Portrett

Triereffekten

Joachim Trier blir oppriktig glad om han kan få deg til å grine. Å være kjent som «den hyggelige Trier» er han ikke like fornøyd med.

Bilde 1 av 2

Det er fredag ettermiddag. Joachim Trier, også kjent som «den hyggelige Trier» jogger opp trappa til Kunstnernes Hus med et bredt smil og spenst i frasparket. Undertegnede, som kommer rett fra kino, har grått en skvett og er litt blå. – Åh, jeg blir så glad når jeg hører det, sier han

– Jeg liker å lage film som betyr noe emosjonelt. Ofte blir jeg portrettert som en litt kjølig intellektuell, en slags «doktor film», fordi jeg snakker så mye om form, stil og sjanger. Men jeg er opptatt av å formidle mennesker, menneskers følelser og hvorfor de gjør det de gjør, derfor er det ekstra hyggelig når man får høre at folk blir berørt av historien.

ANMELDELSE: Louder Than Bombs stiller store krav til publikum

Skandinavias flinkeste unge regissør

Vi har valgt et bord ute på terrassen, siden kafeen er full av oppstemte folk i helgemodus. Over gaten har trærne i Slottsparken begynt å slippe bladene, lufta er kjølig og man merker at høsten er i ferd med å gripe tak. Et glimrende øyeblikk å snakke om melankoli.

– Er du en melankolsk mann?

– Uff, nå må jeg ta på meg skjerfet mitt og ikke begynne å gråte, sier han spøkefullt og nipper til et glass med økologisk eplesaft; en husets spesialitet som blir servert i vinglass med stett. Dekadensen vil ingen ende ta. Jeg terper på melankolispørsmålet. Han nikker.

– Jeg tror jeg er det. Jeg kan ikke helt svare på hvorfor, men midt i skjønnheten ligger melankolien og forgjengeligheten. Det er kanskje banalt, men den vakre blomsten må visne for å være det den er. At tida går har alltid vært komplisert. Jeg har vokst opp i en ateistisk familie og tror ikke på gud, ikke på noe annet etter dette livet, og det gjør at tida blir sårbar. Det er et eksistensielt perspektiv jeg tar med inn i filmene, og som jeg deler med Eskil Vogt, som jeg skriver manus sammen med. Livet er fint og vakkert, men det forsvinner. Det er en erfaring jeg tror binder mennesker sammen, uavhengig av trosretning, denne følelsen av at her går det unna.

– Er du «mindful»?

– Når vi har ladet en rull film, skuespillerne er klare og alle er parat og konsentrerte fordi det er så dyrebart, og jeg sier «action» og så «cut» – i de øyeblikkene er jeg i nuet. Ellers leter jeg etter de kontemplative rommene, ikke bare i en meditativ dimensjon, og de finnes. Et eksempel er kinorommet, der kan vi sitte sammen i mørket, puste rolig og oppleve noe sammen som vi kan speile oss i og diskutere. Le og gråte litt. I et slik rom kan jeg være helt til stede i meg selv der og da.

Joachim Trier regnes som Skandinavias flinkeste unge regissør. New York Times omtaler han som sensasjonelt talentfull. Og da familiedramaet «Louder Than Bombs» ble vist i Cannes i vår var det den første norske filmen i hovedprogrammet siden 1979. Filmen har Isabelle Huppert, Jesse Eisenberg og Gabriel Byrne i hovedrollene.

– Får du prestasjonsangst når du skal gi regi til så berømte skuespillere?

– Litt kanskje. Men de er varme, dyktige mennesker som ønsker å prestere bra. De skal jo også utvikle seg, og det blir ikke akkurat lettere med årene. Min oppgave er å prøve å stimulere dem.

– En av ungguttene i filmen spiller rollespill på internett, er det vår tids ungdomsopprør å sitte alene på rommet?

– Vel, tilsynelatende er han en innesluttet «gamerkid». Men jeg har spurt meg selv mange ganger om det finnes andre måter å være sosial på. Han er jo sosial når han spiller disse rollespillene. Det kan være skremmende for foreldrene fordi det er så annerledes, og jeg er veldig nysgjerrig på det. Sosiale medier og onlinelivet endrer de sosiale kodene og skaper en generasjonskløft som jeg ikke synes det er nok historier om.

Bestefarsarven

Filmarbeid har gått i arv i familien. Faren jobbet som lyddesigner, moren jobbet med film og fjernsyn, mens bestefaren var den prisbelønte regissøren Erik Løchen, som var med til Cannes med filmen «Jakten» i 1960.

– Det smarte med Cannes er at de lager en sinnssykt glamorøs festival, med rød løper, masse kjendiser, penger og oppmerksomhet, slik at all presse kommer. På den måten lurer de folk til å se for eksempel en tyrkisk kunstfilm de ikke ville sett ellers. Og så tar de film på alvor og er åpne for at cinema skal være et vidt begrep. Men det er intenst. Det sterkeste minnet jeg sitter igjen med er visningen. 2.500 mennesker. Stående applaus i 10 minutter. Det er et rush. Da blir man som nordmann lett sjenert, men jeg tenkte fuck it, jeg får ikke lage så mange filmer i livet. Det går fort unna, så dette skal jeg ta med meg og nyte.

– Bestefaren din var i Cannes med folk som Bunuel, Minnelli og Fellini?

– Ja, er ikke det vilt? Og Bergman, og Antonioni. Hele den vestlige kanon på ett og samme år. Jeg husker jeg leste den listen en gang og tenkte at fy søren det må ha vært et utrolig spennende år.

Som liten gutt var han urstolt av at faren hadde vært med å lage «Flåklypa Grand Prix». Som barn fikk han ofte være med pappa på jobb, hilse på Ivo Caprino, og se voksne mennesker ligge på gulvet og «leke» med de populære figurene Ludvik og Solan i studioet på Snarøya. Opplevelsen av å sitte i kinomørket å se Johny Weismuller slynge seg fra tre til tre som Tarzan føltes også umåtelig spennende. Da «E.T.» kom på kino var han blitt 9 år, og sneik seg inn på 12-årsgrense på Colosseum opptil flere ganger.

– Film er et veldig potent medium, spesielt for barn, for de skiller ikke mellom virkelighet og fiksjon på samme måte, det du ser blør inn i livet ditt og føles virkelig.

Selv tilhører Joachim Trier videogenerasjonen, de som vokste opp med å filme sine egne opplevelser og stunts med Super 8 og videokamera. Han laget rare kortfilmer for seg selv, og senere skateboardfilmer med venner. Var nysgjerrig, undersøkende og ville vise folk ting han syntes var spennende. Senere begynte han å snuse på karakterer.

LES OGSÅ: Joachim Trier i bestefars fotspor

Slektskapet med von Trier

Høydepunktet i uka var å gå ned trappa hos Video Nova på Majorstua å leie video.

– Som tenåring så jeg «The Breakfast Club». De kidsa og de sosiale stereotypene de er fanget i, og tanken om at særpreg også er en verdi, det er mini-Bergmann på high school. En kjempebra karakterfortelling. Nå skal jeg snart slutte å nerde, men vi har en tradisjon i Skandinavia for bra karakterfortellinger. Jeg har en dansk far og har vært mye i Danmark, og der kom jeg tidlig bort i Nils Malmros’ fortellinger, «Kunnskapens tre», for eksempel. Og Bille Augusts «Honningmåne» og «Pelle Erobreren». Det er gode fortellinger og god cinema som vekket noe i meg, trigget karakternysgjerrigheten, og er noe av grunnen til at jeg har brukt mye tid på å skape karakterene i mine egne filmer.

– Du kalles «den hyggelige Trier», er du i slekt med den «uhyggelige von Trier»?

– Hah! Det var litt av en «image breaker». Nå har ikke jeg noe ønske om å være noe enfant terrible i det virkelige liv, men om vi er i slekt? Jeg vet ikke lenger. Von Trier sa jo at moren betrodde han på dødsleiet at han hadde en annen far. Så det slektskapet må du nesten spørre han om.

– Trier er kanskje et vanlig dansk navn?

– Det er i hvert fall sterkt assosiert med marksistisk vesntrekultur. Mest kjent er min tippoldefar som var med på å etablere Skandinavias første folkehøyskole; egentlig et marksistisk prosjekt for å få bondefamilier til å utdanne seg og dra inn til byen, og på den måten skape sosial mobilitet. Når Lars von Trier la til et aristokratisk von til det mest venstreradikale etternavnet du kan ha i Danmark, så var det ironisk.

Hiphop, backspin og skating

Ni år gammel oppdaget han den amerikanske DJ-en African Bambaataa og hiphopkulturen, vant 4. plass i Oslomesterskapet i breakdance og kan han fortsatt demonstrere noen moves.

– Jeg kan ta en backspin, «so don’t tempt me», ler han og gjør noen armbevegelser som avslører at det fortsatt sitter i kroppen.

– Jeg digget hiphop, og da jeg var 12 begynte jeg å skate. Da gikk musikken over til mer hardcore punk, Dead Kennedys og ettermiddager på Blitz. Der solgte de øl til mindreårige og plutselig kunne Jokke og Valentinerne dukke opp for å holde konsert. Kan du tenke det noe bedre sted, liksom?

– Var det et bra miljø?

– Tja. Miljøet var både tolerant og allikevel ikke. Jeg hadde ikke hullete svarte jeans og den jævla Raga-strikkegenseren, og det tror jeg kanskje ikke falt i smak hos alle.

– Hva slags klær gikk du i?

– Kule T-skjorter som jeg måtte bestille fra Amerika, og fine joggesko. Skoene var veldig viktige i både hiphop og skate. Og jeg ble sponsa og fikk gratis Converse, sier han, følger blikket mitt og legger til:

– Og nå går jeg i Jerry Seinfeld-sneakers.

– Du er blitt normcore?

– Nå handler det om å redde denne kroppen fra gamle skateskader, skal jeg si deg. Jeg har brukket det man kan brekke – begge armene, ribbein, fått 3 hjernerystelser. Noe av dette skjedde før jeg begynte å skate. Jeg har alltid klatra og kasta meg ut fra ting. En gang brakk jeg armen nesten tvert av etter å ha satt utfor et skihopp i Stensparken på snowracer. Og jeg knuste en hæl i et forsøk på å fly. Jeg tror det var bra jeg fikk kanaliserte mye av energien min over i skating, hvis ikke kunne det gått veldig galt.

– Du har papirer på at du har ekstra høy smerteterskel?

– Det var etter at jeg knuste hælen. Jeg var bare 7 år. På legevakten viste det seg at jeg også hadde en brist i det andre beinet som jeg ikke hadde tort å si ifra om, og et øyeblikk mistenkte legene den stakkars uvitende moren min for å drive med barnemishandling. Men jeg hadde jo bare holdt kjeft fordi jeg var redd for å ikke få lov til å hoppe mer. Og på legeattesten sto det riktig nok: «Dette barnet har veldig høy smerteterskel.»

Det var pappa som kjøpte hans første skateboard. Det var forbudt i Norge, og ble du tatt med det kunne du få bot.

– Hadde du foreldre det var håpløst å gjøre opprør mot?

– Det kan du si. De er frittenkende, liberale mennesker med mye kjærlighet. At skateboard var forbudt var nærmest en liten gave for en middelklasseoppvekst som ikke var preget av de store konfliktene. Plutselig fikk jeg lov til å bryte loven og kjøre rullebrett, bli jaktet av politiet, og kunne være litt gæren. Jeg fikk alltid støtte hjemmefra fordi det var en latterlig lov.

– Hva skjedde hvis du ble tatt med skateboard?

– Du fikk en bot, og så tok politiet brettet fra deg. En ren overformynderitanke om at rullebrettet var en leke som var farlig for deg. Man så ikke den sosiale, kulturelle konteksten, at skatingen ga oss noe kult å drive med, og en følelse av samhold som var viktig, og som reddet både meg og mange andre fra å finne på mye verre ting.

– Hvordan orienterte du deg om subkulturer og trender i en tid uten internett?

– Gjennom vennskap. Og å rote i kule storebrødres platesamlinger, lese fanziner og reise. Magasinkulturen var enormt viktig, det samme med musikkvideoer og film.

LES OGSÅ: En ny Trier blomstrer

Egen trapp på Aker Brygge

15 år gammel ble han og kameraten Alexander Kayiambakis sendt til San Francisco og Los Angeles for å lage reportasjer for et magasin og skate med sine amerikanske forbilder.

– Det var skatingens mekka, og dødsgøy å skate på de stedene vi bare hadde sett i skateboardfilmer.

– Fant dere på pøbelstreker?

– Å jo da, det var mange gangstere i miljøet også, folk kom fra overalt. Det kule var at du kunne dra til en hvilken som helst by og møte andre skatere, og du hadde automatisk nye venner, folk du kunne bo hos og henge med.

– Stemmer det at det finnes en lang trapp som er oppkalt etter deg på Aker Brygge?

– Ja, det er riktig det. Å hoppe og gjøre stunts var greia, og gjøre det først. Og akkurat den trappa var det jeg som klarte å skate ned først. Sånn markerte vi liksom byen. Det er litt pinlig, men nå er jeg blitt såpass gammel at jeg kan skryte av det.

– Hva har skatingen betydd for deg?

– Jeg har tenkt litt på det. Jeg tror den lærte meg å bryte normer, se at det du blir tilbudt ikke alltid er det som er riktig for deg. Og at outsiderposisjonen kan bære verdier med seg. Jeg lurer ofte på hvor denne posisjonen finnes i dag. Hva må du gjøre for å være radikal nå? Må du gå politisk til verks igjen? Verve deg til en fremmed krig eller ha et annet livssyn? Samfunnet oppmuntrer på mange måter til apati, og jeg tror alt som utfordrer apatien i samfunnet er radikalt.

I 1997 kom han som yngste elev inn på National Film School i London. Han gledet seg, men det ble en nedtur. Å bli tvunget til å samarbeide med manusstudentene var slett ikke det han hadde sett for seg. Han ville lage manus selv.

– Jeg skjønner ikke at jeg våget å true med å slutte på en skole det var så vanskelig å komme inn på. Men jeg ba om et møte med lærerne og alt de sa var: «Ok, skriv et manus over juleferien». Da fikk jeg panikk, og ringte Eskil. «Shit vi må skrive et manus», sa jeg. Og slik begynte egentlig vårt samarbeid.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Kabeltrekker for Knut Bjørnsen

Han og Eskil Vogt var blitt kjent da begge jobbet i NRK som kabeltrekkere for «Kvitt eller dobbelt» med Knut Bjørnsen. Begge var over gjennomsnittet interesserte i film, og ble sittende i lunsjen og nerde-prate om filmer de hadde sett.

– Vi lagde et par kortfilmer sammen, men det var først da jeg fikk dette ultimatumet fra skolen i London at vi formelt ble samarbeidspartnere.

Resultatet ble filmen «Pieta», som også ble vist på en rekke festivaler. Da de jobbet fram manuskriptet til «Reprise», en film som handler om privilegert Oslo-ungdom på vestkanten, murte de seg inne i to måneder i Eskil Vogts leilighet i Paris. Der, langt unna kjærester og familie, snudde de døgnet og gikk ikke ut før de var ferdige. Resultatet var en film som oste av kulturelle referanser og god smak. Filmen ble en suksess, og etterpå vasset han i manustilbud fra USA. Han valgte derimot å ikke lage en engelskspråklig film før han og Vogt kunne gjøre alt sammen selv.

I mellomtiden laget de i 2011 «Oslo, 31. august», en film som ble skamrost av kritikerne og omtalt som «den vakreste og mest melankolske hyllesten til Oslo by som er festet til film». Ordene må ha varmet, for location betyr mye for han. Hver gang han skal jobbe med et nytt produksjonsteam gir han klar beskjed: «Jeg er en rolig og straight fyr som ikke liker å krangle, men to ting er vanskelig med meg: jeg bruker lang tid på location og casting.»

– Style-nerder vil sikkert legge merke til det spesielle huset du plukket ut som location i «Louder Than Bombs»?

– Ja. Jeg portretterer et annet New York enn det folk er vant til, store deler av filmen foregår i Nyack, en forstad til New York, og jeg ville ha et hus som ikke var tradisjonelt. Av og til kan det minne om Skandinavia. De som bor i huset var sjenerøse nok til å la oss leie det.

Men, ikke alle er like sjenerøse når stjerneregissøren banker på.

– Du ba om å låne leiligheten min til «Oslo, 31. august». Vi sa nei, vi ...

– Nei tuller du? ler han.

– Vel, jeg klandrer dere ikke, det er mye styr. Jeg går mye rundt og kikker på locations, jeg liker det, syns det er gøy. Da vi skulle lage «Louder Than Bombs» var det viktig å finne vår versjon av New York. Som Eskil sa: «Vi må ut å se på virkeligheten, gjøre ordentlig research. For alt det vi tror vi kan om Amerika har vi lært av The Simpsons».

Fem favoritter

Musikk: Soulartist og produsent Leroy Burgess. Har laget vanvittig mye bra, men aldri fått den kred han fortjener.

Film: Ole Giævers «Mot naturen». Veldig original. Det som er kult er at han har funnet sin stil, og det inspirerer.

Litteratur: Bjarte Breiteigs siste roman «Mine fem år som far».

Sted: Jeg er utrolig glad i Rio. Hvis man ikke skjønner at det er et fett sted – dra dit.

Mat: At man kan tenke på mat i denne listen provoserer meg litt. Jeg spiser av prinsipp det jeg får.

Mer fra Dagsavisen