Portrett

Store Vennlige Kjempe

Ulf André «Uffe» Andersen skulle ikke bli sjef nå, han skulle trene for å komme seg opp i Himalaya-fjellene for å besøke sherpafamilien han laget arbeidsplasser til for sytti kilo siden.

Se videointervju i vinduet over!

– Tåsen kebab, veit du hvor det er?

– Skal vi dit?

– Ja. Det er favorittstedet mitt.

Researchen vår har brakt historier om en helt særegen nese for trøfler, kunnskaper om knoll og hvilke griser som leter best i hvilke deler av middelhavslandene. Han er nevnt som hobbykokk som ble så uendelig mye flinkere enn oss andre («Jeg var autodidakt og var over 35 år før jeg forsto det ordet, hehe») og han har spist mer av lasset enn de fleste etter å ha vært med på å starte fem restauranter. En mann som veier et tonn MÅ jo ha humor når han vil på gatekjøkken – enten humor eller en gedigen sårhet som er transformert til noe som ligner, men ingenting er som det ser ut til.

«Kebaben» på Tåsensenteret viser seg å være en kaféaktig hyggelighet med god belysning, pen disk, en vennlig vert og variert meny. Og Ulf André Andersen parkerer den moderate Opelen og kommer over plassen uten å forårsake skakelser i jorden eller skremme småbarn. Han kommer nærmest várt inn døren, iført et blått tomannstelt med Polo-logo og krøllete blåskjorte.

Den nye sjefredaktøren i Se og Hør gjør lite av seg, det stikk motsatte av hva hans forgjengere pressesuksessruset på Gucci og fuglehund har gjort i både spalter og lokaler. Knut Haavik hadde en intercom han ikke kunne betjene, men visste hvor UT-knappen var, trykket den og skrek «XX til førerbunkeren». Da var det enten sparken eller en flaske whisky, gjerne sparken etter en flaske whisky. Læregutten Odd Johan Nelvik var en bondestudent uten fag, Harald Haave kom fra medisinbransjen og nylig avgåtte Ellen Arnstad klinte til med mottakelse på Continental i anledning sin egen femtiårsdag og brukte 16–20 sider i magasinet på den. Det var under henne Ulf André Andersen lærte seg å bære vesker. Dyre vesker. Han ble kalt Gucci-Ulf og hadde ingen planer om annet enn å berge livet i 2017. Så gikk sjefen av og plutselig var han sjefredaktør.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kevin Keegan forsyner seg med et smørbrød i boligen i Drammen. Ulf André er sju år gammel. Det er oktober 1974. Han forguder gutta på Godset: Pettersen med skuddet og han med det lange håret de kaller Hiawatha. Pappa Ulf er lege for Strømsgodset, som er midt inne i sin storhetstid, og Ulf André får bli med overalt. Alle i slekta heter Ulf og nær 40 år senere skal en pappa i Oslo forøke å få myndighetene til å godkjenne Lille-Ulv, inspirert av tegneserien, men det går ikke. Navnet vil være ham til vesentlig ulempe, mener myndighetene, og han blir en Ulf han også. Men 1974. Bragernes, en enebolig bak sjukehuset. Det er ett lag Ulf André (7) forguder mer enn Godset. Laget er Liverpool og nå står Kevin Keegan hjemme i stua deres. Faren har like godt invitert dem hjem. Ray Clemence, Bob Paisley, Kevin Keegan. Det er knapt til å tro, gjengen som slo Godset 12–0 i første europacupkamp i England, men så vidt klarte 1–0 på norsk jord.

Pappa er også fotballdommer. Dette er før han begynner å legge på seg. Pappa dømmer øverste divisjon i Norge og er linjemann ute i Europa og Kevin Keegan kommer stadig innom og hilser på. Yngste Ulf er ikke i tvil. Han skal bli profesjonell fotballspiller – eller eventuelt gravemaskinfører, for han har et annet talent: å grave seg under et gjerde i barnehagen og stikke av første dag.

Det blir med én dag i barnehagen. Han henger hos bestemor – som ble sendt til Norge fra Wien etter første verdenskrig for å fetes opp, men det funka ikke før to generasjoner senere, ifølge en stående vits i Andersenfamilien. Bestefar driver med gravemaskiner og lastebiler.

###

– Vi vokste opp som storfamilie. Søstera mi og jeg og foreldre og besteforeldre. Søster prøvde vel å bli kvitt meg, en gang ved å hive meg ut av et vindu. Jeg er en god del yngre. Hun ønsket seg nok en lillesøster hun kunne dulle med – eller helst ingen.

– Men du følte deg ønsket av foreldrene?

– Mor var kommunekasserer i Drammen, far var lege og hadde fotballen. Bestemor var ungdommelig. Hun kjente alle vennene mine og rydda opp når vi hadde fest og sånn. Plutselig sto hun der og ordnet. Men en ting jeg har lært, og som jeg prøver med mine egne barn, er å være til stede, gjøre ting med dem, være interessert der og da.

– Dine foreldre var ikke det?

– Jeg prøvde å reise problemstillingen for dem en gang. Da ble de gretne.

– Hva var det viktigste du lærte?

Ulf André Andersen, alltid Uffe blant kolleger, strekker seg i stolen, han er nede i 300 kilo nå:

– En gang etter en fotballkamp måtte vi ha politieskorte. Fatter’n må ha dømt elendig og det var i Fredrikstad. Folk kastet egg etter oss. Da sa han: «Dette er en del av spillet – hvis du har en rolle».

– Nå har du en rolle der du må ta en del skit?

– Ja. Og så lærte jeg en annen ting i storfamilien: Si fra med én gang, ikke la ting få ligge og gnage.

Etter å ha vært i Kambodsja for å redde verden med reportasjer, etter å ha vært med på å starte radiostasjonen Voice of Tibet, som Andersen mener har kostet ham minst ett visum til Kina, men at de nå kanskje har glemt det, lå han på sofaen og zappet på TV. Uffe fant en utenlandsk kanal som viste golf. Dette var før 1990-tallet og han gikk på Narvesen for å finne et golfblad. Uffe fant ingen, så han startet ett sammen med søsteren. Da traff han også Hanne, som han ble kjæreste med og de ønsket seg en sofa fra et auksjonshus, men ble enige om å la være å by. Det var så mye annet unge par trengte, men begge hadde en plan. De ville overraske hverandre med den sofaen og satt derfor på telefon og overbød hverandre. Mens Uffe var på golftur på et slott i Skottland, kom en hvithansket tjener inn med telefaks på sølvfat, et brev fra Hanne, en telefaks som meddelte at de nok ikke hadde startet forholdet på en særlig god måte.

– Hvor dyr ble sofaen?

– Vi har unngått å snakke om det.

– Er den fin?

– Nei. Den er bare en god historie. Og det er vel hva det handler om, ikke sant?

– Det er ikke alltid du er heldig med å kjøpe overraskelser til henne?

– Nei, jeg er jo glad i å lage mat og da en anerkjent butikk i byen gikk over ende, gjorde jeg et kupp. Et flott kjøkken til minst 400.000 som jeg betalte bare 30.000 for. Men hun ville ikke ha nytt kjøkken. Du kan jo tenke deg – en artkitekt som ikke blir tatt med på råd kan bli forbanna. Så kjøkkenet ble stående i garasjen i åtte år. Da vi skulle pakket det ut for å ta bilder og gi det bort på Finn, utbrøt hun: «For et flott kjøkken». Så det er det vi har nå.

Les også: Arven etter Rosling

Uffe Andersen havnet på Tåsen via sin gamle kamerat i Dagbladet, Carsten Thomassen, som bodde i området og fant huset for ham. Carsten Thomassen ble skutt og drept på Hotel Serena i Kabul i 2008, det samme året hvor den røslige Uffe brøt med gravejournalistikk, prosjektledelse og klubbarbeid i Dagbladet, som ennå var en avis av anstendig størrelse, til fordel for Se og Hør, som alltid har vært glossy banditter i norsk bladheim. Det manglet ikke på advarsler, men den sindige drammenseren var trygg, trygg og forbauset over at han i det hele tatt hadde kommet så langt med 1,27 i snitt etter gymnaset. Han fikk ikke artium og strøk i flere fag. Privatgymnaset Bjørknes ble redningen i den grad noen kan sies å ha blitt reddet inn på en journalistisk vei. Så statsvitenskap, siden en master i flermedial ledelse ved BI.

###

– Det var nok en lærdom fra faren min. «Ulf, du kan miste alt her i livet, men utdannelsen din kan ingen ta fra deg», sa han.

Mens vi prater om forløpet i et liv, skyver han tallerkenen med kebab (uten brød!) fra seg. Nå er han ferdig. Dette er dosa og vi må snakke vekt.

– No problem, sier han.

– 158 kilo, for jeg har gått ned ti allerede, svarer han på det neste, og så er vi i gang med en rant om journalisters livsstil, seine middager, drikking og en livsførsel ingen overlever. Uffes far ble også feit.

– Men han ventet mye lenger enn meg med å legge på seg. Han hadde sett for seg å bli pensjonist og sitte i Frankrike og drikke rødvin, men slik ble det ikke. Jeg satt og intervjuet avismagnaten David Montgomery, som hadde kjøpt seg kraftig opp i norsk presse, da meldingen tikket inn på telefonen. Pappa var død. Hjerteinfarkt. Og overvekten hadde nok mye med det å gjøre.

– Hva tenker du om din egen vekt?

– Nei, jeg går jo og sjekker meg jevnlig. Legen sier jeg har forbausende god helse.

– Hvordan er energien?

– Bra. Men hvis den blir veldig mye bedre når jeg har gått ned femti kilo, så gjerne.

– Hva gjør du?

– Svømmer, går, spiser bedre. Vennene mine passer på meg, trener med meg. 2017 skulle liksom være treningsåret mitt, ikke året hvor jeg ble sjefredaktør i Se og Hør. Men jeg skal få trent likevel. Målet er Himalaya i oktober, hvor jeg og mine kone var på 1990-tallet. Jeg var tung da også – og syk. Hadde gått på en Grete Roede-hestekur og ble syk i fjellene. Jeg hadde de emfysemene som fantes, men det var jo ingen leger der, så hun drev meg fra camp til camp. Så jeg gjetter at jeg må ned førti-femti kilo nå for å klare det.

– Hvorfor ikke noen mindre mål enn Himalaya?

– Fordi jeg elsker å være der. Dessuten var vi med på å starte et guesthouse der for sherpaen vår den gang. Sju kroner natta, koster det. Da bærer han bagasje, datteren rer senger, kona lager mat. Vi klarte å lage arbeidsplasser for hele den familien med enkle midler. Jeg må tilbake og besøke dem. Huset ble øldelagt under jordskjelvet i Nepal, men er nå bygget opp igjen.

– Men, sier han og slipper et to hundre og femti kilos sukk, jeg merker jo folks fordommer mot overvekt. Jeg stikker meg jo ut. Spesielt i området jeg bor i, Tåsen. Det er ikke stor og dyr bil som er statussymbolet her, men å ha en trent kropp og en smørebod med skiutstyr til noen hundre tusen i kjelleren. Fluorpulver under skiene, slike ting. Da datteren min hadde gått i barnehagen en stund, ringte de og ville snakke med meg, om faren for at hun kanskje kunne bli ertet på grunn av vekta mi. Og det er kanskje lett å glemme dette, men Se og Hør og andre ukeblader har vært av de fremste til å ta fatt i slike tabuer gjennom veldig mange tiår nå. Vi har skrevet veldig mye om overvektige og fjernet noen fordommer der, håper jeg. Alle slags syndromer og sykdommer, folk med downs – alt du kan tenke deg. Dette har vært en viktig del av stoffmiksen og skal være det. Folk glemmer så lett dette oppi alt kjendissnakket. Vi får altfor lite kred for dette.

Til bransjebladet kampanje sa han nylig: «Jeg ble hentet av daværende sjefredaktør Harald Haave i 2008 og fikk oppdraget med å sørge for at Se og Hør begynte å jobbe etter vanlige presseetiske prinsipper. Jeg fikk jobben med å rydde opp etter det som kom fram i boken om Se og Hør».

– Folk spår du skal pimpe opp Se og Hør og gjøre bladet slemt igjen?

– Sier du det?

For å unngå å svare konkret, snakker han om Se og Hør som eventbyrå – de arrangerte en serie julekonserter før jul og Wenche Myhres 70-årsdag som fylte Oslo Spektrum. Han forteller at bladet kun tjener penger på bannerannonser digitalt, og at det ikke er noe å leve på, så han må knekke noen koder og takke Dagbladet pent for all trafikken fra deres sider. Og han med dette ansvaret, er knapt på Facebook selv.

– Stemmer. Jeg bare ser på, men er veldig opptatt av hva sosiale medier gjør for å dra meg inn, for å få meg interessert i å være medlem og bli aktiv. Der er det mye å lære.

Knut Haavik hadde en tendens til å omtale seg selv i sponheimsk tredjeperson: «Man kan si hva man vil om Knut Haavik, men han ødela VG og Dagbladet», var en av grunnleggerens faste setninger. At Dagbladet skulle bli innlemmet i Allerkonsernet for noen år siden, hadde han neppe sett for seg. Blad og avis ble samlokalisert langt utenfor bykjernen til store protester fra nyhetsredaksjonen. Da Uffe Andersen ble satt til å slå sammen kjendisavdelingene i Dagbladet og Se og Hør, møtte han veggen og en mur av kulturforskjeller. Prosjektet ble lagt på is, tross hans fremragende samlende egenskaper, joviale tilnærming og pragmatisme. Uffe samler ikke på nederlag. Ikke på refusjoner heller, men det er når vi spør om romanen at han blir rød om øreflippene.

– Hvem har fortalt om det?

– Stemmer det at du har skrevet en roman om et likfunn i kongehuset?

– Det er upublisert materiale, så jeg trenger ikke snakke om det.

– Men har du?

– Jeg har ikke skrevet den alene. Du får ikke vite sammen med hvem.

– Kan man være sjefredaktør i Se og Hør og ta livet av noen i kongehuset i en bok?

– Helt sikkert. Rollen er romslig.

Mer fra Dagsavisen