Erdogans sultanisme

Utenfor Tyrkia omtales han ofte som en kommende sultan, mens støttespillere i Tyrkia trekker historiske paralleller til Abdülhamid II. Men henger egentlig disse elementene sammen?

Det osmanske riket varte i over 600 år, og de osmanske sultanene hersket over Balkan, Midtøsten, Krim, Nord-Afrika og deler av Kaukasus. Da Det osmanske riket kollapset og Atatürks nasjonalister erklærte Tyrkia som sekulær republikk ble alt som hadde med riket å gjøre ble fremstilt som avleggs, stagnert og korrupt. Fremskrittet, veien til fremtiden, gikk mot vest. Selv om de som styrte den nye tyrkiske republikken selv hadde vært osmanske offiserer, intellektuelle og jurister, definerte de statsprosjektet sitt i opposisjon til Det osmanske riket, og i opposisjon til alle som ønsket å beholde osmanske institusjoner.

Sultanen hadde vært et symbolsk samlingspunkt for tyrkiske muslimer helt frem til den tyrkiske Uavhengighetskrigen (1919-1922), og mange hadde en sterk emosjonell tilknytning til dynastiet og den osmanske arven. Denne tilknytningen overlevde delvis blant konservative velgere, som følte seg marginalisert av sekularistiske politikere. Recep Tayyip Erdogan henspilte på slike understrømninger allerede da han som borgermester i Istanbul i 1994 begynte å organisere en årlig parade og folkefest som mintes osmanernes erobring av byen i 1453. Paraden ble et samlingspunkt for en spesiell type tyrkisk-nasjonalistisk avart av islamismen, som feiret den osmanske fortiden (snarere enn, si, Profeten Muhammeds tid). Dette var bare ett av mange eksempler på hvordan Erdogan la grunnlaget for sin popularitet ved å bruke osmansk symbolikk.

Selv om sultanen var et viktig samlingspunkt i Det osmanske riket, og de 36 sultanene i osmansk historie styrte på forskjellig vis og under svært forskjellige omstendigheter, har begrepet sultan gått inn i europeiske språk som synonymt med «orientalsk despotisme».

Den tyske sosiologen Max Weber formulerte sultanisme som en styreform der statsapparatet og militæret utelukkende er verktøy for utførelsen av herskerens ønsker. Foruten å være et implisitt forsøk på å delegitimere Tyrkia internasjonalt – «de holder seg fremdeles med en sultan» – kan det være dette som ligger i den stadige betegnelsen av Erdogan som sultan. Som jeg skal komme tilbake til, har dette etter hvert noe for seg særlig etter kuppforsøket i 2016, men det henger ikke nødvendigvis tett sammen med den politiske bruken av osmansk symbolikk eller de parallellene Erdogans tilhengere ser når de sammenligner ham med Sultan Abdülhamid II (1878-1909).

Da Erdogans parti AKP kom til makten i 2002 var ikke den osmanske symbolikken like fremtredende som på 1990-tallet. AKPs forgjenger på den konservative fløyen hadde blitt stengt av militæret fordi det brøt med Tyrkias sekulære prinsipper. Erdogan hadde sittet fengslet for å lese opp et dikt som kombinerte nasjonalistisk og islamistisk innhold. Partiet forsøkte å appellere til et bredere publikum, og hadde mange forskjellige velgere bak seg – islamister, forretningsfolk, liberale, kurdere og rettighetsorienterte sentrum-venstre-velgere. Det som knyttet disse sammen var i stor grad opposisjon mot militær innblanding i politikken, og et ønske om økonomisk vekst og politisk stabilitet. I denne konteksten måtte Erdogan trå varsomt.

Det sentrale for AKP var å utmanøvrere militæret fra politikken. Ett ledd i denne offensiven var å senke konfliktnivået med nabolandene, ettersom en spent situasjon fort kunne brukes som påskudd for å styrke militærets innflytelse. Samtidig ønsket AKP å bygge opp Tyrkia som regional stormakt, slik at de kunne forhandle med vestlige allierte på like fot. Arkitekten bak politikken som skulle oppnå begge disse målene var Erdogans daværende rådgiver, den senere utenriksministeren og statsministeren Ahmet Davutoglu. Hans kongstanke var det han kalte «strategisk dybde», som var nøkkelen til Tyrkias stormaktsambisjoner.

Strategisk dybde hadde to aspekter. For det første trengte man et omland som kunne støtte opp om Tyrkia, så nabolandene måtte bringes inn i Tyrkias innflytelsessfære. «Null problemer med naboer»-politikken ble utformet nettopp for å få til dette, samt å gjøre militæret irrelevant som politisk aktør. I praksis besto «null problemer med naboer»-politikken av en rekke diplomatiske fremstøt for å senke konfliktnivået med land som Armenia, Syria og Hellas, samt handelsavtaler og avtaler om visumfrie reiser med nabolandene.

Det andre aspektet ved strategisk dybde gikk ut på at Tyrkia trengte en «identitetsmessig dybde», forstått som en trygghet på hvem tyrkerne er. Tyrkias identitet og rolle i verden skulle forankres i en lang historisk tradisjon. Der andre nasjonalister har funnet dette i de tyrkiske steppenomadenes historie, fant Davutoglu og AKP tyrkernes lange tradisjon i osmansk historie. Ikke overraskende passer det geografiske og det identitetsmessige elementet godt sammen, ettersom de landene som Tyrkia forsøkte å fremme samarbeid med tidligere var del av Det osmanske riket. Den historiske dybden skulle virke stabiliserende på Tyrkias utenrikspolitiske retning, og den geografiske dybden regionalt skulle gi Tyrkia innflytelse i møte med stormakter og i internasjonale organisasjoner. Problemet var bare dét at Tyrkia var på ingen måte alene om å bygge sitt nasjonale prosjekt på en distansering fra den osmanske fortiden.

Et utilsiktet resultat av maktkampen AKP og militæret utkjempet det første tiåret på 2000-tallet, der de overbød hverandre i forsøk på å appellere til liberale tyrkere, var en kulturell oppblomstring i Tyrkia. Tyrkisk filmindustri og ikke minst TV-serier fikk en enorm suksess, også i Tyrkias naboland. Tyrkia og Det osmanske riket ble etter hvert et referansepunkt for mange mennesker i de områdene Davutoglu forsøkte å knytte tettere bånd til. Enkelte steder hentet forskjellige eliter frem en fortelling om harmoni og fredelig sameksistens under osmansk overhøyhet og brukte den til å knytte bånd til Tyrkia. Men, denne utenrikspolitikken, som kritikere har kalt «ny-osmanisme», skjedde ikke ved hjelp av militære erobringer – snarere tvert imot, den skjedde ved hjelp av økonomisk samarbeid, regionale toppmøter og internasjonale avtaler – tydelig inspirert av EUs Eastern Partnership.

Våren 2007 truet militæret Erdogans parti med kupp. Erdogan synet bløffen ved å skrive ut nyvalg, som AKP vant suverent. Samtidig ble mye av mangfoldet i AKPs parlamentsgruppe borte. Erdogans indre krets begynte å dominere partiet, som fremdeles hadde flere forskjellige politikere som appellerte til forskjellige velgergrupper. Nå startet en skjult offensiv for å fjerne militæret fra politikken. Til dette brukte Erdogan sine daværende allierte blant følgesvenner av den islamske predikanten Fethullah Gülen som hadde infiltrert politiet og påtalemyndigheten. Militæret hadde eksplisitt truet med kupp, og alle visste at deler av offiserskorpset mente dette var nødvendig. Snarere enn å gå etter de som faktisk hadde truet med kupp, diktet gülenistene opp anklager, forfalsket bevismateriale, og stilte en rekke profilerte offiserer og journalister for retten – anklaget for å ha planlagt å fremprovosere et kupp ved hjelp av voldelige midler.

Allerede sommeren var 2011 var militæret i stor grad utmanøvrert og delegitimert som politisk kraft. Ettersom Erdogans maktutøvelse ikke lenger ble begrenset av militæret, forsøkte han seg frem med hardere midler mot sivilsamfunnet. Da den hardhendte håndteringen av Gezi-demonstrasjonene sommeren 2013 ikke fikk noen umiddelbare, håndgripelige konsekvenser ble én etter én av hans gamle allierte ble skjøvet ut i kulden. Gamle velgergrupper ble fremmedgjort – nå når ikke militæret lenger var en trussel, sto han langt friere til å gjøre som han ville. Alle andre populære politikere, også i eget parti, ble etter hvert ansett som rivaler. Først fremmedgjorde han liberale, deretter gülenistene, før gamle følgesvenner i AKP ble utmanøvrert ved valget i 2015, mens han selv overtok presidentpalasset. Det var for øvrig et helt nybygget presidentpalass, etter sigende med 1100 rom og gulltoaletter, som tilfeldigvis sto ferdig akkurat da Erdogan ble valgt til president. Når Erdogan omtales som sultan, trekkes ofte dette palasset frem som et illustrerende eksempel.

Mange kurdiske velgere hadde støttet Erdogan fordi han var en religiøs mann, og fordi han sto i motsetning til militæret, som så altfor ofte var blitt brukt mot nettopp kurderne. Da fredssamtalene med PKK brøt sammen sommeren 2015 og den demokratiske kurdiske opposisjonen blokkerte for AKPs parlamentariske flertall, rettet Erdogan sikkerhetsstyrkene mot alle uttrykk for kurdisk aktivisme i et forsøk på å polarisere den tyrkiske velgermassen for å gjenvinne AKPs flertall i parlamentet. Dette lyktes godt, og AKP vant omvalget som fant sted under lite demokratiske omstendigheter i november 2015.

Mannen som formelt sett ledet AKP til denne seieren var daværende statsminister Ahmet Davutoglu. Hans økende personlige popularitet ble også hans politiske bane. Han var i ferd med å sikre tyrkerne en visumavtale med EU våren 2016 da Erdogan tydeligvis anså ham som en potensiell rival og tilsidesatte ham for den langt mer ukjente og ukarismatiske Binali Yildirim.

Siden kuppforsøket sommeren 2016 har Erdogan styrt Tyrkia ved dekret. Den taktiske utmanøvreringen av rivaler har antatt ny form, og samtlige tyrkiske statsinstitusjoner er nå i ferd med å renses for Erdogans politiske motstandere, og lojalister skal rekrutteres for å ta deres plass. Målet synes å være å omforme statsapparatet til å være et verktøy som utelukkende skal utføre Erdogans ønsker, og ikke på noen måte begrense hans maktutøvelse. Samtidig har unntakstilstanden fratatt alle hans motstandere sivile rettigheter, og åpnet for vilkårlig arrestasjon, blant annet av opposisjonspolitikere. Det er kanskje dette som menes når utenforstående og motstandere bruker merkelappen sultan. Det er likevel et stykke igjen før regimet kan karakteriseres som sultanisme.

Det er imidlertid ett punkt der både den faktiske osmanske tradisjonen og Erdogans maktutøvelse står i direkte kontrast til Webers idealtype. For Weber var sultanisme en styreform som trakk på tradisjonell legitimitet. Her mener jeg at Max Weber formulerte sultanisme basert på en litt for snever lesning av osmansk historie, med særlig blikk på den sultanen som dominerte i Webers samtid, Sultan Abdülhmaid II (1876-1909). De osmanske sultanene brukte karisma for å legitimere sitt styre i langt større grad enn det Weber tar utgangspunkt i. Her er altså Erdogan langt likere de faktiske sultanene enn han er den weberske idealtypen.

Det ligger ingen tradisjonell legitimitet i Erdogans politiske prosjekt, og han bygger snarere på sin sterke karisma for å knytte bånd til velgere. Det er få statsledere etter 1945 som kan piske opp en stadion med tilhengere slik Erdogan kan.

I likhet med Weber er også Erdogan selektiv i sin omgang med osmansk historie. Erdogans to viktigste referansepunkter blant osmanske sultaner er den nevnte Abdülhamid II og Sultan Selim I (1512-1520). Man kan tenke seg at det er Selims erobring av Syria og Egypt, og dermed også Det osmanske rikets tilknytning til de arabiske sunnimuslimene, som er attraktivt ved en parallell mellom Erdogan og Selim I. Erdogan er da også langt mer opptatt av Tyrkias relasjoner til arabiske stater enn de fleste andre tyrkiske politikere.

Det er imidlertid parallellen til Abdülhamid som oftest trekkes frem blant Erdogans tilhengere. Abdülhamids styre var en tid at Det osmanske riket var dominert og truet av europeiske stormakter som støttet minoriteter innad i riket. Følelsen av å være beleiret av stormakter utenfor og forrædere innad i Tyrkia er noe som appellerer sterkt til tyrkiske nasjonalister, enten de er religiøse eller sekulære. I likhet med Sultan Abdülhamid II (1876–1909) er nå Erdogan stadig mer paranoid og isolert i sitt enorme palass, og avhengig av en stadig mindre krets av lojale rådgivere.

Det finnes også slående paralleller til Sultan Mahmud II (1808-1839), en sultan få liker å sammenligne seg med. Mahmud II hadde lite respekt for etablerte institusjoner og inngikk den ene taktiske alliansen etter den andre i et forsøk på å slå ut alle andre maktsentra i osmansk politikk. Dermed gikk både Mahmud selv og Det osmanske riket fra den ene krisen til den andre, samtidig som han personlig ble mektigere og riket han styrte mer polarisert innad, isolert utad og ikke minst sikkerhetspolitisk sårbart fordi han bygget opp bitterhet blant alle de maktpersonene som ble tilsidesatt. Ikke ulikt Erdogan.