Portrett

Wencke Mühleisen – frihetskjemperen

Hun har overlevd hjernevask, rekkehusliv og akademia. Men fikser Wencke Mühleisen et liv som usynlig, eldre kvinne?


Se videointervju i vinduet over.

«Nå er jeg tilbake på universitetet. Er det som med Natascha Kampusch, den østerrikske kvinnen som ble holdt fanget i over åtte år før hun klarte å flykte, hun som dro tilbake til stedet hvor hun ble holdt innesperret, igjen og igjen?»

(Utdrag fra Wenche Mühleisens nye roman «All gjeldende fornuft»).

Til å være tilbake i fangenskap, ser Wencke Mühleisen (63) svært så fornøyd ut der hun kommer smilende mot oss i foajeen på Universitetsbiblioteket (UB) på Blindern. Hva gjør hun egentlig her, i det som må kalles løvens hule for en som for ikke lenge siden frigjorde seg fra akademias stengsler, og som skrev en roman om det? Som nærmest flyktet fra sin posisjon som professor i Stavanger, og som sverget at hun nå ville være fri fra alle krav om målstyring, budsjettbehandling og produksjon av strategidokumenter?

Men så står altså Wencke Mühleisen likevel foran oss her i foajeen på UB, avslappet og blid, iført boblejakke og sitt karakteristiske røde, pinnkorte hår.

– Jeg er egentlig ikke så glad i å bli tatt bilder av, sier hun unnskyldende til fotografen, som har bedt henne posere foran en flammende rød vegg.

– Var ikke du performancekunstner, da? spør fotografen, og tenker nok på 80-tallet, da Mühleisen var kjent som en fullstendig ellevill performancekunstner. Hun kledde seg naken på scenen, smurte seg inn med rødmaling både her og der, og var akkurat så fri og uhemmet man ventet at en ekte, feministisk sekstiåtter med fortid i et sekterisk kunstnerkollektiv i Wien ville være.

– Jo, det stemmer, nikker Mühleisen.

– Jeg drev med performance, men da var jeg «i det», hvis du skjønner. Det var en forestilling, foran et publikum. Nå skal jeg bare stå her, liksom! skarrer Mühleisen, som bærer preg av sin tilknytning til morens Stavanger, men også til farens Østerrike. Det er noe med tonefallet som minner om hun tysklæreren på videregående, og når Mühleisen snakker seg ivrig, kan du høre at hennes norske y-er nærmest verker etter å transformere seg til tyske ü-er. Når Mühleisen snakker om at den eksperimentelle performancekunsten «passet hennes gemytt», er det med en tydelig «ü». Gemütt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etter bildene trekker vi inn i et rolig hjørne av UB, der Mühleisen forteller at ja, det er nå en stund siden hun var en profilert professor med lederansvar i Stavanger.

– Jeg sa jo opp min stilling...

– Så hva gjør du egentlig her på universitetet?

– Du kan så si! Du skjønner, jeg er en såkalt «løs hund», sier Mühleisen, og smiler litt av uttrykket. Selv om hun har brutt med akademia, framstår hun nettopp som en mild og velformulert akademiker, og ikke på noen måte som en rufsete løshund. Det virker nesten surrealistisk at hun en gang var kjent som en seksualisert performancekunstner innklint i rødmaling. Men så er det jo også godt over 30 år siden.

– En løsbikkje! fortsetter Mühleisen.

– En forskerfrilanser, med en løs tilknytning til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, der jeg tidligere har hatt prosjektstillinger før jeg kom til Stavanger, sier Mühleisen, som peker på minst to grunner til at hun ville settes fri fra stengslene. Det ble lite tid til skriving og forskning, og så ble hun stadig mer kritisk til utviklingen i akademia.

– Du har fått en tankegang som er implementert i et felt som har et ganske annet samfunnsoppdrag enn det å produsere pølser og biler, sier Mühleisen, som understreker at akademia kan være et privilegert og godt sted å være. Hun ønsker seg at mennesker søker seg dit, og «søker kunnskap om og språk om motstand og kritikk». Men nå har hun for alvor oppdaget skjønnlitteraturen.

Hun debuterte som romanforfatter i 2010, med en bok som handlet om morens alderdom og død («Jeg skulle ha løftet deg varsomt over»). I 2015 kom romanen om den slovensk-østerrikske farens fortid som Wehrmacht-soldat på Hitlers side på 40-tallet, og om sin egen tid i det radikale AAO-kollektivet Friedrichshof i Wien på 70- og 80-tallet («Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden»). Nylig kom romanen «All gjeldende fornuft», en brevroman om en kvinnes oppbrudd fra akademia, og om hvordan det er å bli «en eldre kvinne» i dagens samfunn. Anmelderne mener bøkene hennes ligger i et grenseland mellom sakprosa og skjønnlitteratur, og en hevdet at det Mühleisen gjør, kan minne om Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-prosjekt. En annen mener at Mühleisen framstår som mer intellektuell enn Knausgård, og at hun ikke er fullt så nådeløs som ham i sine utleveringer av seg selv og sine nærmeste.

Wencke Mühleisen insisterer uansett på å trekke opp en grense mellom romanfiguren «livsledsageren» i den nye brevromanen, og sin egen mann der hjemme. Men begge ble hun i sin tid kjent med i AAO-kollektivet i Wien på 70-tallet. De ble sammen etter at de kom tilbake til Norge på midten av 80-tallet. Da hadde de begge hoppet av kollektivet, som i løpet av de ni årene hun var der utviklet seg til en autoritær sekt sentrert rundt lederen Otto Muehl. Det var særlig hennes første barns fødsel som ble et vendepunkt i hennes liv i kollektivet. Der hadde alle sex med alle, og barna skulle være fellesskapets ansvar. Barnas tilknytning til sine biologiske foreldre ble svekket, og Wencke Mühleisen var uenig i kollektivets barneoppdragelse. Hun ønsket et nært forhold til sin 1-årige datter.

– Det var vanskelig å bryte ut, for jeg var nok nokså hjernevasket selv. Men når jeg fikk et lite barn, forsto jeg at dette ikke lenger bare handlet om meg selv. Jeg var den eneste moren med et lite barn som brøt ut av kollektivet. Det er vanskelig for meg å forstå i dag.

Så er det som om Wencke Mühleisen tar seg i det, litt irritert:

– Men hvorfor skal det være så vanskelig å forstå, egentlig? Folk kan bli destruktive i «vanlige» relasjoner også, og nøle i årevis før de bryter ut. «Hvorfor går hun ikke når han har slått henne, igjen og igjen?» Å være i en sekt kan ligne på det som kan skje i en tosomhetsrelasjon. Et parforhold kan også være sekt-aktig, de sekteriske mekanismene kan gjelde for en «tosomhetssekt» også, selv om det ikke er så eksotisk, sier Mühleisen, som tror erfaringene fra Wien har gitt henne et spesielt blikk for slike mekanismer.

– Du kan se det på en arbeidsplass, der det kan være en mobbekultur som det kan ta år å bli kvitt. Sjefer kan bryte ned folk, men i det minste kan de gå hjem etterpå. Men når du er i en sekt eller i en «tosomhetssekt», går du aldri hjem.

Også Wencke Mühleisens hovedperson i «All gjeldende fornuft» reflekterer over sin tid i AAO-kollektivet. Likevel velger hun altså å kalle bøkene sine for fiksjon.

– Prinsipielt vil jeg si at enten en roman er science fiction eller «selv-fiksjon», som kanskje er navnet på den sjangeren jeg orienterer meg i, så må enhver forfatter skrive ut av fra sin erfaring. Noe annet er faktisk ikke mulig, så lenge det er nettopp det mennesket som skriver, sier Mühleisen.

– Men så er det veldig forskjell på hvor nært det blir, og hvilket uttrykk det får. Ja, jeg bruker min erfaring, men jeg bruker ikke all min erfaring, jeg velger ut noen. I det jeg begynner å skrive, er det som om jeg-karakteren distanserer seg mer og mer fra forfatteren. Det er den prosessen som gjør det til noe litterært. Jeg liker friheten som ligger i det subjektive, sier Mühleisen, som har forelsket seg i et nytt ord: «Avkvalifisering». Hun leste det i et kunsttidsskrift på et fly fra Trondheim for et par uker siden, og falt for det umiddelbart.

– «Avkvalifisering» betyr at du ikke lenger er en virtuos i en eller annen kunst, men at du igjen har blitt en amatør. Det gir muligheter til å være søkende, åpen og til å begynne på nytt. Det er som hovedpersonen i boken min, hun innser at hun er i ferd med å bli en eldre kvinne, og føler at hun er i en ny pubertet der alt står på spill. «Men du er da ikke eldre, Wencke», sier folk til meg. Jo, men jeg er over 60, jeg kan ikke lenger kalles «middelaldrende». Så hva er jeg da, om ikke en eldre kvinne?

I det minste er 63 år gamle Mühleisen en ung, eldre kvinne. Hun mener at folk som har passert 60 befinner seg i «alderdommens barndom», mens kvinnene ganske raskt får en slags «usynlighetskappe» på. Den kappa dekker til og med tidligere så ekshibisjonistiske performancekunstnere og høyprofilerte samfunnsdebattanter som Wencke Mühleisen.

– Når omtrent kommer den kappa på, da?

– Godt spørsmål! Men jeg har allerede opplevd den i alle fall. Jeg husker det øyeblikket da jeg følte «usynlighetskappen». Det er som om bli teflonbelagt, som om blikkene sklir unna deg ... Og hvor er så den eldre kvinnen i offentligheten? Hvem skal vi speile oss i? Du vet, mennesket er et sosialt dyr. Vi speiler oss i andre, og leter etter vår kategori. Hvis ikke blir alt privatisert, du får ikke et språk for din egen erfaring. Altså, jeg sier ikke at eldre menn også kan oppleve tap, sorg, frykt for forfall. Men de blir gjerne fremstilt som vitale og attraktive mennesker til de er 90. Slik er det ganske sjeldent for eldre kvinner. Når man er en yngre kvinne, blir man i alle fall sett som fysisk objekt. Når man ikke lenger har det rommet å bevege seg i, så kan man bli usynliggjort. Samtidig ligger det kanskje en frihet der. Hvis jeg ikke lenger blir sett på, kan jo jeg være den som ser? antyder Mühleisen, og får liksom en ekstra liten årvåkenhet i blikket.

Så legger hun til, liksom for sikkerhets skyld:

– Men jeg har ikke skrevet en selvhjelpsbok, altså ...

– Sånn: «Til dere damer født tidlig på 50-tallet: Slik kommer dere gjennom de neste ti årene» ...

– Hahaha, det ville jo være fryktelig og forferdende! Det er jo nettopp det jeg er så kritisk til, at det liksom blir forventet at vi alle følger ferdig oppsatte storylines. Nå er du blitt eldre, nå skal du gjøre sånn og slik. Det jeg sier, er at iblant trenger man noen mentale skift. Det kan være en mental prosess, og du trenger ikke si opp jobben din, slik jeg gjorde, understreker Mühleisen.

Det første Wenche Mühleisens hovedperson gjør etter at hun hadde sagt opp jobben sin i Stavanger, er å dra ut til Orrestranda på Jæren. Hun drar ut i fetterens robåt, legger seg ned i den, og blir liggende og duve der under den bleke sommerhimmelen. «Nå begynner livet enda en gang», sa hun i tankene til sin avdøde mor. I virkeligheten er Orrestranda også Wencke Mühleisens helt spesielle strand. Like ved har morsfamilien en sommerhytte hun har vært glad i siden hun var liten. Hit kommer hun alltid tilbake.

– Jeg er veldig knyttet til det stedet. Det skyldes nok alle disse barndomssomrene jeg hadde der. Min familie flyttet mye rundt, vi var de rene nomader, så dette er det eneste stedet i mitt liv som er varig. Bare det å gå langs de sanddynene, se utover havet, ja, også morgenbadene – uansett temperatur!

– Så når du er der, er alt på plass?

– Ja. Jeg kommer i balanse. Men det er litt sårt også, det er som å møte igjen en elsket. Jeg får perspektiver på livet, på godt og vondt. Jeg er aldri uberørt når jeg er der.

Wencke Mühleisen virker god til spesielt en ting: Å begynne på nytt. Som liten flyttet hun mye rundt med familien sin, mellom Norge, Østerrike, Tyskland og Sveits, på grunn av jobben til sin slovensk-østerrikske far. Stadig nye skoler og venner, språk, dialekter og sosiale koder å knekke. Ungdomstiden tilbrakte hun imidlertid ganske stabilt i Mosjøen i Nordland, fra hun var 12 år til hun var 19.

– Mosjøen var et veldig fint sted å være i ungdomstiden. Ja, det skjedde mye i Mosjøen på 70-tallet! sier Mühleisen litt svevende.

– Da var jeg jo ung, og disse ungdomsårene er jo så formende og betydningsfulle.

Det var visst også i Mosjøen at feministen våknet i den unge Wencke Mühleisen. Dét, og frihets- og opprørstrangen. I 1976, 22 år gammel, tar hun det store spranget: Hun drar til Wien i farens gamle hjemland. Der slutter hun seg til AAO-kollektivet av unge kunstnere, som startet som et radikalt frihetsprosjekt, en kollektiv visjon om et nytt samfunn. Etter ni år der hopper en desillusjonert Wencke Mühleisen av. Senere får hun vite at lederen i kollektivet, Otto Muehl, har forgrepet seg seksuelt på noen av ungdommene der. Det blir et rettslig oppgjør, Mühleisen er en av dem som vitner mot ham. Han dømmes til fengsel.

I Oslo begynner hun helt på nytt. Hun etablerer seg som performancekunstner, hun danner en rekkehus-kjernefamilie med mann og etter hvert to døtre, og begynner helt på skrætsj på Blindern. 32 år gammel møter hun opp på sin første grunnfagsforelesning. De neste ni årene gjennomfører hun den møysommelige akademiske ferden fra grunnfag, mellomfag, hovedfag til doktorgrad. Hun er med på å bygge opp Senter for kjønnsforskning i Oslo, blir kjent i mediene som frittalende sex- og kjønnsforsker, og ender opp som professor ved Universitetet i Stavanger. Så kom altså trangen til forandring og «avkvalifisering».

– Men hvilken periode av livet har du lært mest av?

– Erfaringen med AAO-kollektivet har vært så akutt annerledes, på godt og vondt. Det å ha vært et sted som har vært så frigjørende og så ødeleggende ... Det å innrømme min egen avmektighet og hjelpeløshet, det å ha vært så svak – det har gjort noe med meg.

Wencke Mühleisen er veldig alvorlig nå, men så smiler hun litt under det ildrøde hårfestet:

– Hvis jeg er heldig, så har det gjort at det kanskje ikke er så lett for meg å dømme når andre snubler og faller ...? For jeg vet at jeg har gjort det så grundig selv. Det finnes jo i oss alle, det forferdeligste og det vidunderligste. Det bør ikke bare projiseres på andre: «Ja, men det var jo Hitler som var gal ...». De fleste som var i AAO-kollektivet var østerrikere og tyskere, og det vi alle delte, var fedre som hadde vært med i 2. verdenskrig på nazistenes side. Vi var en del av 70-tallsopprøret mot denne autoritære, tause foreldregenerasjonen, men så skjedde det utrolige at vi selv gikk i noe autoritært, sier Mühleisen, som tror at det som ikke snakkes om mellom generasjonene, lett gjentas.

– Det å huske heltene er enkelt. Det å huske overgriperne, er også tilsynelatende enkelt. Det som er vanskeligere å skjønne, og som kan ta lang tid, er at noen overgripere kanskje også var ofre. Og kanskje var noen av ofrene også overgripere?

I 1984 skrev Mühleisens far brev til sin datter i kollektivet i Wien, der han satte dem i samme bås. Han ytterst på høyresiden, hun på ytterste venstre.

– 40-tallet var en radikaliserende tid, 70-tallet var en radikaliserende tid. Nå lever vi igjen i en radikaliserende tid. Virkelig! mener Mühleisen.

– Og hva skjer med et samfunn som Norge, når vi blir konfrontert med en radikaliseringsprosess vi er redde for, enten det nå er islamismen eller høyreekstremismen, som vi knapt har turt å tenke på etter 22. juli? For Breivik var en av oss. Det ekstreme kan også være en del av det gode, norske. Det holder ikke å si at han hadde en vanskelig barndom, han var gal – han lyttet også til helt vanlige holdninger der ute, hevder Mühleisen, som samtidig frykter at det ikke lenger skal være lov til å tenke radikale tanker.

– De unge må få lov til å tenke: «Hva om dette samfunnet ikke er det beste av alle?» Et samfunn der ingen tenker nye tanker, stivner. Jürgen Habermas sa en gang noe veldig fint, som jeg liker så godt! Å, jeg er så glad i dette sitatet!

Wencke Mühleisen virker utrolig lykkelig her inne i kroken på UB, bare ved tanken på det som Jürgen Habermas en gang sa.

– Han sa: «Hva skjer når de utopiske oasene tørker inn? Da sprer det seg en ørken av rådløshet og banalitet». Er ikke det en nyyydelig setning?!

– Du har skrevet en roman om moren din, en roman om faren din og en om deg selv. Hva skal du skrive om nå?

– Det vet jeg ikke. Men jeg er glad jeg har oppdaget hvor frigjørende skjønnlitteraturens språk er.

– Det var en anmelder som mente at du burde bli poet?

– Hm, det vet jeg nå ikke, sier Mühleisen, plutselig litt brydd. Så sier hun, hemmelighetsfullt:

– Men jeg har noen ganger en fantasi.

– Jaha?

– Jeg fantaserer om å skrive en tredjepersonsfortelling. «Han sa, hun sa ...». Men jeg aner ikke om det er mulig!

Fem favoritter

Musikk: Jeg liker å danse til tekno!

Film: Den siste jeg så var «Toni Erdmanns pappa». Fantastisk morsom!

Litteratur: Siste som gjorde inntrykk er svenske Birgitta Trotzig med «Dykungens dotter».

Mat: Østerriksk

Sted: Orre på Jæren, der sommerhuset vårt er.

Mer fra Dagsavisen