Annonse
Solskinnshistorien om Henning Sommerro er en myte som vanskelig lar seg avlive. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Sommeruro

Henning Sommerro kunne levd av «Vårsøg» resten av livet. Men i sin sekstiende sommer vil han fortsatt ikke sitte i ro. Snart kommer munnspillkonsert og lofotopera.

Annonse
Portrettet

- Træge nordmøringa, træ-æg nordmøring!

Henning Sommerro (60) improviserer fra ei nysnekra scene på Kleiva i Surnadal. Foran scena sitter bygdefolket og venter på neste innslag, islandske Fabula. Men bakken opp til Kleiva er bratt, og Fabula har platåsko. Pausen fylles av Sommerros rappe-inspirerte stev. Spæll vårsøg! roper en publikummer. Et vårsøgyrt Surnadal lever fortsatt på hitten fra ’77. Sommerro kunne ha levd av den. Men han lever for å lage nytt.

- Du får ha me unnskyldt. E tok ikkje nottat, sier Sommerro fem timer etter konsertene på Kleiva, fire timer etter avtalen vår. Han var riktignok noe vag om tid og sted. Men en slags avtale, det hadde vi.

- Når folk vil ha meg slik og slik, da vil jeg ikke mer. Jeg ønsker å ha en forbindelse her og en der. Hvis noen tar fra meg friheten min, da!

- Hva da?

- Jeg er ikke glad i konflikter, roper ikke, slår ikke i bordet. Jeg trekker meg heller stillfarende ut av det.

 

Etter konsertene på Kleiva gikk jubilanten fra den ene gamle kjenningen til den andre - til middag med familien. Han tok tjue minutter for seg selv på handikaptoalettet på Hotell Vårsøg. Ellers har han vært lokalhelt, sekstiårsjubilant, og som sommersolen: høy, synlig og kjærkommen. Men umulig å fange. Nå har solen gått bak Hjelmen, og Sommerro til puben i kjelleren av hotellet. Og sier at han ikke noterer - i noen sammenhenger. Ikke engang som musiker.

- Å ta notater er blitt som en sykdom i samfunnet. Alt skal være så rett. Å skrive ned ting er å gjøre ting totalt, og konservere det.

Sommerro setter spor etter seg, men ser seg ikke tilbake. Folk kommer etter han og tråkker opp stien han lager. «Vårsøg», «Sol borti Hjelma»og «E slåttatæja» har blitt tolket av musikere som Sigmund Groven og Alexander Rybak, og har festet seg hos folk. Selv går Sommerro videre. Hvordan kan en usentimental mann lage slike sevjedryppende viser? Hva har Henning vært - så langt?

 

Sommerrogården er nabo til folkehøyskolen på Skei. Et år på den gulmalte skolen er eneste utdannelsen far Sommerro tar. Han blir storbonden på Sommerro; en av de flotteste brukene i Surnadal på femtitallet. Mor Sommerro suller og steller til stadighet på gården. Hun er innflytter fra Romsdal, sitter i basarstyret på Skei, men har ellers lite med bygda å gjøre.

- Moren min var en støtte. Ikke at jeg tror at jeg var så annerledes. Men. Moren min hadde en styrke, en motstandskraft mot bygdesnakk.

Sommerros interesser er annerledes enn andre i Surnadal. Han bryr seg ikke om gårdsbruk eller biler, er spedbygd, men arver morens gode gehør. Moren vil synge i koret, men holder ikke ut falske toner. Når Henning viser interesse for musikk, bruker hun sparepengene på et piano og orgeltimer hos kirkeorganist Gunnar Vik.

- Gunnar representerte noe annet enn bygdefolket. Jeg har alltid vært fascinert av de som gjorde noe annet. Men hvis jeg ikke drev med pop og rock også, hadde jeg kanskje blitt et mobbeoffer. Mozart og Grieg var ikke noe å slå i bordet med.

- Hvilken musikksjanger var din?

- For meg var det ett fett om jeg drev med klassisk, eller pop og rock.

«A hard days night» kommer til gårds da Sommerro er tolv.

- Beatles fikk meg i gang som musiker. Jeg så at det var andre måter å være musiker på enn det tidligere rockeband hadde gjort. Elvis og andre hadde andre til å skrive låter og tekster for seg. Beatles var komponister i tillegg til at de framførte låter.

Som sekstenåring får Henning timer ved musikkonservatoriet i Trondheim. Han blir fulltidsstudent der to år senere, nekter militæret, og blir den første fra Surnadal som slipper fengsel for det. Etter skolen får han jobb som kirkeorganist i nabobygdene Todal og Stangvik. Henning er voksen nå, og fatter interesse for bygdeoriginalen Hans Hyldbakk. Faren til Hans var husmann på Kleiva i utkanten av Sommerrogården. Hans får kjøpe husmannsplassen for 18 kroner, og bygger seg en rød liten stue. Henning går dit for å sitte på benken med Hans, se ut over Skei, og filosofere over smått og stort. Om juledagene inviterer Hyldbakk til graut og påsse; ovnsbakt risgrøt med spekekjøtt. Slike besøk er sjelden hos Hyldbakk, som folk tøkt va rar. Hyldbakk er ensom, homofil og mislykket romanforfatter. Han tar refusjonen av romanen tungt, prøver seg aldri mer på romanskriving, men pusler med poesi. Pengene tjener han på å skrive bygdebøker.

- Hans sa at det å drive med diktning og teater, det var bare tull.

- Sa han det til deg også?

- Nei, til meg sa han det som det var og åpnet seg på en annen måte. Jeg var jo nysgjerrig på han og livet hans. Selv om jeg drev med noe annet, var det et visst slektskap der. Hans syntes det var stas at jeg satset 100 prosent på musikken.

Etter noen uambisiøse band, tar Sommerro kontakt med en habil trommis fra nabobygda: Om Johnny Gausemel vil være med i et band som skal tonesette dikt av Hans Hyldbakk? Gausemel svarer sjølsagt. Han vil spille med Henning, klart det. Visebandet Vårsøgs originalversjon av tittelsporet «Vårsøg» er rocka.

- Hva syntes Hyldbakk om at dere satte rockelyd til lyrikken hans?

- Det Hans undret seg over, var først og fremst valget av dikt. Han mente at jeg valgte de rareste diktene, og mente at vi burde velge det mer høystemte; diktene skrevet i stil etter Olav Aukrust.

Gravøl i Mærradalen og andre verk om Nordmøre, på nordmørsk: Sommerro foretrekker disse mindre høytidelige tekstene. Han velger bort den arkaiske nynorsken. Å synge på dialekt er i sønnavinden på søttitallet, i dette strøket. Nordmøre ligger mellom Vømmøllandet i nord, Prøysens Mjøsa i sørøst. Men det som gjør Vårsøgbandet spesielt, er at de bruker diktene til en helt ukjent forfatter.

- Hans syntes det var svært å bli kjent utenfor bygda. Men det ville han ikke innrømme.

- Var Vårsøgbandet et idealistisk prosjekt?

- Jeg er ikke en som bestemmer meg for at det skal bli slik og slik. Jeg har ikke noe prosjekt. E berre heill på.

Noen sier at brattbakken Kleiva holder liv i Hyldbakk, at mosjon og kosthold gjør ham 103 år gammel. Men dietten av raspa gulrot og blanksprit kan neppe få hele æren. Lokalhistoriker Svein Sæter gir den til Sommerro. Sommerro avfeier det elegant med en dirigenthånd.

- Du er beskjeden. Du, som Hyldbakk.

- Vi blir satt på plass av Trollheimen, vet du.

 

Ved foten av fjellheimen, starten av sommeren. Vårsøghelga 2012 har et sommerrosk skjær over seg. Lokalavisene på bardisken ordspiller på at Sommerro kommer til bygda med sommeren, om jubilanten som stråler. På andre siden av gata står en bronsebyste av Sommerro. En bursdagsgave. Sommerro ville ha stoppet den hvis han visste om det. Ta hær vart for mykkje, sa Sommerro da ordføreren dro av duken. Sommerro brøt ut i høylytt impro-takkesang. Han innrømmer at det var for å dekke over en viss misnøye:

- Jeg kunne ikke bare be de om å ta bysta vekk heller. Det ville ha blitt vanskelig for dem som var der.

Bare minutter unna bysten, i skyggen av åssida ligger Sommerrogården. Storebror Sommerro er odelsgut, og har vært mer interessert i biler enn i gårdsbruk. I boka «Samtale med Sommerro» sier faren Knut: «E har ein sønn som kjøre garden åt helvet, og ein sønn som spelle te».

- Er faren din stolt over deg?

- Det tror jeg. Og kanskje litt misunnelig. Faren min var nok heller ikke et stort jordbrukstalent. Også han var interessert i noe helt annet, i politikk, historie, litteratur, jeg vet ikke, han fant det vel ikke ut helt selv heller. Jeg tror han ble bitter. Han fikk ikke utviklet interessen sin. Det er ikke lett det, når det man må gjøre er å hesje, kjøre traktor og svinge møkkagreipet.

- Ville du ha blitt musiker uten støtten fra moren din?

- Det er alltid å vanskelig å si hvorfor man ble sånn og sånn. Men jeg tror kanskje at lysten til å drive med musikk var så stor at jeg hadde gjort det uansett.

 

Solskinnshistorien om Henning Sommerro er en myte som vanskelig lar seg avlive. Er det ingen skygger? - Nei, sier lokalhistoriker Stein Sæter. Jeg tror Henning rett og slett er lykkelig med det han driver med. Og han har en flott datter og en kjempesnill kone. Ja, det er hun som har kjøpt skjorten på bildet i avisa, den som er blå på den ene siden, rød på andre siden, prikkete på ene siden, stripete på andre.

Når jeg møter Sommerro er han relativt anonymt kledd, men bærer rundt på en fiolett linskjorte. Han kommenterer det selv først:

- Jeg går og bærer rundt på denne skjorta. Aner ikke hvorfor.

- Hvem har kjøpt den?

- Det husker jeg ikke.

- Du sier lite om familien din.

- Jeg har bare ikke noe klokt å si om privatlivet. Familien er der bare.

 

Vårsøghotellets pub blir full. Flere og flere vil hilse på Henning. Det har gått timer siden Sommerro stjal seg tjue minutter alene på handikaptoalettet

- Det er mange som vil snakke med deg her. Hvordan er det å komme hjem, som en helt?

- Det er som om jeg bodde her i går. Det er alltid veldig trivelig. Men jeg liker ikke så godt dette Vårsøg ditt og Vårsøg datt. Det er et fint ord som blir misbrukt.

- Hva betyr det?

- Det er lyden av våren, søget av våren. Selv sommeren sprenger seg fram. Man kan høre den. Men høsten og vinteren lukker alt. Da Stravinskij forlot Russland, sa han at det var en ting han savnet: Lyden av den russiske våren som sprang ut.

Vårsøgjammen tar av etter midnatt. Ingen i landet slår førsteamanuensis Sommerro i improvisert framføring av musikk. Han er komfortabel på scena. Mellom låtene terger han trommeslageren sin. Julius er en stor kenyaner som tåler godt å bli kalt neger, av Sommerro, som er for fri innvandring til Norge.

- Na rytma har ingen tå dåkk hørt før. Bortsett frå hainn Julius, hainn har så store ør!

Julius’ glis er en gnist i ansiktet. Handtromma hans tar fyr. Sommerro er straks etter på tangenter. En fusjon av kenyansk og nordmørsk ljomer mot Slåttatæja. Sola skin kun på høgaste Svealia. Sommerro er varm i palestinaskjorta, og smiler skjelmsk. Han er i rampete humør. Publikum får ikke høre «Vårsøg» i originalformen i år eller. På scenen er Sommerro alltid ny. De som vil ha en som står i ro, kan gå til bysten i Kulturhuset.

 

 

Annonse