Annonse
Sara Johnsen er aktuell med sin tredje langfilm, "Uskyld".

White girl

«Uskyld» er Sara 
Johnsens største filmsatsing. Det er også den hvor hun går tettest på folk. Særlig seg selv.

Annonse
Portrettet

- Jeg har følt meg modig i arbeidet med den nye filmen.

- Hva står på spill?

- Jeg har jobbet intuitivt, har bilder i hodet som jeg ikke lager selv, som jeg ikke vet hvor kommer fra. Det er også, hva skal man kalle det, nedarvede, mytiske forestillinger. Drømmen om paradis, og naturen.

Tre, elv, stein, melk, mann og kvinne: «Uskyld» har rekvisitter som hentet fra Tarjei Vesaas, språk som fra Hemingway. Mye tyder på at hennes nye film blir stor om nære ting; en sterk og tragisk kjærlighetshistorie. Aldri før har Johnsen fått så mye støtte til en film. Hun er ikke alene. Hele ti norske filmer har kinopremiere denne høsten. «Uskyld» er en av dem det knyttes størst forventninger til.

Sara Johnsen har blitt en regissør med autoritet. Staten har satset på Johnsen, og støttet filmer som «Upperdog» og «Vinterkyss». Verden vil ha Johnsen til å lage film. Men det er noe marerittaktig over å være regissør, synes regissøren selv. Hun må være streng. Og det liker hun ikke. Men streng må hun være hvis filmen skal bli som hun vil. Hva Johnsen lager, må bli som Johnsen ser det for seg. Derfor drømmer hun om å være forfatter. Eller komponist.

- Det er veldig frie yrker hvor man ikke er avhengig av noen. Da har man full kontroll.

Det er Johnsens idé å møtes under et tre ved Akerselva. Elva, trærne, jordbakken er viktige i manuset til «Uskyld».

- Desto eldre jeg blir, jo viktigere blir naturen for meg, sier hun og klatrer over gjerdet til elvebredden ved Blå.

Johnsen setter seg på bakken ved en hundebæsj. Hun har fregner på kinnene. Undertrøyen har grove masker. Skinnjakken ligner en vellest bok med lærperm. «Uskyld» har bibelske referanser, symbolsterke rekvisitter og lokasjoner, og klare og enkle, men alltid konkrete bilder. «Det viktigste har allerede skjedd» var arbeidstittelen. Har det viktigste allerede skjedd for Johnsen? Hun har tidligere vært tilbakeholden med å psykologisere sitt eget kunstnerskap. Trår jeg feil hvis jeg spør om barndommen hennes?

- Absolutt ikke! Det er jo en sammenheng mellom det jeg lager og verdensbildet mitt. Det skjønte jeg i arbeidet med sistefilmen.

- Hva fikk deg til å skjønne det?

- Kristoffer (Joner, hovedrolleinnehaver i «Uskyld», journ.anm.) kan det med å vise følelser. Han er jo så proff. Jeg kan ikke lene meg tilbake og notere, som en psykolog. Jeg må også gi av meg selv.

- Hva fant du ut om deg selv?

- At jeg hadde min storhetstid da jeg var ti år. Det er noe sørgelig over å innrømme det. Men jeg kan fortsatt huske hvordan det var å være ti år og ikke bekymret. Det var en tid da man ikke ønsket seg noe mer.

I et lanseringsintervju med «Upperdog», fortalte Johnsen raust om at det er ydmykende å instruere folk på settet, at hun ikke synes det er spesielt spennende med kjønnsperspektiv når man snakker om regi, og hvordan det, bak flinkis-masken er en mer sårbar person. Holder hun andre spørsmål unna med regissert åpenhet?

- Meddelsom og snill, sier søster Cora Alexa Døving om Sara som barn, og mener at Sara gir et riktig inntrykk av seg selv til pressen. Med ett unntak: Sara sier at hun er redd. Det er feil. Sara er modig.

- Men jeg tror ikke hun var opphav til noen konflikt i barndommen, sier søsteren.

Barndomsvenninnen Line Cecilie Engh mener Sara satte seg i respekt. Og så var hun så god i kanonball. Som regissør er Johnsen bestemt - men åpen. Det sier scenografen. Hun er regissør etter den gamle kunstnermytetradisjonen. Med bukta og begge endene av filmrullen. Av det kom nominasjoner til Oscar, Nordisk Råds Filmpris, Kritikerprisen. Kortfilmoppdrag har hun fått siden hun var ferdigutdannet. Mye har kommet til Johnsen. Hun var flink til å ta det imot. Johnsen jobber hardt. Det gir henne innsikt i seg selv:

- Hvorfor var barndommen så viktig for deg?

- Jeg tror det er fordi jeg ikke leste om verden før jeg erfarte den, og opplevde ikke livet som sekundærerfaringer. Erfaringene er ubehandlede, men ikke vulgære.

- Du har sagt at det er ydmykende å utlevere verdensbildet sitt på settet. Men må ditt verdensbilde råde?

- Regissørens jobb er å ha et ståsted, ha et blikk. Jeg må se det hele bildet, selv om publikum ser mest på skuespillerne og øynene deres.

- Skuespillerne ser verden på sin måte. De tolker rollene sine ut fra sitt verdensbilde. Hva gjør du med det?

- Jeg vil ikke involvere skuespilleren så veldig i de helhetlige bildene. Du ser jo når en skuespiller går inn på settet og vet at han er en del av et bilde.

Johnsen tror at også jeg kjenner skuespillerens forhold til innspillingssituasjonen. Men mitt verdensbilde er annerledes enn Johnsens. Hennes verdensbilde blir beskrevet av en av skuespillerne hennes. Etter endt innspilling, fikk Johnsen et kort fra en skuespiller, der det sto: «Kjære Sara. Jeg tror at du er rarere enn du vet at du er.»

Den snille barne-Sara får frihet fra foreldrene til å vanke på vide veier og snike seg bort med guttevennene. Med Fox og Spearmint i lommene, leker hun med guttene i nabohusene på Nes. Tidlig på åttitallet tar familien med seg to raggete islandshester og flytter til en hagevilla på Smestad. De var som eksotiske miniatyr-hippier omplassert på Oslo vest, sier venninnen Line. Konformiteten på Smestad smitter ikke over på familien Johnsen. Men en intern form for sosial kontroll er innenfor søskenflokken: Du kan ikke ta to pølser, sier Johnsensøsknene til hverandre: Det er bare en til hver. Sara er en omsorgsfull storesøster for veslesøster Rebekka. Sara blir en omsorgsfull regissør på settet. Scene fra et opptak: Sara Johnsen påpeker Kristoffer Joners feil. Joner: No må du seie någe hyggele te me Sara, ellers får e kje te å prestere. Johnsen bestemmer seg for å være greiere, åpnere.

- Du måtte se hver enkelt for at gruppa kunne fungere. Også sminkedamen på 50 år fra Danmark må synes jobben er ok.

- Hvordan liker du å være sjef?

- I en familie med seks barn, er det ofte sjefen vi baktaler. Jeg liker godt å være en del av gruppa, en del av gjengen, hvis jeg liker gjengen, vel å merke.

- Hvordan var det å ha så mange søsken?

- Hvis du har seks barn kan du ikke kontrollere dem på samme måte som hvis man har færre. Det ga meg en åpenhet inn mot voksenverden. Faren min var veldig forklarende. Jeg fikk se folk som døde, og var med på fødsler. Faren min var aldri fordømmende, aldri nedsettende.

- Hva har dette gjort med deg som kunstner?

- Det har kanskje gjort meg mer empatisk. Jeg innbiller meg at jeg bruker det jeg har med meg fra stor familie, som regissør.

- Smisker du med dem som jobber for deg?

- Ja. Eller nei, jeg prøver å oppmuntre. Jeg vil at de skal føle at dette arbeidet som vi gjør er viktig. Men ingen kommer til å skjønne nettopp hvor mye arbeid som ligger bak hvert bidige bilde i filmen. Noen sprang inn i skogen for å finne den ormen som var i det bildet. Mot slutten av opptakene var jeg helt på gråten. Eller ikke bare på gråten.

- Du gråt?

- Jeg hulkegråt. Jeg var så sliten, vi hadde jobbet så hardt, alt var så sterkt, sier Johnsen alvorlig, før hun tar på seg svensk aksent, sier «men det enda som betyr nogot er vad som sees på duken», og ler høyt. Som barn og ungdom fikk Johnsen smittsomme latterkramper. I dag får mannen Pål Sletaune henne til å le. Broren Ivan også, som er flink til å imitere folk. Sara selv er særlig god på vestlandsdialekt og kinesisk.

- Ikkje lett å slappe av når det er så varmt, veit du, sier Johnsen, vrenger av seg skinnjakken, og forteller om å flytte fra Smestad til Botswana som tenåring:

- Vi hadde på oss skjørt og skaut, hilste ikke på andre hvite, og lærte oss snart den botswanske humoren. You dont have to smile. You are in Botswana now, høhø.

- Ble du botswaner?

- Jeg og søsteren min tenkte at vi var det. Lillebroren min er uenig med oss. Vi har hatt ulike opplevelser etter barndommen. Men vi er likevel knyttet til hverandre. Det er noe med søsken, det blikket som du får fra søsken, det sier «du er den samme», skjønner du hva jeg mener?

Johnsens verdensbilde utvides på åttitallet. Etter et par år i Botswana, flytter familien tilbake til Oslo. Sara har byttet ut The Cure med Bob Marley, og svarte klær med skaut og skjørt. Men hun skiller seg ikke ut så mye på overflaten på Katedralskolen. Men mens venner søker til embetsstudie, tenker Johnsen først og fremst at hun ønsker å bli mor. Hun blir gravid med førstejenta si når hun er 23, studerer litteratur, men søker seg til manusforfatterutdannelsen. Johnsen får ikke plass på manus, men på regilinjen. Siden har hun jobbet som regissør.

- En journalist spurte etter «Upperdog»-lanseringen: «Vil du erobre verden?» Du svarte: «Nei. Nå jobber jeg med en film om alderdom og død: Det viktigste er forbi.» Var det et utsagn om karrieren din?

- Det var en måte å takle spørsmålene om man er opptatt av storhet og berømmelse. Regi handler absolutt ikke om det for meg. Samtidig er mange av de viktige tingene forbi når man er førti og har etablert seg.

- Men likevel står mye på spill når du skal vise «Uskyld» i vinter.

- «Uskyld» er vanskelig å plassere innenfor sjanger, og ligner ingen annen film jeg har sett før. Alle disse tingene til sammen betyr at det er en såkalt personlig film, ikke i den betydning at det handler om meg, men at jeg er nær scenene i filmen. Jeg vil at film også skal romme det intuitive, ikke beleste, det umiddelbare, at film først og fremst skal oppleves og ikke bare bety noe som er tidsriktig og korrekt. Det har vært utfordrende, den handler jo om kjærlighet mellom mann og kvinne og naturen, slik jeg ser det. Kvinnens forhold til menn og til naturen. Jeg er modig fordi jeg vet at filmfolk som er opptatt av renhet, enkelhet og en spesiell moderne stil, kommer til å hate filmen.

- Men hva med deg: Synes du at den er god?

- Filmen har blitt litt vill på en måte og den er full av det meste og veldig vakker, kort sagt er jeg også svært stolt av den!

- Vilt, altså. Hva vil folkene som figurerer i filmen din?

- De er ikke så styrt av hva de ønsker. Men de er drevet av ønskene, altså ikke så bevisst, men noe som minner om naturens bevegelser. De må bare følge lengslene sine, en livsfølelse.

- Men det går ikke så bra.

- Nei, det gikk som det måtte gå. Det hadde jeg ikke helt kontroll på.

Annonse