Portrett

Sjefsdanseren

Ingrid Lorentzen mener en av grunnen til at hun gjør det bra som ballettsjef ved Operaen fordi hun alltid er bekymrer seg alt som kan gå galt. Nå kan hun altså få gå å være konstant bekymret helt fram til 2022.

– Æ føle mæ som en slags mottakssentral! slår ballettsjef Ingrid Lorentzen (44) fast. Hun er som snarest innom kontoret i Operaen i Bjørvika for gå i noen møter, for egentlig har trondheimsjenta tatt ferie og slått seg til ro for sommeren på familiehytta i Drøbak. Hun er allerede langt inne i en avslappet feriemodus, og unnskylder seg for både hår og klær («æ har visst også glemt hårbørsten, ser æ»).

Men det betyr ikke at ikke Lorentzen har beredskap og må fungere som sjef for landets eneste klassisk baserte ballettkompani.

– Selv om det er sommer i Norge og alle danserne på huset er på ferie, så betyr det ikke at resten av verden har tatt fri. Selv midt på natta kan det komme meldinger, sier Ingrid Lorentzen og viser fram displayet på mobilen sin.

– Se her, denne er sendt klokka 02.09 i natt. Eller så ringer de, kanskje fra Berlin eller et annet sted, eller så sender de meldinger på Facebook. Folk har mange veia`! Og da er det veldig vanskelig for meg å ikke svare. Da surrer og går det oppe i hodet, selv om det er ferie.

– Men hva er det de vil, alle sammen?

– Folk vil ha avklaringer, det er gjerne det det går på. «Kan den eller den produksjonen komme å gjeste hos deg?», for eksempel. Eller: «Kan den og den danse et annet sted, på den den og den datoen?» «Kan du komme hit med den eller den produksjonen i 2018?» Da er det ikke bare for meg å sende en tekstmelding midt på natta, og si: «Okei, bare kom, du!»

Hun tar seg i det.

– Dette er jo bare småtterier, jeg er jo veldig privilegert som har denne stillingen, og jeg er innmari glad for at jeg skal få fortsette i et åremål til – helt fram til 2022. Men hvis jeg skal klage på noe ved det å være sjef ... Ja, her kommer herved min klage til omverdenen!

– Ja, bare klag, nå har du vært positiv og glad lenge nok i dette intervjuet?

Før vi lar Ingrid Lorentzen svare på dette, føles det riktig å trekke fram det ganske forslitte uttrykket «å slå latterdøra på vidt gap». For det er jo akkurat det hun gjør nå, Ingrid Lorentzen, hun slår virkelig latterdøra på vidt gap, og der står den åpen en stund. Latteren triller og spretter hit og dit her inne på kontoret i Bjørvika, før hun tar seg sammen, og fortsetter:

– Altså: Min klage! Folk vil gjerne ha avklaringer, men de vil jo bare vite: «Hvordan blir det for min del?». Det er mulig at ballettsjefer for 50 eller 100 år siden bare kunne si sånn: «Yes!» Eller: «No!» Men det er jo ikke helt sånn det fungerer nå. Det er et stort system, det er andre som må involveres, dette er en svær organisme! I det øyeblikket jeg tar en beslutning, så involverer det mange, mange andre. Så det er ikke bare å si: «Yes!»

Les også: Den usannsynlige popstjernen er snart landets største

Ingrid Lorentzen har vært fast ansatt som danser ved Nasjonalballetten siden 1997, før hun ble sjef for Nasjonalballetten i 2012. Hun har fortsatt et år igjen av sitt femårige åremål, men nå før sommeren ble det klart at ledelsen gjerne vil ha henne i et åremål til. Først i 2022 kan det altså bli slutt på å være «mottakssentral» for nattlige tekstmeldinger – om det ikke blir enda et åremål, da. «Det er med glede vi kan fortelle at Ingrid Lorentzen fortsetter som ballettsjef», uttalte Operaens administrerende direktør Nils Are Karstad Lysø til NTB da det ble offentliggjort at Lorentzen bli i stillingen. «Under hennes ledelse har Nasjonalballetten hatt en svært positiv utvikling. Også kompaniets profil er styrket – her hjemme og i utlandet. Vi ser fram til fortsettelsen», sa han, og opplyste at aldri har flere sett ballett i Bjørvika. På tross av stygge minustall på Operaens budsjetter det siste året, er det vist ingenting i veien med besøkstallene. Økningen for Nasjonalballettens del skyldtes særlig de 14 nye verkene som er satt opp i perioden Lorentzen har vært sjef. Da hun tiltrådte, sa hun at det var på tide at Nasjonalballetten fikk en ny signaturforestilling, 40 år etter «Stormen». Og de har kommet, som «A Swan Lake» og «Ghosts – Ibsens Gengangere». I fjor ble det etablert et helt nytt kompani for unge dansere, og i Lorentzens «regjeringstid» har Nasjonalballetten også startet den første utenlandsturneen på 14 år. Kompaniet har vært i St. Petersburg, Paris, Berlin, Baden Baden og Granada. Forestillingene utenlands har i sin tur forårsaket mange nye, internasjonale forespørsler.

Følg Dagsavisen på

og

!

Ingrid Lorentzen må litt motstrebende innrømme at dette første åremålet har gått bra. I alle fall hittil.

– Du er blitt omtalt som «en tydelig sjef», og fra ledelsen er det liksom bare: «Keep up the good work»?

– Jo, men dette er ikke noe jeg tar lett på. Det å balansere de ulike miljøene, kunstmiljøet her, kunstmiljøet ute ... Det er mange du skal ta stilling overfor. Jeg har vært opptatt av å inkludere alle – uten at det betyr at alle kan komme inn hit på kontoret, for den kan de ikke, sant, æ har jo ikke plass her inne til å ta imot rubbel og bit! sier Lorentzen, og sikter nok til sitt ganske beskjedne, lille sjefskontor her i Bjørvika.

– Men jeg har lyst til å gi en følelse av at dette er et åpent sted, at Nasjonalballetten som institusjon ikke er ei øy, sier Lorentzen.

– Jeg er jo ellers en grunnleggende bekymret person. Jeg tenker alltid at det skal gå mye dårligere enn det gjør. Så jeg blir jo veldig positivt overraska over alt som går bra, da! Jeg syns likevel nesten det er litt rart at det ikke har vært mer kritikk. Jeg ser jo også at vi har fått til alle disse tingene der, men jeg er jo veldig, veldig feilbarlig, jeg gjør jo sikkert minst tusen feil hver eneste dag ...

– Er du sikker på at du bør fortelle omverdenen akkurat det?

– Noen dager går alt bra, andre dager butter det på små ting hele tida. Det er mange detaljer og mye logistikk, når du skal lede 65 dansere fra 20 land som skal danse i ... av og til har vi holdt på å innstudere ti produksjoner parallelt. Alle kjemper om de samme ressursene og de samme prøvetidene, og da er jeg nødt til å si nei til noen. Det kan være hardt, men samtidig er jeg vant til og god på å jobbe med motstand for å oppnå resultater. Så ... jeg føler jo ikke at dette bare sklir av gårde! Jeg er heller ikke typen som så lett slipper taket. Jeg jobber hele tida, er mye bekymra, og tar ingenting for gitt. Så er jeg også omgitt av en fantastisk gjeng med folk, som er like ekstremt hardtarbeidende, og veldig bekymra typer de også!

Nå triller latteren hennes igjen, og den høres jo egentlig alt annet enn bekymret ut.

Til å være så selverklært bekymret som type, er det mye latter rundt Ingrid Lorentzen. Det er visst heller ikke så lang vei til tårene. Samboeren hennes gjennom mange år, den ikke ukjente komikeren Otto Jespersen, uttalte i et intervju med VG like etter stortingsvalget i 2013: «Jeg er ganske avstumpet når det kommer til latter og gråt, jeg er ikke av den lettrørte typen. Ikke sånn som samboeren min (Ingrid Lorentzen) som gråt da hun fulgte valgsendingen på mandag. Da ringte hun meg for å få trøst fordi det ble borgerlig regjering».

– Litt emosjonell er man jo, smiler Lorentzen når hun blir mint på dette. Hun har allerede «tjent» under minst to borgerlige kulturministre, begge fra Høyre. Først Thorhild Widvey, nå Linda Hofstad Helleland.

– Nå skal jeg også snart i møte i Kulturdepartementet, så ...

– Så du har kommet over regjeringsskiftet nå?

– Jo da, det går fint, sier Lorentzen, som kanskje er noe preget av å stamme fra en stolt Ap-familie i nord. Farmoren hennes, nå avdøde Annemarie Lorentzen fra Hammerfest i Finnmark, satt på Stortinget for Ap tidlig på 1970-tallet, og var senere statsråd i både Trygve Bratteli og Odvar Nordlis regjeringer. Fra 1978 og sju år framover var Annemarie Lorentzen også Norges ambassadør til Island. Lorentzen husker mange ferier som ble tilbrakt hos «Besta» på sagaøya. Hun kan også vagt huske at Besta var statsråd, selv om hun er født i 1972 og bare var smårolling da Annemarie Lorentzen ble minister for første gang. I alle fall husker hun da bestemoren bodde på Smestad i Oslo.

– Jeg husker i alle fall søppelsjakta i blokka hennes i Hoffsveien, den var jeg veldig imponert over! Men ellers har jeg mange gode minner om Besta, ikke minst fra den hurtigruteturen vi tok sammen fra Hammerfest til Trondheim i 2007, den siste høsten hun levde. Hun kjente nærmest hver et nes og hvert et skjær på turen sørover, hun hadde så mye kunnskap om alt mulig. Det var helt umulig å sette henne fast, enten det handlet om natur, politikk eller hva som helst annet. Jeg hadde alltid veldig lyst til å diskutere politikk med henne, husker jeg, og ville alltid ha mer. Det var ei tid at jeg drømte om å bli politiker når jeg ble voksen. Jeg tenker noen ganger nå at jeg, som hadde så lyst til å bli enten ballettdanser eller politiker, kanskje ble en slags blanding til slutt? Når jeg ble ballettsjef? Syns du ikke det, da? ler Lorentzen.

Ingrid Lorentzen var etter sigende bare 2 år gammel da hun begynte ta noe som lignet på små dansetrinn, og sa hun ville lære å danse. Hun begynte å danse ballett da hun var 4, så det lå nok tidlig i kortene hva hun kom til å bli. Hun var bitte liten da hun ga uttrykk for at hun likte musikken fra «Svanesjøen», og etter en spesielt sterk opptreden hun hadde som 14-åring innså moren at det var danser datteren bare måtte bli.

– Hun sa hun ellers «unte meg det beste i livet», og da mente hun å bli norsklærer, slik hun var selv! Begge foreldrene mine var lærere av yrke, og jeg var vel ikke så verst skoleflink selv. Kan æ si det uten å virke skrytat? Likevel lot de meg slutte skolen etter 9. klasse, for at jeg skulle reise alene ned til Oslo for å begynne på Balletthøyskolen, forteller Lorentzen.

Moren hennes døde i fjor sommer, etter å ha vært alvorlig syk i noen år. Lorentzen har reist mye mellom Oslo og Trondheim de siste årene, for å se til moren. Det har iblant vært stritt, særlig når hun også har hatt en travel jobb og dessuten har måttet følge opp den lille datteren, som hun har med Otto Jespersen. Hun er blitt åtte år nå.

– Det er rart med det. Nå har det gått ett år siden moren min døde, og jeg tenker fortsatt på henne hver dag. Nå er vi inne i den årstiden vi var i da jeg plutselig måtte reise opp til henne i Trondheim. Da blir man satt tilbake til der man var da det skjedde.

Det var ellers morens familie fra Hegra og Røros i Trøndelag som ble nøye gransket da Ingrid Lorentzen var med i NRK-serien «Hvem tror du at du er?», som ble sendt på TV vinteren for tre år siden. Eller det vil si, de så på både mors- og farsfamilien, men landet på morens forfedre. Der skjulte det seg nemlig en hjerteskjærende historie fra 1800-tallet som var så gripende at landets amatør-slektsforskere ble helt fra seg. NRK tok utgangspunkt i Ingrid Lorentzens oldemor Anna, og hennes mor Magdalena, som bodde på en stor, fin gård i Hegra i Nord-Trøndelag, men som det alltid hadde gått rykter om. Når det så ble nøstet bakover i slektsleddene, viste det seg at særlig paret Johannes og Berit som i de første tiårene på 1800-tallet måtte kjempe for å få lov til å gifte seg. De hadde begge vært gift på hver sin kant, og fikk flere barn utenfor ekteskap, noe som på den tida ikke bare ble fordømt av kirken, men kunne føre til direkte straffeforfølgelse. Johannes gikk blant annet helt fra Røros til unionskongen i Stockholm for å be om lov til å gifte seg, men fikk avslag. Både han og Berit ble sendt på tukthus. På Røros gikk deres datter Gunhild, Ingrids tipp-tipp-oldemor, ute i den strenge kulda og måtte tigge for å få tak i mat.

– «Hun var flittig», trodde jeg det sto i konfirmasjonspapirene hennes. Men nei, det sto at hun var «fattig». Hun ble konfirmert nest sist, noe som betydde at hun var nederst på rangstigen. For begge foreldrene hennes var altså sendt på tukthus. Jeg er veldig interessert i slektshistorien min, og visste en god del fra før. Men denne historien hadde jeg virkelig ingen anelse om, sier Lorentzen.

– Det gjør sånn inntrykk når man får vite hvordan de så ut og hvordan de var kledd. Det sto signalement i politipapirene. «En grå, sliten trøye», «et arr på magen». Menneskene blir så virkelige da, sier Lorentzen.

Les også: Møter fordommene i et glassbur i Oslo

Før tenkte hun at det stort sett var bønder i morens slekt, men NRKs slektsforskere fant altså mye spennende, inkludert en svenske som ble slått til ridder i Nidaros på 1300-tallet. På farssiden skal det også være mye interessant historie, som får vente til en annen gang. Men lærere er det i alle fall nok av. Ingrid Lorentzens oldefar var rektor, hans datter Annemarie var lærer før hun ble politiker og statsråd, og faren Harald Lorentzen er nå pensjonert lærer. I yngre år var han en kjent friidrettsutøver.

– Pappa kasta alt som kunne kastes. Diskos, spyd, kule, slegge ... Han var norgesmester i diskos, spyd, kule og vektløfting, og han hadde også nordisk rekord i kule og diskos. Han var altså friidrettsutøver på et ganske høyt nivå, mens mamma spilte håndball på Skogn i mange år, og var norgesmester tre ganger. Faren min håpet nok at broren min og jeg skulle ta dette videre, men vi var jo totalt talentløse begge to, hahaha! Vi var en stor skuffelse på Sverresborg idrettslag. Begge var dårlige til å kaste. Jeg hadde absolutt ingen ballfølelse og er keivhendt, og da syns jeg det var flaut å kaste med venstre. Pappa forteller at han har et bilde av meg fra håndballbanen, der jeg spilte ving. Jeg spratt av gårde nedover hele banen med lange splitthopp, mens jeg så fornøyd ned på egne vrister!

– Men du ble jo et slags toppidrettsutøver, du også?

– Jo da. Det krever mye trening å danse på toppnivå, sier Lorentzen, som selv føler hun møtte mye motstand de første årene hun jobbet for å bli ballettdanser. Av forskjellige grunner begynte og sluttet hun både på Statens balletthøyskole og Svenska Balettskolan i Stockholm, og hun var frilanser i mange år før hun omsider fikk fast ansettelse i det huset hun nå er sjef for.

– Det var en del år der som ikke var så enkel. Min vei inn den klassiske balletten var veldig annerledes. Jeg håper at det gjør meg skikka til den jobben jeg har nå, det at jeg har følt på både det å stå innafor og det å stå utafor det etablerte miljøet.

– Danser du fortsatt, nå som du er blitt sjef?

Ingrid Lorentzen setter nå latterdøra litt på gløtt, og en glad, liten latter triller ut.

– Jeg skulle ønske jeg kunne si ja til det! Jeg skulle veldig gjerne gjort mer klasse, som det heter, med danserne mine. Men jeg har for dårlige hofter nå, og det skjedde nok noe da jeg fikk denne jobben. Jeg er sånn som person også: Det er alt, når jeg først gjør det. Jeg får ikke til trene sjøl, midt oppe det med familie og det å gjøre denne jobben her. Så sommeren er min nye høysesong! Nå springer jeg rundt! Før var sommeren min dårligste formkurve. No e` sommer’n blitt min peak!

5 favoritter

Musikk: Hvis jeg skal nevne én - Bach

Film: Lars von Triers «Breaking the Waves», men favorittene før det var «Annie» og «Sound of Music»

Bok: Dag Solstads «Genanse og verdighet». En bok jeg har lest, sett, hørt og...danset.

Mat: Ottos pasta.

Sted: Enda så glad jeg er i å reise velger jeg hytta i Nordmarka og verdens vakreste operahus.

Følg Dagsavisen på

og

!

Mer fra Dagsavisen