Tone Hansen: Kultursjefen

Se Mimsy Møllers videointervju med Tone Hansen over.

Tone Hansen. Finnes det noe mer vanlig navn, egentlig? I alle fall ikke hvis du er født i årene rundt 1970 i Norge, for dette er ifølge SSB perioden Tone-navnet hadde sine absolutte velmaktsdager. På 70-tallet fikk ungene gjerne enkle og greie og korte navn, som Tone, Hege, Nina og Bente. I tillegg er Tone Hansen en av de over 53.000 menneskene i landet som har «Hansen» til etternavn.

– Jeg har et veldig, veldig vanlig navn. Det er så vanlig at det nesten blir eksotisk. Så vanlig at det nesten blir uvanlig! smiler Tone Hansen, her vi sitter inne på hennes direktørkontor på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Her har hun sittet og styrt museet siden 2011, og i går ledet hun den store åpningen av Europas hittil største utstilling av den japanske kunstneren Yayoi Kusamas arbeider. I januar overtok Tone Hansen også jobben som Kulturrådets leder, så i løpet av vinteren har hun gått hen og blitt ett av de to mektigste menneskene i Kultur-Norge. Det er hun, og så er det kulturminister Linda Hofstad Helleland fra Høyre.

Tone Hansen er blitt en slags kultursjef for Norge. Mens Helleland hersker over kulturpengene på statsbudsjettet, tar Hansen seg av midlene i Kulturfondet. I år skal Kulturfondet dele ut rundt 885,2 millioner kroner, til alt fra store, støyende musikkfestivaler, til fredelige, stillferdige bildekunstnere – kanskje en slik som Tone Hansen en gang var selv, da hun var nyutdannet fra Statens Kunstakademi i 1996.

Tone Hansen forteller at bare i klassen hennes på barneskolen hjemme i Klæbu i Sør-Trøndelag var de fire jenter som het Tone.

– Det var et ekstremt vanlig navn, men det har aldri plaga meg å hete Tone Hansen, altså!

– Har du prøvd å google deg selv? Du får vanvittig mange treff!

– Ja, «jeg» har visst gjort veldig mange ting, innrømmer Hansen.

– Jeg har skiftet kjønn. Jeg driver et negleakademi. Og muligens jobbet for statsministeren!

For sikkerhets skyld kan Dagsavisen her og nå avkrefte at «vår» Tone Hansen aldri har skiftet kjønn, stelt negler eller jobbet for statsministeren. Derimot har hun vært både kunstskribent og redaktør, og som kurator kom hun hit til Henie Onstad allerede i 2008. I 2011 overtok hun direktørjobben etter den profilerte Karin Hellandsjø. Nå skal hun selv overta ledelsen av Kulturrådet etter Yngve Slettholm, som ikke ble gjenoppnevnt av Kulturdepartementet etter sin første fireårsperiode. Han ga tydelig beskjed om at han gjerne skulle fortsatt. «Det er ikke mitt valg», sa han til Dagbladet.

Men daværende kulturminister Thorhild Widvey ville likevel – av grunner som ennå ikke er kjent – vrake Slettholm og sette inn Tone Hansen i stedet. Og kanskje gjorde kulturministeren noen ekstra grundige søk på 1881 den dagen før jul, for å forsikre seg om at hun ringte til riktig Tone Hansen. (Det er tross alt minst 153 av dem i landet, ifølge SSB).

– Måtte du ha betenkningstid da kulturministeren ringte, eller sa du bare: «Yess!»

– Det kom virkelig som en stor overraskelse da hun ringte før jul, så jeg måtte be om litt betenkningstid.

– Hvor lenge da? Noen dager, eller noen timer?

– Vi kan si at jeg brukte ikke så lang tid. Thorhild Widvey kan være veldig overbevisende! Jeg skjønte at her er det bare å stille opp. For meg er det selvsagt et stort privilegium å få lede Kulturrådet. På den tida visste jeg ikke at Widvey snart kom til å gå av som kulturminister, så det ble til slutt den nye kulturministeren som oppnevnte meg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik gikk det til at det ble Linda Hofstad Helleland (H), opprinnelig fra Klæbu, som oppnevnte Tone Hansen, også hun fra Klæbu. De to Klæbu-jentene ble temmelig overrasket. Hva var oddsen for at de begge to har vokst opp i den lille innlandsbygda i Sør-Trøndelag?

– Klæbu har vel hittil ikke vært så kjent for å fostre mektige kulturfolk?

– Nei, vi har hatt noen kjente skiløpere – som jeg ikke husker navnet på akkurat nå! Men Helleland og jeg kjente ikke hverandre fra før, understreker Hansen.

– Så du vil herved avkrefte at du fikk jobben bare fordi du er fra Klæbu?

– Ja, det vil jeg! Det var Widvey som ringte, og hun er jo fra Rogaland. Kulturministeren er dessuten sju år yngre enn meg, og er yngre enn de to småsøstrene mine. Vi har derfor ikke hatt noen særlige berøringspunkter i oppveksten. Kanskje har vi vært samtidig i kirka eller på butikken en eller annen gang, men jeg hadde ikke møtt henne før nå, sier Hansen, som forteller at moren hennes, som i dag er pensjonert, mener å huske kulturministeren som barn i bygda.

– Mamma var rektor på barneskolen vår, og husker «alle», sier Hansen.

– Men hva kan man egentlig si om Klæbu?

– Det er et sted du ikke kommer til, uten at du skal dit, sier Hansen.

– Det er ikke en gjennomfartsåre. Det er blitt en forstad til Trondheim, og er ellers en typisk norsk bygd, med håndball, ski, fotball og korps. Et lite, oversiktlig og trygt samfunn, sier Hansen.

Det spesielle med Klæbu da Tone Hansen vokste opp der på 70-tallet, var at bygda huset Hallsetheimen, en stor sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Dette var mange år før HVPU-reformen ble innført i 1991, og de psykisk utviklingshemmede ble sendt til sine hjemkommuner for å bli integrert der.

– Det var en hjørnesteinsbedrift, mange jobbet der. Men det var også et stort skille mellom «oss» og «dem». Synd, men slik var det, sier Hansen.

– Siden ble Hallsetheimen lagt ned, og de store bygningene ble forlatt. Nå er det leiligheter der, sier Hansen, som forteller at da hun var liten, var det bare to dagligvarebutikker i Klæbu.

– Dette var lenge før kjedebutikkene, og det ble personlige forhold til eierne. Vi skrev opp maten vi ville ha, og så betalte vi en gang i måneden. Det ble fort gjennomskuet hvis vi ungene skrev opp en ekstra sjokolade. I stedet prøvde vi oss med kandissukker og kakestrø, sier Hansen.

– Det høres ut som om Klæbu var et veldig gjennomsiktig samfunn?

– Det kan man trygt si! Jeg har jo vokst opp der, men jeg føler likevel ikke at jeg har så dype røtter der, selv om moren min fortsatt bor der. Vi var liksom alltid de evige innflytterne. Moren min var fra Røros, og der har jeg en del slekt. Det er et sted jeg føler sterk tilhørighet til, sier Hansen.

Trebarnsfamilien Hansen startet dessuten sin reise mye lenger mot nord. Moren, som vokste opp i en arbeiderklassefamilie på Røros, med en far som jobba i gruvene, tok som den aller første i familien høyere utdannelse. Hun ble lærer, og en dag bestemte hun seg for å reise så langt unna hjembygda som hun bare kunne komme. Hun satte seg på Hurtigruta, og seilte helt opp til Kirkenes i Finnmark. Der hadde hun fått jobb som lærer, og der møtte hun han som skulle bli mannen hennes, en elektroingeniør fra Ringvassøya utenfor Tromsø. Der hadde han vokst opp hos sine adoptivforeldre, preget av at moren tidlig ble enke. Faren omkom noen få år etter krigens slutt, da båten hans gikk på en mine. I Kirkenes arbeidet faren for Forsvaret som ingeniør. Paret definerte seg selv som Venstre-folk, giftet seg og stiftet familie. Tone Hansen ble født i Kirkenes i 1970, og var bare fire år da de flyttet sørover. Hun har derfor ingen klare minner fra småbarnstida i Finnmark. Men barndommens sommerferier ble gjerne tilbrakt i bil på vei til og fra Ringvassøya, og tilknytningen til Nord-Norge manifesterte seg også i at fryseren hjemme i innlandsbygda Klæbu alltid var full av skrei og boknafisk. I voksen alder fikk familien kontakt med Tone Hansens biologiske farmor, som var fra Tverrelvdalen i Alta i Finnmark. (Ei spesiell bygd der mange fortsatt snakker «dølamål», som sine innvandrede forfedre fra Østerdalen på 1800-tallet).

– Hun døde da hun var rundt 90 år, og var et godt og varmt menneske. Det er henne jeg har arvet disse krøllene fra. Jeg er visst klin lik henne da hun var ung, sier Hansen.

Siden bodde Hansen-familien en stund i Harstad i Troms, før de altså endte opp i Klæbu i Sør-Trøndelag. Og på samme måte som trønderrockeren Åge Aleksandersen en gang sang at han syns det var langt fra Namsos til Royal Albert Hall, så er det jammen også ganske langt fra lille Klæbu til et liv som museumsdirektør på Høvikodden i Bærum. Det var ingen museer eller gallerier der, og Tone Hansen var blitt 16 år før hun så sin første kunstutstilling. Men Hansen viste seg tidlig som en kreativ unge, som hadde tilgang på foreldrenes snekker- og syverksted i barndomshjemmet.

– Jeg fikk mast meg til en Barbie-dukke, men fikk ikke klær til henne. Da satte jeg meg ned og sydde en hel Barbie-kolleksjon! Jeg strikka også gensere til henne, sier Hansen, som nå har gitt både Barbie og kolleksjonen hennes til søsterens barn. Selv har hun ingen egne barn. Hun bor på Frogner sammen med ektemannen, som er oslogutt. Det er han som har innviet innlandsjenta i seilingens kunst. De har egen seilbåt, og krysser stadig Skagerrak med denne.

– Jeg er jo fra innlandet og slett ingen sjøulk. Men jeg kan i alle fall nok til at jeg er mannskap på båten. Om jeg er noe særlig til mannskap, må du nesten spørre mannen min om. Det er han som er kapteinen på skuta, smiler Hansen.

Men på ski, der er Tone Hansen på hjemmebane. Ski ble det mye av i Klæbu. Pussig nok var det via snowboard-miljøet i Trondheim at Hansen nærmet seg noe som kunne minne om et kunstnerliv. Hun var begynt på realfagslinja på videregående i byen, og var fast bestemt på å bli ingeniør, som faren. Etter hvert ble matematikken vel avansert. Hun begynte å kjede seg. Men hun leverte visstnok noen estetisk vakre labrapporter.

– De var veldig godt illustrert, slår Hansen fast.

Da hun ble kjent med folk i snowboard-miljøet, som den gangen var litt rufsete og alternativt, skjønte hun at det kanskje var andre måter å leve på. Tone Hansen farget håret sitt hennarødt, og begynte å gå i svarte klær, slik de gjorde det i UFFA-miljøet i Trondheim (et egenstyrt ungdomshus).

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

– Den stilen passa meg egentlig dårlig. Jeg var nok litt for streit, innrømmer Hansen.

– Men jeg ble kjent med mange nye kulturuttrykk i byen. Jeg var på kino og så Jim Jarmusch «Down by Law», og jeg kjøpte min første kunstplakat, Håkon Blekens «Hedda Gabler».

– Jeg skjønte at jeg helst ville «lage ting». Jeg kunne nok blitt ingeniør hvis jeg virkelig ville det, men det hadde nok gått veldig trægt med den brua, om æ skulle ha bygd den ….

Tone Hansen ler godt nå, og trønderdialekten kommer litt tydeligere fram. Ellers er den svært så avslepet etter mange år på Østlandet. Eller, først gikk Hansen to år på Kunstskolen i Rogaland. Siden ble det Statens Kunstakademi Oslo og Kunsthøgskolen i Malmö. Hansen var midt i utdannelsen sin i Oslo, da striden sto på som verst på 90-tallet om at «alt» skulle legges inn under Kunsthøyskolen. Det var da hun oppdaget at hun hadde et betydelig engasjert for skolepolitikk. Hun ble aktiv i Unge Kunstneres Samfund, og skjønte at hun var mer av et organisasjonsmenneske og en samfunnsdebattant, enn denne stillferdige bildekunstneren som drev sitt ensomme virke.

– Jeg liker å ta avgjørelser, ordne opp i ting og få ting til å skje. En gründertype, sier Hansen, som allerede har uttalt at hun har en plan om å gjøre Kulturrådet mer synlig, og sette i gang ideologiske debatter. For henne er et kunstnerisk verk en ytring og en forutsetning for demokratiet, på linje med et debattinnlegg i en avis.

– Hvordan skal du gjøre Kulturrådet mer synlig?

– Kulturrådet, eller Kulturfondet, som vi forvalter, har stor betydning for veldig mange i det frie kulturfeltet. Samtidig er det mange av de millionene som allerede er bundet opp i ulike ordninger. Det er derfor ikke sånn at vi kan flytte på beløp eller gjøre store endringer her og nå. Men vi kan i alle fall ta en diskusjon om hva kulturen skal bety og hvorfor vi skal ha den. Den debatten tror jeg er veldig viktig å være med på, mener Hansen, som legger til:

– Jeg får jo litt vondt av Sylvi Listhaug som er så redd for vår egen kultur. Jeg tenker at det er bare å ta en tur på museene rundt om i Norge, så ser du det: Det står veldig bra til med norsk kultur! Den er så levende, og den tar opp i seg så mange trender og bevegelser. Det er ingen fare, det kommer til å gå bra!

– Det er en del nordmenn i disse flyktningtider som er redde for at kulturarven vår kan bli ødelagt?

– Hvorfor er vi så redde for kulturarven vår? Hvorfor er vi så usikre på den, hvorfor tror vi at den er så skjør? Det lurer jeg på. Kanskje bør vi besøke de kulturinstitusjonene vi har oftere, for å betrygge oss om at ting går bra! Vi har så mange ordninger for å ta vare på den norske kulturen og historien vår, at det skal noe til før den blir kastet på sjøen. Vi er godt rustet til å ta imot nye naboer, for vi står godt planta i vår egen selvforståelse. Denne frykten tror jeg kulturen kan hjelpe Sylvi Listhaug med.

– Hvordan ser du på å virke som Kulturrådets leder under en Høyre/Frp-regjering?

– Den er betydelig forskjellig fra den rødgrønne regjeringen. Det handler ikke bare om penger, men også om retorikken som brukes. Men som leder av Kulturrådet vil jeg ikke snakke om hvilken regjering som er bra eller dårlig. Vi skal manøvrere i det politiske landskapet, og gi kunsten de beste vilkår vi kan. Uansett.

Nå har Tone Hansen fått vann på mølla. Hun framstår som en lavmælt, dempet, velformulert dame, men bestemtheten og autoriteten høres godt i stemmen. Nå stiller hun spørsmålet: Hva er egentlig norsk kultur?

– Ja, og når «begynte» norsk kultur? Etter min mening begynte den norske kulturen med det samiske, med den samiske urbefolkningen som var her først. Siden har all norsk kultur, inkludert det samiske, tatt opp i seg elementer som har kommet utenfra. Ta Røros, der morsfamilien min kommer fra. Det var tyskerne som bygde gruvene på Røros, og som arbeidet der. Iblant kom også svenskene over og herja, for disse traktene var jo ikke noe «norsk» land da, slik vi forstår nasjonalstaten i dag, mener Hansen.

– Rørosdrakten er påvirket av alt som kom fra Tyskland, med silke og så videre, og vi kan fortsatt finne spor av tysk i rørosdialekten. Slik har vi tatt opp dette tyske i vårt eget norske, for kulturen er alltid i bevegelse.

Tone Hansen selv er også ofte i bevegelse. Hun jogger, går på ski, sykler og seiler, men det er blitt mindre av alt dette etter at hun ble en travel direktør her ved Henie Onstad-senteret. Hun ser ikke på seg selv som en stillferdig bildekunstner lenger. Men hun liker fortsatt i stillhet.

– Jeg er veldig glad i stillheten. Jeg ville aldri jogget med musikk på ørene, sier hun.

– Jeg forstår ikke poenget med det. Når du er ute i naturen! Der er det heller aldri helt stille, og har du musikk på ørene, går du glipp av de små, naturlige lydene, fra dyr og vind og vær, sier Hansen.

Og stillhet har hun nok av på Høvikodden. Gjennom kontorvinduet hennes ser vi ned mot den tause og grå Oslofjorden, og Henie Onstad-senteret ligger fredelig til ute på odden, omgitt av trær. Det vil si, akkurat nå er det stille. Men snart kommer publikum strømmende for å se på Yayoi Kusamas verdensberømte polkadott-kunst. Og neste uke skal Tone Hansen lede Kulturrådets andre samling hittil i år. Der blir det sikkert liv, og kanskje en beinhard ideologisk debatt om kultur?

– Hvordan gikk den første samlingen?

– De sier det gikk bra!