Franco-tilhengernes skjulested

Det forteller den norske journalisten Lise Lindbæk i et brev fra det beleirede Madrid 11. januar 1937. I brevet, som var stilet til den norske chargé d’affaires i Valencia, Dick Wesman, skriver Lindbæk:

«Over 800 fascister er nu innlosjert på den norske Legasjon i Madrid, de fleste løper omkring med norsk flagg på armen. Konsul Schlayer lar seg titulere som ’minister’ og ’excellence’.»

«Han legger intet skjul på sitt rent fascistiske sinnelag: I Legasjonen er det således almindelig å hilse med det fascistiske feltrop ’arriba España’, mens han på den annen side på gaten nekter å hilse med det republikanske ’salud’, under påberopelse av at ’Norge er neutralt’.»

Dagbladets Lise Lindbæk er riktig fortørnet. I Norge sitter Arbeiderpartiet med regjeringsmakta. Halvdan Koht er utenriksminister. I Spania slåss folkefrontregjeringa for livet. I den norske legasjonen huserer den norske konsulen, tyskeren med de fascistiske sympatiene, Felix Eduard Schlayer. Hvordan kunne dette henge sammen?

Generalenes opprør

Den 16. februar 1936 hadde den sentrum-venstre-orienterte Folkefronten vunnet valget til den spanske nasjonalforsamlingen, Cortes. Den 18. juli heiser generalene under ledelse av Francisco Franco opprørsfanen. Borgerkrigen er i full gang.

Den ble svært blodig. Allerede på oppstandens første dag iverksatte de fascistiske opprørerne terror- og hevnaksjoner mot alle som de mente var tilhengere av de republikanske partiene som hadde vunnet valgene i februar. Alle som hadde trosset opprørerne, ble henrettet på stedet. Arbeiderbefolkningen ble utsatt for en usedvanlig bestialsk massakre i Granada. Republikanerne svarte, og den blodige praksis som var karakteristisk for begge parter i borgerkrigen, var innledet.

I hovedstaden Madrid ble opprøret den 18. juli en fiasko. Men alt i slutten av september hadde Francos marokkanske tropper nådd fram til hovedstaden. En lang beleiring blir innledet. Byen blir kraftig bombardert.

Natta mellom 6. og 7. november ser situasjonen så håpløs ut at regjeringen forlater Madrid og flykter til Valencia. Franco står foran Madrid med 25.000 mann. Befolkningen reiser barrikader i gatene.

Men opprørerne klarer ikke å trenge inn i byen. Under de avgjørende kampene blir de internasjonale brigadene satt inn. Madrid blir reddet, og når Lise Lindbæk kommer dit, er byen fremdeles på republikanernes hender.

Allerede under opprørets første dager hadde fascistgeneralen Emilio Molas «femte kolonne» i Madrid – folk som sympatiserte med Franco, og som med eller uten god grunn mente de var i personlig fare – vært grepet av panikk, og hadde stormet de utenlandske legasjonene for asyl.

En trygg bydel

Praktisk talt alle de utenlandske legasjonene, deriblant den norske, lå i Salamanca-distriktet, den rikeste og fornemste bydelen i Madrid, og det strøk som Franco hadde lovt å respektere, det vil si ikke å bombardere sønder og sammen.

Den tyske ambassaden ga plass til flere hundre tyskere, blant dem kjernen i det forgrenede nazistiske propagandaapparatet i Spania. Også Felix Schlayer åpnet dørene i den norske legasjonen, og tok inn flyktninger i stor stil.

«Man kan forestille seg den spanske regjerings raseri over dette og andre ’asyler’,» skriver Lise Lindbæk i boka «Spania og vi» i 1946. «Her satt midt i Madrid mange av folkets verste fiender, under beskyttelse av et nøytralt og velvillig demokratisk flagg! Her var Martínez Anido, også kalt ’Bøddelen fra Barcelona’, en av de mest forhatte menn i Spania.»

General Martínez Anido hadde gjort seg forhatt både da han som sivilguvernør i Barcelona etter 1917 hadde bekjempet anarkistene med nebb og klør, og latt sin politisjef skyte 21 fagforeningsledere på to døgn, og som innenriksminister under general Miguel Primo de Riveras militærdiktatur i årene 1923-1930.

Om han virkelig befant seg i den norske legasjonen under opprørets første måneder, da har i så fall Norge bidratt til mange spanske patrioters død. I februar 1938 – etter kampene ved Teruel – ble Martínez Anido nemlig utnevnt til minister for offentlig orden i Francos første regjering, og den terror han sto bak i de nasjonalistkontrollerte områdene av Spania, skal ha sjokkert selv terroristene i den fascistiske Falangen.

Grever og geistlige

Hvorom allting er, i legasjonsbygningen i tysk jugendstil med karnapper og gesimser og så mange norske flagg at Lise Lindbæk knapt hadde sett maken, tok Schlayer imot politiske flyktninger.

Bak murene i legasjonen, bevoktet av uniformerte og sterkt bevæpnede vaktposter med norsk armbind, norsk flagg på lua og på ryggen, ble Lise Lindbæk presentert for både hertuger, grever og høye geistlige. De hadde våpenskjold gnistrende i signetringene, og norsk flagg lysende muntert i knapphullet. De hilste med utstrakt arm og fascisthilsenen «arriba España». De sa Eksellense i annen hver setning til Schlayer og hans litt forskremte kone, som fikk innlosjert over 850 personer i bygningen. Det hele ble dirigert og fungerte med ypperlig tysk sans for orden og administrasjon.

Bak et mektig skrivebord tronet eksellensen selv. «Han så ganske imponerende ut, høyreist, gråhåret, med en krans av langt hår malerisk drapert over snippen og et par, tre norske flagg dekorativt anbrakt både hist og her», skriver Lindbæk. Men hvem var han denne Felix Schlayer, og hvordan hadde han havnet på den norske legasjonen der han skaltet og valtet som han ville?

Sommerferie

Bakgrunnen er grei nok. Borgerkrigen brøt ut i juli. Madrid er uutholdelig varm om sommeren, og hele det diplomatiske korps tilbringer tre sommermåneder i baskiske San Sebastián ved Biscaya-bukta. Der var også den norske minister, eller ambassadør om man vil, Leif Bøgh.

Da opprørsstyrkene satte seg fast omkring San Sebastián, var det ikke lenger mulig å vende tilbake til Madrid. Sammen med de fleste av sine kolleger dro Bøgh til Irun, og siden over den franske grensa, til St. Jean de Luz, der han var så lenge krigen varte. I Madrid var det da ingen andre til å ivareta norske interesser enn den nyutnevnte honorære konsulen Schlayer, som etter anmodning fra Bøgh ble utnevnt til chargé des affaires i Madrid. Det vil kort og godt si at han skulle ta seg av norske interesser; han hadde ingen diplomatisk status eller diplomatisk immunitet, og tittelen må ikke forveksles med chargé d’affaires.

For Schlayer var ikke forskjellen så nøye. Han trykket visittkort der det sto han var «Chargé d’affaires de Norvège», «ein tittel som han ikkje har rett til og som eg er lei for at han har nytte», skriver utenriksminister Koht til legasjonen i Valencia i februar 1937.

Urovekkende

Den tyske forretningsmannen Schlayer ble utnevnt til ulønnet konsul i Madrid da man i 1935 ikke fant noen nordmann til stillingen. Han hadde allerede tidligere, fra 1910-1920, vært norsk konsul. I den anledning anførte daværende minister Wedel Jarlsberg at hans firma nøt god anseelse i Madrid, «samt at det er stort held som konsul å ha en mann i hvis forretning der altid, også under den varmeste sommertid, vil treffes sprogkyndige folk».

I 1935 hadde dessuten legasjonen fått de beste opplysninger om Schlayer hos den tyske ambassadør i Madrid. Og Schlayer selv sa at «hans sympati for Norge nu som tidligere var meget stor».

Så er det lenge tyst om Schlayer. Men så, i oktober 1936, kommer det urovekkende meldinger fra Madrid. Den 15. skriver Aftenposten på sin førsteside: «Har den norske konsul i Madrid hjulpet spanske fascister?»

Og den fortsetter: «Et telegram fra Moskva meddeler at den norske konsul i Madrid er anklaget for å ha utstedt identitetsbevis for spanske fascister med erklæring om at de er født i Bergen. Fascistene er arrestert, og konsulens skjebne er ukjent.»

Seks dager senere vet Aftenposten mer. Av dem som var arrestert på flyplassen i Madrid med norsk pass, var sønn av Juan de la Cierva, konservativ minister i flere regjeringer under Alfonso XIII. Lise Lindbæk skriver at familien var av rik godseieradel og hadde avgjorte og velkjente fascistiske sympatier.

Det norske UDs kommentar er at «vilkåra har vore vanskelege på mange måtar, især sidan upprørshæren la seg utanfor Madrid og tok til å bombardere byen» og «i hugen sin for å stagga ustyret som borgarkrigen førde med seg ferda han (Schlayer, vår anm.) ut eit norsk pass for den spanske advokaten som hadde vore juridisk rådgjevar for den norske legasjonen».

Den spanske advokaten endte sine dager i Paracuellos de Jarama, der han ble henrettet sammen med 1.200 andre Franco-tilhengere i november-desember 1936. Noen kilder sier over 2.000 falangister, religiøse, høyremilitante og storborgere ble hentet ut av Madrid-fengslene og skutt fordi de støttet opprørerne.

Persona non grata

Schlayer ble erklært persona non grata av den spanske regjeringen, men utenriksdepartementet tenkte at det kunne vente med å avløse ham siden allting i Spania var så på det uvisse.

Men i slutten av november kommer det krav fra den spanske utenriksminister Álvarez del Vayo om at Schlayer må bli løst fra sitt ombud. «Eg har fått beinveges fråsegn frå regjeringa i Valencia om at han er den verste ho har å gjera med i Madrid», skriver Koht seinere.

«Sidan det ikkje godt er mogleg å ha ein diplomatisk ombudsmann som den regjeringa han skal ha samkvem med ikkje vil godkjenna», svarte UD at Schlayer ville bli fratatt ombudet, bare de kunne finne en til å erstatte ham. Det var ikke lett i borgerkrigens dager. Og Schlayer blir sittende både lenge og vel.

Selv etter at en chargé d’affaires hadde tatt sete i Valencia, der den spanske regjeringen befant seg, fortsatte han sin køpenickiade. De internerte fortsatte med å hilse kong Haakons portrett med utstrakt arm og et varmt «Arriba España». De var tydeligvis forberedt på det verste. I et hjørne av legasjonens kontor sto et stort eiketreskap med vakt foran og en stor inskripsjon på døra: Den norske legasjons våpenarsenal.

Etter hvert søkte mange opprørstilhengere og medlemmer av Madrids gode borgerskap tilflukt i den norske legasjonen, der Schlayer hadde klart å få rådighet over et helt leilighetskompleks i den fine bygården.

Chargé d’affaires Wesman i Valencia skriver at alt tyder på at Schlayer har stått i forbindelse med opprørerne.

Men sendemann Bøgh på Golf Club Hotel i St. Jean de Luz holder sin beskyttende hand over Schlayer, og henstiller på det sterkeste om at han må få beholde sin stilling. Ikke bare det, av hensyn til norsk skipsfart råder han arbeiderpartiregjeringen hjemme til snarest å anerkjenne Francos regjering. «Fascismens innførelse står ikke i første rekke. Det første og eneste mål for tiden er å redde Spania fra Sovjetstyre», skriver han hjem de siste dager av november 1936.

I Stortinget har Schlayer en sterk støttespiller i Høyres formann C. J. Hambro. Og UD fortsetter å nøle; Schlayer må fortsatt få assistere med arbeidet i Madrid. Et opprinnelig ønske om å nedlegge legasjonen i St. Jean de Luz blir heller ikke gjennomført. Sendemann Bøgh insisterer på å bli, og både han og Schlayer får fortsette sin systematiske feilrapportering om forholdene i Spania. Noe redaktør Martin Tranmæl ikke satte særlig pris på. «Den reneste slendrian» skrev han om legasjonssaken i Arbeiderbladet i februar 1937.

Flukt

Først da det begynner å brenne under føttene på Schlayer, flykter han. Først til Valencia, der han blir arrestert, men så slipper fri, takket være den norske legasjonens hjelp. Via sjøveien kommer han seg til Marseille, siden til Berlin og Zürich, der han fortsetter sin virksomhet med å få Franco-sympatisører ut av Spania.

I et brev til sin tidligere konsulatsekretær Werner sier han at Werner må benytte legasjonens papirer, stempel og segl etter eget forgodtbefinnende for å utstede nødvendige dokumenter for personer som skal skaffes ut av Spania.

I slutten av august blir Schlayer gitt formelt avskjed. Da først puster Tranmæl ut. En brysom representant var endelig borte. «Men de vanskeligheter som han og sendemann Bøgh førte landet opp i ved å gjøre det norske konsulat i Madrid til et rede for Franco-tilhengere, vil det nok ennå ta tid å få ut av verden», skriver han i Arbeiderbladet 28. august 1937. St. Olavs Orden for innsatsen, slik avisa Tidens Tegn foreslo, fikk Schlayer aldri.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Arbeiderbladet 21. juni 1986. Denne versjonen er noe forandret og utvidet.