Annonse
Forsvarsadvokat og fengselsobservatør i Forsvarerforeningen, Riccardo Polidoro, på balkongen utenfor sitt kontor i fasjonable Santa Lucia i Napoli.

Der fangene drømmer om Norge

Det gjorde inntrykk i Italia at den norske stat ble dømt for umenneskelig behandling av massemorderen Breivik, som lever i luksus i forhold til de 700 som sitter i strengt isolat i Italia. Vanlige fanger sliter med overbefolkning og ressursmangel. Vi har besøkt Italias mest beryktede fengsel.

Annonse
Reportasjen

 

NAPOLI (Dagsavisen): Dystre vakttårn og endeløse fengselsmurer dominerer den fattige bydelen Poggioreale sentralt i Napoli. Da Antonio Fullone inntok det elegante direktørkontoret i fengselets 2. etasje, tok han ledelsen i en hundre år gammel institusjon. Vestibylens tunge statuer og direktørens massive, utskårede skrivebord symboliserer makten i et land hvor staten ofte oppleves som fraværende blant dem som trenger den mest.

Gjennom gittervinduer i korridoren ser vi ned i luftegårdene mellom celleblokkene. Det spilles ball der ute. Noen få sitter i trappa og følger med. En unggutt med brasiliansk utseende trikser virtuost med ballen og avslutter med en serie pushups med ballen på nakken. To menn fordypet i samtale vandrer fram og tilbake, intenst gestikulerende.

Vi går videre i korridoren og kikker ned i besøksrommene, stappfulle saler med bord tett i tett, hver familie rundt sitt bord. Bak de lydtette vinduene må det være en infernalsk støy.

En gruppe innsatte stimer i gåsegang gjennom korridoren, tett fulgt av fengselspoliti. Buongiorno, buongiorno. God dag, god dag. Veloppdragne gutter som hilser høflig på vår lille delegasjon. Uniformerte vakter låser dem gjennom sluse på sluse tilbake til paviljongen. Den ukentlige timen med familien er over. Alle bærer på en fargerik bærepose med glidelås, full av mat og neste ukes klesskift. Nå er det tilbake på cella, stable pasta i hylla, appelsiner i nett. Tilbake til det som er livet deres: Spille kort, lage mat, vaske opp. Vente.

Besøket vårt er regissert. Fengselsdirektøren tar oss bare med til de beste avdelingene, vi får ikke stille spørsmål til innsatte, og direktøren har på forhånd plukket ut hvem som kan fotograferes.

Nå midt i luftetiden er det stille i paviljongene. Celledørene står åpne, både gitterdøra innerst og den massive ståldøra ytterst. Bare slusen mot hovedkorridoren er låst. På en celle treffer vi en ensom mann som løfter selvlagede vekter av vannflasker. Han har Bibelen liggende, og en bok med tittelen Kvinnene er annerledes. «God bok,» sier han.

Badene på cellene er en smal tarm med do og dusj i en ende og vask, kjeler og matlager i den andre. Det står en espressokanne på et bad, en innsatt styrter til, skrur kanna fra hverandre, skyller den i vasken, vil by oss på en kopp kaffe, smiler og blotter en tanngard med gapende hull etter fortennene.

På en annen celle bor ni menn i tre-etasjes køyesenger. På skapdøra henger noen uskyldige pinupbilder og en håndskrevet ukemeny. Tre menn sitter rundt et bord. Vi forteller dem at vi ikke får lov til å stille dem spørsmål.

– Spør meg, sier rehabiliteringssjefen, Ercole Formisana, som følger oss rundt. Vi spør og Formisana gjentar spørsmålene. Etterhvert går han lei og lar oss prate litt med fangene. Vi spør hvem som er sjefen på cella. De to yngste peker på den eldste.

– Jeg sjef du liksom, protesterer han. De forteller at de organiserer matlagingen etter en turnus hvor de jobber to og to. Baguetter til lunsj, varm middag. Utgiftene deler de. I går spiste de pasta bolognese. To fanger får betaling for å feie gulv og en for å bringe rundt fengselsmat. Mat som ingen spiser.

– Uverdige, sier advokat Riccardo Polidoro i Forsvarerforeningen om forholdene i Poggioreale.

– Fengselskjøkkenet lager mat til 1.700 mann, og du kan jo tenke deg hvilken tilstand pastaen har når den kommer fram til cellene etter en time. Ingen napolitaner vil røre den grisematen. I stedet lager de middag av mat familiene har tatt med, eller de kjøper den av medfanger. Seks mann lager middag på et lite campingbluss, på samme bad hvor de går på do. Enkelte har faktisk brukt blusset til å ta livet sitt. Men fengselsledelsen våger ikke ta det fra dem, for da spiser de ikke.

Italia balanserer på en tynn line i rettssikkerhetsspørsmål. Ikke bare er Italia det EU-land som oftest tyr til telefon- og romavlytting i politietterforskning. I tillegg praktiserer Italia et strengere soningsregime enn Breiviks for over 700 fanger. Og landet fikk i 2013 en dom mot seg i EUs menneskerettighetsdomstol, på grunn av overbefolkning i vanlige fengsler.

«Hvor sivilisert et land er kan måles ut fra hvordan det behandler sine fanger». Dette sitatet går igjen i italiensk offentlig debatt når temaet er fengsler. Norge har vakt oppsikt med sin liberale fengselspolitikk og lave tilbakefallsprosent. Roberto Saviano, skribenten som avslørte camorraens forgiftning av Napolis jord i boka Gomorra og tegnet opp verdens kokaintrafikk i Zero Zero Zero, har trukket fram Bastøy fengsel, hvor langtidsdømte går fritt, som et mønsterfengsel.

Ideen om Norge som et fangenes Soria Moria har spredd seg også til Pietro Ioia og kameraten Salvatore Gabriele fra Organisasjonen av tidligere innsatte i Napoli.

– Er det sant det jeg hører at i Norge skal fengslene avskaffes, spør Gabriele.

Les også: Den andre historien om Jackie Kennedy

Pietro Ioia sonet 9 av 18 år for narkotrafikk bak Poggioreales murer. 3.000 mann på en kapasitet til bare 1.300–1.400 gjorde det til Italias trangeste fengsel.

– Det var et inferno. Femten mann på cella, køyesenger i tre etasjer, og så lite gulvplass at vi måtte stå på skift. Køya var fast oppholdssted utenom de to timene i luftegården. Det verste var å måtte ligge hele dagen. Og så stresset på grunn av trengselen, knuffing og aggresjon. Alltid var en eller annen på cella i ubalanse.

Jobben som fangevokter passet for menn som hadde egne demoner å få utløp for. Ioia forteller om en mørk krok i kjelleren, en «Celle 0», hvor lovløsheten hadde frie tøyler:

– Vanskelige fanger – slike som meg – som krevde rettighetene sine, ble tatt med til «Celle 0» og banket opp. Kommandanten var brutal, og den kvinnelige direktøren brydde seg ikke. Fengselspresten? Han ba oss bare om å be, fnyser Ioia.

Men etter 2013 har ting skjedd. Antall innsatte er halvert.

– Den nye fengselsdirektøren går det an å snakke med, sier Ioia.

Hver morgen stiller Ioia utenfor porten på Poggioreale for å snakke med pårørende som har vært på besøk. Hører han om problemer hos en innsatt snakker han med direktøren.

Les også: Legenden Botta kjørte seg i hjel - men hvor skulle han?

«Dommen i Breivik-saken er uttrykk for en rettsstat på ypperste nivå.» Dette skrev den italienske Forsvarerforeningen på sin hjemmeside i april i fjor da den norske staten og Kriminalomsorgen ble dømt i Oslo tingrett i for umenneskelig behandling av terroristen Anders Behring Breivik.

Om Breivik var blitt dømt i Italia, ville han ha sonet under såkalt 41 bis (tillegg til artikkel 41 i fengselsloven), et spesialregime som ble innført i 1992 etter at mafiajegeren Giovanni Falcone, hans kone samt politieskorten på tre mann gikk i lufta sammen med en solid bit av en motorvei på Sicilia. Mafiaattentatene mot statsadvokatene Falcone og Borsellini hadde brutt statens tålegrense. Lovens intensjon var å hindre mafiabosser – og terrorister – i å fortsette å trekke i trådene fra innsiden av fengselet.

Under 41 bis sitter fangen i isolat, med en medfange som såkalt «selskapsdame». Familien får besøke den innsatte én time i måneden, bak en glassvegg, med mindre det er snakk om små barn. Fangen kan få tilgang til PC, men risikerer at tiden foran skjermen trekkes fra luftetiden på to timer daglig. Slik soner drøyt 700 personer. Langt de fleste er mafiabosser, men noen er dømt for terrorisme. En liten håndfull er kvinner.

– 700 er for mange, hevder forsvarsadvokat Riccardo Polidoro bak sitt overfylte skrivebord i fasjonable Santa Lucia i Napoli. Han er fengselsobservatør i Forsvarerforeningen.

– Så mange er ikke farlige. Sannheten er at 41 bis fungerer som en slags hevn. Du slipper ikke unna 41 bis om du ikke røper navn på andre forbrytere og så videre. Regimet er unødvendig hardt. For å hindre kontakt med omverdenen hadde det holdt å begrense visse rettigheter. Men fangene har ofte lite lys, får bare ha én bok og får ikke lage mat.

Det siste er en hard tilleggsstraff for mange, siden italienere flest er svært opptatte av mat.

41 bis idømmes for fire år og må deretter fornyes annethvert år, men det går automatikk i fornyelsene, hevder Forsvarerforeningen. Bernardo Provenzano, øverste leder i Sicilias mafia Cosa Nostra inntil han ble arrestert i 2006, slapp ikke unna 41 bis selv som dement og døende.

– 41 bis er mat for EUs menneskerettighetsdomstol. Men det er et kapittel vi i Forsvarerforeningen knapt har begynt på. Vi har hatt hendene fulle med vanlige fengsler, sier Polidoro, og fortsetter:

– Da Italia ble dømt av menneskerettighetsdomstolen sonet over 75.000 fanger på en fengselskapasitet til 40.000. Drastiske tiltak som løslatelse etter 60 prosent soning og bruk av husarrest i opptil tre år reduserte antall innsatte til 45.000 i 2016. EU roste Italia for rask innsats.

Les også: «Snuten!» Det rykket til i meg. «Hvor er de? Hva gjør vi om vi blir tatt?»

Det er de desperate som fyller Poggioreale, ifølge advokat Polidoro. De uten alternativer, fra områder hvor det knapt er en lovlig jobb å oppdrive. De sitter inne for narkosalg, ran og utpressing. Jeg slås derimot av den avslappede, nesten koselige stemningen i fengselet. Ingenting i verden haster. Tid er det nok av. Altfor mye. Bak en låst gitterdør får jeg et glimt av to menn som sitter på hver sin side av et bord, eller rettere sagt ligger utover bordplata. Andre sover i køyene. 11 på formiddagen og den totale sløvhet rår.

– Italiensk grunnlov sier at fanger skal få mulighet til rehabilitering, sier advokat Polidoro.

– Fangen skal løslates som en annen person enn da han kom inn. Rehabilitering er uhyre viktig. Men det finnes ikke politisk vilje til å prioritere det. Det lille aktivitetstilbudet som finnes er det stort sett frivillige som står for. Jeg har selv dannet en forening som organiserer teater og matlagingskurs. Men disse tilbudene når kanskje 70 innsatte. Av halvannet tusen.

Etter siste inspeksjon i Poggioreale i mai i fjor rapporterte advokat Polidoro og hans fengselsobservatører at overbefolkningen igjen øker, og at 40 prosent soner bak lukkede celledører mens loven krever 8 timers daglig frigang i korridoren. To avdelinger karakteriseres som «ille», én som «en skandale».

– Plassen er vår evige begrensning, sukker fengselsdirektør Fullone.

– Men vi gjør så godt vi kan. Innsatte og arkitektstudenter har hatt en workshop sammen og planlagt bokhyller, planter og stoler i korridorene, og treningsapparater i luftegårdene. Det kommer etter hvert som vi pusser opp paviljongene. Den største utfordringen rundt forbedringer er holdninger, frykt for forandring.

Les også: – Han sparte meg fordi jeg var kvinne, men jeg hadde nettopp sett ham skyte tolv av vennene mine

Direktøren er stolt av hva de har fått til.

– Vi har økt luftetiden fra 2 til 4 timer slik loven krever. 250 innsatte får skolegang, alt fra håndverksyrker til grunnskolens 8. klasse og alfabetiseringskurs for innvandrere. 270 innsatte jobber med oppussing, rengjøring og matombringing. Frivillige arrangerer kurs i kreativ skriving, terapi i selvhjelpsgrupper og filmforum.

– Det blir fullt i filmsalen når vi får besøk av skuespillere fra TV-serien Gomorra. Mange av skuespillerne er amatører og eks-forbrytere. De er rollemodeller som viser at det går an å skape seg et bedre liv, sier rehabiliteringssjef Formisana.

Men flere av disse amatørskuespillerne har havnet i buret i ettertid for nye forbrytelser.

I paviljongen for førstegangsdømte møter vi en ung kvinnelig psykolog.

– Jeg bruker å ha en samtale med nyankomne som gjennomgår førstegangstraumet. Og så kommer jeg inn ved kriser. Mer har jeg ikke kapasitet til. Det er forskjellige kategorier innsatte. Mange vil overhodet ikke snakke med psykolog. Så har du de som angrer og vil bearbeide forbrytelsen. Og du har de som manipulerer og spiller syke i håp om å få slippe ut. Og så har du de som bare har lyst på en prat.

Jeg ber om å få se en av paviljongene som fengselsobservatørene har omtalt som ille.

– Umulig, for der pågår det arbeider, sier direktøren. Men lover oss likevel en liten kikk.

Over korridoren løper to etasjer med gallerier i omvendt teaterform: Jo høyere opp, jo nærmere hverandre er galleriene.

– Som på film, kommenterer Fullone.

– Her sitter det farlige fanger, og man skal ha oversikt fra ethvert punkt.

En mørkhudet mann passerer oss i korridoren, i et fast grep mellom to vakter. Blikket hans er vilt.

– Han er mentalt syk, sier Formisana etterpå.

– Problemet i Italia er at drapsmenn som er erklært psykotiske ikke kan sperres inne etter loven.

Jeg går noen meter innover, får øye på «arbeidene»; noen forlatte malingsspann i enden av korridoren. Celledørene er låste, her praktiseres ikke frigang i korridoren. Jeg fanger blikket til en fange bak en gitterdør, et vilt, stirrende blikk, som fra en sulten tiger i bur. Fullone roper meg tilbake. Bare en ørliten kikk inn i cellene?

– Absolutt ikke!

Det gjennomborende blikket til mannen bak gitterdøra sitter i lenge.

Bar Friheten ligger langs gata vis-à-vis fengselet. På stoler på fortauet sitter Pina fra Poggioreale, Emma og Anna fra Secondogliano. Belastede navn på områder hvor nye kriminelle rekrutteres hver dag.

– Siden halv sju i morges har jeg stått der inne og ventet på å besøke mannen min. Sånn er det hver uke, sier Emma.

En dør i den massive fengselsporten svinger ustanselig opp. De kommer ut i små puljer. Falske blondiner, store mager, enorme bryster. Tonn med sminke, noen usminket. De bærer kraftige poser med glidelås, leier barn i hånda. Ei jente på rundt seks år har pyntet seg med høyhælte støvletter. Et par gutter løper ut foran mamma.

Ferdige med det ukentlige møtet med sitt forbilde.

Les også: Slottsparken er langt fra hva det var. Men så dukker det opp tre gutter på omtrent 20 år...

 

Raf
FOTO: WIKIPEDIA


Raffaele Cutolo

 

Raffaele Cutolo (76), kalt «Professoren», har italiensk rekord. Over femti år, nesten hele sitt voksne liv, har camorrabossen fra Napolis nordlige hinterland tilbragt bak murene. Han satt i isolat lenge før artikkel 41 bis ble innført i 1992, og sitter der ennå.

Når en hører hvordan Cutolo levde i fengselscellen, skjønner man hvorfor italienerne innførte 41 bis. Camorrabossen levde som en fyrste, hevet over loven. Pengene han hadde tjent ulovlig brukte han til å bestikke fangevoktere og kjøpe seg lojalitet blant medfanger. Når Cutolo kom til et nytt fengsel, ble fangekosten straks bedre. Når fengselsfuglene slapp ut var han fortsatt deres beskytter i mafiastil. På denne måten klarte han innenfra murene å rekruttere en hær på godt over tusen fotsoldater til sin nye kriminelle organisasjon, Nye Organiserte Camorra. Selv satt han på toppen under navnet Evangeliet.

Slikt stoff blir det myter av, og mytene florerte rundt Cutolo. Ofte var de nok også sanne. Han skal ha gått med tøfler med navnet innbrodert og bestilt narkotika og hjemmebakt brød via fengselets sentralbord. Da Poggioreales visedirektør ville ransake cellen hans i 1980 skal Cutolo ha beordret ham drept.

Hvor servilt fangevokterne kunne behandle en boss kan man høre i sangen Don Raffaè’ . Søk «Don Raffae Peppe Barra Passione» på YouTube, og det kommer opp en ellevill versjon med sangeren Peppe Barra, tatt opp i Castell Dell’Ovo i Napoli for John Torturros film Passione. Fangevokteren flyr som et pisket skinn for å varte opp bossen Don Raffaè’, tilbereder kaffe etter mammas oppskrift og ber bossen ydmykt om å få låne en dress til sønnens bryllup.

Mens vi er på YouTube: På søket «Raffaele Cutolo Enzo Biagi» kommer det opp en video fra 1986 hvor Raffaele Cutolo gir et intervju. Vi ser en mann i bur som har sittet inne i 23 år. En slagen mann? Langt ifra. Cutolo ter seg som om han ikke mangler en ting i verden. Han smiler selvsikkert, fører seg ledig, er arrogant i talemåten. Han sammenligner seg med Jesus, Buddha og Muhammed: «Vi har de samme idealene: Kjærlighet er bedre enn hat. Bedre å tilgi enn å dømme.»

Camorrabossens sønn står sammen med ham inne i buret, en vakker ung mann på 24 som fire år senere skal bli myrdet. Ingen uvanlig skjebne for en sønn av en boss.

Først da Cutolo havnet på isolat under 41 bis raknet Nye Organiserte Camorra. 1.200 fotsoldater og mindre bosser ble arrestert, mange fikk strafferabatt ved å fortelle politiet det de visste. Cutolo selv, med tretten livstidsdommer på nakken, kunne se langt etter friheten. Han satt en stund i maksi-sikkerhetsfengslet på Asinara, fangeøya nord for Sardinia hvor det bor flere esler enn mennesker og hvor også øverste leder for Cosa Nostra, corleoneseren Totò Riina har sittet.

– Umulig, svarer forsvarsadvokat Riccardo Polidoro når jeg spør om jeg kan få treffe en fange på 41 bis.

– Det er vanskelig nok for meg som forsvarsadvokat og fengselsobservatør. Og det er nettopp noe av problemet med rettssikkerheten til disse fangene.

– Kan jeg skrive brev til en fange?

– Glem det. Myndighetene er redde for kodede meldinger.

Avisen La Repubblica klarte i 2015 å arrangere et annenhånds intervju med Raffaele Cutolo, via hans kone og advokat. Han får besøk én time annenhver måned av kona Immacolata og datteren Denise født i 2008. Hun kom til ved kunstig inseminasjon, «det eneste godet de har innvilget meg», ifølge Cutolo. Når familien er på besøk utspiller det seg samtaler som denne:

Denise: «Pappa, sitter du i bur?» Kona: «Pappa er her fordi han skal lære andre å ikke gjøre de feilene han har gjort.» Denise: «Pappa, er du ikke her fordi du har gjort noe galt mot noen? Kan du ikke be om unnskyldning og komme hjem?» Raffaele Cutolo: «Den personen er nok død».

Pietro Ioia, som har sittet 18 år i fengsel for narkotrafikk, forklarer hvilke mekanismer som slår inn hos langtidsfanger:

– Du blir institusjonalisert. Du slutter å følge med på hva som skjer der ute. Hva raker det deg om det kommer en ny bilmodell? Du kommer ikke til å få se den uansett.

Cutolo hadde dette å si til La Repubblica: «Forholdene her er kommet så inn under huden på meg at jeg ikke har lyst til å treffe noen lenger.»

Han dropper til og med luftegården. «Når en times lufting betyr at jeg må underkaste meg ydmykende kroppsvisitasjon, da blir jeg heller på cellen.»

 

Annonse