Annonse
Gjennom 70 årganger har filmfestivalen i Cannes vært det viktigste stedet i verden å vise film, for å vise seg selv, for å se og bli sett. Her fra paraden langs Croisetten i festivalens andre år, i 1947.

Cannes – 70 år under stjernene

Lars von Trier ble kastet på hodet ut av byen, Gaspar Noe ga folk åndenød og «Det søte liv» ble bannlyst av paven. Filmfestivalen i Cannes runder 70 år med stjerneglam, gullpalmer og skandaler.

Annonse
Reportasjen

CANNES (Dagsavisen): Den første utgaven av Cannes-festivalen ble arrangert i 1946, og det er lett å forestille seg at Alfred Hitchcock fikk strandløvene til å brøle og filmer som Robert Rossellinis «Roma, åpen by» drev fredsgenerasjonen inn i kinosalen. Også «Iris og løytnantshjerte» av Alf Sjögren, svensken som få år senere skulle vinne festivalens øverste pris for «Frøken Julie», ble vist da, og satte Skandinavia på kartet fra første stund. Men Cannes som festivalby tjuvstartet allerede i 1939, som en protest mot at Hitler og Mussolini hadde tatt styringen over filmfestivalen i Venezia og latt fascistiske propagandafilmer prege programmet og prisene.

Dette første framstøtet som den franske historikeren og manusforfatteren Phillipe Erlanger tok initiativ til, varte i bare halvannet døgn. Så invaderte Hitlers nazityskland Polen 1. september og festivalen ble stengt. Kun en film ble vist, «Ringeren av Norte Dame». Men tonen var satt, og Cannes som et filmens hjerte hadde fått et moralsk og etisk grunnlag som har ligget fast i dens ryggmarg helt fram til i dag. Siden nyåpningen året etter at krigen var slutt, har festivalen år for år styrket denne posisjonen som verdens største og viktigste filmfestival, en magnet på så vel Hollywood som solhungrige nordboere, og et springbrett for alle verdens filmskapere uansett sjanger. Når Cannes feirer de første 70 årgangene er det som en hyllest til filmen som en kunstform som har vært med å forme vårt syn på verden, som en politisk rettesnor og en øyeåpner for alle de som har gått på kino gjennom 70 år og sett filmene som har hatt verdenspremierer i Cannes. Enten de har vært med Romy Schneider eller Elizabeth Taylor, med Alain Delon eller Roger Moore, med Kirsten Stewart eller Nicole Kidman. Sistnevnte er bare i år med i hele fire av festivalfilmene, som et bevis på at festivalen vet å ta vare på sine «egne».

Da Joachim Trier ble invitert til den franske rivieraen med sin tredje film «Louder Than Bombs», var det med festivalsjef Thierry Frémauxs attest om at regissøren bak «Reprise» og «Oslo, 31 august» var den mest spennende unge filmskaperen i Skandinavia. Nå skulle han også bokstavelig talt følge i bestefarens fotspor, Erik Løchen, som var med i hovedkonkurransen i 1960 med filmen «Jakten».

– Det er helt vilt å se hvem han var her sammen med. Her var Bunuel, Antonioni, Vincente Minnelli fra Amerika, og Fellini var her med «La Dolce Vita». Det er klart dette er blitt et mytisk sted for vår familie, sa Trier til Dagsavisen i Cannes i 2015.

Han er ikke alene om å oppleve Cannes som noe helt spesielt.

– Jeg har reist til Cannes siden 1982, først for å se film, for jeg turte ikke drømme om at jeg en dag skulle komme hit med film selv. Cannes for meg er en feiring av kinofilmen som kunst, det er rett og slett min type film.

Pedro Almodóvar setter ord på filmfestivalen i Cannes. Opp gjennom årene har han fått lov til å presentere en rekke av sine filmer her, verdens største utstillingsvindu for seriøse filmskapere, og i jubileumsåret er han selveste jurypresidenten. En mer riktig person i denne rollen det året festivalen feirer seg selv som 70-åring, er vanskelig å tenke seg. Selv er han ydmyk over å ha fått oppdraget som noen av verdens fremste filmskapere har hatt før han. I gamle dager navn som Fritz Lang og Jean Cocteau. I nyere tid David Lynch, Clint Eastwood, Jane Campion, Quentin Tarantino, Steven Spielberg – og vår egen Liv Ullmann. Hun satt i juryen allerede i 1978, men i 2001, året etter at hun skapte rabalder på Croisetten med sin film «Trolösa», ble hun jurypresident. Filmen var nominert til Gullpalmen, men en «anmeldelse» fra Oslos daværende kinodirektør i kjølvannet av visningene i Cannes skapte en debatt om hvorvidt Ullmanns film, basert på Ingmar Bergmans manus, var «beklemmende, provoserende og privat».

Juryvervet ble en kraftig oppreisning for Norges mest internasjonale filmnavn gjennom tidene, men filmen var og ble svensk, og norske bidrag i selve hovedkonkurransen har det ikke vært for mange av. Bergman var til sammenligning representert med hele sju filmer i Cannes. At han aldri fikk Gullpalmen er en like stor skandale som at Astrid Lindgren ikke fikk Nobels litteraturpris, men festivalen rettet opp noe gjennom å gi han «palm of palms», selve æresprisen. Da Joachim Trier nådde gjennom nåløyet med «Louder Than Bombs» var det over 36 år siden sist en norsk film kjempet om Gullpalmen. Det var Anja Breien, med «Arven» i 1979. Ikke dermed sagt at ikke Norge har markert seg på Cannes-kartet, mellom Hollywood-blockbustere og pretensiøs fransksnekret eksistensialisme.
 

cannes høst
Kom ikke her og si at Norge ikke har gjort seg bemerket i Cannes. Per Høsts «Same Jakki» brakte med seg «kongene av Rivieraen» til Cannes, og bildene gikk verden over. Her Anders Pentha (i midten) sammen med barna Jo Matti og Biera på stranden i Cannes, med kamera ladet med film. FOTO: NTB SCANPIX
 

«Nå kan festivalen slutte, Rivieraens konger, de tre samene, forlater oss», skrev en lokal Riviera-avis ifølge Arbeider-Avisa i 1957. «Rivieraens konger» var reindriftssamen Anders Pentha og sønnene Jo Matti og Biera, stjernene i Per Høsts etter Cannes verdensberømte dokumentar «Same Jakki». I det som må ha fortont seg som et eventyr viste Høst filmen og innlosjerte sine rolleinnehavere i en lavvo nedenfor berømte Hotel Carlton, og de ble raskt årets yndlinger både blant fotografer og andre tilreisende. Bildene av de koftekledde på stranden der stjernene som regel heller kledde av seg, enn på seg, gikk verden rundt mens de selv ble hentet i festivalens limousiner til mottakelser og fester, blant annet til datidens virkelige fyrste av Rivieraen, Aga Khan.

Det lettkledde Cannes har selvsagt dannet mye av myten som fortsatt henger ved festivalen, men som i dag tilhører en annen tid. Nå er det solbading og familier som dominerer de offentlige strendene, og de private solsengene nedfor de eksklusive hotellene er forbeholdt jetsetterne. Da Brigitte Bardot derimot ble oppdaget av fotografene og lot seg avbilde i kun ikledd bikini i 1953 var en karriere tent og en festival hadde skapt sitt rykte. Da b-filmskuespilleren Simone Silva ble kåret til «Miss Festival 1954» året etter var det fordi hun gikk et lite skritt videre, og tok like godt av seg hele bikinitoppen foran fotografene før den amerikanske stjernen Robert Mitchum på et heller klamt gentlemansaktig vis dekket henne til med sine egne hender. Historien har eskalert opp gjennom årene, men de eksakte fakta skal være at en fotograf beinet, og en annen brakk hånden.

I dag er de fleste fotografene i Cannes hensatt til små oppmerkede plasser, mens villaene i og utenfor Cannes forlates av eierne og legges ut på airbnb. Stjernene bor fortsatt på de ikoniske hotellene, men bak massive sikkerhetsopplegg og sperringer som holder både autografjegerne og kameralinser på avstand. Fortsatt er det sus over hotellnavn som Majestic, Carlton og Martinez, mens Hotel Du Cap på Eden Rock et stykke utenfor Cannes er foretrukket av de aller største stjernene. Det er her magasinet Variety arrangerer sitt årlige Cannes-party, det er her Mick Jagger bor og hvor vi har sittet i strandbungalower med Michael Douglas, Angelina Jolie og Matt Damon som har tatt imot journalister på løpende bånd. Og det er her Lars von Trier har parkert sin utrangerte campingbil som han pleide å kjøre med til Cannes fra Danmark.

For utenforstående kan filmfestivalen i Cannes fortone seg som en evig fest, men i år er det faktisk sant når festivalen denne helgen samler 150 av regissørene som kan takke Cannes for evig liv, og det ene store evenementet etter det andre skal markere festivalens ulike fasetter og epoker. Som når Clint Eastwood kommer med en nyrestaurert versjon av «Nådeløse menn», og David Lynch kommer for å vise to episoder av «Twin Peaks»-oppfølgeren på kinolerretet. Tirsdag 22. mai er valgt som selve dagen for 70-årsmarkeringen, av Cannes-festivalen som årviss begivenhet i europeisk kulturliv som tiltrekker seg horder av besøkende, fire tusen journalister og alt som kan krype og gå av filmstjerner og ikke minst alle de som drømmer om å rikdom og berømmelse. Det er riktignok slutt på at unge kvinner stiller fotografenes pin up-behov på stranden – som på den tida da det av alle ting ble arrangert pornofilmfestival parallelt med Cannes-festivalen i kjelleren på festivalpalasset – men Cannes’ posisjon i blitslyset vet fortsatt noen å utnytte bedre enn andre. Enkelte ganger kan det også bli for mye av det gode. Lik revolusjonen spiser også filmfestivalen i Cannes sine barn.
 

tbe18556
– Ja, jeg er en nazi, sa Lars von Trier, og befant seg plutselig i de sørfranske alpene, uønsket i Cannes. FOTO: FRANCOIS GUILLOT/NTB SCANPIX

 

– Faktisk var jeg i veldig godt humør før jeg plutselig befant meg et sted der alt gikk galt. Det var akkurat som når du kjører en bil og ikke greier å holde den på veien i svingen.

Året er 2011, stedet er den lille landsbyen Mougins og over bordet for meg sitter nettopp Lars von Trier. Han smiler oppgitt over forsøket på å forklare sin egen dumhet. Og han har måttet hente både campingbil og bagasje på Hotel Du Cap, der han plutselig ikke lenger var velkommen. Dagen før kjørte han bokstavelig talt av veien da han satte hele filmfestivalen i Cannes på hodet med den uheldige uttalelsen «Jeg er en nazi» i tillegg til at han påberopte seg at han «forsto Hitler» på en pressekonferanse for filmen «Melancholia».

Slike utsagn er straffbart i Frankrike, og selv om han var rask til å beklage ble resultatet at han regelrett ble kastet ut – ikke bare av filmfestivalledelsen, men av selve Cannes. Byen har sett mange skandaler, og mange filmskapere og skuespillere har endt karrieren sin på stedet der noen hver kan få mentalt solstikk, men aldri før har en regissør blitt erklært «persona non grata». Unntaket er Louis Malles i 1968, men det er en annen historie og gjaldt i bunn og grunn bare den ene baren vegg i vegg med datidens festivalpalass.

2011 endte med at Trier og hans hoff søkte tilflukt oppe i fjellene for egen regning. Tilbake nede ved den strandpromenaden Croisetten satt skuespillere som Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg og slikket sårene etter det som skulle vært en feiring av filmen, ikke av en skjør danske.

Lars von Trier er et ektefødt barn av filmfestivalen i Cannes. Han og produsenten Peter Aalbæk Jensen i filmselskapet Zentropa skjønte tidlig at skulle en danske skille seg ut fra mengden i Cannes, måtte de gjøre seg beryktet, og oppskriften var drøye kommentarer og nakenbading under tvang i bassenget de kveldene de samlet kolleger og journalister og sørget for å fôre Cannes-mytologien med nye historier. Også etter «Antichrist» ble det ropt skandale etter Trier, noe som vanligvis bare er positivt for omtalen av en Cannes-film, men siden nazi-kommentaren i 2011 har ikke Trier satt sin fot i Cannes. Det har ikke hindret andre i å sørge for at filmfestivalen bevarer ryet som et arnested for skandaler, et sted der stjerner slukkes like lett som de tennes.

Flere av de største historiske skandalene i Cannes handler i likhet med «Antichrist» om filmenes innhold. I løpet av de første årene undertegnede var til stede på begynnelsen av 2000-tallet, sørget to filmer for at eksplisitt grenseflytting ble det store samtaleemnet. Fransk films «enfant terrible» Gaspar Noe sto for den ene, med tittelen «Irreversible» og italienske Monica Belluchi i den antakelig mest utfordrende hovedrollen en skuespiller noensinne har hatt. Filmen som etter hvert også kom til Norge har tidenes mest gruoppvekkende voldtektsscene tidlig i handlingsforløpet, og rapportene om at enkelte publikummere besvimte og måtte få oksygentilførsel løp som ild i tørt gress. Som resultat ble filmen, som etter hvert førte til debatt også i Norge på grunn av sitt voldelige og grafiske innhold, solgt til hele verden.

Solgt ble ikke «The Brown Bunny». Den var signert nok en notorisk bråkebøtte innen filmbransjen, amerikanske Vincent Gallo. Filmen i den versjonen Cannes viste i hovedkonkurransen bød på en endeløs lang kjøretur med en alvorstynget Gallo selv ved rattet, før den endte på et skittent motell med en eksplisitt sexscene mellom han og Chloë Sevigny. Når de først kom så langt (onde tunger vil ha det til at de da ikke hadde mer penger til bensin) hadde de fleste i salen enten sovnet eller gått i sinne, men ikke den berømte amerikanske kritikeren Roger Ebert.

Etter visningen uttalte han til alle som ville høre at det var «tidenes verste film». Ebert fortsatte like godt med å fortelle at han en gang hadde hatt en «tykktarmsundersøkelse som jeg selv fikk følge med på via en monitor, og det var langt mer underholdende enn å se «The Brown Bunny»». Filmen falt etter det død til jorden, og Ebert og Gallo ble aldri bestevenner.

Og apropos smakløshet, om ikke filmen i seg selv ble vist i Cannes, så valgte Sacha Baron Cohen stranden i Cannes for å skape blest om sin kommende film «Borat! Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kasakhstan». Det var ikke mange av oss som skjønte budskapet den dagen på stranden, da en høy og hårete skikkelse omgitt av lettkledde modeller og med en lysende grønn badedrakt som skjulte så godt som ingenting – senere kalt «mankinien» – sto og ropte usammenhengende på gebrokkent engelsk. «Borat» som fenomen og Sacha Baron Cohen som stjerne ble født der og da.

Like heldig var ikke Jerry Seinfeld, som et par år etter at TV-serien hans var lagt på hylla skulle lansere «Biefilmen» i Cannes. I en vaier strukket fra Hotel Carlton og ned mot stranden skulle han suse i biedrakt. I beste fall så det ut som en gul og svart klesbylt som noen ved et uhell hadde mistet ut av vinduet.

Det er ikke bare dårlige filmer og oppsiktsvekkende pressestunts som har skapt oppstyr blant verdens mest kresne filmpublikum. Festivalen arrangeres i et land der filmkritikken rangeres over alt annet og akkrediteringssystemet viser at ordet «likhet» egentlig ikke har noen mening i Frankrikes slagord «Frihet, likhet, brorskap». Hierarkiet i Cannes kan få unge journalister til å gråte, når de skjønner at det fine blå akkrediteringskortet de har fått knapt er verdt plastbiten det er trykket på. De må stå i kø i håp om å få et dårlig sete høyt på balkongen, og pressekonferanser kan de bare drømme om. Imens strener medier med rosa kort og enda bedre, rosa med den berømmelige gule prikken, «pastillen», inn mens vaktene nærmest bukker og skraper. Noen har åpenbart tatt større skade av dette enn andre. Den ukrainske journalisten Vitalii Sediuk er blitt beryktet fordi han angriper stjernene på den røde løperen. Et av årets jurymedlemmer, Will Smith, ble utsatt for hans «spøk» for noen år tilbake, men etter at Sediuk i 2014 forsøkte å krype opp under kjolen på den amerikanske skuespilleren America Ferrera foran alle fotografene, har han naturlig nok ikke engang fått innvilget blå akkreditering.

Det er dagspressekritikerne som får de beste akkrediteringene, mens den aller gjeveste kategorien, hvitt kort, får du ikke med mindre du er kinesisk avisjournalist med noen titalls millioner i opplag, eller du jobber for The New York Times. Og kanskje er det morsomste i Cannes at mens kritikerne kan rose en film, kan den slaktes av alle de andre som absolutt skal mene noe om filmene. Da Michael Moore fikk Gullpalmen for «Fahrenheit 9/11» i 2004, med Quentin Tarantino som jurypresident, raste franskmennene over tildelingen, som de mente var et utslag av partisk, upassende og navlebeskuende politisk propaganda. Og på ett vis hadde de rett når de mente at filmer som Wong Kar-wais «2046» og ikke minst Park Chan-wooks «Oldboy» burde fått topprisen ut fra kunstneriske hensyn. Historien har imidlertid gitt Moores film rett, og den tok selvsagt ingen skade av tildelingen. Snarere ble den en av mange Cannes-premierer som ikke bare kan vise til gode kinotall verden over, men endte opp med Oscar.

Moore blekner likevel mot Federico Fellinis berømte «De søte liv» («La Dolce Vita»), som fikk Gullpalmen i 1960 på bekostning av blant annet norske «Jakten», til stort bifall fra kritikerne i Cannes. Men Fellinis beskrivelser av det dekadente «søte» livet i Romas innerste kretser falt Vatikanet tungt for brystet. Det hjalp ikke at Anita Ekberg danset i Fontana Di Trevi. Den største skandalen etter visningen var ikke at Vatikanet reagerte som de gjorde, siden heller ikke Cannes-festivalen har gått fri fra den katolske kirkens fordømmelse opp gjennom årene. Men reaksjonen gjorde at en rekke land forbød filmen, blant dem Spania, der den ikke ble lov å vise før etter general Francos død i 1975.

Cannes-festivalen ga seg ikke med det, snarere fikk de blod på tann. Rivierabyen skulle vise at filmspråket var i endring, at grenser ble flyttet og at kunsten var ukrenkelig. Valget av Luis Buñuel’s spanskmexicanske film «Viridiana» i 1961, året etter Fellini-affæren, varslet bråk allerede da synopsis ble kjent, om en ung nonnes seksuelle oppvåkning. Den samme Franco forsøkte å presse Cannes-festivalen til å ikke vise filmen, men lykkes ikke med annet enn å bannlyse den også, inntil sin død.

Det meste av Cannes dreier seg derfor om film som kunst, men gjerne hånd i hånd med det politiske, som en motvekt mot det etablerte og konsoliderte. I 1968, selve revolusjonsåret, ble festivalen regelrett stanset etter at de franske regissørikonene Jean-Luc Godard og Fracois Truffault fikk med seg Claude Lelouch og jurymedlemmene Roman Polanski og Louis Malle i spissen for en festivalrevolusjon der de nektet å utføre sitt oppdrag i solidaritet med streikende studenter og arbeidere. Etter noen turbulente dager mens demonstrasjonene spredde seg også i Cannes og de rebelske regissørene gjorde sitt beste for å forstyrre filmvisningene, blant annet ved å klatre på teppene foran lerretet, ble festivalen kansellert. Året etter ble sideprogrammet Regissørens fjorten dager opprettet, som en motvekt til det etablerte, mens festivalen svarte med å invitere tidsriktige filmer som «M.A.S.H.» og «Easy Rider», som begge vant priser.
 

cannes aro
Arnold Schwarzenegger er en gjenganger i Cannes, men det er lenge siden han var i filmbyen kun på grunn av musklene. FOTO: NTB SCANPIX

Nå i festivalåret har de pyntet opp vignetten som spilles av foran alle de offisielle visningene, en trapp som begynner i de blå havet og ender blant stjernene med et palmeblad øverst. Nå har trappetrinnene fått navn. Nevnte Fellini, Rossellini og Buñuel er selvsagt med, men på de to aller øverste trinnene troner Ingmar Bergman og Orson Welles. Med andre ord velger den franskeste av alle kulturinstitusjoner svensk og amerikansk i toppen som det ypperste av filmkunst. Men selv om festivalen fra tid til annen kan framstå som sidrumpa, men overvekt av gamle gjenganger i programmet, vet programsjefene at om de fortsatt skal holde posisjonen oppe må de ha verden som tumleplass. Et Cannes-program har alltid innslag fra Japan og Kina, de senere årene gjerne også fra Sør-Korea og andre viktige asiatiske filmlandene. Sør- og latinamerikanere som Paolo Larrain og Alejandro González Iñárritu har klippekort, Larrain i fjor med «Neruda» og Iñárritu i år med en nyvinning av en Virtual Reality-installasjon.

Gullpalmevinnerne har siden 1954, da navnet på prisen ble etablert, fortelt seg jevnt utover, men hovedvekten ligger på europeiske filmer og enkelte ikoniske amerikanske. Det er nok å nevne «Taxi Driver», «Blikktrommen», «Apocalypse Nå!», «Balladen om Narayama», «Paris, Texas», «Kagemusha», «Pelle Erobreren», «Wild At Heart», «The Piano», «Pulp Fiction», «Dancer In The Dark», «Sex, løgn og videotape», «Blå er den varmeste fargen» og Michael Hanekes to gullpalmer «The hvite båndet» og «Amour» for å skjønne hvor listen ligger. Sistnevnte kan i år vinne sin tredje, for sin annonserte siste film noensinne, «Happy End». Innholdet står selvsagt ikke til tittelen.

– Det som er nyttig med Cannes er å fortelle at film ikke er det samme som Hollywood. Cannes er et av de få luftehullene som er igjen for god kvalitetsfilm, kunne Pål Bang-Hansen fortelle meg ett av de siste årene han var på festivalen han rapporterte fra årlig gjennom 40 år.

Når Cannes har en særlig klang også for nordmenn, er det ikke minst takket være NRKs nestor som brakte rapportene om nye filmer, om møter på de legendariske hotellene Carlton eller Majestic og om hva man skulle se på kino neste høst. Alltid med en hatt av ubeskrivelig fasong, alltid med brillene hasardiøst plassert på nesa og alltid med siste nytt fra Cannes. Her møtte han John Lennon og Yoko Ono, han gjorde det han påsto var verdens nest siste intervju med Peter Sellers og han mener at Arnold Schwarzenegger er den blideste mannen i verden, helt siden første gang han flekset musklene på stranden omgitt av kvinner etter en pressekonferanse det fortsatt går gjetord om. Schwarzenegger altså, ikke Bang-Hansen. Takket være NRKs utsendte og de andre historiske Cannes-farerne, som Dagbladets Arne Hestenes og Aftenpostens Per Haddal, fikk nordmenn inntrykk av at også journalistene levde som filmstjerner i Cannes, med egen terrasse på Carlton og rosa champagne døgnet rundt.

Rett som det var kunne man visst også spasere ned på stranden og slå av en prat med filmstjernene. Alle som har dratt til Cannes senere har imidlertid fått lære at heller ikke det bildet stemmer med virkeligheten. Ingen journalister, enda de påsto det, har bodd på Carlton, selvsagt har de ikke det. I de snaue to ukene festivalen varer er den lille kystbyen rett og slett verdens dyreste, og er man heldig får man leid en leilighet sammen med kolleger noenlunde sentralt, eller man får et svinedyrt bøttekott på et av hotellene ved jernbanestasjonen. Stjernene kan du bare drømme om å møte, hvis du da ikke treffer en av presseagentene på en god dag. Er det norske filmer i Cannes, stiller det seg selvsagt annerledes.

En historie som bokstavelig talt rant ut i sanden handlet om at Morgan Kane skulle bli film. I 2011 inviterte en for de fleste helt ukjent mann alt som kunne krype og gå av presse og filmbransje ut til et party på en av de mange luksusyachtene som ligger og skinner om kapp med sola utenfor Cannes. Siden det luktet litt svidd av invitasjonen i utgangspunktet, var det ikke mange som valgte å dra, men de som gjorde det kunne rapportere om at det skulle bli film til 30 millioner dollar av Kjell Hallbings gamle westernhelt, og denne Ryan Wiik som disponerte yachten skulle selv spille Kane. Seks år etter er filmplanene som underveis vokste i størrelse blitt gjenstand for den type saftige baktalelser som amerikansk filmpresse elsker, om sexmanipulasjon, søksmål og verbal bjeffing mellom partene i all offentlighet. Det som ulmet av en skandale i Cannes allerede i 2011 er med andre ord slått ut i full blomst nå foran 70-årsjubileet. Men i år har vi ikke sett noe til yachten til Wiik.

cannes serg
I jubileumsåret 2017 er Charlotte Gainsbourg en av stjernene i Cannes, slik foreldrene Serge Gainsbourg og Jane Birkin var i 1971. FOTO: NTB SCANPIX

En rekke norske filmskapere har for all del blitt godt mottatt i Cannes. Fra gamle dager er Arne Skouen den norske filmskaperen med flest filmer i Cannes, med hele fire produksjoner fra 1952 til 1958. «Nødlanding» var den første, i 1958 kom han i hovedkonkurransen for siste gang med «Ni liv».

Bent Hamer har hatt festivalen som utskytningsrampe for de fleste av sine filmer, helt fra debuten med «Eggs» som fikk diplom i programmet Regissørens fjorten dager i 1995, der filmskaperne setter pris på sine egne. Sist han deltok var med «O’Horten», men også Hamer kjenner markedsføringens kunst, som da han kom til Cannes med tidsriktig gammel Volvo og campingvognen fra «Salmer fra kjøkkenet» i 2003.

Kvaliteten over pressestuntene har imidlertid vært s ymse, også fra norsk side. Da teamet bak «Død snø 2» fant på at de skulle vandre Croisetten som zombier med naziuniformer, hadde de ikke tatt høyde for at effekter fra nazitiden og hakekors er forbudt i Frankrike. Politiet ba dem like godt om å strippe uniformene på stedet. Eller hadde de tatt høyde for at det skulle skje? Det eneste som er bedre enn et vellykket PR-stunt er et feilslått PR-stunt.

Den største bragden av en nordmann i Cannes står Bobbie Peers for, nå en vellykket barnebokforfatter etter suksessen med «Luridiumstyven», men i 2006 vant han Norges hittil eneste Gullpalme, for kortfilmen «Sniffer». Det året var Film-Norge høyere på seg selv enn daværende kulturminister Trond Giske er på sokkelesten, og selvsagt var Giske til stede i Cannes det året hele Croisetten – i hvert fall om man spør en kulturminister – snakket om «Norwave». Hele fire norske filmer var i programmet, og man trodde det endelig hadde løsnet som følge av Giskes filmmelding Veiviseren og etter at både «Budbringeren» og «Insomnia» noen år før sto for det første norske filmskredet i Cannes. 2006 bød foruten «Sniffer» på «Den brysomme mannen» og Stefan Faldbakkens «Uro», mens tegneserieskaper, nå misfornøyelseskunstner Christopher Nielsen og hans produsenter stilte med yacht på vannet og 100-millionersfilmen «Free Jimmy» i Kritikeruken. Det ble «Sniffer» til en prosentandel av den prisen som stakk av med det gjeveste trofeet, mens Nielsen satt igjen med all oppmerksomheten.

Norge har også figurert i pressen også utenfor Cannes kinosaler. Festivalene er ikke bare konkurranser og røde løpere, men verdens viktigste filmmarked hvor produsenter, filmbyråkrater og filmskapere slåss om oppmerksomheten og investorene. Noen ganger er slåssingen litt mer bokstavelig enn godt er. Bare spør Jonas Fors, den tidligere direktøren i Nordens største filmselskap, SF Studios. En dag var han svensk filmindustris mektigste mann, den neste var han ribbet for alt, æren inkludert.

Grunnen var en fuktig natt på en av Cannes’ lødige nattklubber i 2016, hvor en kjent norsk filmprodusent skulle vekke den svenske direktøren som hadde falt i søvn. Men ikke bare våknet han, han belønnet nordmannen med en knyttneve som ga gjenlyd langt utover filmbyen. Neste morgen ble Fors satt på første fly hjem til Sverige, før historien endte med at han ble oppsagt med øyeblikkelig virkning. Cannes hadde krevd nok et offer. Den norske produsenten som ble slått ned er for øvrig ikke den eneste som har fått erfare Cannes’ mørkere sider. En annen produsent, Lasse Hallberg, som ga Norge «Big Brother» og «Lilyhammer», ble også bedt om å forlate stillingen i produksjonsselskapet han jobbet i etter et nachspiel i Cannes. VG Helg fikk historien:

– Det ender med at jeg tar tak i en lysekrone som henger i taket, for å svinge meg i den. Så løsner den. «Det var jo dumt», tenkte jeg. Men folk bare lo. Så går vi videre til et sted som heter Scandinavian Terrasse, hvor vi er hvert år. Der begynner jeg å lekeslåss med noen kolleger fra inn- og utland. Jeg gir en av dem en smekk, men han blir så irritert. Ja, rett og slett forbanna, kunne Hallberg fortelle VG.

At det ble et snarlig jobbskifte for Hallberg kan man jo tenke seg til, men lysekronehistorien lever fortsatt på Croisetten ut i de små nattetimer. Den blir nok gjenfortalt i år også, den også, sammen med alle de andre historiene om stjerner som har funnet sin plass på filmhimmelen, og de som har falt til jorden.

Annonse