Annonse
Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande: Pokémon-dama

Når partileder Trine Skei Grande (V) mottar sjikane fra folk på telefonen sin, hender det hun ringer dem opp igjen.

Annonse
Portrettet

– Vet du ka æ gjør? spør Venstre-leder Trine Skei Grande plutselig. Hun har nettopp spist en hel del frukt her inne på stortingskontoret (levert på døra av Venstres kommunikasjonssjef personlig), mens Dagsavisen nettopp har spurt om hvordan det er for en politiker å leve med troll på nettet og sjikane på mobilen.

– Æ ring' dæm opp!

– Du ringer til de som sjikanerer deg?

– Ja. Altså, av og til gjør jeg det. Da får pipa gjerne en helt annen lyd. Noen er feige og legger på straks de hører at det er meg. Andre sier faktisk «unnskyld» og går inn på nettet og sletter hetsen. De hadde nok ikke tenkt så mye på at det faktisk er et menneske der i andre enden. Hetserne er gjerne godt voksne menn, men det er også godt voksne damer. Bestemødre! understreker Grande.

– Jeg spør dem: Syns dere at barnebarna deres skal snakke slik til hverandre i skolegården? Syns dere virkelig det er greit å kalle folk disse tingene? Jeg snakket også lenge med en mann her om dagen, sikkert i en time. Han var forbanna for mange ting, noe av det med god grunn. En av sakene han tok jeg faktisk opp i Spørretimen i Stortinget.

Hun smiler, og legger liksom stillferdig til:

– Så folk skal ikke føl' sæ altfor trygg.

Akkurat nå leder 47 år gamle Trine Skei Grande Venstres landsmøte i Ålesund, som ligger an til å bli et skikkelig oppvaskmøte. Greier de å bli helt enige om veien videre etter stortingsvalget til høsten? Hvordan vil Venstre-delegatene fra landets mange fylker håndtere bråket i partiets ledelse, etter at Grande i VG ble oppfattet som om hun er villig til å felle en borgerlig regjering? Men spoler vi tilbake et par dager, sitter Dagsavisen fortsatt inne på Trine Skei Grandes kontor hennes i Venstres fløy i Stortinget og venter på henne. Vi titter forsiktig ut i korridoren.

– Har hun ikke kommet ennå? hoier Venstres kommunikasjonssjef fra et kontor innerst i gangen. (Han har egentlig advart oss: «Trine har et veldig tait program nå med landsmøtet. Men vi kan kanskje skvise inn en time»).

– Hun skal være på vei nå, altså! beroliger han, og vi tusler inn på Trine Skei Grandes lille kontor igjen. Der fortsetter vi vårt grundige selvstudium av kontorveggene hennes.

Der er for eksempel noen glade, fargerike barnetegninger, signert hennes tre grandtantebarn. Trine Skei Grande er født i 1969 og er attpåklatten i sin gamle kjernefamilie fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Hun har ikke barn selv, men har to eldre søstre som begge har blitt bestemødre. «Til bestetante!» står det på en av tegningene. Den er fra Linus (6), den eldste av ungene, som flere ganger har blitt nevnt i Trine Skei Grandes taler. Det var også Linus som var årsaken til en ekstra pause i en av de mange høydramatiske og konfliktfylte budsjettforhandlingene med den blåblå regjeringen. «Bestetante» Trine hadde lovet Linus å ta ham med på Nationaltheatret for å se «Jul i Blåfjell». (Det var visstnok bare de internasjonale mediene som syns dette var oppsiktsvekkende). «Æ mått` jo sjå litt på blånissan også, ikke bare forhandle med dæm», er Grandes kommentar til Dagsavisen i seinere i dette intervjuet. Det, og så:

– Jeg har vært «tante» siden jeg gikk i 4. klasse, men jeg er ikke så glad i ordet «grandtante». Jeg høres jo så gammel ut da! Der jeg kommer fra, kaller man grandtanter for «gammeltanter». Men «bestetante» liker jeg.

– Det høres jo ut som om du er den beste tanta ever?

– Det var min niese som fant på det navnet. Det er fordelen med å være singel: Man blir lett en yndlingstante, sier Grande med dårlig skjult stolthet i stemmen. Hun går fortsatt på tur med Linus for å fange Pokémon, og har ikke fått skrekken etter at TV-bildene av den Pokémon Go-spillende Venstre-lederen under en stortingshøring gikk verden rundt i fjor sommer.

– Knut Arild Hareide hevder at det er den eneste gangen han har vært på CNN! Han satt ved siden av meg, flirer Grande, som har lagt merke til at mange flere barn ser ut til å vite hvem hun er: Hun er den Pokémon Go-dama.

– Fortsatt kommer det 9-åringer bort til meg på trikken og vil ta selfies med meg, eller snakke om Pokémon Go. Det syns de visst er stas!

Inne på Trine Skei Grandes kontor er det også umulig å ikke legge merke til en stor, innrammet plakat av tidligere presidentkandidat Hillary Clinton. Der henger også et ærverdig maleri av Johan Sverdrup, Venstres første leder fra stiftelsessåret 1884. Han var en av Venstres i alt seks statsministre, og er i tillegg kjent som «parlamentarismens far». Men den som virkelig holder et skarpt og alvorlig øye med oss her inne, er den gamle Venstre-leder og statsminister Gunnar Knudsen (1848-1928). Bysten av ham har nok stått her inne på Trine Skei Grandes kontor helt siden hun overtok som leder etter Lars Sponheim, som gikk av etter Det store katastrofevalget i 2009. Til jul pleier Grande å pynte Knudsen med en liten nisselue, men ellers står han bare der og følger nok nøye på Venstres evige, nervepirrende kamp mot sperregrensa. Han tenker nok i sitt stille sinn at alt var bedre i hans tid (selv fikk han 30,7 prosent i stortingsvalget i 1909), men han slår selvsagt ikke Johan Sverdrup, og hans 63,4 prosent i 1885. Ingen partier har vært større i norsk politisk historie enn Venstre. Ingen har krympet så mye heller. Og nå krymper de igjen.

Les også: Thorvald Stoltenberg (85): – Det hadde gått dårlig med meg om jeg ikke hadde hatt kjæreste

Man trenger ikke være en klarsynt fra «Åndenes makt» for å kjenne på en slags urolig energi her inne i Venstres fløy. Det ligger forandringer i lufta, og en frykt for at Venstre nå kan være på vei mot stupet. «Vi må snu før det er for seint. Det handler om Venstres overlevelse», sa Venstre-representant Abid Raja til VG, og oppfordret til avklaring av det borgerlige samarbeidsspørsmålet. I snart fire år har Venstre sittet så trygt her med sin gruppe på hele ni representanter, og vært et mektig samarbeidsparti for Erna Solbergs regjering sammen med KrF. Etter mye turbulens og konflikt med Frp har altså Trine Skei Grande nå sagt at hun ikke vil at Venstre skal være samarbeidsparti lenger, og at hun går til valg på en «blågrønn regjering», med Høyre, Venstre og KrF. Men nå som Venstre igjen har krøpet under sperregrensa på målingene: Hvordan skal det gå til, egentlig?

– Æ beklager altså så mye! avbryter Trine Skei Grande, i det hun kommer hastende inn på kontoret sitt.

– Æ kjem fra den russiske ambassaden. Det var han ambassadøren som prata så mye på slutten. Vi fikk jo ikke visum til Russland, vet du.

– Fikk du visum nå da?

– Nei. Dæm held' på sitt.

Det vakte oppsikt i februar at både hun og SVs Bård Vegar Solhjell, begge medlemmer i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, ble nektet visum før en komitéreise til Russland. Russland begrunner dette med norske sanksjoner, men Grande tenker at Russland også misliker Venstres nære bånd til sitt russiske søsterparti, som er en del av den politiske opposisjonen mot president Vladimir Putin.

– Vi fikk prata i alle fall. Vi har også invitert den russiske ambassadøren til landsmøtet vårt, under mottoet: «Selv om vi ikke får komme til dere, får dere komme til oss», sier Grande, som ser litt matt ut etter ambassadebesøket. Hun har visst ikke spist i hele dag, så kommunikasjonssjefen kommer ilende til med en stor eske med frukt som han setter foran henne. Grande snapper til seg en drue, og etter det begynner hun å skrelle en banan. Når hun har fått spist litt av den, ser det ut til at blodsukkeret stiger. Hun må smile av den ruvende fruktkurven foran seg.

– En blågrønn regjering – er ikke det bare blott en drøm?

– Det som er en drøm, er at Erna sier at hun vil ha fire borgerlige partier i en regjering. DET er virkelig bare en drøm! sier Grande.

– Jeg er kjempeglad for at hun nå sier at det fins to borgerlige regjeringsalternativer i valget til høsten, et blågrønt og et mørkeblått. Hadde lokalvalget fra sist slått inn nasjonalt, hadde KrF og Venstre vært større enn Frp. Det viser at dette er mer realistisk enn noen av de andre alternativene.

Hun lener seg fram:

– Og når du påstår at dette ikke er realistisk – hva er det de andre går til valg på? Hva er egentlig regjeringsalternativet på den andre siden?

– Ap og Sp kommer tydeligvis til å stå sammen, i alle fall?

– Det jeg kjenner som det moderne Ap, som vil reformere velferdsstaten, det kommer til å bli veldig bakstreversk i møtet med et Sp som skal reversere alt, som ikke vil ha reformer i det hele tatt.

– Tonen er ikke så god mellom Venstre og Sp akkurat nå?

– Når det gjelder Forsvaret er den kjempegod. Ellers føler jeg at jeg har møtt mange senterpartier i mitt liv, som noen ganger står til venstre for meg, andre ganger til høyre. Akkurat nå minner partiet meg om det gamle, konservative og trønderske Sp som jeg møtte da jeg som 17-åring kom inn kommunestyret i Overhalla. Jeg syns også generelt det er grunn til å advare mot populistiske partier som Sp og Frp, mot folk som nører opp under skillet mellom folk og elite, svart og hvit, by og land, og henger seg opp i kossen kaffe du drekk. Med fattigdomsproblematikken vi har på Grünerløkka er det folk der som aldri har hatt råd til å sitte på kafé og drikke latte.

Hun nikker mot Knudsen-bysten og Sverdrup-maleriet:

– De guttan der, de kjempa mot elitestyret. Men de snakka ikke ned de som kunne noe. De snakka opp de som kunne noe, og satsa på at alle skulle få mer kunnskap. Det var derfor de grunnla folkeskolen. Det var motkraften mot elitestyret: Å spre kunnskap til alle. Ikke bare disse kunnskap.

– Syns du virkelig at Sp «disser kunnskap»?

– Jeg syns at de disser de som kan noe, og jeg syns at de disser byer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Grande er på ingen måte en stor fan av Ap heller, for ikke å snakke om Frp. Men det blir sagt at Trine Skei Grandes aversjon mot Sp stammer fra da hun vokste opp i Overhalla på 70- og 80-tallet. Der var Sp alltid største parti og hadde alltid ordføreren. (Det har de i dag også). Det var mye derfor hun meldte seg inn i Venstre allerede som 13-åring. Hun følte seg som en opposisjonell mot makta. På barneskolen på 70-tallet var det bare hun og læreren i klassen som var imot utbyggingen av Altaelva, datidens store miljøsak. Alta-saken handlet selvsagt om miljøengasjement for Grande, men ikke bare:

– For meg handlet det også om staten som overkjørte enkeltindivider, og den samiske kulturen. Da måtte det bli Venstre. Det var det eneste partiet som var radikalt i kommunen, og som mente at Overhalla skulle ta imot flyktninger.

– Var det ikke noe SV der?

– Jo, SV var der. Men jeg er ikke sosialist. Jeg er radikal, men sosialliberaler. Jeg er ingen sosialist – jeg er ikke sint nok til det! Men pappa var av husmanns- og Ap-slekt, mens mamma kom fra en liten, sjøleid gård der familien var Venstre-folk. De fra storgårdene stemte alltid på Sp. Slik var maktstrukturen hjemme hos oss, sier Grande, som altså mener Sp nå begynner å ligne på det partiet hun kjente da hun vokste opp. Særlig etter alt som ble vedtatt under jubellandsmøtet i Sp sist helg, som et nei til kommunereformen. Den er Venstre for, fordi de mener større kommuner og regioner kan være en god motkraft mot en altfor mektig stat.

– Jeg har ikke noen aversjon mot Sp nå, men mye av drivkraften min i politikken er jo å få til radikale endringer, sier hun, og peker igjen i retning av herrene Sverdrup og Knudsen:

– De var med på å forandre på ting, de!

Sp fosser uansett oppover på meningsmålingene, mens Venstre er på full fart nedover. I en måling fra Norstat før landsmøtet fikk Sp svimlende 14,3 prosent, mens Venstre hadde falt ned til ynkelige 2,3. Alle partier på begge sider er nå på søken etter den rette partneren foran stortingsvalget 2017, og norsk politikk er blitt like omskiftelig og uforutsigbar som den vakre og strie lakseelva Namsen nord i Trøndelag. Rett ved denne store elva vokste lille Trine opp. Som 11-åring opplevde hun storflommen i 1982, hun husker hun sprang for livet i pappas støvler i størrelse 42.

– Det var kjempestore vannmasser og mye is, og jeg måtte springe for å komme unna. Det føltes skummelt, men jeg vet ikke hvor livsfarlig det var for meg akkurat da, mamma kjefta bare på meg da jeg kom hjem. Jeg tror det gjør noe med et folk som vokser opp ved havet, eller ei elv som Namsen. Det definerer folk, mener hun.

– Du bor nær så utrolig sterke naturkrefter, og du skjønner hvor lite et menneske er. Du får stor respekt for naturen, du skjønner at du ikke kan føkke med den. Selv de tøffeste mannfolkene tok på seg redningsvest, selv om Namsen er ganske grunn. Men strømmen kan være så sterk, sier Grande, som fortsatt elsker å fiske når hun er hjemme i Overhalla på ferie. Ikke bare i Namsen, men også i fjellbekkene i området. Før satte hun også garn med faren, byggmesteren og trekkspillmusikeren Helge, til han døde for 10 år siden.

– Mamma er 85 år nå, og fisker ikke lenger. Men hun var verdens beste fisker, særlig bekkeørretfisker! Hun kunne få fisk på de underligste steder. Det var nesten frustrerende da jeg var lita, forteller Grande, som også var fascinert av laksen i storelva. Da hun gikk på ungdomsskolen, og en gang gikk over Ranemsbrua på vei hjem, fikk hun se det hun trodde måtte være verdens største fisk.

– Det var det største monsteret jeg hadde sett. Når den hoppa, klang det i brua av smellet, sier Grande, som i dag også har et spesielt forhold til sin barndoms Ranem kirke. Den er snart 900 år gammel.

– Jeg satt en gang der og tenkte på at her har mine forfedre i hundrevis av år bakover markert alle viktige situasjoner i livet. Dåp, konfirmasjoner, brylluper, begravelser. Alt har skjedd i den lille steinfirkanten der. Jeg tror alle legger igjen en bit av seg sjøl på et slikt sted som betyr så mye.

Les også: Kari Svendsen: – Vi får jo faen ikke spelt på TV. I stedet skal vi stå på hue og drite i vinkel – ja, vi skal danse!

I et slikt 900-årsperspektiv blir ikke Venstres 123 år gamle partihistorie rare greiene. Et stortingsvalg virker heller ikke så stort da. Men for Venstre er dette mer enn stort nok: Greier man nok en gang å overvinne sperregrensa? Blir det opposisjon eller posisjon? Trine Skei Grande har i sine mange år i Venstre prøvd det meste, og overlevd det meste, både som nestleder og siden som leder. Jubelvalg i 2005, katastrofevalg i 2009, jubelvalg i 2013. Hva skjer videre i 2017, med partiet, med det borgerlige samarbeidet, med henne som partileder? Vi ser bort på bysten av Gunnar Knudsen. Ikke engang han har svarene på alt dette.

– Det er som om Venstre har blitt rammet av regjeringsslitasje, selv om dere ikke har sittet i regjering?

– Det å leve på kanten er noe vi er vant til i Venstre. Vi har alltid levd litt farlig. Vi har veldig kravstore velgere, som må overtales hver eneste gang. Vi pleier dessuten å mobilisere veldig på slutten av valgkampen, hevder Grande, vel vitende om at det på nettet sitter folk og grupperinger som ikke har noe høyere ønske enn at Venstre nå går på hodet ut av Stortinget. Det finnes minst to store Facebook-grupper som utelukkende vier seg til verbal kamp mot «Venstres flyseteavgift» og mot Trine Skei Grande selv. Et bilde av en gravstein der det står: «Venstre 1884-2017» gir en pekepinn på stemningen der. Grande har også mottatt alvorlige trusler, og har voldsalarm. I tillegg kommer altså sjikane og hets på nett og på mobil. En VG-journalist ble helt stille da han en gang fikk lese noen av meldingene som kan tikke inn på mobilen hennes på en vanlig dag.

– Jeg er bare så glad for at jeg begynte å være politiker før alt dette fantes, sier Grande.

– Jeg er liksom ferdig-herda. Jeg har sett unge jenter i Venstre bli utsatt for netthets, og det kan være tøft når du er 17–18 år. Jeg er bekymret for demokratiet vårt, for at ungdom skal skremmes ut av politikken. Hadde jeg blitt utsatt for dette da jeg var 17 år og kom inn i kommunestyret Overhalla, hadde jeg nok ikke sittet her som politiker i dag, sier Grande, som altså likevel ringer noen av nettrollene opp igjen, og slår av en prat med dem. Iblant er det også folk som roper etter henne på gata. Også da hender det at hun stopper og spør hvorfor de er så sinte. Andre ganger er det kanskje bare noen små 9-åringer som kommer bort til henne, og som vil snakke om Pokémon Go.

– De vil diskutere navn på Pokémon-figurer, de tror jeg kan så mye om det. Men det gjør jeg jo ikke!

– Så du spiller egentlig ikke så mye Pokémon Go?

– Ikke så mye under høringer lenger, sier hun, med et lite muntert glimt i øyet.

– Hva tror du de TV-bildene gjorde med omdømmet ditt som politiker?

– Jeg vet ikke. Men det der var ikke noe jeg planla, for å si det sånn.


Fem favoritter
 

Musikk: Jeg velger meg Radka Toneff.

Film: Disneys «Vaiana», sett med Linus. En moderne Pippi!

Bok: Helene Uris siste er veldig fin («Hålke»).

Mat: Sesongbestemt, men gjerne villaks fra Namsen.

Sted: Hjemme i Gamlebyen.

Annonse