Bilde 1 av 4
Reportasje

Gutta vi glemte

Hasib Hotak var på vei hjem fra skolen i Bergen da han ble hentet av politiet og sendt til Afghanistan. Der har han blitt forsøkt rekruttert av krigsherrer og til prostitusjon. Dette er historien om seks unge afghanere som Norge sendte ut.

764 afghanere er blitt sendt til Afghanistan det siste halvannet året. 764 knuste drømmer om trygghet i det kalde nord. FN mener Afghanistan er på sitt verste siden krigen startet i 2001. IS og Taliban er igjen på frammarsj, kriminalitet og arbeidsledighet stigende. Likevel fortsetter Norge å returnere i stort tempo. For afghanere er Norge blitt et av Europas trangeste nåløyne: 78 prosent av får nå avslag. I 2015 fikk 80 prosent asyl. Hvordan det går med dem som er blitt returnert, finnes det ingen oversikt over, innrømmer FN. Det eneste de vet, er at flertallet vil legge ut på flukt igjen.

Hasib (17)

– Hvordan skal jeg kunne leve her?

På en klingende bergensdialekt stiller Hasib Hotak det åpenbare, men umulige spørsmålet. Den blide tenåringsgutten gikk på Fyllingsdalen videregående skole, spilte fotball og hadde mange venner, både afghanske og norske, da han en kald januardag i år ble han hentet av politiet på vei hjem fra skolen. Han ble sendt til Trandum og derfra ut av Norge. Nå sover han på en pappbit på gata i Kabul.

– Ingen hørte på meg, ingen forsto at jeg hadde problemer, at jeg ikke har noe sted å være i Afghanistan. Det er bare bullshit at Afghanistan er trygt. Hver dag er det bomber, fortsetter han.

Hasib er alene i Kabul. Mens han var i Norge, ble faren drept i hjemdistriktet Maidan Shahr, 35 kilometer vest for Kabul. Hasib mener faren ble drept fordi broren er politimann, et vanlig mål for Taliban.

– Jeg vil være sammen med moren min, lillesøsteren og lillebroren min. Men hvis jeg drar dit, kommer de til å drepe meg også, slik de gjorde med faren min. Jeg har ikke sett eller hørt fra familien på flere måneder. Jeg vet ikke om de lever.

Hasib fyller 18 år om fem måneder. 12. oktober 1999 står det på fødselsattesten fra sykehuset, som Dagsavisen får se. Likevel mente Barnesak AS, det eneste firmaet som utfører alderstester i Norge, at han er 19 år, etter å ha tatt røntgenbilder av hender og tenner. Til tross for at alderstesten er svært omstridt, så omstridt at verken Legeforeningen eller Oslo universitetssykehus vil gå god for metoden, blir den tillagt avgjørende vekt av Utlendingsdirektoratet (UDI). Mer enn papirer og gjentatte insisteringer fra en enslig unggutt som Hasib.

Etter at asylinnstrammingene ble vedtatt på Stortinget i fjor, har Norge returnert et stort antall afghanske asylsøkere til internflukt, flere enn land vi ellers sammenligner oss med. FN fraråder retur til internflukt i Afghanistan, fordi situasjonen er på sitt farligste siden 2001. Likevel mener Norge at 32 av 34 provinser i landet er trygge.

– For en måned siden gikk det av en bombe bare tusen meter unna der jeg sov. Det var et stort smell, og mange mennesker døde. Jeg er redd for å gå på gata, for at noen skal komme å skyte meg. Jeg er redd for å dø, sier Hasib.

For noen måneder siden, da Hasib hadde reist til Sheberghan for å jobbe, ble han forsøkt rekruttert til en militant gruppe.

– Jeg ble kjent med to gutter på samme alder som meg. De sa «Kom, bli med! Vi skal betale deg masse penger». De ville ha meg med for å krige og drepe folk. De sa det var gøy å drepe! Jeg svarte ikke, og løp vekk.

Fra Europa og nabolandene Pakistan og Iran pågår det storstilte massedeportasjoner av afghanere, den nest største flyktninggruppen i verden etter syrere. FN og IMF anslår at mer enn 800.000 ble returnert i 2016. Nye 2,5 millioner vil komme de neste 18 månedene, som betyr en befolkningsøkning på 10 prosent. Det er det samme som at 50 millioner flyktninger skulle komme til Europa. Hasib er en av 1,5 million internt fordrevne.

– Jeg har ikke penger, så jeg må sove på gata. Om vinteren var det iskaldt og vanskelig. Og når man sover på gaten, er det ikke enkelt å få jobb. De stoler ikke på meg, de tror jeg er kriminell og driver med narkotika, sier Hasib.

Sammen med andre uttransporterte afghanere ble Hasib innlosjert på Roshan Hotel i Kabul, hvor han fikk bo de første 14 dagene. Ved ankomst fikk han, som alle andre, utdelt 10.000 kroner, men disse ble stjålet, forteller Hasib. Nå fyller han magen med kjeks, det aller billigste han kan finne.

– Om natten når jeg sover ute på gaten, kommer det mange menn bort. De snakker rart, spør hva jeg heter, hva jeg gjør. Jeg forstår hva de mener, at de vil gjøre noe galt med meg, bruke meg, ha sex med meg. Jeg må gå og gjemme meg, sove et annet sted. Jeg blir veldig redd.

I Kabul er kriminaliteten økende, ettersom arbeidsledigheten er enorm og korrupsjonen i politiet utbredt. Mens hovedstaden tidligere var forskånet for den verste krigføringen, er selvmordsbomber og eksplosjoner blitt hverdagskost også der de siste par årene. I mars ble 49 mennesker drept i et angrep mot et militærsykehus, i april ble flere departementsbygg angrepet, og i mai ble åtte sivile drept i et angrep rettet mot en NATO-kolonne ved Massoud Square.

Det blir verre og verre for hver dag som går, forteller Hasib.

– Har du noen å være sammen med?

– Nei, jeg har ingen venner. Jeg kjente afghanske gutter som også ble sendt fra Norge, men de har allerede reist til Tyrkia. Jeg vil også det. Jeg skal også ut herfra.

Han har allerede bestemt seg. Med noen penger han har fått fra en venn i Norge, har han betalt deler av beløpet som skal til for å få reise. Målet er å være på veien innen få dager.

– Jeg har snakket med en mann som kan hjelpe meg, sende meg til Tyrkia. Der skal jeg jobbe, og når jeg har nok penger, skal jeg betale tilbake til mannen og reise til Norge igjen.

Reisen er livsfarlig. Hasib forbereder seg på å måtte gå til fots over fjellet i minst en uke, for å unngå skuddklare iranske politimenn.

– Ingen reiser for å ha det gøy. Hvis jeg ikke hadde hatt reelle problemer, hvorfor skulle jeg gjort den reisen?

– Tror du ikke at du får avslag igjen?

– Jeg vet ikke. Jeg tror det. Og jeg er redd for at de skal sende meg tilbake. Men for noen dager siden drømte jeg at jeg fikk opphold. Det er vanskelig å tenke på at de ikke vil høre på meg. Likevel vil jeg reise, for jeg kan ikke bo her.

– Hva drømmer du om?

– Jeg drømmer om å bli politi og hjelpe folk. Hadde det vært trygt, ville jeg selvfølgelig helst ha bodd her, sammen med familien min. Men nå vil jeg heller bo i Norge.

HÅPEFULL: Tre ganger har Roman Nagibullah tatt den lange turen til Norge for å søke beskyttelse. Han er fra Kunduz, en provins der Taliban er på frammarsj.

HÅPEFULL: Tre ganger har Roman Nagibullah tatt den lange turen til Norge for å søke beskyttelse. Han er fra Kunduz, en provins der Taliban er på frammarsj. FOTO: PRIVAT

Roman (26)

– Jeg går ikke ut, jeg sitter bare hjemme. Jeg har det ikke bra. Det er veldig vanskelig, sier Roman Nagibullah.

Etter årevis på flukt, ble hans første møte med Kabul en nær-døden-opplevelse. Huset til slektningene han flyttet inn hos, ble plutselig angrepet av menn med automatvåpen. Roman måtte rømme, og fant et lite krypinn i en tom og falleferdig bygning. Lammet av skrekk har han sittet her mesteparten av tida etter han i 2016 ble satt på flyet bort fra Norge – for andre gang.

– Jeg er helt alene. Hva skal jeg gjøre her? Jeg får ikke sove. Hver dag tenker jeg bare på hva jeg skal gjøre, på familien min, og på Norge, fortsetter han, på flytende norsk.

Roman har gjort seg erfaringer få kan forestille seg. Faren, en høyt respektert politimann, ble drept av Al Qaida da han var 12 år. Moren, som var lærer, led samme skjebne fire år senere.

Roman er i midten av 20-årene, og var bare tenåring da han først kom til Norge i 2009, etter at moren hadde solgt unna sine eiendeler for å finansiere flukten.

– Jeg jobbet på restauranter og barer og trente for å bli bartender, lærte å lage cocktails. Jeg tok opplæring for å kunne jobbe på fiskebåt eller bli brannmann. Men så ble jeg utvist.

Klokken fem en morgen i 2013 ble han hentet av politiet og uttransportert tilbake til Kabul. Der var det umulig for ham å bli værende.

To år senere hadde Roman jobbet opp nok penger til å legge ut på ferden gjennom Sentral-Asia og Europa, fast bestemt på å forsøke på nytt i det kalde nord.

Men i 2015, etter noen lange måneder på et mottak i Stavanger, fikk Roman den samme urokkelige beskjeden i brevet fra UDI: «Du har ikke fått beskyttelse i Norge». I likhet med rekordmange unge afghanere som nå får avslag i Norge, forsvant han, vekk fra asylmottaket og videre ut i Europa, for å forsøke i Frankrike i stedet. Der ble han slått ring om av franske asylaktivister, som det siste året har protestert voldsomt mot Norges asylpraksis. De mente Roman hadde en god sak for å få beskyttelse. Han er tross alt fra Kunduz, hvor Taliban og andre krigsherrer ligger i åpen konflikt med regjeringsstyrkene.

Flere asylsøkere som har fått avslag i Norge, får opphold i Frankrike, Italia, Spania og andre europeiske land av slike grunner, ifølge blant andre Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Nylig slapp en asylsøker fra Nangarhar-provinsen å bli sendt tilbake til Norge, fordi en fransk domstol mente Norges massereturer til Afghanistan ville satt ham i livsfare.

«Når jeg ber, spør jeg Gud: Hvilken forbrytelse har jeg begått? Hvorfor behandles jeg som en kriminell? Jeg har ingen frihet», skriver Roman i en artikkel publisert av det franske tidsskriftet Vacarme.

Protestene førte ikke fram. Roman ble tvangsreturnert til Trandum og derfra til Kabul, en by han ikke kjenner, uten noen han kjenner. Det er ingen hjelp å få, verken fra myndighetene eller internasjonale organisasjoner, forteller den franske aktivistorganisasjonen Collectif La Chapelle Debout. De har holdt kontakt med blant andre Roman, og er svært bekymret for hans psykiske og fysiske helse.

– Jeg vil bare være et annet sted. Jeg vil gå på skole, gå på trening, være i et bra land, et fint sted. Det trenger ikke være Norge. Jeg vil bare ut av Afghanistan, sier Roman.

Roman hadde all odds imot seg: Så å si alle afghanske menn får avslag i Norge. Terskelen for å få opphold på humanitært grunnlag grunnet sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, er svært høy, høyere enn i land vi sammenligner oss med. Så langt i år har knappe 12 prosent av asylsøkerne fra Afghanistan oppfylt kravet.

Tilbake i Kabul står Roman uten jobb. Kampen om de få jobbene som finnes, er knalltøff, og det er minst 40 prosent arbeidsledighet for unge som ham.

– Jeg sitter bare og tenker. Leser. Jeg har ingen TV, og ingen venner. Det er mye mafia her som bare er ute etter penger, Al Qaida og Taliban. Jeg er redd. Jeg vil ikke være kriminell.

RETURNERT: Javid, Ali og Agha er redde for å bli forfulgt og drept, og ønsker derfor å bli delvis anonymisert på bildet.

RETURNERT: Javid, Ali og Agha er redde for å bli forfulgt og drept, og ønsker derfor å bli delvis anonymisert på bildet. FOTO: AFGHANISTANKOMITEEN

Ali (25)

Etter nesten åtte år i Norge kjenner Ali (25) så å si ingen i Afghanistan. Han gikk på videregående på Sørlandet da han i 2016 ble en av de mange som ble satt på flyet ut. Nå bor han i skjul i utkanten av Kabul, av frykt for å bli forfulgt av slekt og familie. Hvor i landet han er fra opprinnelig, vil han ikke si av frykt for egen sikkerhet.

– Jeg hadde vært i Norge så lenge, men aldri vært i Kabul før. Det er ikke bra å være her. Hjemme i Norge var det trygt, og du kan bestemme hva du vil gjøre. Her er det ikke trygt, og du kan ikke bestemme noe selv. Du er ikke fri og kan ikke gjøre noen ting, sier han.

Etter å ha fått opplæring, har Ali fått en praktikantstilling på en skole for funksjonshemmede barn i Kabul.

– Det var veldig vanskelig å finne jobb, men jeg har heldigvis noen norske venner som hjalp meg.

Agha (18)

– Det er farlig for meg å være her. Jeg har problemer. Jeg er veldig redd, sier Agha (18).

Han ble uttransportert i februar, etter å ha vært i Norge i ett år.

Vennen Javid, også hjemsendt fra Norge, fungerer som oversetter på Skype. For Agha er det ingen tvil om at Kabul og Afghanistan er blitt mye verre enn da han la på flukt i 2015.

– Hva synes du om at Norge mener mesteparten av Afghanistan er trygt?

– Hvilket sted kan du nevne som er trygt? Det dør folk hver dag! Folk lever i en forferdelig situasjon, og situasjonen er veldig ustabil. I Kabul kan det eksplodere en bombe når som helst.

Nå planlegger Agha å fullføre skolen og begynne å studere på universitetet. Han forteller at alle som ble sendt tilbake fra Norge sammen med ham, har lagt ut på flukt på ny.

– Da jeg først kom hit, hadde jeg bare lyst til å reise igjen. Men så snakket jeg med en person i Norge, en som hjelper meg. Hun sa at det ikke er noen vits i å komme tilbake, og at jeg heller burde holde meg i Afghanistan og gå på skole. Nå har jeg lyst til å studere her, sier han.

Javid (17)

Til tross for intense protester fra lokalmiljøet i Fredrikstad, ble 17 år gamle Javid brått sendt til Kabul i august 2016. Nå er han glad for å være i live, etter å ha unnsluppet et brutalt angrep mot en sjia-moské i november.

– Angrepet var bare noen meter unna oss. Og en annen gang da jeg var alene, skjedde en eksplosjon rett bak huset der jeg gikk på kurs, sier han.

Etter å ha gått fem år på skole i Norge, er norsken hans upåklagelig.

– Du hørte vel om at en gruppe selvmordsbombere på et av militærsykehusene i Kabul? Det sier mye om hvor trygt det er i Afghanistan når en gruppe menn kan gå inn på militært område og drepe så mange mennesker! sier Javid (17), og viser til et av de mange angrepene som har funnet sted i Kabul de siste ukene.

Han beskriver Kabul som en skremmende by å komme til, et sted fylt av mye lidelse og utrygghet.

– Hver dag ser du folk gå rundt med våpen på gata. Du ser mange som har mistet hånda eller beinet, som sitter på gata og tigger. Når det blir kveld, så tømmes gatene, alle butikkene stenges, og det blir som en spøkelsesby. Når vi må forlate huset, vet vi ikke om vi noen gang kommer tilbake, sier han.

Etter den USA-ledede invasjonen i 2001, da Taliban ble fjernet fra makten, var det sporer til optimisme. Hundretusener av afghanere begynte å returnere. Men så, noen år senere, ble det verre, mye verre, forteller Javid. Antall drepte sivile var på sitt høyeste i 2016. Økningen i antall drepte de siste to årene er det Taliban og IS som står for, ifølge FN.

Alle som var på hospitset sammen med Javid og familien de første to ukene i Kabul, har allerede reist fra Afghanistan igjen.

Javid forteller at han er bekymret for lillebroren på sju år.

– Han har bodd nesten hele livet i Norge og hadde mange venner. Her i Kabul er han alene og har ingen venner, og han kan ikke språket veldig godt.

– Hva var det verste med å bli sendt ut av Norge?

– At alt ble tatt fra oss, hele familien, det var verst. Vi ble tvangsreturnert fra et land som er kåret til det beste i verden, til et land som har vært i krig i 40 år. Det er mange folk i Afghanistan som kriger mot staten og dreper sivile. Det kalles krig! sier han.

Han hever stemmen over Skype-linjen, opprørt over hva enkelte synes å tro om Afghanistan anno 2017, landet hvor norske soldater har kriget og 112.000 mennesker er drept siden 2001, en fjerdedel av dem er barn.

Etter måneder der han bare satt inne, har Javid vært heldig og fått deltidsjobb og kunnet starte på skolen med hjelp fra norske frivillige. Nå ber han nordmenn tenke seg godt om når de skal stemme i stortingsvalget til høsten.

– Hvis nordmenn kunne stemt på partier som tenkte litt mer menneskelig enn de som leder landet nå, som forsto at vi kommer av en grunn, så hadde det vært veldig fint, sier han.

Til andre asylsøkere som snart skal bli hentet av politiet eller som allerede sitter på Trandum, ber Javid dem forberede seg godt:

– Vi som er her, vet hvor vanskelig det er. Hvis de har muligheten etter å ha blitt sendt hit, bør de dra ut igjen, kanskje ikke til Norge, men ut fra Afghanistan, ut fra dette helvetet.

Norge og Afghanistan inngikk returavtale i 2012. En ny rammeavtale inngått i oktober i fjor åpner for å tvangsreturnere så mange 80.000 irregulære afghanere fra Europa. Avtalen fastslo at det skal etableres integreringsprogrammer for returnerte, utviklet og finansiert av EU. Det er ren løgn, forklarer Javid.

– Afghanistan er kjent for korrupsjon. De som sitter med makten, er fornøyd så lenge de har nok penger selv, så de tenker ikke på folk som oss. Ingen har spurt oss hvordan vi har det og hva vi trenger. De har ikke engang hjulpet oss å få skoleplass. Vi er helt overlatt til oss selv.

Javid forstår at mange slutter seg til Taliban eller andre opprørsgrupper.

– Når regjeringen ikke skaffer jobber, og folk ikke klarer å finne jobb selv, hvordan skal de da skaffe mat? De behøver et sted å gå for å få trygghet. Og når de ikke kan gå til politiet, går mange i stedet til Taliban eller andre opprørsgrupper, der de får penger til seg og familien. Mange unge mennesker ser ingen annen utvei.

SÅRBARE: Flere returnerte afghanske flyktninger er blitt ofre for angrep, enten skadet eller drept, forteller Abdul Ghafoor, som driver en organisasjon for returnerte i Kabul.

SÅRBARE: Flere returnerte afghanske flyktninger er blitt ofre for angrep, enten skadet eller drept, forteller Abdul Ghafoor, som driver en organisasjon for returnerte i Kabul. FOTO: PRIVAT

Abdul (30)

– Det finnes en skammelig tradisjon i Afghanistan, med såkalte «dancing boys», forteller Abdul Ghafoor.

Den tidligere asylsøkeren, nå en forkjemper for flyktningers rettigheter i Kabul, blir gravalvorlig på telefonen. Han foretrekker å snakke engelsk.

– Fattige gutter, som ikke kjenner noen i Afghanistan, blir utnyttet som sexslaver. De plukkes opp på gaten, som regel i utkantstrøkene, men også i bykjernen. Det er et alvorlig problem som svært få snakker om, fortsetter han, like stille.

I 2014, ett år etter Abdul ble hentet fra asylmottaket i Larvik og sendt til Kabul, startet han organisasjonen Afghanistan Migrants Advice & Support Organisation (AMASO). Ifølge han selv er det den eneste organisasjonen som tilbyr rådgivning til returnerte afghanske flyktninger. AMASO har tatt imot flere av overgrepsofrene og gitt dem et trygt sted å være. Men oppgavene er mange, og kapasiteten sprengt, forteller 30-åringen.

Han kan verken avkrefte eller bekrefte hvorvidt returnerte fra Norge har endt opp som «dancing boys», men mener faren er stor.

– Kabul er en svært farlig by. Har du ingen som kan ta hånd om deg, kan du lett havne i forferdelige miljøer. De som returneres, er i en sjokktilstand. De opplever at de har mislykkes på alle fronter. Mange begynner med dop, og mange går med selvmordstanker.

Ghafoor bekrefter at flere hjemsendte afghanske flyktninger er blitt ofre for angrep.

Flere hendelser er allerede blitt omtalt i norske aviser:

En afghansk familie søkte om asyl i Norge etter at flere familiemedlemmer var blitt drept av Taliban. I 2014, etter tre og et halvt år i Sandnessjøen, ble familien tvangsreturnert. Våren 2016 ble familiefaren drept. Familien mener Taliban står bak. Barna skal ha mottatt drapstrusler.

To år gamle Subhan ble skadet i et bombeangrep mot en sjia-moské i Kabul i november i fjor, en drøy måned etter at familien ble tvangsreturnert fra Etnedal i Norge. Minst 30 mennesker ble drept.

En trebarnsfar utsendt fra Stavanger ble skutt og drept 10. februar i år, også han i et talibanangrep. Kona og barna frykter for livet og lever i skjul i Afghanistan.

Ghafoor har selv vært nær flere angrep og blitt truet på livet.

– Jeg har reist og holdt foredrag i Sverige og kunne ha søkt opphold der. Men fordi jeg kan være til større nytte her, tar jeg risikoen. Jeg har funnet noe å kjempe for, en hensikt for å bli værende, sier han.

Han er «kjerringa mot strømmen»: De aller fleste som blir returnert til Afghanistan, forlater landet igjen etter kort tid, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Det er som en evig, søkende runddans.

For å stanse strømmen har Norge distribuert flere avskrekkingskampanjer. «Stricter immigration regulations in Norway – important information!» sto det på forsiden av Afghanistan Times i november 2015, med bud om rigiditet og hyppige tvangsreturer.

I 2016 ble 47 barn tvangsreturnert, viser politiets tall. Av ti europeiske land var det bare Nederland og Norge som oppga å ha tvangsutsendt barn per august i fjor, ifølge VG.

Norges holdning og framferd overfor afghanske asylsøkere, har sjokkert Abdul.

– Norge er aller verst. De skiller seg ut ved å deportere mindreårige, og familier med bare kvinnelig overhode. Det er komplett uforståelig! Jeg har møtt mange som er blitt sendt ut fra Norge, som forteller at de er blitt svært dårlig behandlet og at deporteringen var brutal. Og hva som skjer med dem etterpå, er det ingen som vet.

Ifølge UNHCR er det ikke gjort noen forsøk på å kartlegge situasjonen for dem som er blitt tvangsreturnert til Afghanistan fra vestlige land.

– Er det riktig at en del områder er trygge?

– Dessverre ikke. Krigens geografi forandres stadig. I 2014–2015 var Taliban til stede i sør og ikke i nord, men nå har de mer makt i nord enn i sør. Når sikkerhetsstyrkene ikke engang kan sikre seg selv, hvordan skal de da kunne beskytte sivile? spør han retorisk, og viser til flere angrep i såkalt «trygge områder» slik som Kunduz og Mazar-e-Sharif i nord.

– Men forstår du at det kan være nødvendig med en streng asylpolitikk?

– Europeiske land har all rett til å begrense tilstrømmingen for å ivareta egen sikkerhet. Men det de nå gjør, er å blokkere fullstendig for dem som er i fare. Mens de blir stadig strengere, blir afghaneres behov for beskyttelse stadig større. Norge har kapasitet til å gi beskyttelse til flere. Det handler om menneskelighet, ikke om at du er norsk og jeg er afghansk.

Intervjuene er basert på det afghanerne selv har fortalt. Dagsavisen har fått se enkelte dokumenter og snakket med norske og franske kontaktpersoner, men det har ikke vært mulig å verifisere samtlige detaljer i historiene som er blitt fortalt.

Mer fra: Reportasje