Bygdefest på mottaket

Se stor bildeserie fra festen over!

Klokken har så vidt rukket å bikke halv to om ettermiddagen, og uten at en eneste dråpe alkohol er inntatt danser et tredvetalls festglade mennesker i utakt foran scenen. Positive People med Stella Mwangi og African Sunz spiller så høyt at selv de som har valgt å holde seg hjemme umulig kan unngå å få med seg konserten.

Du kan lett kjøre rett forbi Vang uten en gang å merke at du passerte. Bygdas sentrum består av et beskjedent bibliotek, en kirke, en bank og en Coop-butikk, i tillegg til det litt avskallede mottakssenteret. Når sistnevnte er fylt til randen med dansende mennesker finnes det ikke tvil, her er det folkefest. Konferansier Åse Kleveland har trukket den eldre generasjonen opp fra sofakroken, mens Stella Mwangi og Miss Tati har gitt bygdas pokémons en etterlengtet frikveld midt i jaktsesongen. Skal vi tro regionsjef i Hero, Bente Dalåker, er det nettopp størrelsen på bygda som har vært avgjørende for at beboerne her er relativt godt integrert i lokalsamfunnet.

– Når det bare finnes én matbutikk, så alle møtes jo der. Og de gangene det er et arrangement i bygda så er det naturlig at alle blir invitert, selv om beboerne kanskje er muslimer arrangementet er kristent og foregår i kirken, forklarer hun.

Det var etter et innslag på Dagsrevyen i fjor høst at snøballen begynte å rulle. Biblioteksjef på Vang, Åsta Brenna så et innslag om Vårt Nabolag på Torshov, og tok kontakt med festivalsjef Alexandra Archetti Stølen. Tanken var å få innspill til artister som kunne tenke seg å stille opp på en konsert på det lokale mottaket.

– Litt av ideen med Vårt Nabolag er jo at vi skal spre det rundt i landet, så da hun ringte foreslo jeg rett og slett at vi arrangerte en hel festivaldag der oppe, forklarer Stølen.

Deretter gikk det slag i slag. Vinjerock, som de siste to årene har hatt et tett samarbeid med flere asylmottak, ble involvert sammen med Innovangsjon og den lokale frivillighetssentralen.

Like innenfor det hvite stakittgjerdet sitter bygdas eldre generasjon på bitte små, fargerike klappstoler. Maren Ingeborg Kvale (76) har funnet en perfekt plass i solen sammen med to venninner som ikke vil ha navnet sitt på trykk.

– Vi vil jo se Åse Kleveland, og så hun der jenta, hva er det hun nå heter igjen?

– Stella Mwangi?

– Stella ja, hun ja!

Kvale og venninne mimrer tilbake til glansdagene på Grindaheim Hotell, den gang bygdas stolthet med stamgjester som Per Aabel og Frimann Clasen.

– Her festa vi og hadde det så moro, det er klart vi ble skuffa da det ble asylmottak her i 1999, forteller Kvale.

I dag er hun en av om lag 600 som bor i området rundt Vang sentrum, i tillegg til de 142 som venter på svar fra UDI inne på mottaket.

– Men vi er jo så heldige å ha Listhaug, hun står like oppreist selv når de hagler kritikk over henne, sier hun.

Støtten til Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsminister får derimot ikke stå uimotsagt særlig lenge. – Her har vi veldig forskjellig syn altså, skyter den ene venninnen raskt inn.

Selv om Kvale fortsatt er skeptisk til de mange asylsøkerne i bygda, innrømmer hun at overgangen gikk bedre enn hun hadde fryktet.

– Det har jo gått seg til som alt annet, og jeg er glad for at vi ikke har merket noe ubehag her i bygda, sier Kvale.

– Har det vært noe behag da?

– Å ja! De har jo bedt oss hit i dag, og servert oss så mange gode retter fra mange forskjellige land, sier hun med et stort smil.

Les også: – Krever man burkini-forbud, må nonnene også kle av seg

Vang mottakssenter er drevet av Hero, en av landets største privateide mottaksoperatører. Dalåker mener det er viktig å ha respekt for at folk er skeptiske til det ukjente.

– Da vi startet opp for 17 år siden var vi opptatt av å gi beboerne en forståelse for fremmedfrykten de møtte. Nå forteller vi alle dem som flytter hit hva som forventes av dem og hvor viktig det er at de blir med på både dugnader og frivillig arbeid, sier hun.

Mottaket har tett kontakt med frivillighetssentralen i bygda, som setter bygdefolk som trenger hjelp til praktiske gjøremål i kontakt med arbeidsvillige asylsøkere. Selv om Kvale enda ikke har snakket med noen av dem som bor på mottaket, har hun tenkt på å ta kontakt dersom hun skulle trenge det.

– Jeg er jo 76 år nå, så den dagen jeg trenger litt hjelp kommer jo. Og hvis jeg trenger noen til å bære ved eller måke snø så vet jeg at jeg kan få hjelp fra noen av ungdommene her. De er jo i sin beste alder, det er jo forferdelig å se at de bare går her, sier hun.

På en gressplen ved hovedinngangen sitter en liten gutt fastspent i en rullestol, mens faren tålmodig skyver et stykke brownie inn i den gapende munnen. Ramadan (9) smiler skjevt og tygger fornøyd mens han veiver armene i takt med musikken, i hvert fall nesten.

Waleed Ramadahn Shabo knepper opp beltet på stolen til sønnen, og Ramadahn blir løftet opp i pappas sterke armer. Faren holder ham godt fast, han vet at sønnen ikke er sterk nok til å holde kroppen oppreist.

– Det er vanskelig å få han til å spise nok, men i dag har jeg fått i ham både kake, vaffel og vårruller, sier faren stolt.

I fjor reiste Shabo fra kone og sju barn hjemme i Irak for å gi sønnen med hjernelammelse en bedre fremtid. Nå har niåringen startet på den lokale barneskolen hvor han får oppfølging av både lege og fysioterapeut. Da de reiste fra hjemlandet visste han ikke hvilket land de ville ende opp i, men på nittitallet jobbet Shabo i Stavanger hvor han fortsatt har venner han drømmer om å besøke.

Sammen kom de to seg til Tyrkia og videre gjennom Bulgaria, Serbia og Ungarn. To ganger ble de kastet av bussen til menneskesmuglerne fordi Ramadahn skrek for mye. Til slutt fikk de reise i hver sin kasse plassert under hver sin buss. Reisen varte i tre dager, før de igjen ble gjenforent. Deretter ventet en flere dagers marsj fra Bulgaria til Serbia, gjennom skogen med den multihandikappede gutten.

– Det var sju-åtte andre flyktninger som hjalp meg med å bære både ham og rullestolen, forklarer Shabo alvorlig.

Til slutt endte de to opp i Malmö i Sverige, men heller ikke her fikk de fred.

– Vi mottok trusler om at noen ville brenne ned leiligheten vi bodde i, så vi måtte reiste videre til Norge, forteller han.

Festen i dag er et etterlengtet lyspunkt i en spent og uforutsigbar tilværelse for far og sønn, som fortsatt venter på intervju hos UDI. Hvis svaret blir nei, har ikke Shabo noe valg.

– Jeg har ikke muligheten til å gi ham et liv i Irak, han får ikke noe hjelp der. Jeg blir nødt til å reise hjem alene, og la sønnen min bli igjen her, sier han stille, men bestemt.

På en forlatt plasttallerken med en halvspist vaffel surrer et par veps tilfreds rundt syltetøyet mens Kleveland foreslår at alle tar seg en tur inn for å kikke på kunsten som beboerne har laget. Tvillingjentene Noha og Nihal (begge 5) spretter rund på hver sin knallgule hoppeball, og på magen til mamma Emma Børhus Törmä (31) henger en fornøyd Ingebjørg (1) med fargerike høreklokker.

– Det er et kjempeflott initiativ, sier Törmä som aldri har vært inne på mottaket tidligere.

– Vi nyter atmosfæren og den gode musikken, og så er vi her for å møte hyggelige folk, forklarer hun.

Åse Kleveland blir møtt av unge fotografjegere i det hun forlater scenen.

– Det har vært en utrolig flott opplevelse med mange sterke inntrykk, selv om det egentlig var helt høl i hue av meg å si ja, jeg har jo egentlig virkelig ikke tid.

Selv om de aller fleste både har et forhold til – og meninger om – både asylmottak, flyktningstrømmer og asylsøkere, er det relativt få som har vært inne på et mottak. Det å åpne dørene for lokalbefolkningen slik at mennesker på tvers av nasjonalitet og livssituasjon møtes, er et av festivalens viktigste målsettinger. Men selv om Vårt Nabolag er et integreringstiltak, presiserer Stølen at arrangementet har mange fellestrekk med de fleste andre musikkfestivaler.

– Det handler jo om at alle som er her skal kose seg, fy søren det er så undervurdert å ha det gøy!

Idet Ahmad Mohamed Ali Obo (33) trer opp på scenen stilner folkemassen. Fiskeren fra Somalia som drømmer om å bli miljøarbeider og selv jobbe for Hero, og som ikke kunne mer en noen få norske ord for bare et år siden. Inntil den dagen han hørte Jørn Hoel synge «Har en drøm» på NRK P1 og ble hekta. Siden overtalte han voksenopplæringen i Vang å lære bort sangen til alle som skulle lære seg norsk, noe som fortsatt praktiseres. Med nesten perfekt uttale fremfører Obo favorittlåten oppe på den høye scenen.

– Jeg må nesten gjemme meg litt når han synger den sangen for jeg blir så rørt, sier Dalåker før publikum bryter ut i full applaus.

Obo kom til Norge for seks år siden, og har bodd nesten like lenge på Vang. Etter to avslag på asylsøknaden fra UDI som tror han er fra Tanzania, har han som mange andre en usikker fremtid i møte.

– Det er mange av oss som sliter med både depresjon og stress, så er godt å glemme alt i fire-fem timer før vi vender tilbake til tankene våre, forklarer han.

Det var Oslo World Music Festival med Alexandra Archetti Stølen i spissen som startet Vårt Nabolag for tre år siden. En av dem som har fulgt forberedelsene nøye, er den midlertidige mottakslederen på Vang, Thorkil Dal. Om en måned vender han tilbake til sin egentlige jobb på Notodden Mottakssenter.

– Jeg har allerede snakket med Stølen om muligheten for å arrangere Vårt Nabolag på Notodden, håpet er å få til noe sammen med Notodden Blues Festival allerede neste sommer, forklarer han.

– Hva tror du er det aller viktigste med en festdag som dette?

– Det er viktig at det skjer spennende ting på mottakene, og at de som bor der har mulighet til å knytte bånd med lokalbefolkningen. Det er jo kjempestemning her og veldig bra artister, så nå går jeg bare rundt og smiler å gråter en skvett, sier han.

Oppe på scenen har bygdas barnekor rigget seg klare, og nede på plassen klapper Rasha Al Bawa (32) entusiastisk i hendene. Sammen med Åse Kleveland og resten av barnekoret står sønnen hennes Ghazi (12), dette er et stort øyeblikk.

– Alle som er her i dag er så glade, det er en perfekt dag og bare så fantastisk, sier den stolte moren.

Selv sto hun opp klokken tre i natt for å gjøre klar kaken som nettopp har blitt servert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rasha og hennes syriske ektemann kom til Vang for bare et år siden, og sønnen er allerede funnet seg godt til rette både på den lokale skolen i og koret.

– Jeg skjønner ikke så mye av det han sier enda, men jeg er bare så glad for at han har fått seg venner og at ingen av barna i bygda mobber ham fordi han bor her på mottaket, sier hun.

For Rasha er dagens høydepunkt å møte så mange mennesker på en gang.

– Vi bor jo på et veldig lite sted, og noen dager ser vi ikke mennesker i gaten i det hele tatt. I dag kommer alle bort og hilser, spør hvor vi kommer fra og om vi trives.

Rasha kommer opprinnelig til Jordan, men flyttet til Syria da hun giftet seg med ektemannen hun i dag har 13 års bryllupsdag med. Etter at borgerkrigen brøt ut i landet, ble det farlig for den kristne familien og oppholde seg der.

– Min sønn så altfor mye grusomt mens vi bodde i Syria, altfor mye blod, sier hun.

Klokken nærmer seg halv seks i det et par regndråper drypper ned fra den litt halvgråe himmelen. Fargerike flagg blafrer i vinden, og i vinduskarmene i andre etasje sitter enkelte beboere som har valgt å få med seg dagens siste konsert innenifra. Miss Tati fullfører låten Shakedown, og avslutter det hele med noen oppløftende ord til alle dem som venter på svar.

– Jeg kom til Norge for 20 år siden. Vi er alle heldig heldige som kom hit, men jeg må si Norge er enda heldigere som fikk oss!