Tvilefjes

Hun lurte på om vi kunne møtes litt tidlig fredag morgen. Jeg bestilte bord til frokost klokken 08.00 på Grand Kafé.

Halv åtte tikker følgende tekstmelding inn: «Du, jeg er litt tidlig ute jeg ...»

Ida Jackson har vært ekstremt radikal og ekstremt kristen. Nå er hun ekstremt A-menneske. Og ekstremt arbeidsom. Hennes nye bok «Morfar Hitler og jeg» er høstens store snakkis. Den handler om hennes oppgjør med morfarens nazifortid og er blitt til i en periode på fem år - en prosess hun selv beskriver som en kombinasjon av sorgarbeid, gravearbeid og skrivearbeid.

Sannheten om morfarens fortid var noe hun kom over ved en tilfeldighet i 2008. Etter å ha googlet pikenavnet sitt «Tjøstland» kom det opp en wikipedia-artikkel om morfaren Per Pedersen Tjøstland. Han hadde vært redaktør i Germanske SS Norges avis Germaneren. Ida Jackson ville vite mer, og ga seg i kast med å finne ut hele historien om morfarens fortid. I boka beskriver hun hvor vanskelig det var å ta innover seg å nedstamme fra en av dem som omtales som «monstre i moderne historie», at det attpåtil var en av de hun hadde vært aller mest glad i. Det ble en lang og vanskelig gravejobb der ikke minst mange i familien ønsket at hun skulle la det ligge. Ida Jackson valgte likevel å skrive.

- Ett av motivene var et rent folkeopplysningsaspekt. Dette er en helt annen fortelling om krigen enn den jeg lærte om på skolen. Der handlet det stort sett om snille motstandsfolk og slemme tyskere, om slag og om folkemordet som ble snakket om med dyp alvorlig stemme i klasserommet. Den historien som skulle være en del av min identitet som norsk skolejente, var på en måte knyttet til motstandsbevegelsen, heltene. Jeg rive opp i folks tanker om dette, om østfronten og hvem de frivillige var, for et publikum som kanskje ikke visste så mye om krigen fra før.

Når hun snakker om morfaren i rollen som nazist, kaller hun han konsekvent for Per Pedersen. Når hun snakker om han som den snille mannen som var en av de viktigste voksenpersonene i hennes barndom, sier hun morfar.

- Jeg ønsket også å koble sammen varme, snille morfar som var en helt fantastisk familiemann, og å få han til å sameksistere med nazisten Per. For å få til det måtte jeg bli kjent med SS-ideologien, sier Jackson, som synes det blir for enkelt å forklare krigens ugjerninger som ondskap.

- Å forstå dem ideologisk, historisk og empatisk er mer konstruktivt enn å avskrive det som ondskap. Da feier du bare problemet under teppet. Morfar og andre SS-folk så på seg selv som heltene i historien og mente de gjorde det riktige.

Hun ser klare paralleller mellom nordmenn som verver seg til ekstreme politiske organisasjoner, som for eksempel dagens unge syriafarere. Unge brennende sjeler som er villige til å gå langt for å gjøre det de tror er godt og riktig.

- Intensiteten, ekstremiteten og det totalitære i det er skremmende likt. Men for mange blir det ubegripelig fordi vi har en kultur der vi har glemt hvordan det er å tro veldig sterkt. Per var drevet av en overbevisning som var sterkere enn fornuften. Det duse grenselandet mellom politikk og livssyn han befant seg i kan jeg kjenne meg igjen i fordi jeg har vært en så engasjert person selv.

Hun peker på sin egen dragning mot ekstremisme, at det er arven fra morfar denne evnen til å ville gjøre alt så ekstra alvorlig.

- Den første teksten han fikk på trykk i Germaneren handlet om hvorfor det var så mange slappe folk i NS, at han syns de var noen veike slappfisker og ikke nazistiske nok. I mitt engasjement i Rød ungdom satt jeg på landsmøtene og tenkte på hvordan jeg skulle bli kvitt de dvaskeste reformistene, de som var mest orientert mot sosialdemokratiet, SU og annen faenskap. Og jeg tenker at de som er med i IS kan ha hatt en ganske lang ungdomstid der de har sittet og ergret seg over alle disse dvaske muslimene som ikke tar saken sin på alvor, de som ikke tror sterkt nok. Så blir du høy på deg sjæl fordi du er villig til gå den ekstra mila, det du gjør blir ekstra ordentlig og ekstra riktig.

Selv har hun alltid hatt evnen til å tro veldig sterkt. Hun sier det ligger til familien.

- Vi er en veldig kristen familie, det har vi vært siden Per så lyset som gammel mann. Men vi var ikke aktive i noen menighet, og min opplevelse av at hvorfor vi ikke var det var at menigheten var for dvaske. At de ikke tok det alvorlig nok, eller de tok det alvorlig på en feil måte. For det er en inderlig protestantisk tro vi har hvor religionen og overbevisningen bor inne i deg og troen og overbevisningen er viktigere enn ritualet. Litt sånn lese-Bibelen-alene-i-svarte-klær-kristen.

- Var familien mot dans og fest?

- Nei, det er symbolting. Hadde mamma hørt deg nå, ville hun begynt å snøfte, smiler Ida Jackson.

- Men det var ingen banning. Jeg banner fortsatt ikke foran mamma, det er innpodet i systemet. Vår tro var mer en relasjon til gud alene, ultraprotestantisk. Mamma gjenfortalte hele gamletestamentet for oss som små, det var ingen barnebibel med sensurerte utgaver, nei. Det var rett fra boka.

Den sterke troen ble kombinert med en like sterk paranoia. Ida Jackson vokste opp med en fornemmelse av et verden rundt ikke var noe for dem. Hun følte det som om hele familien gikk rundt med et Kains-merke i pannen.

- Jeg hadde fornemmelsen av at vi var merket, slik at ingen ting kunne gå bra med oss. At verden konsekvent var imot oss og at ukjente makter var ute etter å ta oss.

Da hun ble kjent med morfarens historie ved en tilfeldighet i 2008 var det mange brikker i livet som falt på plass.

- Plutselig forsto jeg følelsen av utenforskap. Frykten for at noen skulle finne ut noe har vært fryktelig sterk selv om ingen noen gan sa hva det var. Det er derfor foreldrene mine har gitt inntrykk av at «det er vanskeligere for oss».

Hun ble mobbet på skolen, og byttet til Steinerskolen. Så ble hun mobbet der også. Hadde ingen bestevenninne før slutten av ungdomsskolen. Venner var noe hun først fikk som tenåring når hun engasjerte seg politisk. Barndommen ble stort sett tilbrakt hjemme med en bok.

- Vi bodde langt inne i skogen der det ikke var noen andre. Der har vi gravd vår egen brønn og vært selvhjulpne. Jeg tror at hvis mamma hadde fått det som hun ville så hadde vi koblet oss av strømnettet også og hatt vårt eget aggregat.

- Vil du si at familien bevisst isolerte dere?

- Ja. Samtidig hadde vi mye familietid og et veldig tett samhold, så jeg har ikke hatt følelsen av å være alene. Men det var liksom alltid en følelse av at resten av samfunnet ikke var noe for oss. Så mye av mitt opprør har vært å knytte meg til utenomverdenen, engasjere meg, være en del av offentligheten, en del av verden utenfor.

Rundt middagsbordet ble det ofte snakket svært nedsettende om arbeiderpartipolitikere, foreldrene mente blant annet at Gro Harlem Brundtland burde anmeldes for landssvik. Og da hun som 15 år gammel skolejente møtte hun Thorbjørn Jagland på et nesten folketomt kjøpesenter i Sarpsborg under valgkampen, var hun besatt av en eneste tanke: å skade han. Hun kjente hatet i sin egen kropp, tenkte at her hadde hun fått en unik mulighet til å avsløre den onde overmakten og redde Norge.

- Ja. Jeg ville slå Thorbjørn Jagland. Det er jo helt forferdelig, egentlig, sier hun og legger til:

- Jammen bra for meg at jeg var en liten jente som ikke var fysisk i stand til å utøve vold. Så impulsen stanset der.

- Hvorfor dette hatet mot Arbeiderpartiet?

- Jeg tror det handlet om avstand. Og avmakt. I familien hadde vi en sånn «oss mot røkla»-holdning med hang til konspirasjonsteorier om at alt som var galt i verden var et plott ledet av skjulte, ytre makter manifestert i Arbeiderpartiet. Og Frimurerlosjen. Dette tankegodset er den mest ubehagelige arven vi har etter Pers politiske tenkning. Thorbjørn Jagland hadde vært både statsminister og EU-forkjemper, og i mitt 15-år gamle hode representerte han alt som var galt i samfunnet.

- Hva sto foreldrene dine for politisk?

- De er skeptiske og ville motsatt seg båssetting. De var litt sånn «nei til alt».

- Men du valgte å gå til kommunistene?

- Jeg valgte det stedet der jeg følte at folk tok ting mest alvorlig. Og i Fredrikstad var det AKP. Men jeg fortsatte med å være kristen, også da jeg ble kommunist. Jeg har krangla med alle i AKP om Jesus!

- Seriøst?

- Ja, hadde du snakket med meg som attenåring ville jeg sagt noe sånt som kommunismen kan ikke realiseres uten Jesu tilbakekomst.

- Tror du fortsatt?

- Godt spørsmål. Jeg tror ikke jeg er fysisk i stand til å slutte å tro. Sånn er det bare. Men ettersom jeg er blitt eldre har jeg kommet fram til at bare fordi om jeg føler noe veldig sterkt, så trenge det ikke være sant. Jeg bruker så mye tid og energi på kristne høytider, salmer, det er full pupp til jul og påske. Og jeg ber hver dag.

- Tror du noen hører deg?

- Om du spør meg intellektuelt? Nei. Hvis noe setter hardt mot hardt så vet jeg at de samtalene jeg kan ha med Gud bare er hjernen din.

- Men livet er mer enn logikk og matematikk?

- Å tro kan være både konstruktivt og destruktivt. Når jeg gyver løs på et bokprosjekt som denne boka om morfar, og har fem år med mye usikkerhet, drama og masse følelser, så trenger man noe å holde fast ved, noe som kan drive deg gjennom. Men bruker du troen helt utøylet og ukritisk slik jeg gjorde i min ungdom, kan det være veldig destruktivt fordi du kan plassere deg selv et mentalt sted der du ikke trenger tvile. Og tvil er veldig sunt.

- Litt som politisk ekstremisme?

- Ja. Forskjellen på religion og politikk er innholdet i det du tror på, men den nevrologiske koblingen er den samme.

To år før Jagland-episoden hadde hun høylytt kommet ut av skapet og proklamert at hun var lesbisk. Bare to måneder etter at hun fylte 18 og gikk andre året på videregående giftet hun seg med en av sine beste venner, og flyttet hjemmefra. At hun giftet seg med en mann gjorde henne til «jukselesbe» i manges øyne, mens andre pustet lettet ut.

- Vi giftet oss delvis fordi vi var forelsket og delvis fordi han skulle i siviltjeneste, da fikk man nemlig ektefellestøtte som gjorde at jeg kunne flytte hjemmefra. Jeg var aktiv i Moss Rød Ungdom og Danny og jeg bodde på Jeløy, det peneste stedet i hele Østfold. Vi hadde det kjempefint. Ekteskapet varte i fem år, mye lenger enn folk hadde tippet, ler hun og legger til at de fortsatt er gode venner.

Den 11. september rammet terroren i New York. Ida Jackson avfeide det som en stor konspirasjon der USA selv hadde skylda, skrev «KILL BUSH» med sprittusj på fingrene og følte ikke et snev av empati når hun så bilder av folk som hoppet ut av de brennende tvillingtårnene.

- Når du er disponert for konspirasjonsteorier og befinner deg i et miljø der det er mye av det, er det lett å tro at det du ser på TV sannsynligvis er jug. Etter å ha jobbet med denne boka er det spesielt ekkelt å se at om du graver litt i de fleste 11. september-konspirasjonene så ender de med at det er jødene som har skylda der og.

Da terroren rammet Norge i 2011 og det ble klart at Utøya ble angrepet, fryktet hun at gjerningsmannen var en hun kjente.

- Jeg var skråsikker på at dette var en nordmann som var orientert mot de samme anti-arbeiderpartistrømningene som jeg har kjent. De fins jo både på ytre venstre og ytre høyre. Det er en av grunnene til at jeg syns vi bør se nærmere på nasjonalsosialismen i vår nære fortid, den er mer lik ideene som mange har i dag enn det er komfortabelt å tenke på.

Etter den ekstreme kristenheten og den ekstreme politikken, kom reaksjonene. Hun flyttet til Oslo og skjønte at verden slett ikke var så farlig som hun var oppdratt til å tro.

- Bare det å flytte til Oslo og begynne å leve et Osloliv er en klassereise. Torsnes har jeg ikke savnet en halv dag siden jeg flytte derfra. I Oslo har folk en selvfølgelighet, en slags sense of entitlement som ikke jeg var vant til der jeg vokste opp. Det har vært den største overgangen. Jeg føler at mye av identiteten min ble til i motstand mot det jeg kommer fra.

Livet i hovedstaden var en befriende, men samtidig vanskelig overgang, Hun ble syk, falt ut av studiene, men samtidig hadde hun startet en blogg der hun delte følelser og tanker som meldte seg i overgangen fra ekstremt lukkethet til ekstremt åpenhet. Et skrivetalent av de sjeldne åpenbarte seg, Ida Jackson skrev nådeløst åpent og ærlig om alt fra seksualitet og feminisme til depresjoner og angst, og vant flere utmerkelser for bloggingen sin. Men i 2008 toppet det seg.

- Jeg hadde fått en intensjonsavtale med Spartacus forlag på den første boka «Jenter som kommer», om kvinners seksualitet. Da var jeg 20, og følte at jeg måtte skrive veldig fort for å vise at jeg kunne. Jeg hadde hatt et nervøst sammenbruddet vinteren 2006, og sommeren 2007 var jeg ut og inn av psykiatrisk flere ganger. Samtidig vokste bloggen seg stor, med opptil 6.000 lesere om dagen. Våren 2008 ble jeg langtidsinnlagt for alvor, og var det helt til boka kom ut på høsten, sier hun og legger til at hun syns det er rart å snakke om dette nå.

- Det føles litt som om det skjedde med et annet menneske. Jeg husker ikke så mye annet enn at jeg jobbet mye, og begynte å få ordentlig betalte skrivejobber. Det var en følelse av mestring, og samtidig en følelse at det ikke var noen bunn i noen ting. Til slutt sov jeg ikke.

- Har du tenkt på hvorfor du ble syk?

- Jeg tror det var overgangen fra den verden jeg hadde vokst opp i til jeg skjønte hvordan verden faktisk var. Da jeg flyttet for meg selv var det med en idé om at verden var veldig farlig. Og så var den ikke det, og da ble jeg veldig sint. Jeg følte meg lurt. Jeg har også tenkt at det kan ha en sammenheng med min evne til å tro veldig sterkt, at hjernen min er ekstra sårbar for stress. At den overoppheter og ikke er så flink til å finnes til.

Sammen med medforfatter Maren Kristiane Solli gjennomførte hun medielanseringen av sitt pulepolitiske manifest «Jenter som kommer» høsten 2008. Ved juletider fant hun ut om morfaren. Året etter kom hun inn på sakprosaskolen til Aschehoug og påbegynte arbeidet med boka om morfaren. I vår giftet hun seg med forfatter Jan Grue, som også har vært en av hennes største støttespillere i arbeidet med boka. Ida Jackson smiler fornøyd over morgenkaffen og sier at hun føler hun har ordnet opp i livet og hodet nå. Og at hun blogger fortsatt.

- Kan du blogge om absolutt alt?

- Nei. For hver ting jeg har blogget, har det sikkert vært hundre ting jeg ikke har skrevet om. Det er en veldig regissert åpenhet som stort sett handler om ting jeg har tenkt kan ha relevans for andre, også vonde ting. Jeg tror det er i sårbarheten vi finner fellesskap og at dersom du har noe som gjør vondt kan det vare bra å dele.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Devendra Banhart. Det er melodiøst, fint og rart. En spennende stemme.

FILM: «The Singing Detective» - den har jeg sett mange, mange ganger. Det er noe med musikken og rare meta-narrative ideer.

BOK: «The Chronology of Water» av Lidia Yuknavitch. Det er den perfekte blandingen av skjønnlitteratur, selvbiografi og litteraturteori: en bok om svømming, skriving og kropp.

MAT: Noe kraftig bondekost. Svineknoke, kanskje. Eller entrecôte. Eller nei - en skikkelig god biff.

STED: San Francisco. Det likaste stedet på jorda - blide folk og den store skeive hovedstaden.