiddelbar krigsfare så lenge det var våpenhvile og FN-organiserte styrker oppholdt seg i området».

Det er alltid noe ubeleilig ved moralske handlinger. De kommer i veien for andre hensyn. Ifølge Stoltenberg var det slik at «en fortsatt tilbakeholdelse ville bety at vi stilte Raufoss A/S i en situasjon hvor USA kunne påberope seg misligholdelse av kontraktene». Utenriksministeren trakk industrielle og økonomiske forhold inn i argumentasjonen. Dersom norske myndigheter nektet lisens på eksport av M72 til USA for videre eksport, ville USA sannsynligvis starte opp egen produksjon av våpenet. RA ville bli tvunget til å redusere sysselsettingen. Det var et språk alle forsto. Så var det ikke mer med det. Spredt motstand orkestrert av SVs Paul Chaffey fislet ut i ingenting. Politikerne fant nye utfordringer å snakke om. Saken var kjørt i pressen. Kaci Kullmann Five ble noen år seinere valgt inn i Den norske Nobelkomiteen og fikk etter hvert ledervervet. Paul Chaffey meldte seg inn i Høyre. M72 og salg av F16-deler til Iran forsvant fra den offentlige samtalen.

Birger Hofsten senket våpenet som pekte mot Øyvind Johnsens bryst. Da RA i 1993 solgte raketter til De forente arabiske emirater, et sjeik-velde med moderat porsjonerte sivile rettigheter, var det business as usual. M72-historien er ikke vakker. Den viser i hvilken utstrekning vi ser igjennom fingrene med både norsk lovgivning og sivile menneskers sikkerhet, når økonomiske forhold tilsier at det kan være hensiktsmessig. Dertil er det norske handlingsrommet mikroskopisk så lenge vi holder oss med en så sterk tilknytning til USA som vi har hatt i hele etterkrigstiden. Vi vil det USA vil, og kan tilsynelatende ikke noe annet, uansett om USAs motiver og allianser er i strid med en mer «norsk» forståelse av verden. Mange nordmenn aksepterer denne verdensordenen som gitt. Man ønsker at tilknytningen skal være uomtvistelig. Vi skal følge USA fordi vi tilhører samme familie. Vi er den frie verden som kjemper en evig kamp mot onde og totalitære krefter, og denne hellige kampen trumfer all lyssky umoral som måtte være nødvendig å ty til fra vår side. Noen vil også mene at moral er uvesentlig i krig. Målet om dominans helliger middelet. Den som er sterkest, har rett. Å hengi seg til tvil er svik. Det styrker fienden. Vi må, som Jan Nesset, erkjenne at verden skaper seg selv i en vedvarende maktkamp, og at vi er på vinnerlaget. Da spiller man ikke bort den posisjonen ved å drøse over gammeldags moral. «Du teller ikke de døde så lenge Gud er på din side», sier Bob Dylan.

Politiske avvikere som kritiserer vår uforbeholdne tilknytning til denne seierherrekulturen, mener sannhetene om vår rettferdige krig er diskuterbare. Det finnes i Norge subkulturer av mennesker som eksempelvis tar avstand fra norsk tilknytning til NATO, og som mener Norge bør utvise større grad av selvstendighet. Men heller ikke i politiske randsonemiljø på venstresiden er det særlig interesse for å drøfte norsk eksport av våpen, til venner eller fiender. Jeg møtte Eli Natvik på torvet i Raufoss. Hun startet i industrien og meldte seg inn i Jern og Metall på slutten av 70-tallet. Hun var politisk aktiv på venstresiden og markerte seg med aktivisme. Kvinnesaken var hjertebarnet. Hun røsket ned bilder av nakne damer fra veggene og snakket om objektivering så det gikk kaldt nedover ryggen på Jan Nesset. Nå var det nye tider. Eli snakket om fred også, om Hiroshima. Og når hun snart førti industriår seinere holder appell på første mai, snakker hun om imperialismens herjinger i Syria.

I alle år sto Eli i produksjonslinja til M72, som leverte varer til erkefienden USA, varer som seinere dukket opp der de ikke skulle gjøre det.

– Jeg hadde ikke noe problemer med det. Jobben var å kikke inn i rørene og lete etter produksjonsfeil. Det var pinlig nøye. Ingen avvik kunne tolereres. Jeg hadde godt syn og var egnet til jobben, og feilene jeg fant, det var pornobilder på veggene i produksjonslokalet. Da vi leste i Arbeiderbladet om at de hadde funnet mine raketter i fjellene i El Salvador, da ble det noen samtaler om hva dette var for noe. Men så stoppet det opp. Hva skulle vi si?

Om Eli er et oppriktig, politisk menneske, opptatt av rettigheter og moralsk ansvar, så hun ikke muligheter til å utforske politiske og moralske konsekvenser av arbeidet i fabrikken. Den basale menneskelige forsvarsmekanismen «selvbedrag» gjorde jobben og hindret henne fra å motarbeide egne, umiddelbare interesser. Selvbedrag er et verktøy vi mennesker bruker for å leve med det som ikke er bra for oss. Det hjelper oss å få flyt i tilværelsen, og vi anvender oss av det uten at vi vet det selv, og uten at det får konsekvenser for oss seinere i livet.

For Eli og to tusen arbeidere ved RA fantes det større utfordringer å kjempe med på det tidlige 90-tallet enn noen raketter i Mellom-Amerika. Etter murens fall i 1989 fulgte et krakk for våpenindustrien fordi forsvarsbudsjettene fikk hard medfart i mange land. Den etablerte todelingen, forestillingen om de gode og de onde, var med ett en truet idé. Frykten for de andre, motoren i våpenindustrien, harket og var nær ved å late livet. Kommunistene ville være kapitalister, de også. De ville være forbrukere, og truet med ikke lenger å gjøre nytten som fiendebilde for vår del av verden, den delen vi leverte ammunisjon til. Så på Raufoss var det stusslig. Tettstedet er et barometer på verdens tilstand, og når fordragelighet brer seg mellom nasjonene, er det dårlige tider på Raufoss.

Når det kom til stykket, var eksporten til El Salvador og Honduras og Colombia, og hvor det nå måtte være, et gode. Det var penger i kassa. USA sørget for oss i en vanskelig tid.

Vi trenger ikke å eksportere til USA for å komme i vanskeligheter. I 1985 solgte RA krutt til Bofors, som svenskene videreformidlet til Iran, midt under krigen mellom Iran og Irak. Iranerne brukte kruttet til mineproduksjon, også til miner i Persiabukta, hvor norske oljetankere opererte. Kruttet fra Raufoss kunne tatt norske liv, og om det hadde skjedd, ville det kanskje forårsaket større debatt enn at om lag en million iranere og irakere mistet livet.

Om eksporten fra Norge var «på det tillateliges pynt», som Peer Gynt ville sagt, var den ikke på langt nær så omfattende som fra en del andre land. I Israel var man ikke fintfølende. Under den samme krigen formidlet israelske myndigheter og våpenhandlere ved to anledninger flere hundre tonn våpen til sin fiende Iran, mens USA ennå var kamerat med Saddam Hussein i Irak. En israeler som deltok i transaksjonene, sier til journalisten Andrew Feinstein: «Jeg kan ikke huske en eneste diskusjon om etikk i saken. Alt vi var interessert i, var å selge, selge, selge flere israelske våpen og la dem drepe hverandre med dem.» Amerikanske firmaer, med støtte fra regjeringen, fant også fram til krigsmarkedene. Det fant sted minst 70 forsendelser av biologiske forbindelser, herunder nervegassen sarin og miltbrannbakterier, til Saddam Husseins biologiske krigføringsprogram mot Iran. Slik er hverdagen i internasjonal våpenhandel, og Saddam Husseins bruk av nervegassen ble seinere et av amerikanernes ankepunkter mot hans regime.

I 1987 gjennomlevde Bofors to dystre skandaler på rappen, den ene gjaldt våpensmugling til kunder i Dubai og Bahrain, og den andre gjaldt bestikkelser i flere hundremillionersklassen i tilknytning til salg av kanoner til India. Svenske komikere brukte anledningen til å lage kinokomedien «Leif», som fikk premiere samme år. Filmens handling er lagt til det fiktive stedet Rotum, der alle innbyggerne er avhengig av den ene, store bedriften på stedet. En dag skriver en ukjent person et leserbrev i byens avis, og undertegner med «Leif». Han avslører at bedriften, Rotums kanoner og krutt, har solgt våpen illegalt til Libya og Iran. Dette er kritisk for Rotums omdømme, og direktøren ved fabrikken sammenkaller stedets innflytelsesrike stemmer og holder rådsmøte. Fagforeningslederen Tommy Backmann reiser seg i oransje fleecegenser og sier indignert: «Man kan tenke at den illegale eksporten er feil. Og at vi må gjøre noe med det. Men, man kan også tenke på en annen måte: «Dette er feil, og det skiter jeg i.» Sånn bør man tenke. «Om ikke vi selger våpen til Iran, så gjør noen andre det.»

På tida «Leif» ble lagd, var Iran-Contras-skandalen i sin mest ubehagelige fase. USA hadde ikke bare solgt biologiske våpen til Irak, de hadde også solgt våpen til Iran. Motytelsen fra iranerne var frigivelse av amerikanske gisler. Med betalingen for våpnene finansierte USA leiesoldatene i Contras, som myrdet fattigfolk i Nicaragua med M72 fra Raufoss. Etter at fagforeningslederen hos Rotum har sagt sitt, er det stedets andre innflytelsesrike mann, kommunalråd Hylén, som tar ordet. Han setter fyndig problemstillingen i sitt rette lys. «Vi har diskutert saken nøye og har en anbefaling: På den ene siden har vi sannheten. På den andre virkeligheten. Sånn er det ofte i politikken. På bakgrunn av dette vil jeg anbefale virkeligheten. All ære til sannheten, men den blir man ikke mett av!»

All ære til filmskaperne, men fiksjon klarer ikke å konkurrere med virkeligheten.

Dette er et utdrag fra boka «Fred er ei det beste – fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien».