Annonse
Sophie Elise Isachsen. FOTO: Mimsy Møller

Sophie Elise: Jentemakta

Sophie Elise vil være helt ærlig. Sånt må det bli bråk av.

Annonse
Portrettet

Vi møtes på Politiker’n, det føles riktig når man skal snakke med en ung kvinne som har brukt store deler av fjoråret på å skape såkalte mediestormer. Og det er ikke hverdagskost fra en rosablogger. Men, Sophie Elise Isachsen er oppvokst med internett, hun har for lengst skjønt hvordan det virker, og er ikke redd for å bruke det.

– Jeg har alltid hatt sterke meninger og har aldri vært redd for å si ifra, sier hun, kikker på oss under lange løsvipper, et blikk vi kjenner fra utallige bilder og selfies. Hun er 1,58 lav, iført hvit fuskepels, beige topp og trange hullete jeans. Det blonde håret har fått trendy, rosa hair­extensions. Når dette intervjuet leses befinner hun seg i Harstad for å jobbe med boka som hun kommer med til høsten. For det er i der, på sitt gamle jenterom, at hun finner roen til å samle tankene.

– Jeg har mye på hjertet, mye mer enn jeg får uttrykk for på bloggen. Og jeg skriver masse som ikke er blitt publisert. Blant annet blir jeg veldig følelsesmessig berørt av folk jeg møter, og orker nesten ikke gå på Karl Johan fordi jeg gråter hver gang jeg ser alle tiggerne som sitter der, sier hun.

Satte dagsorden i 2015

I fjor klarte Sophie Elise Isachsen flere ganger å sette dagsorden med alt fra blogginnlegg om palmeolje i påskeegg til flyktningkrise og rasisme. For dette er hun blitt både hyllet, hatet og drapstruet. Det var hennes innlegg i flyktningdebatten som utløste den verste sjikanen, der hun ble truet med voldtekt og drap og kalt for «horete landssviker». At hun blander reklame – såkalt content marketing – med vanlige blogginnlegg har heller ikke falt i god jord hos alle. Senest før jul i fjor skrev journalist Anki Gerhardsen en kommentar som først og fremst var en mediekritikk under tittelen «Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?». Gerhardsen mener mediene har sett seg blinde på Isachsen som et offer, og ikke våger stille kritiske spørsmål til henne. I tillegg hevder hun at rosabloggeren blander rå, uhemmet selvdyrking med en dash Mor Teresa. Sophie Elise Isachsen selv svarte med å stille spørsmål om hvem som skal få lov til å uttale seg i samfunnsdebatten.

– Blant annet ble det påstått at jeg satt på Lindmo og koste meg. Jeg koste meg da jeg var på Lindmo, men det var ikke sånn at jeg ikke fikk kritiske spørsmål, sier hun og legger til:

– Det er helt greit at hun som skrev kronikken har den oppfatningen, men det som er trist er at mange bare hopper på den og sluker påstandene rått. At de som alt har noe imot meg uten at de kanskje vet helt hvorfor synes det er lett å hoppe på ordene til et velformulert menneske.

– Du har stor mediemakt, da er det vel rimelig at folk går deg litt i sømmene?

– Ja, og jeg er veldig åpen for kritikk og konstruktive tilbakemeldinger. Det er ikke sånn at jeg har fått nesten bare fine tilbakemeldinger, heller. Tror man det har man ikke fulgt godt nok med.

På egen blogg stilte hun spørsmålet: «Jeg fatter ikke hva du sikter til, eller om du er sint, forbannet eller bitter fordi jeg – uten å være over 40 år gammel, uten å være utdannet, og uten å se stereotypisk «samfunnsengasjert» ut også får snakke?»

– Du mener det er en generasjonskløft mellom deg og kritikerne?

– For mange er det nok er det, i hvert fall om man ikke følger godt med. Jeg er vokst opp med internett og sosiale medier, og alt var jo litt annerledes før da man måtte ta en lang utdannelse og enten drive politikk eller jobbe i mediene for å få delta på den offentlige arenaen. Da var det gjerne bare aviser og TV som var talerøret, men med internett er alt det forandret.

– Tror folk at du er kommet lett til det?

– Ja, det tror jeg helt bestemt. Og sånn som jeg oppfattet det ut fra teksten, burde vi ikke tas seriøst fordi vi ikke er så viktige. Men alle mennesker er da viktige. Jeg forstår at det kan se ut som om jeg har kommet lett til det, men du kan også se på dette som min utdannelse. Jeg har tross alt sittet og skrevet på internett i fem år nå, så jeg har jo erfaring.

LES OGSÅ: Sophie Elise drapstruet etter flyktninginnlegg

Valgte Arbeiderpartiet

Da hun gikk på ungdomsskolen kastet hun seg gladelig ut i skoledebatter, gjerne om ting hun ikke hadde hundre prosent peiling på. Ikke spesielt jentete, med andre ord.

– Egentlig er jeg ikke så veldig utadvendt, og ikke den som blander meg inn i alle folks samtaler uten videre. Men når det er noe jeg mener sterkt om, noe som engasjerer meg, da er jeg veldig på. Da vi hadde om de politiske partiene på skolen, og liksom skulle late som om vi representerte hvert vårt parti, valgte jeg Arbeiderpartiet. Og så snakket jeg i vei om ting som ikke hadde noe med deres program å gjøre, men kun var ting jeg selv var opptatt av, og mente burde være Arbeiderpartiets politikk. Jeg så det som en sjanse og tok den.

– Hva slags saker snakket du om?

– Jeg sa sånt som at dersom folk stemte Frp og ikke Arbeiderpartiet så kom de til å havne på gata om de ble syke eller arbeidsledige, slik som i USA. Spilte rått på egne opplevelser, det har jeg alltid vært ganske god på, ler hun.

– Hva slags egne opplevelser?

– Mamma hadde kreft da jeg holdt det AUF-innlegget og pappa hadde nettopp mistet jobben på grunn av finanskrisen. Hadde vi bodd i et annet land da kunne det gått ille, og det brukte jeg for hva det var verdt.

– Hva fikk deg til å begynne å blogge?

– På skolen var jeg ganske ensom, og samtidig var det så mye som jeg hadde lyst til å si. Jeg hadde nok et aldri så lite eksponeringsbehov siden jeg fikk så lite oppmerksomhet i klassen. Jeg har sittet og sett gjennom noen av de tidligste blogginnleggene jeg skrev, og mange av temaene er de samme som opptar meg i dag. Innlegg som handler om universet, miljø, mobbing og at jeg ikke er sånn som folk tror. Så grunnmuren har på en måte vært der hele tida.

– Det var ikke så mye glamour å skrive om?

– Det var jo bare meg, og livet mitt var ikke så glamorøst, liksom. Jeg bodde på bygda utenfor Harstad, et sted der bussen gikk hver sjette time, og det var dårlig med luksus og shopping. Men jeg måtte bare prøve å skrive likevel. Jeg hadde en kusine som var kjent blogger, som jeg så opp til og hun hjalp meg i gang.

– Det tok av?

– Første dagen linka kusina mi til meg. Brått fikk jeg 1.000 lesere og kom på topp 40 blant norske bloggere. Så gikk det gradvis oppover – i mai-juni samme år hadde jeg 5–6.000 lesere, så det bare økte gradvis. Plutselig i juni ble jeg linket en annen plass og fikk 30.000 lesere. Og siden da har det bare gått oppover.

LES OGSÅ: Sophie Elise ut mot hatytringer på Facebook

Blogget om abort som 15-åring

Sophie Elise Isachsen traff åpenbart en nerve blant sine unge lesere. Foreldrene trodde hun satt og skrev til en liten krets av venninner, men så smalt det i landets riksdekkende medier: Sophie Elise Isachsen hadde lagt ut bilder av seg selv, oransje som en gulrot, og blogget om et selvbruningspreparat som kaltes «barbie­dop». Det fikk foreldrene til å engasjere seg og begynne å lese over sakene datteren ønsket å legge ut.

– Hva er grunnen til at du fikk så mange lesere så fort?

– Jeg tror det skyldes at jeg inkluderte dem veldig fra første sekund, de måtte ikke sitte der og lure på hvem her hun er. Jeg tror de ble fenget av at de ble kjent med meg.

«Jeg var så ung og måtte ligge der i senga hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det verste er at det gikk en hel uke før selve fosteret kom ut, og det kunne jeg SE med mine egne øyne. Ble litt traumatisert av hele den greia der, men det er heller ikke noe jeg tenker på den dag i dag.»

Sophie Elise Isachsen var bare 15 år gammel da hun blogget om at hun hadde tatt abort.

– Jeg ville formulert det annerledes i dag. Det innlegget handlet om meg, men hadde jeg skrevet det i dag, ville jeg ikke vinklet på det at det var kjipt å ligge på fødeavdelinga da jeg skulle ta abort. Jeg ville ha gjort det til et samfunnskritisk innlegg som har betydning for mange.

– Du gir mye av deg selv, hvor går grensen?

– Det er mye jeg ikke deler. Til og med venner kan bli sjokkerte når de hører meg fortelle ting jeg ikke har blogget om.

– Du hadde lange depressive perioder i tenårene?

– Ja, og jeg blogget om det også, hvordan jeg ikke klarte å fungere. Noen ganger på skolen kunne jeg bli så lei meg at jeg bare sona helt ut, og måtte gå til legen. I de periodene hadde jeg bare lyst til å legge meg i grøfta og vente på å dø. Jeg var veldig selvfokusert den gangen og tror neppe jeg hadde klart meg like bra uten bloggen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fans på Tusenfryd

Hun flyttet til Oslo, og ble snart kjent i bloggmiljøet i hovedstaden. Å bli gjenkjent på gaten var et kick.

– Da ble jeg veldig innbilsk, dersom noen så på meg så var jeg så, guuud, slutt å glan, liksom, ler hun og ser nesten litt flau ut når hun forteller om jenter som ville ta selfies med henne.

– De første fanbildene noen ba om var på Tusenfryd. Jeg fikk skikkelig kick av det, sommerfugler i magen, smiler hun.

– Du hadde drømt om å bli kjendis?

– Jeg vil ikke kalle det en drøm, men mer det at jeg liksom har visst at jeg skulle bli kjent. Jeg har bare følt det.

– Hvordan da?

– Det er vanskelig å forklare, men jeg tenkte bare at det kom til å skje. Jeg har alltid skilt meg ut, hatt sterke meninger på skolen og sånn, men jeg tenkte kanskje jeg kunne synge. Pappa er veldig musikalsk og prøvde å lære meg å spille gitar, men det gikk dårlig fordi jeg har så lite tålmodighet.

– Jeg ville ha foreldre som pushet meg

12 år gammel satt hun på rommet sitt og gråt for at foreldrene ikke var mer pushy og dyttet henne rundt på auditions og la til rette for kjendiskarrieren. Hun ler og blir litt flau ved tanken.

– Jeg husker at jeg klagde til mamma og pappa, sa ting som: Dere er så dårlige foreldre som ikke bare flytter med meg til L.A. der jeg kan bli kjent og sånn. Jeg ville ha foreldre som pushet meg, egen manager og sånn, mens de var bare – herregud! – liksom.

– Hvem var dine idoler da du begynte å blogge?

– Av bloggere så likte jeg svenske Blondinbella. Og så leste jeg Kissie, en annen svensk blogg. I dag er norske Ida Wulff den jeg ser mest opp til. Og Linnéa Myhre. Når det gjelder andre idoler så har jeg alltid likt Miley Cyrus. Hun mikser det der med å være crazy og litt gal, med det å ha et budskap. Dessuten er hun strukturert, kommer seg på jobb og gjør det hun skal. Hun er aldri en sånn man hører har vært jævlig mot folk eller dumma seg ut på party. Jeg har stor respekt for folk som klarer den balansen.

– Har dere noe til felles kanskje?

– Jeg har i hvert fall alltid tatt mye ansvar og vært enormt strukturert. Kan aldri gå på nachspiel fordi jeg vet jeg må opp å blogge søndag som mandag, ja selv på 1. nyttårsdag.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra resten av familien og venner på blogg­karrieren din?

– I begynnelsen tror jeg de ikke helt forsto hva jeg drev på med. De eneste kommentarene jeg kan huske var når de ba meg om å ikke legge ut enkelte ting. En gang da jeg skulle søke jobb sa pappa: «Jeg kan ikke hjelpe deg å søke jobb dersom du insisterer på å ha sånne bilder som du har på bloggen din.»

– Sexy bilder?

– Ja, fniser hun.

– Jeg ble dritflau, men syns han var teit. Jeg husker at jeg tenkte: Herregud, jeg er 16 år og vet hva jeg vil, liksom.

Tar ikke skylda for utseendepress

Hun forteller at lillesøsteren på 17 absolutt ikke er noen kjempefan.

– Hun syns ikke jeg er så veldig kul, liksom. Hun er litt hipster, legger ut sære bilder på Instagram og er for tida utvekslingsstudent på New Zealand. Bloggingen min syns hun bare er teit.

Og så var det denne trynefaktoren da. Sophie Elise Isachsen har blogget mye om misnøye om eget utseende, hun har vært åpen om silikon i brystene, Restylane i leppene, og da hun ville operere nesen fikk leserne være med helt inn på sykehuset.

– Føler du ansvar for å pålegge unge jenter et større utseendepress?

– Nei, om folks selvskading og spiseforstyrrelser skulle være min skyld, hvem skal da ta skylda for at jeg også har følt det sånn? Da jeg begynte å blogge, var jeg 15 år og misfornøyd med meg selv. Og ja, jeg har gjort ting for å fikse på det. Dette har jeg valgt å være åpen og ærlig om.

Hun mottar mange mail og kommentarer fra lesere, vilt fremmede som betror henne de dypeste ting. Hun er sikker på at det skyldes at hun selv er så åpen om sitt liv, hun tror det kan være vel så bra som å si de såkalt «riktige» tingene.

– Jeg tror faktisk folk setter større pris på åpenhet og ærlighet enn om jeg skrev at de må nøye seg med at de er bra nok som de er; det vil ikke nå fram til en som er misfornøyd uansett. Åpenhet skaper åpenhet, tror jeg. Og hva er bedre enn å få ting opp i lyset?

Les flere Dagsavisen-portretter her!

Vil ikke fjerne silikonpuppene

I dag hevder hun at hun ikke lenger er så opptatt av alt det ytre, at hun ser opp til jenter som tør å rape høyt i det offentlige rom.

– Så nå kommer du til å begynne å rape og slutte å sminke deg?

– Neppe. Jeg har fortsatt lyst til å være rosa, søt og artig. Mister jeg det så føler jeg også at jeg mister en stor del av meg sjøl. Men jeg føler ubehag dersom det blir for sexy, det gir ikke noe kick lenger, og det er ikke der jeg vil hente inn trafikken min nå som jeg har lært at man kan få oppmerksomhet på andre måter. Oppmerksomhet for prestasjoner og meninger gir meg mye mer, ikke minst har jeg skjønt at jeg ikke trenger å selge meg selv for billig. Men, du må huske på at jeg var bare 15 da jeg begynte, jeg var ganske uvitende.

– Kommer du til å fjerne silikonpuppene?

– Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre, Jeg føler ikke at jeg skal være nødt til å gjøre det for å bli tatt seriøst. Ikke at jeg mener det bare er å kjøpe seg en fin kropp og så begynne å snakke om flyktninger, men de som har fulgt meg en stund vet at jeg har snakket om alvorlige temaer lenge før jeg fikk silikon. Det var bare ikke så mange som gadd å høre.

I gamle dager lå dagbøker med intime betroelser gjerne trygt gjemt i nattbordskuffen, og var utstyrt med en liten lås for å sikre at innholdet forble privat. At offentlig dagbokskriving skulle bli big business var det få som forutså da bloggerne begynte å gjøre seg gjeldende. Første gang Sophie Elise Isachsen tjente penger på bloggen fikk hun 2.500 kroner på en måned, en liten formue for en skolejente som fikk månedslønn av mamma og pappa. Hun skyndte seg å si til sine foreldre at de ikke måtte slutte å betale månedslønnen fordi bloggbetalingen neppe kom til å vare. Resten er historie. I dag hevder hun at hun takker nei til 99 prosent av alle sponsortilbud hun får. At hun kun takker ja til produkter hun står inne for, og at hun er vanskelig å selge til.

– Det har vært mye fokus på at bloggere blander reklame og journalistikk, at dere må bli flinkere til å merke sponsede innlegg?

– Ja, og til tross for at vi er de som merker den typen innlegg tydeligst. I magasiner og aviser er det mye vanskeligere å få øye på. Når nettaviser med kommersielt innhold skriver om høstens trender så står det med knøttliten skrift helt øverst: «Kan inneholde annonselinker.» Vi må skrive både at det kan inneholde annonselinker, og at det er sponset. Altså en mye tydeligere merking.

Bakmenn-påstander

Når du er blitt kalt alt fra landssviker til hore svir det kanskje mindre å bli stemplet som en rå forretningskvinne som vet å utnytte sin posisjon. Men når noen påstår at Sophie Elise Isachsen er kjøpt og betalt blir hun forbannet.

– Jeg misliker sterkt når folk sier at jeg er styrt av bakmenn. Hvis du ser på mange av meningsytringene mine, så er det ting som gjør meg svært lite attraktiv for annonsører, og jeg kunne tjent mye mer dersom jeg bare hadde skrevet om utseende, interiør og stil. Dersom mitt motiv kun var å tjene mest mulig penger ville jeg aldri sagt noen av de tingene jeg sier, sier hun, og legger til:

– Nå er det vel ikke noe nytt at mediene tjener penger på annonsering. Vi bloggere får heller ikke pressestøtte, og så lenge jeg merker innleggene har jeg god samvittighet overfor leserne.

– Hva med bokomtale mot betaling?

– Nei takk. Jeg orker ikke tanken på å få noe som en person har sittet og jobbet med i kanskje årevis, og så måtte skrive at fy, dette var dårlig, liksom. Alt jeg ikke kan være ærlig om, sier jeg nei takk til.

– Klager du noen gang på maten på restaurant?

– Aldri. Smaker det dårlig, får jeg vondt av den som har laget maten.


Fem favoritter


Musikk: Jeg liker alt med vakre melodier.

Film: «Cowspiracy», av Kip Andersen og Keegan Kuhn. Handler om bærekraftig matindustri.

Bok: «En av oss» av Åsne Seierstad. Den har jeg lest sikkert fire ganger. Kjenner flere som var på Utøya.

Mat: Taco. Men alle sier vel det?

Sted: Harstad. Jeg bodde der til jeg fylte 19. Det er den eneste plassen der jeg føler skikkelig ro.

Annonse