Faren ga Bjørg valget: Enten tar du abort eller så drar du til Tyskland

«Kjæreste snille mammi mi! Mange ganger tenker jeg meg at du har hatt mang en søvnløs natt, grått kanskje en tåre eller to ved tanken på «den stakkars lille Bjørga». Eller er jeg ennå utstøtt og blitt glemt, eller bedre sagt, erindret som en skygge som brakte så mye skam over familien?»

Bjørg Nordsjø med sin lille sønn Harald en krigssommer i Tyskland. Foto: Privat

En høstkveld i 1941 banket det på døra hjemme hos familien Nordsjø i Narvik. Det var mor i huset, Charlotte, som åpnet. Utenfor sto noen tyske soldater. De presenterte seg som musikere fra det tyske militærkorpset, og en av dem var organist. Kunne de kanskje få låne nøkkelen til kirken, for nå skulle de øve til en konsert der? Charlotte Nordsjø, som vikarierte som organist i Narvik kirke, hadde ganske riktig nøkkelen. Men siden hun var dårlig i tysk, fikk hun datteren Bjørg til å forklare dem på sitt skoletysk at det var noe galt med orgelpipene i kirken akkurat nå. Men de kunne jo få øve inne i stua?

Slik begynte samarbeidet mellom de militære musikerne fra Hitler-Tyskland og den musikkglade familien Nordsjø fra Narvik. Mor Charlotte var organist, far Peter spilte fiolin og dirigerte flere av Narviks mange kor, og alle de fire barna deres sang og spilte flere instrumenter. De tyske musikerne fortsatte å komme på døra, for å øve eller for å låne kirkenøkkelen, og en dag hadde de med seg en ung musiker til: Heinz Herresthal.

Heinz var 28 år gammel, men allerede en erfaren musiker fra byen Niederbieber i delstaten Rheinland-Pfalz i Tyskland. Han kom fra en familie som i generasjoner hadde drevet med musikk, og Heinz var temmelig fortvilet da han i 1939 ble innkalt som soldat i Wehrmacht. Etter hvert fikk han plass i et militært musikkorps. I slutten av 1940 fikk han helt overraskende vite at han skulle innrulleres i et regiment som skulle sendes til Narvik og det okkuperte Norge. Dit kom han i mai 1941. De tyske militære musikernes oppgave skulle være å underholde både den tyske okkupasjonsmakten i byen, samt lokalbefolkningen.

Den 18 år gamle Bjørg satt i sofaen i stua da Heinz kom inn døra med fiolinen sin, og det fikk henne til å fortelle at hun også spilte fiolin. «Ja, mange begynner og mange slutter!», sa Heinz bare, noe Bjørg syns var temmelig arrogant sagt. Hun syns også at han stirret sånn på henne, noe hun syns var litt ubehagelig. De to begynte likevel å spille sammen der i stua, og senere skrev Bjørg i dagboken sin at Heinz Herresthal «spilte slik at det lyste opp i rommet rundt ham».

De to ble forelsket. De neste to årene møttes de ofte, både alene i hemmelighet, og åpent sammen med familien hennes. Forholdet tålte også at soldaten Heinz et halvt års tid fikk permisjon fra regimentet for å studere musikk i Köln. Etterpå ville hans militære overordnede plassere ham i Polen, men Heinz greide å få ordnet det slik at han fikk komme tilbake til Narvik og Bjørg.

Våren 1943 ble Bjørg gravid. Det utløste en alvorlig krise i Nordsjø-familien. Foreldrene reagerte sterkt og sårt på at hun var gravid utenfor ekteskap med en tysk soldat, bare 20 år gammel – selv om dette var med musikeren Heinz, som de kjente så godt. Dette hendte dessuten i en hardt prøvet by som Narvik, i 1940 åsted for det største slaget i Norge under 2. verdenskrig. Narvik hadde virkelig fått oppleve sin del av bombeangrep og branner, og ved ett tilfelle var det på hengende håret at ikke Bjørg ble drept av tyske jagerfly. Broren hennes Egil satt en periode på Grini, mens lærerfaren Peter hadde protestert mot nazifiseringen av Norges lærerlag. Nazistene sendte ham dessuten i eksil til Andøya fordi han hadde hevdet at kong Haakon fortsatt var Norges konge. Nettopp Peter Nordsjø tok det spesielt tungt at datteren var blitt gravid med en tysk soldat. Og far Peter ga datteren Bjørg valget: Enten tar du abort, eller så drar du til Tyskland.

Bjørg valgte barnet. Heinz måtte bli igjen i Narvik, mens Bjørg dro alene ned til sine kommende svigerforeldre i Niederbieber i Tyskland. Heinz` mor og far tok godt imot henne der, og 15. januar 1944 ble sønnen Harald, født.

Noen dager senere, om kvelden den 26. januar, ringte Heinz igjen på døra hos Nordsjø-familien i Narvik. Igjen var det mor Charlotte som åpnet. «Jeg har fått brev fra mor i dag», sa han. Charlotte skjønte straks hva det betydde, og sank lettet ned på en stol. Tårene spratt. «Og guttebarn og all ting!» sa hun. Far Peter var sin vane tro på korøvelse akkurat da. Men senere skrev Charlotte til datteren Bjørg: «Far blei gla. Han ble stående med frakken halvt av seg og fikk tårer i øynene han og». Heinz skrev til Bjørg: «Kjære tapre Bjørg. I går mottok jeg dine første linjer fra sykehuset. Gleden min kjente ingen grenser, jeg løp rundt i stua som en gal. Du har forært meg en sønn, det er ganske enkelt fantastisk».

73 år seinere sitter han her foran oss, Heinz og Bjørgs sønn Harald Herresthal. En gang en liten, nyfødt baby i Tyskland under krigen. I dag pensjonert musikkprofessor fra Norges musikkhøgskole (NMH), og dessuten organist, som sin mor og mormor. Vi sitter på et kontor han har fått låne av sønnen sin, også han professor ved NMH. Harald Herresthal har mange tiår bak seg i norsk musikkliv nå, et godt liv med øvelser, konserter, komposisjoner, undervisning og bokskriving. I sin nye bok «Mor valgte meg» forteller han for første gang sin egen historie mellom to stive permer. Født i januar 1944 som en såkalt «tyskerunge», med norsk mor og en tysk soldat til far. Slike historier er det mange av i norsk krigslitteratur, men Harald Herresthals fortelling er likevel noe for seg selv. For eksempel ble han, i motsetning til mange andre tyskerbarn, født i Tyskland, og levde sine første barneår der.

– Jeg har jo likevel alltid regnet meg som norsk, etter 65 år i Norge, sier Herresthal til Dagsavisen.

– Men en gang jeg skulle holde et foredrag om norsk musikkhistorie – jeg har jo jobbet mye med det, jeg har blant annet skrevet fire bind om Ole Bull – da var det en som sa at han synes det var så «fantastisk» at jeg «som ikke var norsk», hadde gjort så mye for norsk musikk. Da måtte jeg jo si (nå slår Herresthal over fra østlandsk til nordnorsk): «Æ e` no unnfanga i Narvik!»

Det var først etter at Harald Herresthal ble godt voksen at han forsto mer av hva hans mor og far opplevde under krigen. I barndommen hans snakket de lite om dette.

– Eller kanskje jeg var for opptatt med mitt til å høre etter? smiler Herresthal, som i noen år har hatt tilgang til brevene familiene i Norge og Tyskland sendte hverandre under krigen og etterpå, samt et bokmanus av lokalhistorikeren Bernt Ek som for en stor del handlet om hans far, Heinz. Harald Herresthal ble helt fascinert av brevene som hadde gått mellom hans mor i Tyskland og hans mormor i Narvik.

– Jeg har tenkt mye på at moren min bare var 20 år gammel når hun måtte forlate familien sin. Hun dro altså helt alene fra Norge til Tyskland i oktober 1943, midt i en krig, seks måneder på vei. Hun valgte å få barnet sitt, altså meg, og det valget må ha kostet henne mye, sier Herresthal.

– Min morfar sa: «Vil du ha barnet, må du reise». Det var nok ikke bare skammen og familiens ære han tenkte på, jeg tror også han forutså problemene tyskerjentene kom til å få i Norge seinere, mener Herresthal, som har inntrykk av at moren hadde en tøff tur nedover det krigsherjede Tyskland.

– Det var jo nedbombede byer overalt hvor hun kom. På toget satt hun blant annet sammen med tyske flyktninger som kom fra øst, på flukt fra Den røde armé. Til en venninne skrev hun seinere: «Jeg kommer aldri til å fortelle noen om hva jeg opplevde på turen gjennom Tyskland».

Men da unge Bjørg Nordsjø var vel framme hos sine tilkommende svigerforeldre, fikk hun det godt. Fødselen i januar 1944 gikk raskt, og i brevene hun senere sendte hjem var det tydelig at hun trivdes med å være mor: «Han er så svær, tykk og tung, har helt lyst hår, er så brun og ser frisk og velfødd ut. Når han ser bær, epler og lignende, roper han på mer, og magen hans har ingen bunn». I juni 1944 ble hun dessuten såkalt «fjerngift» med Heinz. Han måtte skrive under på et papir på militærkontoret i Narvik, Bjørg var ikke engang til stede da formalitetene ble unnagjort i Niederbieber. Og ingen av dem visste når de skulle sees igjen.

I februar 1945 fikk Heinz Herresthal og regimentet hans marsjordre. Planen var at de skulle gå til fots fra Narvik til Oslo og derfra settes inn på Østfronten.

– Hans overordnede sjefer skjønte jo at krigen snart var slutt, så de forsøkte på alle måter å forsinke retretten. Far gikk til fots helt til Mo i Rana, i snø og iskaldt vintervær over Saltfjellet, forteller Herresthal.

Fra Mo i Rana ble soldatene fraktet med tog til Oslo, og etter en stund videre til Danmark. Heinz satt på en kro i Vejle med noen danske musikervenner da de hørte på radio at Hitler var død. Heinz var lettet og glad over å høre dette, og feiret sammen med danskene. Krigen gikk mot slutten, og Heinz hadde ikke lyst til å delta i flere meningsløse krigshandlinger. Sammen med to medsoldater tok han seg til den tyske grensen på egen hånd. Imens tok de allierte langsomt kontrollen over hele det tyskokkuperte Europa. Hjembyen hans, Niederbieber havnet til slutt i den franskokkuperte sonen.

– Far visste at de franske soldatene behandlet tyske soldater forferdelig dårlig, så han våget ikke dra hjem, forteller Herresthal. Derfor slo Heinz seg en stund ned i byen Schafstedt i Schleswig-Holstein nord i Tyskland. Der startet han å arbeide som musiker (han hadde en egen evne til å få kontakt med andre musikere hvor han enn dro), mens han håpet Bjørg ville komme til ham.

Professor emeritus Harald Herresthal på et kontor på Norges musikkhøgskole, med et gammelt bilde av sin lille familie i Tyskland. Foto: Mimsy Møller

Og en dag kom hun. Bjørg dro alene i forveien mens Harald ble igjen hos besteforeldrene. Hun kom til Schleswig med tog, og de siste 12 kilometerne mot Schafsted gikk hun til fots. Han gikk henne i møte. Det var blitt sein kveld, og det var stille og mørkt på veiene.

– Plutselig hører hun det klaprer i støvler og knaker i greiner, og sier hun: «Heinz ...?» Og så møtes de igjen, for første gang på to år, forteller Herresthal, og smiler. Etter noen dager på et vertshus begynte de å lete etter et sted å bo. De fikk til slutt leie et rom på 12 kvadratmeter på en bondegård. Bjørg dro ned til Niederbieber og hentet sønnen, og så fikk Heinz endelig treffe Harald. Da var gutten nesten to år gammel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Noe av det lille jeg kan huske fra denne tida i Schleswig, er at jeg likte å løpe etter hønene på gården. Men jeg husker også at det var en hane der, som jeg hadde stor respekt for!

I flere år bodde den lille familien i Schleswig. De giftet seg «på ordentlig» i middelalderkirken St. Remigus, og led ingen nød på gården. Bjørg lengtet fryktelig hjem til familien sin i Narvik, men verken hun eller Heinz hadde noe håp om innreisetillatelse. Som «tyskerjente» mistet hun sitt norske statsborgerskap da hun dro til Tyskland. Hennes gudfar fortalte henne i et brev om den hatske stemningen mot tyskere og tyskerjenter: «Tenk bare på den vanvittige ødeleggelsen av Nord-Norge, hvor det i dag ikke kan bo mennesker. At du har ofret alt for å få den du elsker, betyr ingenting i norske øyne».

I 1947 flyttet familien ned til Niederbieber og svigerforeldrene. Samme år fikk Harald en søster, Kari. Matmangelen og nøden var stor i det ødelagte Tyskland etter krigen, så Nordsjø-familien i Narvik sendte mange norgespakker med mat ned til Bjørg. Og når Bjørg ikke fikk komme til Norge, kom moren Charlotte Nordsjø ned til henne i Tyskland. Det skjedde i juni 1948, etter en strabasiøs reise gjennom Europa. Planen var at Charlotte skulle få ta med seg lille Harald til Norge. De skulle få «låne» ham. Der var det jo også mye bedre tilgang på mat. Og de to kom seg til Norge, etter mange problemer med innreisetillatelser og formaliteter underveis. På togstasjonen i Narvik sto Harald til slutt foran morfar Peter for første gang. Han, det uønskede barnebarnet, fire år gammel. «Han tok far om halsen, så jeg så far blei blank i øynene», skrev mor Charlotte til Bjørg.

– Først i 1949 fikk også mor komme på besøk til Norge, noen måneder på turistvisum. Hun ble forsonet med sin far, og jeg hadde for lengst blitt hans øyensten! Jeg var med ham over alt, også på korøvelser, og senere sang jeg i Narvik guttekor, sier Harald Herresthal med et smil.

Om kvelden den 27. oktober 1950 hadde Peter Nordsjø som vanlig vært på korøvelse. Han gikk og la seg, men mens han lå og leste i sengen, fikk han plutselig slag og døde. Bjørg fikk lov til å komme til Narvik for å gå i begravelsen. Bjørg hadde følt at mange i hjembyen foraktet henne for det valget hun hadde gjort.

– Dette ble det største begravelsesfølget man til da hadde sett i Narvik, for morfar hadde betydd så mye for musikklivet i byen. Da mor fikk lov til gå sammen med resten av familien bak kisten hans gjennom byen, følte hun det som en oppreisning, sier Harald Herresthal.

Bjørg, Heinz og lille Kari ble boende noen år i Tyskland, men Harald Herresthal hadde knyttet sterke bånd til mormor og Narvik, og bodde hos henne i flere perioder til. Harald Herresthal fikk skolegang både i Tyskland og Norge, ble flytende i begge språk, og fikk lære sang og instrumenter begge steder.

– Min mormor var minst like viktig for meg i barndommen som min mor. Men det kunne jeg selvsagt aldri si til min mor, sier Herresthal, tydelig beveget. – Jeg har nesten dårlig samvittighet overfor andre tyskerbarn, for jeg føler meg veldig heldig. Jeg opplevde aldri noe vondt i Norge selv om min far var tysk soldat. Jo, en, eneste gang var det en mann i Narvik som ropte «tyskerunge» etter meg. Jeg kom der med morfar og forsto ikke hva det betydde. Men jeg husker at morfar ble veldig sint! Da var det nesten verre da jeg seinere fikk briller, og ble kalt for «brillejesus».

Til slutt ble hele familien Herresthal endelig samlet i Norge. Ikke i Narvik, men i Vestfossen i Buskerud. Bjørgs bror var prest der, mor Charlotte kjøpte hus der, og i 1956 fikk også Bjørg og Heinz oppholdstillatelse i Norge og kunne flytte med barna til Charlottes hus i Vestfossen. De neste tiårene skulle Herresthal-familien være en sentral del av Øvre Eikers musikkliv.

– Så langt jeg vet, må far være den første tyske soldaten som etter krigen fikk arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, sier Harald Herresthal.

– Jeg tror han fikk det av i alle fall to grunner: Han hadde ikke deltatt i krigshandlinger i Norge, og Øvre Eiker trengte en musikkpedagog, smiler han.

Mor Charlotte døde i 1976. Urnen hennes ble satt ned i på kirkegården i Narvik ved siden av far Peter. I 2005 døde Heinz, gammel og mett av dage, og i 2012 døde Bjørg. Men før hun døde, rakk hun å oppleve at Haralds kone Anne lagde en utstilling på Oslo museum om tyskerjentene, med tittelen «Forelsket og foraktet. Norske kvinner – tyske soldater». Den står nå på Grini Museum, og her har Bjørg og Heinz` historie fått bred plass.

– Det tror jeg mor likte, sier Harald Herresthal.

– At folk fikk vite om hennes historie.