Annonse
Nikolai II sammen med sine tre døtre, sønn og kone sommeren 1909. Til venstre på bilsder ser man den tyske keiser Vilhelm.

Familien Lenin ofret og Putin forakter

Romanov-dynastiet døde som det styrte: Blodig, dramatisk og nådeløst.

Annonse
Reportasjen

 

Det store russiske revolusjonsåret 1917 var ikke bare begynnelsen på bolsjevikenes kommunisme, men også slutten på det mest suksessfulle, eneveldige dynastiet verden har sett.

– Jeg gråt når jeg skrev det, jeg var helt knust. Det er rett og slett helt hjerterått, forteller den britiske forfatteren Simon Sebag Montefiore. Den blodige slutten for tsar Nikolai II er aldri før beskrevet i så skrekkinngytende detalj som i hans siste bok «Dynastiet Romanov 1613-1918»:

«Jermakov stakk som en gal så blodet sto ut i en bue. Stakkars Aleksej var fortsatt i live, for han ble beskyttet av den diamantpansrede skjorten, helt til Jurovskij trakk Colten sin, dyttet Jermakov til side og skjøt gutten i hodet». Den russiske kronprinsen, den yngste i søskenflokken på fire, forsvant ut av tida bare 13 år gammel. Tilbake på på det blodige kjellergulvet sto hans tre søstre, Olga, Tatjana og Anastasia. Moren Aleksandra og faren Nikolai II var allerede ekspedert. De ventet på sin skjebne.

– Med en gang bolsjevikene hadde tatt kontroll, var de i hendene til ekstremister. Det var Lenin som bestemte at de skulle drepe barna også. Nikolai og Aleksandra forventet nok selv å bli henrettet, men de trodde ikke at de ville ta barna også.

Les også: Her drømmer fangene om Norge

Den siste tsaren i en rekke som strakte seg helt tilbake til 1613, var drept, som så mange andre av Russlands tsarer ble det. Av de siste 12 møtte seks en voldelig død. Familiens endelikt en sommernatt i en kjeller i Jekaterinburg er rystende og gripende, men like fascinerende er det poenget at det russiske eneveldet holdt seg i live langt inn i det moderne, tjuende århundret. Montefiore beskriver et rike mer eller mindre på evig krigsfot, som selv etter at demokrati og parlamentarisme var innført i en viss grad i store deler av den vestlige verden, beholdt et styringssytem med en allmektig hersker. For å bøte på en paranoia som satt i den russiske ryggraden.

– Det ga mening i Russland. Autokratiet ble etablert i 1613 som en militær kommandostruktur, og så lenge Russland ekspanderte, var det fornuftig. Men det var også en utfordring å skulle forsvare Russland, et land uten naturlige grenser. Militære hensyn rettferdiggjorde eneveldet, og det er på sett og vis også rettferdiggjøringen av Putins enevelde nå, sier Montefiore.

– Var tsartronen i realiteten et dødskyss?

– Jeg motsetter med myten om at det var en forbannelse, for Romanovene var det mest vellykkede dynastiet i moderne tid. Men til syvende og sist var posisjonen umulig for ett menneske å besitte. Det var ikke så rart at de gjerne brast ut i gråt når de fikk vite at de var arving, sier Montefiore, som tidligere har skrevet volumiøst og høyt anerkjent om Josef Stalin og Jerusalem. Briten opplever at kunnskapen i vesten om Russland og landets historie er dårlig.

– Det er jo grunnen til at jeg har skrevet denne boka. Dette er en bok jeg selv har lett etter, og som ikke fantes. Jeg har skrevet den for meg selv, egentlig. Dette er jo en bok om russisk historie og det russiske eneveldet, en bok om en familie, men også om politikk, kultur og ikke minst makt og dens vesen. Men boka er også en nøkkel til å forstå hvorfor Russland er som det er i dag, hvorfor Putin og Russland er interessert i Ukraina og Krim, og hvorfor Putin i det hele tatt er i posisjon.

– Er tsartidens storheten fortsatt del av det russiske selvbildet?

– 100 prosent. Putin er veldig intersessert i disse skikkelsene. Han identifiserer seg med og elsker noen, og forakter andre. Han ser seg selv i Stalin, Niokolai I, Peter den store, Katarina den store, Potemkin, og han forakter tsarer som Gorbatsjov og Nikolai II. Putin selv er en kombinasjon av Romanov og Stalin, men på en moderne scene og med en demokratisk fasade. Putinisme er ikke Stalinism i det hele tatt, og ikke kongelig enevelde, men en hybrid med trekk fra begge.

Montefiore har fått kritikk for sin framstilling av Russland, og for å gi næring til stereotypier.

– Var Russland virkelig et mer brutalt og tilbakeliggende land enn andre?

– Absolutt! Ikke bare hadde det 1600-talls eneveldig styre til langt inn i første verdenskrig, men monarken, som da var opptatt med å lede hæren, ga kona si Aleksandra ansvaret for å styre landet, og som igjen fikk råd av en 1700-talls husfavoritt som Rasputin, sier Montefiore.

Grigorij Rasputin var en helt uutdannet bonde med magisk og seksuell tiltrekningskraft, som fikk en stor posisjon ved hoffet. Hans politiske dømmekraft var katastrofal. Rasputins reelle innflytelse er omstridt, men ikke hos Monefiore.

– Rasputins rolle er ikke overdrevet i det hele tatt. Det ser man på brevene fra første verdenskrig, sier Montefiore.

Romanov-dynastiet hadde overlevd i over 400 år, i kamp med ytre og indre fiender, da sagaen fikk sin brutale slutt. Måtte det gå sånn?

– Ikke nødvendigvis. Det var mange anledninger på 1800- og 1900-tallet der tsar Nikolai II og Aleksandra kunne ha reformert staten. Det var muligheter også under krigen hvis han hadde etablert en nasjonal regjering med alle partiene, og da ville det kanskje ikke blitt revolusjon i februar 1917.

Les også: Den andre historien om Jackie Kennedy

Hæren led da under elendig ledelse og koordinering. I hele landet sto togene, og maten kom ikke fram til byene. Til slutt vendte hæren tsaren ryggen, for aller første gang. Én mann kunne ikke styre hele det enorme landet og krigsinnsatsen. Tsaren mistet kontrollen, og ansvaret lå hos mannen med all makt.

– Under første verdenskrig var de katastrofalt inkompetente, og de gjorde sin egen regjering til latter. Men han lyktes nesten med å gjøre Russland større og mektigere enn noen gang, som de alltid strebet etter, hvis han bare hadde overlevd til freden i 1919. Da ville han ha lagt under seg store deler av det Ottomanske riket, deler av dagens Tyrkia og Irak. Historien kunne sett så annerledes ut hvis han bare hadde vært litt mer kompetent.

– Skjønte han at det gikk mot slutten?

– Nei, jeg tror ikke han så det komme, nettopp fordi han var så isolert. Han var sneversynt og grunn, gått tom for energi og hadde mistet viljen.

– Ble det på et tidspunkt gjort et forsøk fra Nikolai II på å redde regimet?

– Nei. Mot slutten var han utmattet. Han hadde han sittet med makten i over 20 år, tenk hvor slitsomt det er. Få vestlige, demokratiske leder varer mer enn i ti, da er de utkjørt. Jeg tror han var utmattet og hadde brukt alle kreftene på å vinne tilbake makt etter 1905-revolusjonen. Og under første verdenskrig var han deprimert, sliten og forsto lite av omstendighetene. Så å ha folk ved makten i evigheter, er en dårlig ide.

Annonse