Helg

Tante Gerd

Gerd Fleischers liv kunne blitt en biografi av de virkelig sjeldne. Men hun kommer aldri til å skrive sin egen historie. Aldri!

– Åh, ikke begynn med det der!

Gerd Fleischer slipper ut en kort, lys latter. Historiene hun forteller er så spesielle og fulle av drama at det er utrolig at ingen har skrevet bok om hennes liv.

– Det er altfor mange kjedelige, uærlige og overfladiske biografier. Skal man skrive en biografi, må man være dønn ærlig. Man må fortelle det negative og det positive. Jeg ønsker verken med­lidenhet eller bedømmelse på mine eldre dager. Nei, takk. Min historie går med meg i graven.

Hun lener seg tilbake og tenner seg en ny sigarett. Etter at myndighetene startet sine aggressive antirøykekampanjer og stengte det offentlige rommet for røykere, har det aldri vært aktuelt for henne å slutte. Litt trass og sunt sinne er nødvendig, mener Gerd Fleischer. Inne på kontoret henger et bilde av Maria. Myndighetene ville sende den norske fireåringen og hennes kenyanske mor ut av landet. Fleischer som leder Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), har jobbet med denne saken i flere år. For Maria er hun bare tante Gerd. Nylig falt dommen i Høyesterett: Utsendelsesvedtaket var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Grunnloven.

– Jeg har identifisert meg sterkt med lille Maria. For 70 år siden sto jeg selv i fare for å bli sendt ut av landet til en veldig usikker framtid. Med denne dommen er det endelig blitt slått fast hva slags beskyttelse et norsk statsborgerskap skal gi en liten norsk borger. Det var en stor seier.

Gerd Fleischer var ett av flere tusen krigsbarn som norske myndigheter ville deportere til Tyskland etter krigen. Gerd var da tre år gammel og bodde sammen med sin norsk-samiske mor i en trang dal i Troms. Faren var tysk okkupasjonssoldat. Under krigen måtte moren gå til en SS-lege for en sosialmedisinsk sjekk.

– Kvinner fra et okkupert område måtte dokumentere arisk blod i tre generasjoner for å gifte seg med en tysk soldat. Det kunne selvfølgelig ikke min mor.

Faren forlot Norge i 1945. Moren fikk bo hos onkelen sin som hadde et lite småbruk. Det var to kilometer til nærmeste nabo. Gerd Fleischer husker de første årene av sitt liv som en god tid. Men hun har også mørke minner fra selve krigen.

– Jeg husker vinteren da det kom tyske kolonner med fanger fra Finland. Førsteetasjen i huset vårt ble brukt som varmestue. Om morgenen lå det døde fanger langs veien. De var utsultet og hadde nesten ikke klær.

For krigsbarna og deres mødre startet en ny, vond periode etter krigens slutt.

– Myndighetene var veldig bekymret for hva tyskerungene kunne stelle i stand. Det var overleger i psykiatrien som uttalte at å få oss til å bli mennesker ville være det samme som å sivilisere rotter i kjelleren. Til slutt var det Røde Kors som fikk stoppet den planlagte massedeportasjonen til Tyskland.

Norske myndigheter undersøkte også om det var mulig å deportere krigsbarna til Australia. Australia takket nei.

For Fleischer tok de lykkelige barne­årene brått slutt da hun begynte på skolen.

– Jeg fikk raskt vite at det var noe veldig feil med meg. Noe ble sagt, noe gjort. Jeg er ikke den som har opplevd det verste. Men jo da, jeg fikk vite hvem jeg var.

– Hvordan taklet du det?

– Med en god porsjon sunt sinne. Jeg ble en sint, stri og sta unge, heldigvis.

Hun forteller om den første juleferien etter at hun begynte på skolen.

– Jeg fikk med meg meldingsboka hjem. I den sto etternavnet til min mors onkel. Jeg sprang hjem til mamma og spurte hva det var for noe. Hun forklarte at hun hadde forsøkt å skjerme meg. Da ble jeg eitrende sint og sa: «Mamma, jeg heter Gerd Fleischer!». I januar måtte moren min dra til skolen og ordne opp. Siden da har mitt navn vært Gerd Fleischer.

Moren giftet seg med en mann fra motstandsbevegelsen etter krigen.

– Det var vel naturlig at han ikke likte meg noe særlig. Jeg likte ikke han heller. Det var ikke noe lykkelig liv. Da jeg var 13 år, flyttet jeg hjemmefra. Og siden har jeg betalt min egen husleie, takk.

– Hvor dro du?

– Nedover i bygda. Jeg fant meg en hybel og jobbet med hva som helst. Jeg fortsatte også på skolen.

– Beholdt du kontakten med moren din?

– Ja, jo da, sporadisk. Jeg følte vel at hun hadde sviktet meg. Men hvor skulle hun gå? Den gangen fantes det ikke ­krisesentre. Hun ble. Jeg gikk.

Hetsingen fortsatte gjennom ungdomsårene.

– Døtre av «tyskertøsene» ble ofte kalt horer som sine mødre. Den seksualiserte diskrimineringen i tenårene gjorde veldig vondt. Jeg visste at jeg måtte bort fra stigmaet hvis jeg skulle bli et helt menneske.

– Var det ingen voksne som fulgte deg opp i ungdomsårene?

– Det var vel noe som het barnevernet da også. Alle visste, ingen brydde seg. Men det må sies at jeg også traff nordmenn som sa at barn ikke skal lide for foreldrenes feilgrep. Og det er mitt budskap i dag: Maria skal ikke lide for at moren oppga feil navn en gang i tida.

Fleischer mener det er verdt å minne nordmenn på hvordan myndighetene har behandlet minoritetsbarn opp gjennom årene.

– Norge har ingen god historie når det gjelder barn av uønskede. Historien bare gjentar seg – husk på sameungene, taterungene, jødebarna, sigøynerbarna og tyskerungene. I dag er det asylbarna som er barn av de uønskede. Skal vi aldri lære?

For ti år siden besluttet Stortinget at krigsbarna skulle få en erstatning. Fleischer fnyser av «oppreisningen».

– Vi fikk vel den minste oppreisningen som er gitt i moderne tid. Fra 0 til 20.000 kroner.

Selv søkte hun aldri.

– Er du gal? Men jeg var fristet til å søke for så å veksle inn beløpet i femtilapper og dele dem ut som dopapir til våre folke­valgte som hadde gitt oss den glamorøse oppreisningen.

Krigsbarna vant ikke fram i det norske rettsapparatet da de saksøkte staten. Begrunnelsen var at saken var foreldet.

– Det er ikke den norske stat verdig. Kan brudd på menneskerettighetene bli foreldet?

De ønsket å prøve sin sak i Strasbourg. Store internasjonale medier ga krigsbarna bred dekning. Fleischer møtte opp på høringen i samekofte.

– Da jeg fikk vite hvor dommerne kom fra, ble jeg usikker på utfallet. De fleste kom fra land som har tusenvis av krigsbarn. Flere av dommerne var aggressive, minnes Fleischer.

Gerd Fleischer forlot Norge 18 år gammel. Turen gikk til England, der endte hun opp som au pair hos en jødisk familie.

– De visste at faren min var tysk, men de tok det greit. Det var en veldig hyggelig familie. Men jeg følte meg litt skyldig. Vi som er krigsbarn bærer med oss våre fedres synder.

Året etter flyttet hun til Tyskland. Under oppholdet bestemte hun seg for å oppsøke faren.

– Jeg ville bare finne ut hvem han var og si: «Hei pappa, her er jeg».

Det ble et kaldt møte.

– Han fornektet både meg og min mor. Da han begynte å snakke stygt om min mor, fikk jeg nok.

– Du saksøkte ham?

– Ja da, vi kom til en minnelige ordning. Kvelden etter rettssaken kom han kjørende til Köln der jeg bodde. Han ville fortelle hvor mye han hadde savnet meg. Da sa jeg: «Herr Fleischer, ta med deg sjekkboka og gå til min advokat og betal det du skylder meg og moren min. Du er ikke lenger min far». Jeg maktet ikke en avvisning til. Jeg gjorde ham arveløs den dagen.

Gerd Fleischer var ferdig med Tyskland og dro til Frankrike.

– Jeg hadde det ikke greit da jeg dro. Men Paris er et godt sted å ha et lite ­nervøst sammenbrudd.

Hun ler.

– Det var et lite sammenbrudd. Det gikk så bra så.

I Paris begynte hun på universitetet og jobbet som privatlærer og guide ved et kjøpesenter. Hun elsket musikk, og spesielt folkemusikk. En kveld var hun på en konsert i L'Olympia. På scenen sto den mexicanske gitartrioen Los Indios Tabajeras som hadde en stor hit med «Maria Elena». Fleischer ble så betatt av musikken at hun bestemte seg for å dra til Mexico. Hun hadde lenge hatt lyst til å lære seg spansk. Men det var uaktuelt å dra til Spania der Franco styrte. Fleischer kjøpe enveisbillett til Mexico. Hun studerte spansk og litteratur. Etter en stund begynte hun å jobbe som journalist.

– Jeg var møkkagraver. Det var mye konservativ dobbeltmoral der på den tida. Det var en fryd å være gravejournalist.

Hun skrev for et magasin som kom ut to ganger i uka.

– Jeg tok for meg homoseksualitet, prostitusjon, seksualundervisning i skolen – jeg var vel den første som skrev om sånne ting åpent. Det ble forferdelse. Men jeg hadde en flott redaktør som støttet meg og tok risikoen.

Hun forteller om da hun oppsøkte en beryktet hallik i Mexico by, som hun ville ha med i en sak om prostituerte.

– Han trodde nok jeg kom for å søke jobb og tok imot meg på en veldig hyggelig måte. En muskelmann serverte kaffe i en syltynn porselenskopp. Da jeg fortalte halliken hvorfor jeg ville snakke med ham, ble det veldig stille. Han sa: «Det er ingen som kommer og spør meg om noe slikt. Den siste som gjorde det havnet i en grøft utenfor byen. Og nå skal du drikke kaffen din.»

Fleischer drakk kaffen, og gikk stille ut.

– Jeg visste hva jeg drev med, men det er klart jeg måtte kikke meg over skulderen.

Senere begynte hun å jobbe i et forlag. I denne perioden ble hun venner med en rekke kjente forfattere som Mario Puzo, mannen som skrev «Gudfaren».

– Ja da, en liten, interessant og hyggelig fyr, sier Fleischer.

Gjennom forlagsjobbingen ble hun også kjent med Pelé – «en veldig ordentlig mann». Det er en annen historie fra Mexico by som må fortelles, en historie som nok forteller mer om Fleischer enn omgangen med kjendiser og den kulturelle eliten.

– Jeg var ute en kveld og gikk tur langs en aveny med hunden min Laila. I midten av avenyen, det var nærmest som en liten park, så jeg en liten bylt. Hunden min gikk bort og snuste. Det viste seg å være en liten gutt. Han hadde på seg en svær dressjakke som rakk ham til anklene. Vi kom i snakk, og jeg ba ham med hjem så han kunne få seg noe å spise.

Gategutten var først redd for maten. Han fortalte at sist gang han hadde fått mat av en fremmed, døde en kamerat av ham. Men etter at Fleischer roet ham ned, slukte han maten og takket for seg. Grytidlig neste morgen sto han utenfor huset. Gutten ville synge en serenade for henne, og Fleischer slapp ham inn.

– Ja, sånn begynte det. Så kom halvbroren. De ble begge boende hos meg.

I Mexico startet Fleischer sitt eget forlag. Hun ga ut flere ytterst kontroversielle bøker, bøker der makteliten i Mexico ble fullstendig avkledd. Advarslene begynte å komme. Lavmælte advarsler.

– Jo penere de kommer, jo farligere er de. Du har vel sett «Gudfaren»? Det kom venner som sa: «Gerd, jeg har hørt at …» «Gerd, du bør helst ikke fortsette …».

Fleischer hørte ikke på advarslene. Hun elsket møkkagravingen og jobbet med å få ut flere kontroversielle bøker. I 1977 ga hun ut en selvbiografi om en nattklubbdanserinne som endte opp som presidentens elskerinne. I boka fortalte elskerinnen om hvordan innenriksministeren, hærsjefen og andre politikere planla Tlatelolco-massakren i 1968, der flere hundre studenter ble drept. Da boka ble sluppet, var innenriksministeren blitt president. Skandalen ­eksploderte.

– En uke senere sto det hemmelige politiet og ventet på meg da jeg kom hjem etter en lunsj med venner. De ba meg gå inn for å hente passet. Det var det siste jeg så av huset mitt.

– Hva gjorde de med deg?

For første gang i intervjuet nøler Fleischer før hun svarer.

– De begikk den feilen at de ikke drepte meg den første natten. Et blondt lik ville vel ikke vært noe særlig i Mexico.

Noen dager senere sto hun på Fornebu, der ble hun møtt av sin eneste norske venninne. Fleischer eide ingenting og hadde aldri vært i Oslo før. I Mexico var hun nå en persona non grata. Hun kunne ikke hente guttene sine, Fidel og Rodrigo. Det ble gjort en avtale med Dagbladet som fikk historien mot at de tok med seg guttene hjem. Fleischer begynte å jobbe i en hotellresepsjon for å få endene til å møtes, men det tok ikke langt tid før hun var engasjert i en rekke frivillige prosjekter. Hun var med å etablere det første krisesenteret i Oslo og startet Innvandrerbarnas Foreldreunion. Som fostermor til Fidel og Rodrigo opplevde hun at språkopplæringen til minoritetsbarn var svært mangelfull.

– Det er nok flere skolesjefer som tenker tilbake på meg med skrekk og gru. Jeg bøyer ikke av når jeg vet at jeg har rett. Jeg eier ikke autoritetsredsel.

Fleischer bor i dag sammen med ungdomskjæresten Arve. De forlovet seg rett før hun forlot Norge som 18-åring. Fleischer skulle egentlig komme tilbake et år senere.

– Han var en slik stødig og hyggelig gutt som ville etablere seg. Det ville egentlig ikke jeg, sier Fleischer og smiler.

Under oppholdet i Paris fikk hun høre at han hadde giftet seg.

– Da tok jeg meg en kveld på byen. Jeg gikk opp på en bru og kastet forlovelsesringen. Den ligger på bunnen av Seinen et sted.

30 år etter at de forlovet seg, møttes de igjen. Arve hadde lest en sak om henne i Adresseavisen.

– Han ventet noen år etter det, så ringte han en dag: «Hei, det her er Arve.»

– «Arve hvem?» svarte jeg.

– Jeg hadde rast fra meg. Nå satte jeg mer pris på det gode, varme og stødige mennesket han er. Jeg ble litt nyforelsket. Og så ble vi sammen.

Fleischer og mannen har hatt åtte foster­barn.

– Jeg turte aldri å få barn selv. Jeg trodde ikke jeg kunne gi nok trygghet. Men så har barna bare kommet tuslende inn i huset mitt – barn som virkelig trengte omsorg.
Barna kommer fra ulike verdensdeler. De er voksne nå, men er ofte på besøk.

– Det var lille FN som satt rundt ­middagsbordet hos oss. Og det gikk veldig bra. Oppdra alltid barna med god mat. Får de god mat, går alt inn. Det er så lett å få barn til å respektere hverandres herkomst, kultur og religion. Det var aldri noe ­problem.

Så sier hun bestemt:

– De barna som fortalte at det var noe galt med meg, må ha hørt det fra voksne. Jeg synes det er utilgivelig at ikke voksne lærer barna sine å respektere alle mennesker og lærer dem om toleranse.

Neste år er det 30 år siden hun grunnla SEIF. Fleischer har kjempet en kompromissløs kamp mot tvangsekteskap og omskjæring, mot rasisme og diskriminering. Hun har tatt imot utallige jenter, gutter og kvinner som har opplevd vold og mishandling og gitt dem håp og mulighet til å komme seg ut av tvangen.

– Ja, det er mange som har en gammel tante i Oslo, sier Fleischer og smiler.

Hun kunne pensjonert seg, men hun har ingen planer om å gi seg.

– Jeg var sju år da jeg tok på meg boksehanskene og klatret opp på barrikadene. Den dagen jeg klatrer ned fra barrikadene og tar av meg boksehanskene, er det for å legge meg ned for godt.

Så oppsummerer hun livet i tre setninger:

– Jeg har levd et spennende og rikt liv. Jeg begynte under null. Jeg har gjort det beste ut av det.

5 favoritter

MUSIKK: Folkemusikk fra hele verden. Jeg har en stor samling.

FILM: Det er nok filmene av Paolo Pasolini som har gjort størst inntrykk. Han fikk meg til å tenke.

FORFATTER: Nicolás Guillén, poet fra Cuba. Han bruker hele Cubas rytme i diktene sine.

MAT: Skalldyr er min absolutte favoritt, skalldyr med hvitvin.

STED: Argentina, Portugal, Zanzibar.

Mer fra: Helg