Annonse
Kunstner Lars Vilks må alltid ha med seg bevæpnede vakter når han er ute på reise, også under Ibsenfestivalen i Skien.

Er Lars Vilks med sine Muhammed-karikaturer en folkefiende i vår tid?

Spørsmålet stilles i boka «Skotten i Köpenhamn» av Niklas Orrenius. Her er et utdrag.

Annonse
Reportasjen

 

– Hele badet er en pesthule!

Doktor Tomas Stockmann slår alarm: Vannet på kurstedets badeanlegg er forgiftet. Badegjestenes helse er i fare. Doktor Stockmann krever at badet skal stenges til vannet er renset.

Henrik Ibsens stykke En folkefiende fra 1882 handler om en strid mellom en ubekvem sannhetssiger og et hyklende etablissement i en norsk småby.

I en moderne term er doktor Stockmann en whistleblower. Men byens makthavere vil ikke at den ubehagelige sannheten skal komme fram. Giftig vann er dårlig publisitet og dårlig for forretningene, resonnerer de. Politikere og forretningsfolk legger press på lokalavisen – som stanser sin planlagte publisering av Stockmanns giftavsløring.

Når doktor Stockmann prøver å organisere et offentlig møte om skandalen vil ingen eiendomsbesittere leie ut lokale. Til slutt blir det likevel en samling hjemme hos den uredde sjøkapteinen Horster. Møtet utvikler seg til en anklagelsesakt mot varsleren Stockmann, som anklages for å være en folkets fiende.

Stockmanns prinsippfasthet får store konsekvenser for mannens liv. Om natta knuses vinduene i hjemmet hans av en rasende mobb. Han mister jobben. Barna hans mobbes på skolen. Alle vender seg mot ham og familien.

Likevel blir han værende i byen og kjemper for sannheten.

– Det sterkeste mann i verden er han som står mest alene, slår doktor Stockmann fast.

Henrik Ibsen er en norsk nasjonalskatt. Stykkene hans spilles fortsatt på de store scenene i verden. Hvert år hedrer den norske staten, sammen med Teater Ibsen, minnet hans ved å arrangere Ibsen Awards i forfatterens idylliske fødeby Skien, et par timer sørvest for Oslo.

På en påkostet todagerskonferanse skal internasjonale gjester diskutere dagens samfunn med utgangspunkt i Ibsens stykke om varsleren Stockmann. Hvem er dagens folkefiender? Hva får man ikke si i offentligheten i dag? Hvor går grensen for ytringsfriheten?

Den drapstruede og kontroversielle kunstneren Lars Vilks er en selvskreven gjest på en slik konferanse, mener arrangørene.

– Vi ville invitere noen som faktisk er en folkefiende i dag, og da falt valget på Lars Vilks, sier Hilde Guri Bohlin, som er med og organiserer Ibsen Awards.

Kunstneren er glad for invitasjonen. Det er ytterst sjelden at han inviteres til store, seriøse kulturkonferanser. Det er vanligere at antimuslimske organisasjoner med dårlig rykte etterspør Lars Vilks. I flere uker har han slipt på foredraget sitt. Med hjelp av et slideshow tenker han å presentere noen moderne svenske varslere som han mener er altfor ubehagelige for dagens etablissement.

En solfylt og kald oktobermorgen lander han med livvaktene sine på Torp flyplass. De slipper å gå gjennom passkontroll og toll, en kortesje på fem biler henter Vilks direkte ute på flyplassens rullebane. Det er som et statsbesøk, men i stedet for en kongelighet eller minister spilles hovedrollen av en kunstner i skrukkete skjorte.

På flyplassen overføres beskyttelsesobjektet Vilks fra Sverige til Norge. De svenske politivaktene følger ham hele tida, selv i Norge, bevæpnet og med rett til å skyte – akkurat som de gjorde på Krudttønden i København. Med hovedansvaret for Lars Vilks liv ligger nå i den norske statens hender.

Et gjennomført terrorangrep med dødsoffer, som det i København, ville være en tragedie med skrekk og menneskelig lidelse som følge. Det ville sågar innebære et stort prestisjenederlag for landets sikkerhetstjeneste. Så det norske politiet tar ingen sjanser. Det må ikke hende Vilks noe når han befinner seg på norsk jord. Lars Vilks kjøres til et bosted nær konferansen i Skien, like hemmelig som det tilfeldige svenske hjemmet hans.

Skien ligger bedøvende vakkert til ved Skienselva og Telemarkskanalen. Dette er en av de eldste byene i Norge, grunnlagt for over tusen år siden. Tømmer og jern har bygd byens velstand i hundrevis av år. I 1539 ble Norges første jernverk grunnlagt i Skien.

cc5
Dansk politi undersøker den sønderskutte inngangen etter terrorangrepet mot kulturhuset Krudttønden,     der Lars Vilks deltok på et møte, i februar 2015. Drago Prvulovic/TT/NTB scanpix

I dag minner en skulptur av en gigantisk tømmerflåte om tida da sagbruk, papirfabrikker og tømmerfløting var sentrale næringer i Skien. Slik er det ikke lenger. Gamle industribygninger har blitt døpt om, til ting som «Kunnskapsverkstedet» og blitt kontor for IT-bedrifter, bemanningsselskaper, advokatbyråer og forvaltningsselskaper. Den gamle spritfabrikken har blitt kunsthall. Og den store papirfabrikken på Klosterøya, helt inntil elva, har blitt bygd om til et toppmoderne teater. Hit flyttet Teater Ibsen for noen år siden.

Nå er det politi overalt her. Inngangene til teatret er sperret av flere timer før konferansen. Bombehunder søker gjennom lokalene. Det opprettes sikkerhetskontroller: Alle besøkende til Teater Ibsen skal gå gjennom metalldetektorer og bli kroppsvisitert av politiet. Til sammen jobber et femtitalls politifolk med å beskytte årets Ibsenkonferanse.

– Jeg må innrømme: Det er en jævlig mektig entré du gjør. Alle disse politifolkene, sikkerhetskontroller og metalldetektorer som vi alle må gå gjennom – bare for din skyld, sier en av de andre talerne på Ibsenkonferansen til Lars Vilks.

Foruten den spektakulære Vilks har Teater Ibsen dette året lykkes i å få en av teaterverdens virkelige superstjerner til Skien: Thomas Ostermeier, en tysk teaterdirektør og regissør. Han er noe av en teatrenes bad boy, som i yngre dager syntes at regissører over førti år skulle slutte å arbeide, ettersom de ikke lenger hadde noe å si. I dag nærmer han seg selv femti og turnerer verden rundt med sin hyllede oppsetning av En folkefiende.

Når Thomas Ostermeier nå havner på scenen sammen med Lars Vilks vil han gjøre en sak veldig klar for den svenske kunstneren: Du er ingen doktor Stockmann.

– Stockmann sier en sannhet: Vannet er forgiftet. Du snakker om synspunkter: Dette synspunktet skal ikke høres. Det er ikke det samme.

Lars Vilks kontrer:

– Det offisielle synspunktet anses å være sannheten. Og det offisielle synspunktet i samfunnet er i dag: Rasisme er det store problemet. Og om du utfordrer dette synspunktet, da er du en folkefiende. Du må følge det rådende synspunktet – hvis ikke havner du på den mørke siden. Fallet ditt kommer til å bli dypt og du kommer til å få problemer med å reise deg igjen.

Ostermeier:

– Ok. Men jeg må si det igjen: Det er en enorm forskjell på å ha det synspunktet og å slå alarm om forgiftet vann. For når det gjelder forgiftet vann finnes det ikke forskjellige synspunkter eller ulike perspektiver. Enten er du død når du har drukket det, eller du er ikke det.

Hvem er da folkefiende i Thomas Ostermeiers øyne? Han selv, synes regissøren å mene, ettersom hans oppsetninger angriper kapitalismen. Dermed er han et ubekvemt sannhetsvitne.

– Slik jeg leser Ibsens stykke og slik jeg tolker det ut ifra forholdene i dag, så … Jeg har en dyp tro på at vi har ting i nåtiden – som ideen om økonomisk vekst – som kommer til å ta livet av oss. Slik er det. Helt sikkert.

Møteleder Kai Johnsen ser skeptisk på Thomas Ostermeier. Johnsen er en av arrangørene av konferansen, og har vært drivende i beslutningen om å invitere Lars Vilks.

– Er det like sikkert som giftig vann?

Ja, svarer Thomas Ostermeier.

– Det er akkurat som giftig vann. Kapitalismen kommer til å ta livet av menneskeheten på denne kloden.

Lars Vilks sier at Ibsens stykke er et bra kunstverk, fordi det innbyr til forskjellige tolkninger. Ostermeiers tolkning er en av flere mulige, sier han. Ostermeier synes irritert over kunstnerens innblanding. Han vender seg direkte til Lars Vilks.

– Kan du fortelle litt mer om nøyaktig når du ble en folkefiende? Hva var det du sa som fikk alle til å vende seg mot deg?

– Eh … Jeg tegnet et par tegninger.

Forsiktig latter fra noen i publikum. Lars Vilks ler litt og fortsetter.

– Etterpå kunne jeg slappe av. Omverdenen tok seg av resten. Folk tilla kunstneren, altså meg, intensjoner. Og de diskuterte heftig mot disse synspunktene, som de tilskrev meg. Og jeg ble anklaget for å være skyldig i rasisme.

Ostermeier rister på hodet.

– Beklager, men de som sier dette er ikke det jeg vil kalle mainstream. Jeg ser derimot mange som overbevist forsvarer disse kunstverkene, disse tegningene.

Lars Vilks nikker.

– Ja. Og det er derfor jeg sier at jeg ikke er et soleklart tilfelle. Men om du ser inn i min verden, kunstverdenen … Det er en lukket verden. Og ideologien er mye strengere og snevrere enn utenfor. Før var jeg en mye brukt foreleser, ettersom jeg er en slags ekspert på moderne kunst og kunsthistorie. Men plutselig sluttet alt dette. Jeg hadde blitt fienden. Jeg ble skjøvet ut i mørket. Det er veldig vanskelig å få til utstillinger. Vanligvis er det sånn at om jeg stiller ut et sted vil andre kunstnere vegre seg for å stille ut der, eller protestere. Enten fordi de synes at jeg er politisk suspekt, eller fordi folk blir redde for terrortrusselen. Slik er det også utenfor kunstverdenen – men der har jeg i det minste noen forsvarere, folk som står opp for ytringsfriheten.

Thomas Ostermeier fortsetter med sine innvendinger. Kritiserer virkelig Lars Vilks makten?

– I Ibsens En folkefiende imøtegås hovedpersonen av makthaverne. De kjenner seg truet på grunn av hans sannheter …

Vilks avbryter:

– Akkurat slik er det for meg også. De ville aldri ha innrømmet det, men … Om du kritiserer den herskende ideologien da forstyrrer du. Spesielt når du kommer med rimelige innvendinger. Det er problemet med meg – jeg virker delvis rimelig, ettersom man ikke kan plassere meg ideologisk eller koble meg til et politisk parti. Jeg står for meg selv som kunstner og peker på en diskusjon som nesten er forbudt i Sverige. Dermed kritiserer jeg på sett og vis den offisielle politikken.

Jeg kaster et blikk bort på Vilks svenske livvakt. Han står ved døren til teatersalen, på utkikk, klar til å forsvare beskyttelsesobjektet sitt mot angrep. Helt inntil scenen står to norske politifolk som også er der for å beskytte Vilks med sine liv. For sikkert hundrede gang tenker jeg på det enorme sikkerhetsapparatet og de mange millionene av fellesskapets midler som brukes på å sørge for at Lars Vilks skal kunne si det han vil.

Deretter ser jeg på Thomas Ostermeier på scenen, i ferd med å enda en gang selvsikkert angripe kapitalismen. En konge i teatersammenheng, dekorert og prisbelønt i Frankrike, i Tyskland, i Italia, i Serbia. Mottaker av Gulløven i Venezia i 2011. Æresgjest her på Ibsen Awards.

Det er noe komisk over hele denne scenen, over disse to mennene som har alles oppmerksomhet, og så manges beundring. Den ene backes av sikkerhetstjenesten i to land, og statlige automatvåpen, den andre mottar applaus og hyllester uansett hvor han reiser i verden. Her sitter de som to bråkete smågutter: Nei, det er ikke du som kommer med en ubehagelig sannhet, det er jeg! Det er jeg som er folkefiende!

Moderator Kai Johnsen synes å kjenne et behov for å forsvare Lars Vilks mot Ostermeiers angrep. Vilks er svært kontroversiell og ubehagelig, forsikrer Kai Johnsen, selv her på Ibsenkonferansen.

– Da jeg åt frokost i morges hørte jeg folk bak meg i matsalen klage på Lars Vilks. «Han burde ikke ha blitt invitert, se på dette spetakkelet, med politifolk overalt!»

Thomas Ostermeier avfeier det.

– Ja, men de som sier dette er ikke mennesker ved makten. Det er ikke makthavere.

Regissøren vender seg på nytt til Lars Vilks.

– Jeg vet ikke hvordan din erfaring er. Du lever jo i dette, du er på sett og vis ekskludert, utenfor. Men etter angrepene i Paris var det en enorm solidaritet med Charlie Hebdo og ytringsfriheten, og alle var enige om at vi måtte forsvare den.

Nja, mener Lars Vilks. Ja visst var det store demonstrasjoner for ytringsfriheten først. Men for de fleste som solidariserte seg med Charlie Hebdo var det bare et spill.

– Det ble skylt bort på noen uker. Neste dag sier de: Ja, visst må vi beskytte ytringsfriheten, men Charlie Hebdo-folket ba faktisk om det. Det var unødvendig å gjøre som de gjorde. Og plutselig hørte man den der murringen mer og mer. Og når det gjelder København var det neste ingen solidaritet i det hele tatt.

Lars Vilks begynner å snakke om angrepet på Krudttønden.

– Man må huske at jeg gjorde ingenting der. Det var et seminar om feminisme, blasfemi og kunst. Jeg skulle snakke om en cubansk kunstner. Grunnen til at seminaret ble angrepet var at min navn sto der. Etterpå fikk jeg nok en gang høre om tegningene mine, som jeg tegnet for åtte år siden – at det var unødvendig å tegne dem.

1d9 (2)
Når den tyske teaterregissøren Thomas Ostermeier havner på scenen med Vilks vil han gjøre en sak veldig klar for den svenske kunstneren: Du er ingen doktor Stockmann. Damien Meyer/Afp/NTB scanpix

Også Thomas Ostermeier vil snakke om Lars Vilks tegninger. Hvorfor tegnet han dem egentlig? Men først vil regissøren slå fast at han selvsagt står opp for opplysningens verdier, at han er tilhenger av ytringsfrihet og kunstens frihet. Det er fundamentale verdier som alle må stå opp for. Men en viktig dimensjon i kunsten er også maktkritikk, mener Ostermeier.

– Å tegne tegninger om en religiøs minoritet som de siste tjue årene har blitt angrepet globalt og fornedret av vesten, en minoritet vi som vestlige samfunn har fornedret gjennom krig – det er ikke å løfte spørsmålet om politisk makt. I våre samfunn er ikke muslimene de mektige. De er minoriteter. De er flyktninger fra en del av verden som har lidd under fornedring og utenforskap. Og nå angripes følelsene deres av dine tegninger. Men igjen: De er ikke makthavere! Jeg er alltid positiv til kunst og satire, også voldsomme uttrykk, om det retter seg mot mennesker ved makten. Som oss selv. For vi har makt. Vi er ikke i en maktesløs situasjon.

Thomas Ostermeiers hardere angrep på Lars Vilks får stemningen i salen til å stige. Publikum, kanskje hundre og tretti personer, består i hovedsak av personer fra teaterverdenen. Skuespillerstudenter, regissører, kulturjournalister. De kjenner igjen et drama når de ser det. Alle ser på den svenske kunstneren. Hva skal han si nå?

– Denne ideen om en maktesløs situasjon – det er minoritetenes beste våpen. De kan spille på det med framgang. Muslimer bruker sin påstått maktesløse situasjon. Så de kan høres.

En irritert murring fra publikum. «Idiot», hveser noen bak meg. En ung teaterstudent i salen slipper ut av seg et «Oh my God». Nå har Vilks deler av publikum mot seg. Men han er vant til motvind. Ubekymret går han til motangrep på Ostermeier.

– Det har nå gått så langt at det du vil se har blitt sant: Muhammed-karikaturer vises ikke lenger. Du kan ikke publisere dem, du kan ikke stille dem ut. Mediene har stoppet det. Ytringsfriheten er et unntak her. Folk sier som deg: Vi skal ikke fornedre mennesker, de er så svake, de tåler ikke dette.

Men muslimer, insisterer Lars Vilks, er ingen svak gruppe.

– De som lever her er ikke isolert fra resten av den muslimske verden, der det finnes penger, makt og politiske ambisjoner.

Så lenge religionen er en privatsak «så har vi ingenting å frykte», fortsetter Vilks.

– Da kan de få ha sin religion. Men når man tar steget ut og sier: Dette er ikke bare en religion, det er et komplett politisk system og vi krever dette, vår religion krever unntak fra ytringsfriheten. Når man sier det spiller det ingen rolle om man samtidig hevder å være svak. Da må man tåle kritikk, akkurat som andre politiske ideer.

Møtelederen Kai Johnsen vil avrunde. Han prøver å føre samtalen tilbake til Ibsen og stykket En folkefiende. På klassisk ordstyrervis prøver han å si noe oppsummerende og inkluderende om at både Vilks og Ostermeier har sine poenger. At stykket og begrepet «folkefiende» kan tolkes på ulikt vis.

Men Thomas Ostermeier vil ikke forsones i en slapp alle-har-poenger-konsensus. Han kjører på: Kapitalismen er en gift og min tolkning er den rette.

– Det Stockmann i stykket prøver å gjøre er jo å hjelpe mennesker til ikke å bli forgiftet!

Lars Vilks har et visst talent for komisk timing. Nå henter han det fram:

– Ja, det er ikke det jeg gjør.

Publikum ler høyt. Vilks har vunnet dem over på sin side igjen.

Etter debatten sluses han inn til et rom som er sikret av politiet, i de indre delene av Ibsenteatret. Der venter den norske journalisten Anne Lill Wenneck Aas, fra Telemarksavisa. Lars Vilks åpner en Solo, tar et par slurker, og svarer på spørsmål med godt humør.

– Du burde være redd. De burde være redd nå.

– Ja, sier Anne Lill Wenneck Aas og ler, jeg burde vel det ja.

– Ja, det er mange som er det. Bare jeg viser meg blir man redd.

Han sier til Telemarkavisas journalist at aviser i Norge, Danmark og Sverige i prinsippet har sluttet å publisere bilder av profeten Muhammed.

– Du kan jo ikke ha en tegning av Muhammed i din avis.

Journalisten Anne Lill Wenneck Aas rynker pannen, undres.

– Naaeei … Eller …

– Nei, men du har jo ikke det jo. Det er et spesialtilfelle i ytringsfriheten. No prophets! Der er det stopp.

Jeg får lyst til å bryte inn i samtalen for å nyansere, men holder meg i skinnet. Jeg vil ikke forstyrre intervjuet, men tenker at Lars Vilks tar både feil og rett. For bare noen måneder siden, etter angrepet på Charlie Hebdo, var både danske, norske og svenske aviser fulle av karikaturtegninger av islams profet. Min egen avis, Dagens Nyheter, har flere ganger publisert nettopp Lars Vilks rondellhund, når det har vært nyhetsmessig motivert.

Samtidig har Vilks et poeng. Da trusselen fra terrororganisasjoner i 2007 ble en verdensnyhet fantes det selvsagt en stor allmenninteresse i å vite hvordan den tegningen som hadde utløst hatet, egentlig så ut. Likevel avsto de fleste svenske avisene fra å publisere den. Ikke engang Helsingborgs Dagblad ville gjøre det.

«Åpenbart anser mange muslimer det som en grov krenkelse å avbilde Muhammed som hund. Hvorfor skal vi da krenke dem ytterligere gjennom å publisere bildene?» skrev sjefredaktør Lars Johansson.

Han la til: «Vilks rondellhund kjennes bare meningsløs».

I Danmark, der trusselen fra ekstreme muslimer førte til at store avishus nå er som ugjennomtrengelige fort, finnes det nå en slags overenskomst blant de store avisene om ikke å publisere Muhammedkarikaturer. Det er ikke verdt faren man utsetter medarbeiderne for, mener mange utgivere.

I intervjuet med Telemarksavisa fortsetter Lars Vilks med å framstille seg som en folkefiende.

– Hvordan har du blitt utstøtt fra kunstverden, spør Anne Lill Wenneck Aas.

– Du vil jo ha meg til noe, altså. Jeg er jo kunstteoretiker og har tidligere hatt mye forelesninger på kunstskoler og så videre.

Men invitasjonene har sluttet å komme, opplyser Vilks.

– Folkefienden kommer ikke lenger inn der.

Annonse