Europa synger ut

I kveld er det duket for den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Kiev, Ukraina. Finalen går uten Russland, som er utestengt. At et land nektes å delta har aldri skjedd før. Politiske spenninger til tross har landene i Europa alltid klart å samles til et felles forbrødringsssirkus med svulstige ballader, prangende kostymer og særdeles løsslupne sceneshow. Men det finnes altså ikke nok paljetter, brunkrem og stæsj som kan sminke vekk det faktum at i år er det krig. Bokstavelig talt.

«Øst og vest e’kke fiender i år, kan vi tro at det er sant?» Jahn Teigens MGP-låt «Glasnost» var kanskje i takt med tida i 1988. Men nå kunne den ikke vært mer ute på dato. Finalen i Kiev vil bli husket som det året der storpolitikken overskygget musikken. Og problemene meldte seg allerede ved finalen i fjor.

Da vant ukrainske Jamala med «1944», en sang om krimtatarens mørke historie. Krimtatarene, minoriteten som sangeren Jamala selv tilhører, motsatte seg nemlig russisk overtakelse av halvøya i Svartehavet i 2014 og risikerer forfølgelse. Russiske politikere raste etter den ukrainske seieren og så på hele opptrinnet som politisk. Det allerede kjølige forholdet mellom Ukraina og Russland ble ikke akkurat varmere og man spekulerte i hvordan det skulle gå neste år med finale i Kiev. 12. mars i år ble det klart at russerne valgte 27 år gamle Julija Samojlova som sin kandidat til årets finale. Julija Samojlova, som sitter i rullestol, er en populær artist i hjemlandet, hun vant russiske X Factor i 2013 og sang blant annet under åpningsseremonien i Paralympics i Sotsji i 2014. Men da det ble klart at det var hun som var blitt plukket ut til å framføre årets russiske bidrag, «Flame is Burning», kom det snart fram at den ukrainske sikkerhetstjenesten aktet å etterforske henne.

I mars gikk det ukrainske innenriksdepartementets sikkerhetstjeneste ut på Facebook og sa at Julija Samojlova har brutt ukrainsk lov, da hun i 2015 opptrådte på krimhalvøya, som ble annektert av Russland i 2014. Innreise til Krim skal bare skje via ukrainsk område, sier ukrainske myndigheter, og det gjorde ikke hun. Hun reiste som de fleste andre russere direkte med fly, og la også ut meldinger om dette på sosiale medier. Ifølge ukrainske myndigheter har hun dermed brutt ukrainsk lov, noe som gir henne innreiseforbud i tre år. Konflikten endte med at EBU (Den europeiske kringkastingsunionen) ga den russiske kringkasteren to alternativer: å delta via satellitt, eller finne en annen artist med gyldig innreisetillatelse. Ingen av delene var akseptabelt for den russiske kringkasteren Channel One, som nå har besluttet å ikke vise konkurransen.

– En historisk finale

«Det betyr dessverre at Russland ikke får mulighet til å delta i år», lød pressemeldingen fra EBU. ESC-sjef Jon Ola Sand kjenner på presset, og innrømmer overfor NRK at han aldri før har vært borti en så utfordrende situasjon som de opplever akkurat nå i Ukraina. I vertslandet har utfordringene stått i kø: billettsalget har vært forsinket, organisasjonskulturen er annerledes enn mange av deltakerlandene er vant til, det har vært store problemer med lysanlegg, scenografi og lydanlegg, og ifølge Den europeiske kringkastingsunionen sa 21 sentrale medarbeidere i produksjonen nylig opp i protest, deriblant sikkerhetsansvarlig og eventsjefen.

– Ja, dette må kunne kalles en historisk finale. Det er ihvertfall første gang NRK sender sin Moskva-korrespondent for å dekke nyheter om Melodi Grand Prix, sier NRK-reporter Ingvild Bryn, og henviser til kollega Morten Jentoft, som befinner seg i Donbass i Øst-Ukraina og rapporterer om spenningen før finalen. Selv sto hun på scenen i Oslo sammen med Morten Harket som programleder under finalen i 1996.

– Da var det bare fryd og gammen, sier hun og gjenkjenner seg overhodet ikke i det som skjer foran årets finale.

– At man lager storpolitiske konflikter ut av det som var ment å være en uskyldig sangkonkurranse for forbrødring har et visst komisk skjær over seg, selv om jeg selvsagt ser alvoret i situasjonen, sier Ingvild Bryn.

– Men det er klart, det skaper utrolig mye oppmerksomhet og får enormt med spalteplass, så det er en ypperlig arena for den som vet å bruke den til å få fram et politisk budskap.

«Dette er det ingen som vinner på. Russland framstår som taper, Ukraina framstår som taper – begge sitter med svarteper. Men den største taperen er Den europeiske TV-unionen (EBU) og European Song Contest (ESC)», uttalte formannen i den norske Melodi Grand Prix-klubben, Morten Thomassen, til Dagbladet.

Han mener Russland burde ha fått anledning til å delta, og at Ukraina burde ha vist storsinn.

«Det å nekte en funksjonshemmet artist tar seg ikke bra ut», uttalte Thomassen.

Men før man blir for moralistisk overfor de beslutninger som er tatt, minner Tor Bukkvoll, forsker hos Forsvarets forskningsinstitutt, om alvoret i situasjonen.

– Vi snakker om to land som er i krig, sier Bukkvoll.

– Putin ser på Ukraina som en del av den naturlige russiske innflytelsessfæren, mens flertallet av ukrainere ikke gjør det. I tillegg ser ukrainerne på Krim som et okkupert område, mens russerne ser på det som russisk.

– Åpenbart politisk provokasjon

Aider Muzhdabayev, visedirektør for den krimtatarske TV-kanalen ATR, går så langt som å si at Samojlovas deltakelse er et «kynisk og umoralsk grep» av Moskva, skrev The Guardian nylig. Tor Bukkvold er ikke i tvil om at Russland er ute for å provosere.

– Å velge nettopp Julija Samojlova er åpenbart en politisk motivert provokasjon. Ifølge ukrainske myndigheter har hun brutt ukrainsk lov, og vi skal heller ikke se bort fra at russerne nettopp har valgt en artist som sitter i rullestol fordi det ser dobbelt nedrig ut å nekte en funksjonshemmet å delta, sier Tor Bukkvoll.

– Ukraina kunne selvfølgelig valgt å heve seg over politikken og ikke la seg tirre. Men de mener det handler om viktige prinsipper.

Mer eller mindre seriøse politiske spørsmål har alltid meldt seg i forkant av Eurovisionfinalen. Og det spriker i alle retninger. Ble Stella Mwangi offer for rasisme da hun ble stemt ut i semifinalen i Düsseldorf? Er det noen vits for Norge å være med når østeuropeere er i flertall og bare stemmer på hverandre? Hvorfor fikk Tooji egentlig jumboplassen i Baku, og var det feil av Norge å dra dit?

– Boikott! ropte kritikere da det ble klart at den internasjonale finalen skulle gå av stabelen i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan i 2012. Amnesty International i Norge og Helsingforskomiteen arrangerte i samarbeid med Norsk Journalistlag informasjonsmøtet «Fra glitter til gitter», der norske pressefolk fikk en grundig innføring i landets undertrykkende regime, med oppmuntring om å bruke anledningen til å dekke mer enn bare artisten Tooji Keshtkars innsats.

Helt siden starten i 1956 har Eurovision Song Contest vært smekkfull av politikk og dårlig skjulte agendaer. Er det egentlig en politisk motivert konkurranse?

– Ja, det kan du godt si, sier Jostein Pedersen, mangeårig MGP-kommentator for NRK, og medforfatter av boka «Melodi Grand Prix».

– I begynnelsen var det ihvertfall en kulturpolitisk hensikt bak. Da Melodi Grand Prix startet i 1956, var det ment som en forbrødring mellom europeiske stater etter andre verdenskrig. Samtidig var det også et kulturpolitisk grep som ble gjort for å hegne om europeisk kultur og være en motvekt mot amerikanske radiokanaler som herjet vilt i Europa etter krigen, det som liksom representerte alt det nye og frie – tyggis og popmusikk. Så vi kan si det var en uskyldig politisk hensikt, helt fram til Irland vant i 1970 med Dana og «All Kinds Of Everything», og den påfølgende finalen i Dublin året etter. Der utnyttet aktivister all oppmerksomheten fra pressen med å aksjonere om abortspørsmålet, som var et politisk stridstema i Irland, sier Pedersen.

Israel på 70-tallet

I 2014 arrangerte Københavns Universitet konferansen «Visions of Europe in the Eurovision Song Contest» samme uka som landet arrangerte den internasjonale finalen. Blant annet diskuterte de slagordet som dette året var #Join us, og analyserte hvilket fellesskap dette «vi» man ønsket at alle skulle delta i var. Kritikerne var ikke nådige.

«Historisk sett har konkurransen vært en del av det politiske prosjektet for hele Europa. Nå avspeiler festen det teknokratiske synet på politikk som er fremherskende i EU», hevdet musikketnologen Dafni Tragaki fra Hellas ifølge nettstedet vitenskab.dk. Den greske musikketnologen kunne fortelle at i Hellas har de vennligsinnede politikerne elsket slagerkonkurransen helt siden landet frigjorde seg fra militærdiktaturet i 1974. Eurovisjonen ble en mulighet til å legge bak seg politisk kaos og ideen om å være en del av Balkan. I Eurovision Song Contest kunne man isteden bli en del av det vestlige, mer moderne Europa.

Tanken om at vest er best har vært fremtredende både visuelt og musikalsk i konkurransens historie, til tross for at man har måttet synge på eget språk, noe som ofte er blitt regnet som en stor hindring for poeng. Dafni Tragaki har analysert symbolikken i «Te Deum» – den barokke trudelutten som alltid spilles på begynnelsen av finalen, som er skrevet av den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier på 1600-tallet. Musikkstykket er blitt brukt i forbindelse med krig, og kommer fra et kongelig, kristen-katolsk Europa. Den greske musikketnologen konkluderte med at «dette verket er skapt med utgangspunkt i en spesiell politisk agenda, et bestemt syn på religion, kjønn og kolonier. En katolsk-kristen hymne fra en kolonial fortid passer dårlig med dagens europeiske visjoner om fred, sivilisasjon og menneskerettigheter. Når EBU velger å bruke nettopp den melodien, kan det tolkes som om de velger å forbinde Eurovision Song Contest med et Europa som ekskluderer andre», skrev Niels Ebdrup hos videnskab.dk

På syttitallet var det særlig Israels deltakelse det ble knyttet spenning og kontroverser til. Med angrepet på den israelske OL-delegasjonen i München friskt i minne, sørget de for datidenes største sikkerhetsoppbud i konkurransen da de debuterte i Eurovision i 1973. Ifølge BBC-kommentator Terry Wogan fikk publikum streng beskjed om å frastå fra å reise seg og klappe, fordi de kunne risikere å bli skutt. Og ryktene sa at den israelske artisten Iianit måtte bære skuddsikker vest under kjolen, noe hun senere har tilbakevist.

Det er ingen hemmelighet at arabiske land har mislikt Israels deltakelse. I 1978 sendte flere av landene konkurransen på fjernsyn, men da israelske Izhar Cohen og gruppa Alphabeta framførte det israelske bidraget «A-ba-ni-bi», viste den jordanske kringkasteren et bilde av blomster isteden. Nå vant også Israel like godt hele sulamitten, og da avbrøt jordansk TV sendingen med påstander om teknisk feil. Dagen etter erklærte de at andreplassen Belgia hadde vunnet. I boken «The Eurovision Song Contest – The Official History», som ble gitt ut ved konkurransens 50-årsjubileum i 2005, skriver forfatter John Kennedy O’Connor at også Tyrkia skulle delta i 1979, men at de valgte å trekke seg kort tid før finalen. Flere andre arabiske land har også nektet å delta i Eurovision Song Contest på grunn av Israels deltakelse. Men da Israel lot være å stille i 1980, valgte Marokko å delta. Det skjedde en gang, og aldri mer.

– I 1974 pågikk en annen konflikt også som jeg tror gikk mange forbi, nemlig nellikrevolusjonen, sier Josten Pedersen.

Mange mener nemlig at «E Depois de Adeus», som var Portugals låt dette året, bidro til å velte Portugals totalitære regime.

– Venstresiden i det portugisiske militæret hadde planlagt et kupp mot landets autoritære diktatorstyre, og den hemmelige koden for å starte opprøret skulle være når den portugisiske artisten Paulo de Carvalho gikk på scenen i finalen. Sangen var en oppmuntring til at opprørerne skulle gjøre seg klare, og dagen etter at sangen ble spilt på radio var den såkalte nellikrevolusjonen i gang, sier Jostein Pedersen.

Hallelujastemning

I 1979 var det Israels tur til å arrangere finale i Jerusalem. Europas slagerentusiaster gikk på nåler. For første gang snakket folk om bombetrusler i forbindelse med sangkonkurransen.

– Det var veldig kontroversielt bare at de ble med, og ikke minst at de vant og måtte arrangere finale, sier Jostein Pedersen.

I finalen ble det hallelujastemning - ikke minst fordi israelerne klinket til og vant på hjemmebane med gruppa Milk & Honey og låten «Hallelujah», som er blitt en av de største MGP-slagerne i konkurransens historie.

I 2005 skulle Libanon være med for første gang. Men libanesisk lovgiving forbyr landets medier å kringkaste programmer med israelsk innhold, noe som gjorde at den libanesiske kringkasteren ikke kunne sende Israels bidrag eller opprette et telefonnummer der TV-seerne kunne ringe inn og stemme på Israel. Til slutt måtte Libanon trekke seg. De har aldri kommet tilbake.

Israel derimot, har fortsatt å gjøre seg bemerket. Sist gang var med et kjønnspolitisk innslag, og transeartisten Dana Internasjonal, som stakk av gårde med førsteplassen med den fengende «Viva La Diva».

Da det var Oslos tur til å arrangere Eurovision-finale i 2010, demonstrerte Palestinakomiteen utenfor Telenor Arena da israelske Harel Skaat sto på scenen. Under begge semifinalene sto komitémedlemmer utenfor arenaen og delte ut løpesedler med det palestinske flagget på baksiden og oppmuntret publikum til å vise flaggsiden til kameraene når den israelske artisten sang.

I år har 17 år gamle Isaiah Firebrace fra Australia fått mye positiv oppmerksomhet, både for sangen «Don’t Come Easy» – en catchy poplåt som spås god plassering – men også fordi han er aboriginer. I intervjuer har han sagt at han ønsker å være et forbilde for unge aboriginer, slik at også de kan ta en naturlig plass i The Eurovision Family. Urbefolkningens plass i Eurovision var det for øvrig lille Norge som banet vei for i 1980. Sverre Kjelsbergs og Mattis Hættas «Sámiid ædnan» er kanskje en av de råeste politiske sangene i konkurransens historie – og garantert første gang noen hadde joiket i Melodi Grand Prix om vi ser bort fra Nora Brocksteds «Voi Voi».

– Ikke minst klarte de noe som ingen kunne sett for seg, nemlig å få en hel pressekonferanse til å sitte og joike under finalen, sier Jostein Pedersen.

– Dessverre ble det ingen god plassering, de fikk bare 15 poeng, men de fikk vist saken sin gjennom Melodi Grand Prix. Som Sverre Kjelsberg uttalte etter konkurransen: «Vi har vunnet uansett.»

Kjønnspolitikk

Mange synes kanskje det kjønnspolitiske har bikket over i rent freakshow, ikke minst da Conchita Wurst tok hjem seieren for Østerrike i 2014 – med paljettkjole og helskjegg – kanskje først og fremst et forsøk på å sprenge grenser i land der spørsmål knyttet til kjønn og seksuell legning fortsatt er kontroversielt.

– Østerrike er et spesielt land, og ikke berømt for åpenhet, lyst og glede, så det var jo en gedigen overraskelse, sier Josten Pedersen.

– Men hvorfor må vi på død og liv blande inn så mye politikk i Eurovision? Går det ikke bare an å ta på seg paljettkjolen og ha det litt gøy? Jostein Pedersen mener det stort sett går bra.

– Det er jo mange geografiske og kulturelle kontraster i Europa, og musikksmaken er også veldig forskjellig – fra Balkan til Mellom-Europa og til Norden og Skandinavia. Tidligere land er splittet opp i en rekke mindre stater med sympatier i forskjellige retninger, derfor er det ikke rart om Melodi Grand Prix også er gjennomsyret av store og små politiske konflikter. Selv om krigen mellom Russland og Ukraina er mer alvorlig enn andre konflikter, er det synd om årets finale skal bli overskygget av dette. Da kan det være greit å huske på at denne konkurransen har klart kunststykket ingen politisk delegasjon noen gang har lykkes med, nemlig å få et helt Europa til å synge allsang og heie på hverandre. Og at det handler om musikk, oppriktig glede og engasjement, en kulturpolitisk kjempebragd, sier Jostein Pedersen, og legger til hvor oppriktig rørt han blir av å se folk som synger og vaier med alle Europas flagg.

– Hvor ellers ser du tyskere heie på israel? Eller katolikker som heier på protestanter? Det ser du aldri ellers. Bare i Melodi Grand Prix.