Annonse
I flere hundre år var Bjørvika en av landets viktigste eksporthavner for trelast, og det har derfor alltid vært forventninger til at man kunne gjøre båtfunn og lignende i området. Men ikke i den skalaen arkeologer har gjort de siste årene. FOTO: Arne Ove Bergo

En ny, gammel by

Da Norsk Maritimt Museum begynte å grave under Barcode trodde man at Bjørvika hovedsakelig besto av sump. Nå gjør arkeologene funn av så episke proporsjoner i området at utgravningen har utviklet seg til å bli et av de største arkeologiske prosjektene i Norge noensinne.

Annonse
Reportasjen

Bla i bildeserien over!

Det er midt i juli, et faktum værgudene ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om. Hovedstaden byr på 15 grader og pøsregn, men på tomt B3 i Bjørvika vasser en liten gjeng tilsynelatende uaffektert rundt i søla. Rundt dem går gravemaskiner for fullt. Og langt der nede i leirelagene finner både mennesker og maskin stadig flere skatter som forteller nye historier om gamle Oslo.

– Utgravingen av Barcode-tomtene er en utgraving som bare fortsetter å gi, sier Hilde Vangstad.

Vangstad er arkeolog ved Norsk Maritimt Museum. Hun er også prosjektleder for den arkeologiske utgravingen som pågår i Bjørvika. Mens utbyggerne i Oslo S Utvikling forsøker å klargjøre for nye kontorer og hjem på overflaten, finner arkeologene stadig nye levninger fra eldgamle Oslo i leirlagene under jorda.

– Vi gjør funn av maritime minner over hele området. Men akkurat her, på B3- og B7-tomta hvor vi jobber nå, så er det ekstra spennende, sier Vangstad fornøyd og speider ut i regnet.

Historisk har Bjørvika vært en viktig havn i over tusen år – for både middelalderbyen Oslo, Christian IVs Christiania og for den moderne hovedstaden Oslo. I flere hundre år var Bjørvika en av landets viktigste eksporthavner for trelast, og det har derfor alltid vært forventninger til at man kunne gjøre båtfunn og lignende i området. Men ikke i den skalaen arkeologer har gjort de siste årene.

LES OGSÅ: Jobber for ferdig bibliotek i 2018

Unike bevaringsforhold

Siden utgravningene startet opp i Bjørvika i 2005, har Norsk Maritimt Museum blant annet funnet et 30-talls båter og flere tusen enkeltgjenstander i form av glass, keramikk, sko og krittpiper datert til siste halvdel av 1500-tallet, og første fjerdedel av 1600-tallet. Utgravningen har utviklet seg til å bli blant de største arkeologiske prosjektene i Norge, og samlingen av båter blant de største som noensinne har vært gravd ut i Europa.

– Det vi har funnet er hovedsakelig klinkbygde trebåter fra noenlunde samme periode, små til mellomstore i størrelsen. Det fantastiske er ikke bare mengden, men også det at båtene er veldig forskjellige. Derfor har dette funnet gitt oss mer kunnskap om båtbygging i Norge, på Østlandet i hvert fall, enn hva vi samlet sett har hatt fra før.

– Det er jo helt enormt, sier Vangstad.

De unike bevaringsforholdene for organisk materiale i sjøbunnsleira i området gjør også at gjenstandsmaterialet fra undersøkelsene ofte er svært rikholdig. Men arkeologene har ikke bare kommet over den best bevarte samlingen av 1500- og tidlig 1600-tallsbåter funnet i Norge noensinne: For tida gjør Norsk Maritim Museum enestående funn på tomt B3 og B7 som har gitt helt ny kunnskap om havnehistorien i Oslo, og som har utvidet Middelalderbyen til tidligere uante proporsjoner.

På B3 høljer regnet stadig ned. Vangstad står sammen med feltleder Khalil Olsen Holmen og leter fram gjenstander i en balje full med vann. Spader, påler og en svær dregg er noe av det som for øyeblikket ligger til avsalting i ferskvannet. Inne i en container finner Olsen Holmen også fram en kanonkule(!), samt en imponerende samling av 400–500 år gamle skosåler og keramikk.

– Det er åpenbart at Bjørvika har vært navet i Oslo, både når det gjelder økonomi og kulturelle impulser. Fra sjøveien kom varer og folk, og dermed også forandring, inn hit først, sier Olsen Holmen.

Han sier arkeologene stort sett finner varer fra Holland og Tyskland i leirebunnen.

– Det er gjerne litt ødelagte ting, knuste krukker og sånn, ting som trolig har blitt kastet over bord, sier han.

LES OGSÅ: Oslos byrom gjennom 200 år

Krukker og båter

Det historiske havneområdet vi befinner oss på var et kjent sentrum for livlig handel i middelalderen. Men at arkeologene nå finner bevis for at aktiviteten i området har vedvart etter reformasjonen overrasker stort.

Og med det i mente er premiegjenstanden, om man i det hele tatt kan kalle det en gjenstand, noe langt større enn de mange krukkene og båtene arkeologene så langt har funnet. Rosinen i pølsa er et enormt renessansehavne- og kaianlegg, som bare blir mer og mer sensasjonelt i sin utbredelse for hver spade med leire som fjernes.

– Vi har kommet over en stor utbygging som rett og slett kom som et sjokk på alle. Vi har ikke kjent til denne utbyggingen på forhånd fra historiske kilder og har egentlig aldri hatt noen mulighet til å vite om det som ligger under her før vi startet å grave, sier Vangstad.

Havnerester dukket først fram under utgravingene under Barcode og i Operakvarteret. Barcode-prosjektet avdekket et glemt, stort havneutviklingsprosjekt i tida rett etter reformasjonen i 1537 og fram til da Oslo brant og ble tvangsflyttet i 1624. Det viser seg at det ble investert betydelig i en havneutbygging fundamentert på tømmerbolverk nord for den daværende byhavna, og i sommer har arkeologene gjort funn som kan tyde på at samme bryggeanlegg potensielt strekker seg helt bort til Middelalderbyen. Det vil i så fall være banebrytende for Oslos historieskriving. Arkeologene fortsetter å finne deler av anlegget på tomt B3 og B7, noe som betyr at det er langt større i alle retninger enn hva man først antok. Delene har omtrent samme datering og samme konstruksjonsform som de første restene man fant under Barcode.

– De forskjellige delene er dermed trolig bygd med samme formål, forteller Vangstad.

– Anleggets utstrekning og datering er overraskende. Vi har ikke trodd at det var så stor aktivitet i havneområdet her etter middelalderen. Umiddelbart tenkte vi egentlig at de første bryggene vi fant bare var private initiativ. Men om det viser seg at det er en utvidelse av anlegget som allerede var i bruk under middelalderen, så vil jeg heller tro det er snakk om en sammenhengende offentlig havn, sier Vangstad.

Da middelalder-Oslo sto for hell

En viktig årsak til at man ikke har funnet rester av bryggene før nå, er at Oslo ble rammet av en stor bybrann i 1624. Bybrannen som brøt ut 17. august 1624 var den siste, største og mest kjente av en rekke bybranner som herjet middelalderbyen Oslo. Restene man finner av bryggene nå sto på den tida under vann, og ble dermed ikke ødelagt av brannen. Siden har de blitt glemt i historiske kilder etter at Bjørvika ble fylt med jord på 1800-tallet.

– Med tanke på hvor stort arbeid vi nå ser at det ble lagt ned her, så må det ha vært fullstendig fortærende å se alt brenne. Vi må jo regne med at brannen tok med seg all last som lå her, samt selve bryggene og mindre bygg, sier Vangstad

På 1500-tallet var Bjørvika sentrum for en gryende trelasthandel, men at det likevel skjedde en stor ekspansjon her rett før Oslo brant overrasker forskningsmiljøet. Perioden regnes stort sett som nedgangstid for byen, som et tidspunkt der middelalder-Oslo sto for hell. Det gjør at arkeologene antar at det forgikk en form for gullrush-industri her som trolig har vært tett knyttet til både havneanlegget og de mange båtene som er funnet området. Foreløpig kan man bare gjette på hva denne var.

– Det er mange sånne Klondike-hendelser i historien der det lønner seg å stille med båt. Dersom det oppstår et plutselig fraktebehov kan du få masse jobb om du har båt. Båtene vi har funnet er i tillegg stort sett veldig røffe farkoster. Det er lite dekor og detaljer på dem, så det ser ut som om de er slått sammen veldig fort. Noen har trolig ønsket å tjene kjappe penger på et eller annet vis, sier Vangstad.

Arkeologene regner med at noen av båtene har vært lastefartøyer, at de har fraktet trelast ut fra havna til større frakteskip på grunn av dårlige havneforhold i Bjørvika. Flere av båtene kan også ha vært brukt i forbindelse med byggearbeid på Akershus festning. Festningen opplevde enormt med slitasje gjennom 1500-tallet, blant annet fra et gigantisk lynnedslag og flere beleiringsforsøk. Da Christian IV ble konge i 1588 satte han derfor i gang et voldsom bygge- og renovasjonsarbeid på Akershus og bygde i all hovedsak om middelalderborgen til det renessanseslottet som vi kjenner festningen som i dag.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Svaret på gåten i København

– Å frakte kalk og tegl bort til Akershus kan absolutt ha vært et mulig Klondike, sier Vangstad.

Forhåpentligvis kan svaret på gåten ligge i arkiver i København. Fram til nå har ikke det norske fagmiljøet kjent til utbyggingen i historiske kilder i Norge, men med ny kunnskap om renessanseanleggets massive størrelse er forskerne ganske sikre på at det må finnes noe dokumentasjon hos våre naboer i sør. Der håper arkeologene at de vil finne svar på om de store bolverksanleggene under Barcode B11-12, som stammer fra siste halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, faktisk henger sammen med de eldre middelalderanleggene. Eller om de heller ble anlagt som separate anlegg, kanskje også med forskjellig funksjon, eiere og brukere. Finner de svar på det, vil det bidra til en langt bredere kunnskap om Oslo bys økonomiske og romlige utvikling enn hva man har hatt før.

– Vi har egentlig ikke hatt noen mulighet til å kjenne til hva som ligger under her før vi startet å grave. Men det må finnes noe dokumentasjon på dette i det danske riksarkivet, for anlegget er så enormt. Noen må ha skrevet om dette, sier Vangstad.

– Vi kunne tenkt «pokker heller»

Etter brannen ble bolverket stående brakk. De delene av bryggeanlegget som graves fram nå er deler av bryggen som har stått under vann, og som derfor overlevde brannen. Selv om mange av borgerne ville bygge opp igjen byen på østsiden etter brannen, ville Christan IV heller bygge opp byen på vestsiden av Akershus, rett under den nyrestaurerte festningen sin. Den delen av byen fikk da navnet Christiania, mens bebyggelsen som dukket opp igjen der byen hadde ligget før beholdt navnet Oslo.

Dimensjonene på funnene som gjøres i Bjørvika er enorme, både når det er snakk om brygger og båter. Sommeren 2013 støtte en gravemaskin på tomt B7 på rester av et av de største skipene Norsk Maritimt Museum har arbeidet med i Oslo noensinne. Bare kjølen er 11 meter lang. Gravingen ble følgelig umiddelbart stanset av Riksantikvaren. Og med det støtte Oslo S Utvikling (OSU) på nok en stans i sin egen utbygging. Båten, som er fra middelalderens siste del, skal graves ut av Kulturhistorisk Museum nå til uka.

OSU er eid av Linstow AS, Entra Eiendom AS, og ROM Eiendom AS, med 1/3 hver, og er ansvarlig utvikler og byggherre på tomtene som her er omtalt. Selskapet skal utvikle ca. 350.000 kvadratmeter av de totalt 900.000 som skal bygges ut i Bjørvika og har dermed ansvaret for en tredel av Norges største utbyggingsprosjekt i nyere tid. OSU er pålagt å bekoste alle arkeologiske funn på sine tomter. Funnene skal graves opp, registreres og dokumenteres. Verneverdige gjenstander skal restaureres og fraktes til museum.

– Det er klart vi kunne tenkt «pokker heller» hver gang gravemaskinene støter på noe nytt, sier Vibeke Ahlsand, direktør for Marked og Merkevare i OSU. Ahlsand har begeistret vært med på den regntunge omvisningen på utgravningsanlegget.

– Men vi velger å se positivt på det samfunnsansvaret vi har fått. OSU er veldig stolt over å kunne være med på å synliggjøre en så viktig del av historien til Oslo, over å få være med på å fremme helt ny kompetanse og kunnskap om byen vår. På denne måten gir vi jo Oslo tilbake noen av røttene byen står på. Vi bygger bokstavelig talt på historisk grunn, sier Ahlsand.

– Men dette har vært og vil fortsatt være en betydelig kostnad for oss. Vi snakker om utgifter i 100-millionersklassen, sier hun.

Selv håper OSU også å kunne gjenbruke materialer som graves opp og som ikke er verneverdige. Blant annet har de sammen med Sparebankstiftelsen DNB NOR på eget initiativ restaurert en av de klinkbygde båtene, «Barcode 6», på funnstedet under DNBs hovedkvarter.

Under utgravingene i vår ble det også avdekket en svær brusteinsgate fra 1800-tallet, Bispegata, på B3-tomten. Den brusteinen håper OSU å kunne benytte. Og dersom tømmerstokkene fra de gamle bryggene fra 1550-tallet ikke råtner som konsekvens av å komme i kontakt med luft, håper de til og med å kunne utnytte det treverket og.

– Vi har godt samarbeid med våre arkitekter, entreprenører og Norsk Maritimt Museum om hvordan vi forhåpentligvis kan bevare deler av disse tømmerstokkene for å gjenbruke noe i den forestående utbyggingen av Bjørvika, sier Ahlsand.

– Det er jo helt utrolig kontrastfylt, denne utgravningen. Bjørvika og Barcode er hva mange ser på som det helt nye, urbane Oslo. Også bygger vi bokstavelig talt på toppen av eldgamle Oslo. Det må være helt unikt sammenlignet med andre byer i Europa, sier Ahlsand.

LES OGSÅ: Ledelsen i Bjørvika får strykkarakter

Enormt område berørt

Hun får bekreftende nikk fra arkeolog Olsen Holmen.

– Det er et enormt område som blir berørt av utgravningen av denne historiske havnen. Det er ikke mange andre byer som kan skilte med så stor, sammenhengende utbygging og påfølgende utgraving. Sånn sett er vi som fagmiljø veldig heldige, sier han.

Omfanget av Bjørvika-prosjektene, fra 2003 og fram til i dag, har så langt bidratt til at Norsk Maritimt Museum har utviklet seg til å bli det største marin/maritim-arkeologiske fagmiljøet i Norden. Museets dokumentasjonslaboratorium har i 2015 fire fast ansatte og tre prosjektansatte arkeologer som arbeider fulltid med dokumentasjon av båter.

– Dette har egentlig endret den arkeologiske avdelingen ved museet fullstendig. Vi har økt staben betydelig og gjort oss enormt mange nye erfaringer som har gitt oss helt ny kunnskap og kompetanse, sier Vangstad.

Og undersøkelsene av det sjøavsatte kulturlaget som nå gjøres på tomtene B3 og B7 vil åpenbart bare fortsette å utvide museets kunnskap om utvikling av havneområder i Oslo i lang tid framover.

– Disse funnene er noe vi kommer til å lære fra og ha glede av i mange, mange år. Det er utrolig spennende å få være med på og å følge dette så tett. Du ser bare mer og mer åpenbare seg etter hvert som gravemaskinene kommer seg fram, sier Olsen Holmen.

– Ja, egentlig har vi bare så vidt kommet i gang, sier Vangstad fornøyd.

Før hun vasser ut i leira igjen.

 

Annonse