Bilde 1 av 2
Reportasje

Fra Serena Williams til Barack Obama

Året da Obama ble valgt til president, steg Serena Williams opp fra asken av sin egen karriere. Den amerikanske forfatteren Ivy Pochoda skriver om sine år under Obama.

Av Ivy Pochoda

Mine Obama-år var, og er fremdeles, mine Serena Williams-år – nesten to tiår hvor jeg har hoppet opp, heiet og jublet vilt i stua, ute av stand til å fatte det gigantiske i det jeg bevitnet, det som fikk meg til å grine, med hendene mot hodet, i sjokk og vantro. Jeg har selv vært profesjonell idrettsutøver, så unnskyld at jeg blander sportsverdenen med den politiske. Men i dette tilfellet ser jeg dem sammen, og det sier meg noe.

2008, året med Håp for at Obama kunne bli president, var også året da Serena sto opp fra asken av sin egen karriere, og avslørte løgnen i alle de ondskapsfulle – og jeg mener virkelig ondskapsfulle – ryktene om at hun ikke var dedikert, entusiastisk, fokusert nok for profesjonell tennis. For det er det som er greia med Serena – folk, inkludert profesjonelle kommentatorer, har alltid følt seg frie til å være ondskapsfulle, som om hvordan hun ser ut og er gir dem rett til å se bort fra hvor god hun her.

Les også: Årene med Barack Obama

Favoritter og helter

Jeg identifiserte meg med Serena fra den første gangen jeg så henne spille, som en sprudlende sekstenåring i hvit Reebok tenniskjole, mens de klirrende perlene i håret fyrte i gang folks slemme skittsnakk. (Jeg elsket og elsker Venus også, men det var noe uhemmet med Serena som tiltalte meg, noe kraftig og flyktig, spennende, modig og uforutsigbart.) På mitt eget forsiktige vis var også jeg en vellykket idrettsutøver som mottok min del sjikane av grunner som hadde lite med prestasjonene mine å gjøre, så da jeg så denne dyktige utøveren bli kritisert for ting som ikke hadde noe med sporten å gjøre, opplevdes det urovekkende. Hvordan kan en kropp være «for kraftfull»? Hvordan gjorde hennes fargerike klær (som jeg opplevde som noe av det mest spennende som hadde skjedd tennis) henne mindre seriøs? Mindre god? Hvordan kunne det å skille seg ut i et hav av kjølige russiske stjerner og solbrune amerikanske gullunger være noe negativt?

Jada, vi har alle våre favoritter og helter, og det er greit for meg hvis du foretrekker Lindsay Davenport eller Justine Henin, selv Marija Sjarapova. Men det folk, dessverre også noen av mine venner, sa om Serena strakte seg langt forbi vanlig fanlojalitet, over i det ulne området av, la oss innrømme det, rasisme ... hvordan våger hun?

Det var noe mer enn Serenas talent, stil og arroganse som dro meg mot henne: hennes mentale kamp. Hver gang hun gikk på banen, selv på en av de mange magiske dagene, var den psykologiske kampen hun førte med seg selv synlig – noe jeg aldri før hadde sett så tydelig demonstrert hos noen utøver av hennes kaliber. Jeg har sett episke sammenbrudd og historiske kollapser, men aldri før hadde en atlet vist fansen hvor vanskelig det er å mestre følelsene, å bekjempe frykt, panikk og frustrasjon. Aldri før hadde en idrettsutøver så tydelig vist fram kvalene bak hvert eneste poeng.

Det var fascinerende – rå og ekte. Dessverre var det en kamp som Serena ofte tapte, hun slo seg selv oftere enn hun ble beseiret av andre. Da hun, etter å ha dominert på briljant og spennende vis i starten av tjueåra, med pressens ord begynte å «tape seg», og hun raste nedover på rankingen, fryktet jeg at hun aldri ville komme tilbake, at hennes indre demoner hadde vunnet. Så, i 2008, da økonomien kollapset og Obama tok av, begynte det igjen å virke realistisk at hun skulle komme tilbake til WTA-touren og ja, det var håp.

Les også: May advares mot Trump-flørt

Det hatefulle koret

I 2009, et par uker før vår første afroamerikanske president ble tatt i ed, ble Serena Williams igjen den beste spilleren i verden. Denne nye Serena var en bedre, mer prangende, dypere spiller og person enn hun hadde vært før hun forsvant av banen. Kroppen hennes var dristigere også. Klærne hennes lysere, strammere – antrekk jeg kanskje kunne brukt på nattklubb. Spillet hennes hadde nå en kraft og eleganse, en ofte oversett evne til presis ballplassering, som aldri før var sett i kvinnetennis, kanskje ikke engang i mennenes.

Selvfølgelig kom det samme hatefulle koret som hadde forfulgt henne i starten tilbake da hun gjenvant toppen. Mens Obama drev presidentvalgkamp og Serena gjenerobret topplasseringen i WTA-rankingen, jobbet jeg på en privat klubb der det ikke var uvanlig å høre kommentarer om presidentkandidaten som hadde lite å gjøre med hans politikk å gjøre, og alt med hans utseende og uvanlige navn. Det samme gjaldt selvfølgelig for Serena, som var opptatt med å kvitte seg med noen blonde utfordrere til tronen.

Men så ble Obama valgt, og hans triumf feiret som begynnelsen på en post-rasistisk æra av håp og åpenhet, der rase skulle vike plassen for talent. Det gikk ikke lenge før den grusomme innsikten slo innover oss, at ikke bare lever vi ikke i noen post-rasistisk verden, vi lever i en langt mer giftig rasistisk verden enn vi noen gang hadde forestilt oss. Tross hennes voksende haug Grand Slam-trofeer, var Serena definitivt et godt eksempel. Av alt fra kommentatorer til turneringssjefer til fyren på tredemølle ved siden av meg på treningsstudioet, ble kroppen, stilen, etnisiteten hennes fortsatt stilt til doms.

Serenas andre karrierebølge brakte med seg ny kontrovers. Hun er en spiller som ikke sensurerer følelsene sine, som ikke gjør det man rett og slett forventer av en tennisspiller, ting som hadde dempet den aldri hvilende kritikken av hennes påståtte «maskulinitet», hennes «aggresjon» – med andre ord: hennes svarthet. På banen slipper hun bekymringene løs, viser åpent fram sin frustrasjon over seg selv, publikum, og selvsagt en del linjedommere. Med andre ord fortsetter hun å ta med noe ekte til banen, samtidig som hun viser fram sårbarheten som en skygge bak den gudegitte dyktigheten. (Interessant nok plasserer presidenten vår seg i den andre enden av spekteret over offentlig atferd ved å være et prakteksempel på tilbakeholdenhet. Og hva oppnår han med det? Også han gjør kritikerne gale.)

Faktum er at jeg ikke kan tenke meg en eneste ekte idrettsutøver som ikke på et eller annet tidspunkt har hatt lyst å fly på folk som, bevisst eller ubevisst, forkludrer deres suksess. Og det gjør ikke andre utøvere bedre at de ikke gjør det, jeg syns heller det gjør dem mindre menneskelige, mindre tilgjengelige og forståelige. For selv om Serena er Den Største Noen Sinne, uavhengig av hennes overmenneskelige talent, er hun definitivt et fullstendig menneske, hun er ekte.

Og dette er kanskje en av Serena største prestasjoner. Gjennom den nesten perfekte 2015-sesongen hennes skjedde en kulturendring. Hennes storhet ble umulig å bortforklare, selv for kritikerne. Hun vokste seg større enn tennissporten, og hennes historiske forsøk på å kapre Grand Slam ble en nødvendig og kraftig motgift i det grusomme året da Michael Brown, Eric Garner og mange andre døde.

Les også: Lan Marie bærer ikke bnag etter «vietnamesermegge-hets

Folket vendte henne ryggen

Men på oppløpet sviktet hun, ved ikke å vinne Grand Slam slik hun burde, ved å tape for en ufattelig svak motstander, ved å slå seg selv i stedet for å bli beseiret, ved å la angsten, verdens forventninger, vinne. Ved å være seg selv lik.

Jeg gråt. Jeg stengte av sosiale medier. Jeg nektet å lese sportsblogger eller se på TV. Enda så knust jeg var selv, fryktet jeg enda mer at folk ville vende seg mot henne, at den nasjonale, til og med globale, kjærligheten, æren og respekten hun hadde oppnådd altfor sent i karrieren, ville forsvinne.

Men det skjedde ikke. Folket vendte henne ikke ryggen. I stedet hadde hun trent oss opp til å forstå hvilken kamp det var å vinne hvert poeng, hvert game, set, match, og selvfølgelig turnering. Hun hadde lært oss at med hver kamp følger muligheten for å mislykkes. Hun hadde lært oss ikke bare hva det vil si å være idrettsutøver, men menneske også.

Det som ble stående etter den uheldige slutten på en av de mest bemerkelsesverdige sesongene i sportshistorien var en bred folkelig enighet om at Serena ikke bare kan være en av De Største Noen Sinne, men at hennes storhet ikke avgrenses av hvite linjer, av grønt gress, av rød eller svart grus. Akkurat som vår afroamerikanske presidents popularitet er oppadgående for første gang på åtte år fordi det brede lag av folket omsider forstår at han har endret det amerikanske politiske spillet gjennom sin egen underlige verdighet og eleganse, slik har Selenas storhet, som jeg later som jeg oppdaget for nesten to tiår siden, men som egentlig vokste fram de siste åtte årene, forandret ikke bare et annet spill – men måten vi vurderer og verdsetter ikke bare en kvinnelig idrettsutøvers kraft, men viktigere, en sterk kvinne.

Les også: Amerikanske UD-ansatte sier opp, vil ikke jobbe for Trump

Mer fra: Reportasje