Bilde 1 av 7
Reportasje

Grenseløs trivsel

Ti år etter første sending kan Boney M’s frontsanger høre Gud under Allsang på grensen, mens en forsker lover bedre helse ved å synge med på «Rai–Rai» selv om du ikke liker låta. Publikummet i Halden later til å være strålende fornøyd samme hva.

– Se hvor mye kjærlighet det er i hånda di når vi vinker til hverandre. En skikkelig Snåsamannhånd! Så legger vi hånda på ryggen til sidemannen, stryker forsiktig og sier: «Herregud, for noen deilige ryggmuskler du har!»

Latter stiger opp over murene på Fredriksten festning i Halden, der 5.500 unge og gamle instrueres i ulike former for applaus av en publikumsoppvarmer fra TV 2. Om en snau time er det klart for opptak av sesongens andre utgave av Allsang på grensen, programkonseptet som feirer ti år i sommer. Når trubadur Thore Pettersen entrer scenen for å gire opp stemninga, er ikke publikum vanskelig å be. Tilårskomne venninner tar rundt hverandre, gutter med «Markus og Martinus»-sveis danser moonwalk og små barn løftes i takt opp i lufta. Andre trenger litt tid til å venne seg til det hele – idet Pettersen setter i med Dag Ingebrigtsens «Vil du værra med meg hjem i natt», roper ei jente desperat etter hørselvern.

Blant reklamebannere for garasjer og bilutstyr finner vi salgsboder som tilbyr nettopp hørselvern, i tillegg til mikrofiberkluter og blomsterkranser. Ut fra antallet fargerike hoder på området later det til at avsetninga har vært størst på kransene. Og når vi snakker om blomster – blant gresstustene borte ved scenen tusler en mann med oransje hatt og blå briller for seg selv, mens han øver på programmets kjenningsmelodi: «Det er så godt å leve, si meg kan du ikke se det?» Mannen er ingen ringere enn «Blomster-Finn» Schöll, gjesteprogramleder for anledninga.

– Allsang er jo noe vi alle har et forhold til, både fra bryllup og begravelser. Og her har du den tredje og gøyale varianten. Allsang handler om å synge selv om man ikke kan det, så jeg passer godt inn, sier han.

– Og du har briller og hatt i stil med anledninga?

– Det er sommer. Pøs på!

Kveldens program består av DDE, Liz Mitchell med Boney M, MGP-deltakeren Freddy Kalas, Skal vi danse-vinneren Adelén og boybandet Suite 16. Man skulle tro at gutta i sistnevnte band appellerer mest til de såkalte «suitehearts» – unge jenter som avslører seg i mengden ved å ha skrevet bandmedlemmenes navn i ansiktet. Men pensjonistene Kari Rogne Carlsen og Grethe Andersen, ikledd gule vester fra Ullensaker Frivilligsentral, skiller ikke mellom unge og gamle på scenen.

– Jeg tror det blir så god stemning at vi kommer til å kose oss uansett hva slags musikk det er. Vi har kommet dit hen at vi nyter hver dag.

– Hvorfor har dere tatt turen til Allsang på grensen?

– Det er sosialt. Vi kom tidlig, har spist og kost oss, sier Andersen.

– Og Katrine Moholt er jo fra vårt distrikt! sier Carlsen om programmets faste programleder fra Nannestad. Damene har sangheftene klare i fanget, og innrømmer at enkelte sanger blir lettere å følge enn andre.

– DDE klarer vi.

Tidligere på dagen forter gutta i DDE seg inn i en ventende maxitaxi utafor Rygge flyplass, som skal ta dem til lydprøven på én låt og én medley i Halden. Iron Maiden har kanskje egen jumbojet og en vokalist med flysertifikat, men DDE, som er lei av å «kjøre E6, den strakast vei’n», er ikke mye dårligere. Et par måneder tilbake gikk de inn som aksjonær i et flyselskap, og ankommer Rygge i en himmelblå, 8-seters Beech F90.

– Målet er en jumbojet, men jeg tror ikke noen av oss bør fly den, sier trommeslager Eskil Brøndbo. Gutta setter seg så spredt de kan i bilen, ser taust ut av vinduet eller snakker i telefonen heller enn med hverandre.

– Vi trenger litt space nå, sier bassist Eivind Berre. Etter 30 år på veien sammenligner han DDE med et ekteskap. Den labre stemninga skyldes at de tross eget fly blir forsinka til lydprøve, noe som nesten aldri har skjedd før, påpeker Eskil.

– Får vi litt fri fra hverandre nå, ordner det seg igjen.

Men først skal E6 til Halden forseres. Og egentlig gleder de seg.

– Allsang på grensen passer midt i blinken for vår musikk, som er typisk allsang og kos. Nå skal vi ikke være triste, men synge sammen.

Bandet kan umulig ha tall på hvor mange ganger de har spilt «Rai–Rai», «Det går likar no» og «Vinsjan på kaia», en låt som fyller 20 år i år. De to førstnevnte framføres i kveld som en medley, men denne variasjonen til tross: Blir de ikke lei av dem?

– Jeg tror aldri vi blir lei. Det gjør noe med deg å se folk stå der ute og synge med, sier Eskil.

– Kan dere fortsatt bli nervøse før konsert?

– Å ja. Jeg er nervøs for været i Namsos til helga. Eller hvis vi skal spille noe nytt. Da vi spilte med Sven-Ingvars, var jeg nervøs, ja.

I forsetet har Bjarne Brøndbo lagt på røret etter en prat med kona, og snur seg mot oss, tydelig med noe på hjertet.

– Det vi driver med er noe så viktig som «laiv». Det er livet, her og nå. Alt kan skje. Vi kan ryke en streng, miste strømmen, vi kan dø, til og med. Men det er «laiv». Vi ser på det som en viktig oppgave i et samfunn der ungdom vokser opp med et inntrykk av at alt kan redigeres. Trua på at det ikke har noe å si hva du gjør, for det kan bare gjøres om.

Som kjent har Brøndbo for vane å ta av seg skjorta på scenen, noe han også gjorde som medprogramleder under Allsang på grensen i 2011. Mens de sang DDE-klassikeren «Rompa mi», tok han og programleder Katrine Moholt et godt tak i hverandres rumper. Å vise seg fra naturens side bunner også i et budskap til ungdommen.

– Jeg hater det perfekte. Jeg vil at mine barn skal vokse opp med en pappa som er sånn passelig perfekt, da blir det mye enklere. Vi tar av oss skjorta så kan vi vise den norske mann og kvinne at vi er gjennomsnittet av hvem folk er. Det er et innlegg i debatten om kroppspress og proteinshake og kruskakli og fandens oldemor, som folk tror de må drive med for å være vellykka. Det stemmer ikke. Du kan ha det sinnssykt bra med å ete vanlig norsk mat.

– Så det, så! sier Eskil fra setet bak.

Baconsnacks, slush, vaffel og pølse – det er hva allsangpublikummet kan nyte godt av på festningsområdet. Men ennå er det noen timer igjen til de slippes inn, og mens DDE klyver ut av taxien for å forte seg til lydprøven, kan en velkjent stemme høres fra scenen. En smørblid Liz Mitchell fra diskogruppa Boney M duver med hoftene foran en mannlig medvokalist i bar overkropp, mens hiten «Rasputin» runger utover plassen. «There lived a certain man in Russia long ago, he was big and strong, in his eyes a flaming glow.»

Mannens dype røst som synger om en mektig mann bringer tankene hen til en forskningsrapport fra Universitetet i London og Universitetet i York, som TV 2 selv henviste til på nett i 2011. Forskerne fant at allsang kan være et underbevisst uttrykk for et krigsrop, og at det kan være ekstra naturlig å synge med til kraftige mannsstemmer fordi mennesket har et ønske om at en mann skal lede oss i kamp. Psykologen Daniel Mullensiefen uttalte de hadde funnet en vitenskapelig oppskrift på den perfekte allsanglåta, og kom fram til at Queens «We are the champions» er den sangen folk er mest villige til å synge med til. Som kjent er denne hiten populær ved sportsarrangementer, og å synge med skal trigge menneskets stammementalitet – noe vi nylig så med supporternes ulike allsanger under fotball-EM. Da Donald Trump entret podiet på republikanernes landsmøte mandag, runget nettopp denne låta ut av høyttalerne - til stor misnøye blant bandmedlemmene i Queen.

Om kveldens publikum er mer engasjerte under de mannlige artistenes opptredener skal ikke bli lett å avgjøre, men nå kaster i alle fall Blomster-Finn beundrende blikk i retning av matronen Liz Mitchell.

– Hun er en ledestjerne, attityden, stemmen, hun har alt inne, hvert lille move, hun nøler ikke. Vi elsker sånne mennesker, sier han. I motsetning til hos DDE rykker det i dansefoten hans ved lyden av «Daddy Cool».

– Det er vi to som er Daddy Cool, sa Bjarne om seg selv og bror Eskil da de ennå satt i maxitaxien.

– Men mange fine sanger har dem, dæven ta.

– Det er helt essensielt for meg at publikum synger med og deler opplevelsen. Det viser at generasjonsgrensene krysses, både store og små kan sangene våre.

En lattermild, halvsminka Liz Mitchell sitter backstage ved et bord dekka av pudderkoster og øyenskygge. 64-åringen husker ikke alltid hvor hun har spilt, men besøket i Halden i 2014 husker hun godt. Nå er hun tilbake med andre medvokalister enn sist. For Boney M er ikke hva det engang var – i 1990 kom en rettslig kjennelse om at alle de fire som var med fra første plateutgivelse har rett til å turnere under Boney M-navnet. Den tyske produsenten Frank Farian, som etablerte gruppa i 1975, har uttalt at alle medlemmer kan byttes ut, unntatt Liz. Gruppa har solgt rundt 150 millioner plater, og er fortsatt populære i store deler av verden. Liz har sine tanker om hvorfor.

– Kanskje er det fordi musikken er fylt av Guds ånd, og av en positiv energi som får folk til å føle seg bra. Til og med barna mine liker musikken.

Hun ler mot sønnen som sitter henslengt i en sofa og som responderer med litt funky skuldervrikking. Har han en favorittlåt?

– «Love for sale». Jeg liker teksten.

I tillegg til å turnere, er Liz aktiv som pastor. Den religiøse tematikken i hits som «Rivers of Babylon» og «Mary’s Boy Child» antyder at hennes stadige henvisninger til Guds betydning for allsangen går langt tilbake. Tre måneder før hun ble med i Boney M, etter å ha gjort karriere i Tyskland med musikalen Hair og bandet The Les Humphries Singers, hadde hun en religiøs åpenbaring.

– Jeg hadde flytta hjem til London, for jeg syntes showbiz var for tøft, særlig fordi jeg stadig måtte kjempe for å få betalt. Jeg kom fram til at jeg ikke var aggressiv nok til å gjøre det stort, og visste ikke hvilken vei jeg skulle gå. Jeg ba Gud om hjelp, og ble fylt av en styrke til å si nei til hver minste ting som hjemsøkte meg. Jeg var ikke i stand til å la røyken ligge. Men dagen etter kunne jeg plutselig motstå det. Jeg hadde motstandskraft, kjærlighetskraft, alle mulige gode følelser. Hele livet begynte med dette, Boney M begynte med dette, sier hun, og understreker at hun tror det var Guds verk at produsenten Farian tok kontakt.

– Man sier at showbiz er sex, drugs og rock’n roll. Men jeg sier: Showbiz er sex, drugs og rock’n roll – og Jesus!

Tre måneder seinere lot hun seg overbevise av Farian om å ta en tur til Tyskland for å spille inn tre låter med den nystarta diskogruppa Boney M.

– Jeg var fast bestemt på å dra hjem etterpå. Farian ba meg gi ham en sjanse, bare å gjøre tre sanger for å se om det funka. Og hvis plateselskapet likte det, gi ham et år. Og hvis det året gikk bra, at vi skulle se.

Resten er historie. Snart skal hun på scenen for å synge tre 40 år gamle låter.

Det er tid for generalprøve der vokalistene skal bevege seg foran et rullende kamera i forhåndsavtalte runder blant de ennå tomme stolene på arenaen. Adelén danser på et lite platå utplassert blant publikum før Freddy Kalas avleverer hiten «Jovial»: «Når himmelen er grå, så smiler jeg bredt. Smaken på livet holder meg mett. Rumeneren i byen, har aldri vært frekk. For jeg er bare jovial». Bjarne Brøndbo svinger rutinert med hoftene mens han brøler inn i linsa. Bandet pauser for at publikum skal synge med, og de få tilstedeværende gjør sitt beste ved å stemme i på refrenget til «Det går likar no» – blant dem noen barn som kan få en til å glemme at låta handler om diverse utfordringer dagen derpå. Det samme gjør en svært gira Katrine Moholt, før hun veileder Blomster-Finn i rollen som programleder. «Dette er jo like flott som bukettene jeg binder», utbryter han og svinger hatten. En gruppe fra en bolig for utviklingshemmede i Sarpsborg har kommet tidlig, og rocker og ler i rullestolene. Når generalprøven viser seg å være slutt, begynner ei jente blant dem høylytt å gråte.

Men kvelden er så vidt begynt. Snart strømmer folk inn og kaprer en stol hver eller setter seg i gresset på festningsplatåene, barn klatrer opp på kanonene. Fra scenen oppfordres alle til å laste ned en allsang-app, og å ta en selfie sammen med et utstilt hagehus, for så å legge det ut på Instagram med beskjed om at de ønsker å vinne huset – noe de kan dersom de følger instruksen. «Har dere det braaa?» roper oppvarmeren, og får svaret han ønsker seg. «Jaaa!»

På medbrakte stoler sitter en rutinert familie med hjemmelaga, innbakt pølse og navnet Freddy Kalas malt på hvert kinn. De har reist fra Skjoldastraumen utafor Haugesund for å overvære Allsang på grensen for femte gang.

– Vi må liksom innom. Det er bare et kjempekjekt arrangement. God stemning, og været er alltid strålende, sier mor Wenche Mattson. Malin på femten så en gang seg selv på TV.

– Det var da Vassendgutane var her i 2011. Vi sto på stoler med store hatter.

– Vil du prøve å komme på TV i dag?

– Nei, jeg er redd for at vennene mine skal se det.

Men broren Morgan på elleve vil gjerne på TV. Han syns Freddy Kalas lager kule videoer.

– Og han er kjempeflink til å synge, og sangene er skikkelig bra. Spesielt «Jovial», sier Malin.

– Hva betyr det å være jovial?

– Jeg tror det er sånn at han ikke bryr seg om alt som er dumt, sier Morgan. Malin veit ikke helt.

– Han sier at han ikke trenger båter, penger eller biler, han har det liksom bra.

– Hit kommer alle! roper Katrine Moholt fra scenen.

Kommunikasjonssjef i TV 2 Jan-Petter Dahl skriver i en e-post at målgruppa er bred.

– Her ønsker vi å nå publikum i alle aldre. Det er også derfor spekteret av artister er så stort.

Men ikke alle ønsker å synge med i TV2s programkonsept, som har fått kritikk fra flere hold. Et sveip på internett leder til kommentarer på VG Debatts nettside der programmet omtales som en suksess for TV 2, men en katastrofe for norsk kulturliv. Det gis uttrykk for en skepsis til at det er for lite allsang og for mye fokus på artistene, og at den norske sangskatten bør ivaretas i større grad. Artistutvalget stemples som pinlig, programlederne som elendige sangere, publikum som harry og én hevder at den største underholdningsverdien ligger i den paradoksale gleden man kan ha av å bli irritert. Halden Venstre har vært kritiske til at kommunen som del av en markedsføring av byen bevilger penger til et arrangement drevet av TV 2. Mens journalisten Tom Skjeklesæther har påpekt at arrangementet tømmer byen for sponsorer, som kunne støtta mindre kommersielle arrangementer.

Men det betalende publikum i Halden later ikke til å dele disse synspunktene. 18 år gamle Maria forteller at hun egentlig ikke er så glad i norsk musikk.

– Men det er så koselig å være her.

Og kanskje går publikum derfra med litt bedre helsemessige utsikter. Organisasjonen «Syng for livet» har argumentert for statsstøtte til organisert allsang med at det skaper endorfiner som motvirker sykdom. Anne Haugland Balsnes er førsteamanuensis i musikk ved Ansgard Teologiske Høgskole i Kristiansand, og har forska på effekter av sang.

– Når vi synger sammen med andre kan vi oppleve stor samhørighet. Allsang har en fysisk effekt ved at vi kan bli mer avspente, vi er i direkte kontakt med pusten, ja, med identiteten vår, siden kroppen er instrumentet. Den kognitive dimensjonen er at vi lærer tekster, bruker hukommelsen og konsentrerer oss. Vi blir også følelsesmessig engasjerte, og kan bli glade eller triste alt ettersom hva sangen uttrykker.

Balsnes mener allsang også har en eksistensiell dimensjon.

– Når vi synger om kjærlighet, håp og død, kan vi få glimt av noe utenfor det hverdagslige.

– Må man like sangene for at de skal ha en positiv effekt?

– Jeg tror at når man synger blir man engasjert på en annen måte enn når man lytter. Bare ved å delta vil man automatisk finne noe som appellerer: «Jeg liker egentlig ikke Bjarne Brøndbo, men å synge med på Rai–Rai er gøy likevel.»

De som må nøye seg med å se Allsang på grensen på TV i sommer, kan søke helsemessige effekter ved å synge med i stua, da framføringene av sangene er teksta. Denne andre sendinga hadde ifølge kommunikasjonssjef Dahl 333.000 seere, noe som ga en andel på 39 prosent blant seerne i den kommersielle målgruppa som er fra 20 til 49 år. Fra sofaen kunne de se hvordan par kyssa hverandre til lyden av «Vinsjan på kaia», en Blomster-Finn som etter flere bortredigerte forsøk lyktes med replikkene sine, og de mest observante kunne skimte familien fra Skjoldastraumen som heia fram Freddy Kalas. «Du er en hitmaskin. Hva er hemmeligheten?» spurte Katrine Moholt den 26 år gamle Drammensgutten.

– Jeg setter meg ned, lukker øya, ser for meg Norge og skriver.

Mer fra: Reportasje