Fakta om Finland og hva finnene synes om oss

– Hva kjøper vi billetter til?

– Til gettoen. (Kort latter) Kjøp heldagsbillett, det er best.

Vi dytter euromynter inn i billettautomaten. Plutselig roper noen høyt på finsk, rett bak meg. «Ei,» sier Karstein Volle. «Nei,» gjentar Lier-kunstneren. Volle har bodd i Helsinki i godt over ti år og håndterer alkiser stadig bedre. Bare venter, til alkisen går videre, ropende.

– Oslo har de sprøytenarkomane og Helsinki alkoholikerne. De narkomane lager ikke så mye bråk.

Volle følger oss til østgående metro M1, mot The Stovner of Helsinki. Der har kunstnere og innvandrere råd til å bo. Volle er både tegneseriekunstner og innvandrer, og blir tatt godt imot i Helsinki. Finnene har gitt ut Volles «Fakta fra verden» og Knut Nærums «Krig» og «Muffens», som Volle har illustrert. Han har intensjonsavtale om utgivelse av den nye boken med Nærum, og sitt nye soloprosjekt «Bedre folk». «Bedre folk» var noe man pleide å si om svensker i Finland. Nå har begrepet blitt tatt over av nynazistene i Finland. Volle er skremt og sjokkert over mengden og typen nynazisme han ser i Finland. I fjor høst ble en mann drept av en nynazist over hodene våre, på Jernbanetorget i Helsinki.

– Det er en type nazisme man ikke finner i Norge. Jeg ser en åpenlys rasisme. Samtidig går jeg her og er utlending. Hvit utlending, pent behandlet.

Foto: Wanda Nordstrøm

Den røde banen kjører østover. Politifolk kommer på. Står med nevene spente bak korsryggen noen stopp og går av. Et par år tidligere sto Volle på en av disse perrongene med sønnen på tre. En alkoholiker truet med å angripe sønnen.

– Jeg fikk testet primalrefleksene mine. Plutselig sto jeg mellom sønnen og alkoholikeren og dyttet ham unna. Han gikk ikke unna. Men så kom banen og vi hoppet på.

Banen går opp til dagslys, strandlinje med bjørketrær og skjærgårdsidyll. Den passerer Fiskhamnen, der Flow Festival blir arrangert i august. Etter en halvtimes tid går vi av på Botby Gård stasjon. Offentlig glasskunst langs perrongen. Bare ét par – tre andre står her. En middelaldrende, hvit kvinne har klær i sterke farger og den store medaljongen «Den finske løven» rundt halsen. Symbolet gjør det sannsynlig at kvinnen hører til det høyrepopulistiske Sannfinländarna, som er ett av de tre partiene i den finske koalisjonsregjeringen. Lederen for dette finske «FrP» er så ytterliggående at statsminister Juha Sipilä i juni skulle be presidenten oppløse trepartiregjeringen. Det skjedde ikke.

– Så du hun damen?! spør Volle, som om han ikke tror sine egne øyne. En sannfinländer her, i Innvandrerland?

Innvandrerland er vinkelrette rekker av OBOS-aktige ferdigblokker med mye grønt innimellom. Lavblokker og bjørketrær ble plantet samtidig, tidlig på sekstitallet, da Helsinki brått trengte boliger og bestemte, fort, å anlegge en bydel her der det bare hadde vært to veier og tre gårder. Bydelssenteret har tomme lokaler med nakne, skitne vinduer. Rustne karmer og knuste plater langs taket. Volle peker til en mer ryddig krok som ser ut til å være i bruk.

– Finlands beste mikroøl-bar. Folk kommer fra hele landet for å drikke mikrobrygg her. Man finner stadig fremmede som sitter alene med notisblokk, penn og gjerne en liten lommelykt for å studere graderingen av farge, lys og mørke i ølet.

– Hvorfor la de en så spesialisert bar her?

– De sa at de er så bra at de kan åpne hvor som helst. Det blir ikke mer «hvor som helst» enn her.

Baren er stengt nå, men åpner i kveld. Juli er måneden da Helsinki «kun er turister og innvandrere». Botby er en del av det området av Helsinki som har størst andel innvandrere. Somaliere er den største gruppen. Men her er ingen andre å se enn alkisene på alkispubben på hjørnet. Der er det høylytt fest fra de åpner om morgenen. Også nå. Jeg opplever det som stressende. Men skal man tro sittende regjering i Finland, er innvandringen landets største problem. Ifølge Volle er regjeringen det eneste problemet med Helsinki, og eneste grunn til at han ville vurdert å flytte tilbake til Norge.

– I Oslo ville jeg ikke ha overlevd økonomisk. Det eneste som nå kan ta meg herfra er regjeringen. Jeg har ikke stemmerett fordi Norge ikke aksepterer doble statsborgerskap. Så jeg må se at den som sitter nå kan ødelegge framtida for barna mine, uten at jeg kan påvirke.

Hva har Finland egentlig vært og hva ønsker det å være? Ved Statsministerens kontor leder Pekka Timonen landets 100-årssatsing. Hans formelle rolle er å koordinere markeringer i inn- og utland. At han også jobber hardt med statens omdømmebygging – i inn- og utland, det fikk vi erfare under intervjuet som vi gjorde med ham en kveld i Helsinki:

– Hvor vi bor? Clarion, ved havna.

– Det norske hotellet, det nye, det høye!

«Ja,» svarer vi høyt, kanskje litt stolte, av hundremetershotellet med oppvarmet basseng under åpen himmel på taket. Vi har ikke ennå lært at «alle finner» tenker at «alle nordmenn» er styrtrike og kan velge bort «gettoer» som Botby Gård og bo i der Timonen bor: rett vest for Domkirken, i gårdene i empiriestil ved havnen i sentrum. Nå sitter han under bakkeplan på Boulevard 12. Timonen gjorde reservasjonen på Werner restaurant fordi han aldri har vært her men vil prøve. Generalsekretæren for Finlands 100-årsjubileum var direktør for Verdens designhovedstad Helsinki 2012. Med design og Mummitroll formidler han i 2017 Finland til verden. Hva vil de si?

– Vi formidler de finske verdiene, der tillit står i hovedsetet. Demokrati er en del av tilliten. Demokrati er det andre hovedbegrepet i feiringen.

– Hvordan er demokrati særlig finsk?

– Finland har vært demokrati i alle disse hundre årene. Få land har klart det. Finland var det første landet til å gi kvinner fulle politiske retter; rett til å stemme og til å stille til valg. Demokratiet vårt er selvsagt ikke ferdig skapt. Og det som er skapt må vi stadig kjempe for.

Foto: Wanda Nordstrøm

Det er ikke gitt at Finland alltid skal skåre best på ytringsfrihetsstatistikken. Men det har de gjort flere år på rad. Hvordan?

– Finland har alltid trodd på utdanning. Det henger sammen med likhetstanken. Alle skal ha samme rett til utdannelse, uavhengig av sosioøkonomisk status. Jeg tror det er hemmeligheten bak den finske suksessen.

– Hvordan ble finsk skole så bra?

– Alle lærere har universitetsutdannelse. Hvis man er i et selskap og noen forteller at man er lærer, så gir det status.

– Hva annet gjør Finland til Finland?

– For det andre vår flotte natur og følelsene våre for naturen. Og for det tredje, samfunnet. Følelsen av å høre til. Fellesskapsfølelse er veldig viktig for hvert samfunn.

Tre trikkestopp fra Boulevard 12 holder asylsøkere demonstrasjon. Mange av dem er irakere og alle har fått endelig avslag på sine søknader. De kaller det demonstrasjon fordi de da har lov til å henge der. Asylsøkerne mener at søknadene deres er behandlet ureglementært, etter klipp og lim- prinsippet. Regjeringen gikk til valg på å kaste ut flest mulig innvandrere, og dette er konsekvensen: tusener skal ut av Finland, med standardiserte grunngivelser. Nynazismen står sterkere i Finland og Sverige enn ellers i Norden. Temperaturen og konfliktene har økt med den nye høyreorienterte regjeringen. «Regjeringen fra helvete,» sa en lektor som vi snakket med oppe på Helsinki Universitet. Hvordan brukes jubileet til å øke bevisstheten rundt og se etter løsninger for det som ikke fungerer så godt?

– Vi kan ha store konflikter mellom oss. Men om vi må, så står vi sammen mot trusler som kommer – utenfra. Da vet vi at det er viktig å være venner.

– Hva med interne problemer?

– Finner kan være ulike. Vi kommer fra ulike land og kulturer og har ulike meninger. Når det oppstår problemer i fellesskap må vi også løse det sammen.

– Hvordan opplever du det å arbeide for den sittende regjeringen?

– Jeg arbeider for det finske folket. Statsministeren er arbeidsgiveren min. Jeg har mange møter med regjeringen. Men jeg skal lytte til alle, snakke med alle, og representere bredt.

Timonen ser på oss gjennom runde briller, over en plettfri Tommy Hilfiger-skjorte og et rundt jakkemerke med Finland 100. Alt er rundt og snilt som Mummitroll tegnet i Japan. I Norge markeres jubileet første helgen av september med en designutstilling på Teknisk museum. «100 ting fra Finland» og en familiehelg om og med Mummitrollene.

Finland er på godfot med nordmennene. Merkelig nok. Hvis vi går tusen år tilbake i tid, er Olav den hellige her for å røve gods. Olav går i land. Men finnene rømmer innover i skogene. Olav seiler ut igjen. Finnene bruker trolldomskunstner til å lage et forferdelig uvær. Det er så vidt at Olav slipper unna. Det hevder Snorre.

Etter Olavs forsøksvise plyndrerier kommer svenskene og tar hele landet. Finland er svensk fra 1100-tallet. Det får konsekvenser helt opp til Varanger i Finmark. Grensen mellom Norge og Sverige-Finland er uklar. Til 1751 er grensene flytende. Finnene bosetter seg eller krysser som de ønsker. Mange ønsker seg over til havet på vestsiden, eller til de mer fruktbare jordene i Finnmark. Sverige gir fra seg Finland til Russland i 1809. Mange finner flykter fra russerne. Det kommer uår, som på 1860-tallet, når rekordmange finner flytter til Norge. En kvart av befolkningen i Finmark blir finsk. Noen frykter at finlendingene overtar Finnmark og gjør det til en del av Finland.

Redselen er ubegrunnet: I dette området har tre ulike kulturer og språk «alltid» levd sammen i fred: samisk, finsk og norsk. Kvenene, som vandrerne blir kalt, bosetter seg i gode landbruksområder i det indre av Finnmark, langs fjordene i Nord-Troms og Finmark, og kombinerer landbruk med fjordfiske og laksefiske i elvene. På slutten av 1800-tallet har fiskeværet Bugøynes 18 nordmenn og 242 finner. Finnene bygger saunaer og tradisjonelle, finske hus. Kvenene er dyktige og arbeidsomme jordbrukere. Gode jegere, fiskere, jordbrukere. Særlig mange finner bor i Vadsø, der man den dag i dag finner finske navn på skilt og mennesker, butikker og landskap. Fortsatt har noen eldre i Finnmark finsk som morsmål. Men likevel skjer en fornektelse av kvenene og det kvenske i Norge etter andre verdenskrigen. For etter Vinterkrigen kommer Fortsettelseskrigen der Finland kjemper mot Sovjet på tysk side. Det blir sagt at Norge straffer seg på kvenene for Finlands stillingstakende under Andre verdenskrig. At kvenene blir diskriminert, fornektet, fornorsket. Morten Jentoft skriver i «Døden på Kola» om en annen side ved norsk-finsk relasjon rett etter Andre verdenskrig: Bruken av eks-vinterkrigsoldater til risikable og, skulle det vise seg, dødelige etterretningsoppdrag over grensen fra Finnmark til Sovjet.

– At finner jobbet som agenter har jeg hørt om. Men jeg vet lite om det. Når det gjelder kvenene tror jeg ikke det er så lett som å si at det var overgrep. Jeg tror man handlet av god vilje. Man ønsket å integrere de og hadde en idé om at det var riktig å utdanne de og lære de norsk språk og kultur. Men vi vet ikke. Det er store problemer knyttet til å rekonstruere intensjonene fra så langt tilbake.

– Hvordan ser finlenderne på Norge?

– Positivt. Jeg kan ikke forestille meg problemer med Norge. Finner bare elsker Norge.

Hvorfor? Timonen forteller om da Kåfjord kommune foreslo å gi Finland «sin høyeste fjelltopp». Halti er det høyeste punktet i Finland, på 1324 meter. Men fjelltoppen på 1361 m.o.h. ligger på norsk side av grensen og så nært at det ikke ville være noe større offer å flytte grensen litt og gi Finland det som ville bli deres høyeste fjell. Det blir ikke noe av på grunn av «utfordrende juridiske problemstillinger, blant annet knyttet til den norske Grunnloven,» som Erna Solberg skriver til Kåfjord kommune.

Med Russland deler Finland grense på lengde med Norge-Sverige-grensen. Utenfra ser de russisk-finske båndene å være mindre tilstedeværende enn de finsk-nordiske. Hva består forholdet av, egentlig, bortsett fra at Russland er den tredje største handelspartneren?

– Vi er medlemmer av EU og følger EUs sanksjoner mot Russland. Men det er viktig for oss å ha en dialog med Russland. Det har også skjedd over de siste årene.

På denne tida i fjor var Putin invitert til Finlands statsminister Sauli Ninnistös sommerbolig, der de blant annet diskuterte sanksjonene, som Finland gjorde klart at de fulgte, og russiske jagerfly over Baltikum. Ninnistö ba Russland om å la sine jagerfly ha sendere påslått når de krysser over Baltikum for å være sporbare, og slik bidra til å bygge tillit. Mens vi snakker passerer verdens største atomubåt Helsinki på vei til øvelse i Østersjøen. Russland og Kina øver sammen. Øvelsen kan ses som en provokasjon, som det også gjorde da Putin på nyåret 2017 sendte 2500 mann og førti kampfly til grensen mot Baltikum. Det er ellers en enighet i vesten om at Russland er underutviklet som demokrati. Hva tenker Tionen om at deres nærmeste og enormt store nabo har et dårlig fungerende demokrati?

– Vi må la det russiske folket bestemme. Det viktige for Finland er at Russland er en god nabo.

Foto: Wanda Nordstrøm

«Naboen», president Putin, er, når Timonen møter meg, på vei til Finland for statsbesøk. Han skal tale for finnene og slå av en prat med den finske presidenten. Ifølge NRKs Morten Jentoft kan de komme til å ta opp vanskelige tema, som sanksjonene mot Russland fra USA. For, mener Jentoft, verken den finske eller russiske presidenten er kjent for å holde tilbake eller være redde for konfrontasjoner. Hva forventer Timonen av Putins besøk?

– Jeg kommer til å være veldig interessert i å høre hva han har å si. Jeg tror han kommer til å fokusere på våre dype, historiske røtter og at vi er nærme hverandre. Men det blir spennende i og med den aktuelle situasjonen. Spenningen i Baltikum, til dømes.

– Vi snakket med en universitetslektor i Helsinki som ler av begrepet «i union med Russland». Han tenker at finlendere brukte begrepet for å definere seg bort fra offerrollen og ta definisjonsmakt over sin egen situasjon.

– Vi kan ha en nesten endeløs akademisk diskusjon rundt det. Finland var en autonom del av Russland, men var ikke en del av Russland som så. Finland var grandattasjé under Russland, men utviklet våre egne strukturer og hadde rom til å manøvre oss. Vår egen regjering, våre egne postkontor, våre lover og fikk utvikle oss økonomisk. Vi var Russlands vindu mot vest. Så det var viktig for dem at vi klarte oss. Men det var også vanskelige tider.

– Hvor viktig var den russiske innflytelsen?

– Du ser det i arkitekturen, maten, kulturen, musikkulturen. Finland er en plass mellom øst og vest.

– Nå vil samferdselsministeren din bygge jernbane over Finnmark, til Ishavet. Hvilken standard vil skinnene ha: russisk eller vanlig?

– Begge deler? Eller et kompromiss? Noe helt nytt. Kanskje nordisk standard.

Timonen fortsetter slik en stund, med greie uttalelser som man kan smile og humre av. Samtidig skotter han ned på iPhonen min, der opptakeren går. Ser han skeivt på den, og gjør han det fordi det er iPhone eller fordi jeg tar opp samtalen? Alle finner har mobiltelefon. Og de var tidlig ute. Helt først på åttitallet lanserer Nokia verdens første internasjonale mobilnettverk, Nordisk mobilt telefonnettverk kobler Norge, Sverige, Danmark og Finland. Straks etter begynner salget av den ti kilo tunge biltelefonen Mobira Senator.

Utviklingen fram til å bli verdens største produsent av mobiltelefoner svinger blant annet innom den ikoniske, kilotunge mobilen Gorbie som er kalt opp etter Mikail Gorbatsjovs telefonsamtale fra Helsinki til Moskva under en pressekonferanse i 1987.

Nokia er fortsatt verdens største mobiltelefonprodusent i 2006. Men så tar iPhone over. Og litt til. Men likevel. Siden 2007 har det ikke vært en telefonkiosk i landet. Og opptakeren min går. Jeg spør om hvordan Finland bruker jubileet politisk.

– For finlendere er design politikk. Kunst og design har en sterk rolle i samfunnet vårt, og har det i nesten alle europeiske land. I noen andre land er design luksus og ikke for alle. Finsk design kommer av det motsatte, nesten. Hvordan kan vi gjøre best bruk av våre begrensede ressurser? Design hjalp til å utnytte potensialet i det vi hadde. Med kreativitet kunne vi løfte dagligdagse objekt til en form for «luksus» for alle. Selv om skandinavisk design er flott og har en velfortjent høy status, er finsk design unik. Det tror jeg har å gjøre med at vårt verbalspråk er ulikt alle andre språk. Vet du hvor annerledes det er? At vi ikke har «hun» og «han» men intetkjønn? Alt er likt. Og vi har ikke preposisjoner. Så når jeg skal fortelle om asjetten og flasken på bordet eller denne stolen, så er alt bare «bordet». Ikke «på» eller «ved siden av». Mange kan oppleve Finland som fjernt og annerledes på grunn av språket. Men det visuelle forstår alle.

– Hva har du lært så langt om det typisk finske?

– Demokrati, likhet, borgerrettigheter, kunnskap, meritokratiet, og det republikanske. Jeg har oppdaget hvor veldig republikanske finner er. Landets øverste leder må velges av folket. Han må gå hvis han ikke gjør jobben sin, sier Timonen, og legger fort til:

– Men nå har alle monarkiene veldig flotte kongelige. Jeg liker dem alle. Men du ville neppe fått en finne til å gå med på monarki; på at mennesker kan fødes til fordeler. Merokratiet står svært sterkt i Finland. Man oppnår goder når man har jobbet for de. Det republikanske har nesten blitt for ekstremt.

– Hva, for ekstremt? sier jeg, forsøksvis kritisk og med journalistisk integritet. Jeg er jo i Finland, verdens frieste land for presse og ytringer.

– Nei, ikke for ekstremt. Man prøver bare å tilpasse seg.

– Tilpasse seg hva?

– Globaliseringen, for eksempel.

En OECD-rapport (2008) sier om globaliseringen at den gjør noe med fordelingen av penger i Finland. Før var finske inntekter mer like fordi lønnsinntektene er relativt jevne. Globalisering gjør det lettere å tjene på kapital. Den sittende regjeringens skattepolitikk favoriserer disse. Finland kan være et høyt utdannet meritokrati der man oppnår god lønn etter hardt arbeid på universitetet. Men finanshaier, spekulanter og investorer får, særlig med sittende høyreregjering, stadig bedre kår. «Selv om Finland har likhet ifølge OECDs standard, har ulikheten økt over det siste tiåret,» sier rapporten.

Foto: Wanda Nordstrøm

Servitøren kommer med regningen. Timonen snakker om hvor rike vi er. «Vi» som i nordmenn, ikke den nordiske familien. Og ikke som tegneseriekunstnere, innvandrere og «vanlige, hvite finner».

– Det er som om det er et tabu for dere. Når jeg sier at dere er verdens rikeste, vrir nordmenn på seg og sier «Neeeei, vi er ikke så rike».

Kanskje er det noe i det, at det hadde gitt en god selvfølelse å si høyt at vi er verdens rikeste? Nordmennene tar regningen med rygg rak som Clarion hotell Helsinki.

Det er lett å finne veien hjem. Det norske hotellet er jo så høyt at man ser det fra nesten hvor som helst i sentrum. Og Boulevard er ikke kjedelig å gå alene. Enorme bygårder med smårutete vinduer og ornamenterte, russiske kupler på tårnene. En pop-up-restaurant. Indie-butikker. En russisk plakatbutikk. Hele tida den grønne, effektive men klassisk utseende, grønne trikken som kler de løvtunge trærne, og går til havet. Naturen, kulturen, i så skjønn forening. I dette bildet står Nordic Choice – hotellet brått brutalt ut fra den lavere bebyggelsen mot Vesthavnen.

Når jeg går mot hotellet kommer en kvinne gående fort mot meg. Drar en sju-åtteårig jente etter seg. En mann kommer etter dem. Han roper og hytter med neven. Den andre hånden drar en tralle tung av brett med øl. Sannsynligvis kommer de fra Vesthamnen, der en av Helsinkis utenlandsferjer, med taxfreehandel, nylig har lagt til. Jeg blir stående og se etter følget en stund, for å se om mannen truer kvinnen og barnet. Han bråker og roper hele veien langs havnen, men holder hendene på trallen med øl.

Utenfra så integrering ut til å være den store utfordringen for Helsinki. Men er det byens, og landets store sosiale problem? Hvordan oppleves det innenfra? Vi avslutter reportasjen der vi begynte, hos Karstein Volle på Botby Gård, i «Ghettoen», der fylla fortsatt har mer skylda enn innvandring.

– Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Eller å skille mellom politikk og kunst. Det er å være menneske. Jeg får ut sinnet mitt i satiren. Så privat er jeg ikke så sint.

Karstein Volle har startet datamaskinen og viser digitale sider av den kommende boken «Bedre folk». Det er en personlig bok, som blant annet drar veksel på erfaringer fra da han bodde et år i en bygård med nesten bare somaliere. Rett her borte.

– Med unntak av samfunnene i området, har jeg aldri kjent meg så trygg noe sted i verden.

Han tror på satiren som formidling. Og ser hva den finske satirekunstneren Tove Jansson har gjort for sjangeren. Tegning fra 1939: En fattig, russisk soldat sitter innenfor piggtråd, skriver brev til Gud og ber om ti rubler. Generalstaben ler av brevet og sender ham for moro skyld fem rubler. Soldaten kommenterer: «Takk kjære Herre for pengene. Men send dem ikke gjennom staben neste gang.»

For satirebladet Garm harselerer Jansson med generaler, Hitler og sensur. Mot slutten av andre verdenskrig blir det stadig vanskeligere å ta krigen med godt humør. «Fargene bare døde. Alt ble grått,» har Jansson forklart. Hun søker tilbake til det nære og trygge fra en god barndom. Nå dukker den melankolsk-forundrede og stundom sinte Mummi opp helt nederst på sidene til Garm. Visstnok handler alle de første Mummibøkene egentlig om krigen. Volles kunst handler på bunnen om det å være menneske. Med hang til det melankolske. Han får også mye av dette ut som vokalist og gitarist i metalbandet sitt. Fotografen skårer poeng med å fortelle at hun var på metal-festival i Helsinki for ti år siden. #100 FINLAND – podkasten jeg hører på har heavy metal som kjenningsmelodi, overgangsmusikk og merkelig ofte som «apropos»-låt. Ingen befolkning har så mange metalband per innbygger. Regnestykket er sånn: 53,3 metalband per 100.000 finne.

Volle går til sitt ordnede smalordner-system og finner, mellom bokser merket Forresten!, Illustrert vitenskap, Svensk undergrunn, US undergrunn en bunke tjue år gamle blad med norske seriekunstnere. Smal har han selv turt å være, etter kunstskolene i Nord-Finland, Oslo og så Helsinki har han perfeksjonert sin digitale tegnemetode. Han kladder ned storyboards med vanlig kulepenn på kopiark før han tegner det rett inn på data. Spesialiteten var klassisk tegning, etter to år med non stopp øving i akt. Det er lenge siden han tegnet klassisk.

– Det er vanskelig å være flink og morsom samtidig.

Volle byr på kaffe. At finner drikker 12 kg kaffe i året er en av klisjeene, men er sant, og ganske utrolig. Det er dobbelt så mye som en italiener og tre ganger så mye som en spanjol. Så skal Volle tilbake til arbeidet. Han har alt han trenger i Botby, og er stadig sjeldnere utenfor minibyen sin. Og så har han selvsagt badstu i kjelleren. Men om nøkkelen passer? Volle har aldri vært der.

– Det er et ork. Men det er også en mulighet å komme seg inn på boligmarkedet. Eldre folk som vet hva renoveringen innebærer selger seg ut rett før det skal gjøres og flytter til annen bolig.

Det er tordenskyer over Botby Gård. Når vi kommer inn til Helsinki skinner solen skarpt. Det er bare er måneder til en sur og mørk vinter. På et drøyt døgn i «verdens mest egalitære land» har vi fått sett kontraster. Høyreekstrem vold. De lavere, «nordiske» byggene mot den nesten keiserlige russiskinspirerte arkitekturen. Glass og sandblåste fasader foran etterslepet fra den fattige tida bare tiår tilbake. Skolemassakrene fra 2007 og 2008, mot opplevelsen av å kunne krysse byen til fots ganske trygt når som helst på døgnet. Og selvmordsraten, som var verdens verste fram til midten av nittitallet, og forbedret seg med 40 prosent på femten år. Men fortsatt ulikhet: En stor grad av lønnslikhet, mot de få som er rike av kapitalinntekter.

Vi reiser med Finnair, vi, som tretten prosent flere andre gjorde i år i motsetning til i fjor. Finnair er en av landets økonomiske suksesshistorier de siste årene. Selskapet var det mest punktlige i Europa i år, og kåret til brukernes favoritt for åttende gang. Blant annet på grunn av sørvis og innsjekkingserfaring. Det har imidlertid ingen innsjekkingsautomat på flyplassen, som gir en overraskende ekstratur innom skranken. Innsjekkeren vil se pass, som jeg har med bare av rutine. Min guidebok for turen, «Fakta om Finland» fra 1969, skriver at man «ikke behøver medbringe pass for å reise fra og komme til Finland» (og at man «har lov til å ta med følgende, i tillegg til personlige effekter: presanger til en verdi av opptil 400 mark, 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakksvarer, to liter øl og to liter vin og 340 gram pulverkaffe». Boken forteller at flytiden «Helsingfors-Oslo er drøye to timer» og antyder at jeg på turen skal ha utsikt til et land som er flatere enn Norge, mer urbant enn Norge, og, utenom byene, stort sett være skog og innsjø.

Jeg har så vidt telt ti innsjøer før innflyging Gardermoen. Hvor mange sjøer var det egentlig i «De tusen sjøers land»? «Fakta om Finland» sier 55.000. Store Norske Leksikon stadfester at landet har 188.000 sjøer over 500 m². Men så er guideboken myntet på importører og eksportører som vil etablere handel mellom landene, og handler mest om hvilke hoteller det er godt å bo på i de største byene og hvilke serveringssteder man kan møte forretningskontakter på. Eksport og import; Nokia, Alvar Aalto, Kaurismaki, black metal, kaffevaner og badstukultur.

La ikke vår utveksling begrense seg til det, tenker jeg, mens jeg går fra gate til ankomst og forbi butikker med utstillinger av Marimekko, og porselen med Mummitroll-dekor.