Portrett

Petter Smart

Petter Gottschalk var topplederen som levde et jappeliv med tykk avtalebok, BMW og reservert parkeringsplass. Til han en dag så lyset.

6. februar 1995 låste en dresskledd Petter Gottschalk seg inn i leiligheten på Frogner. Med blanke, pene sko gikk han inn i stua, satte seg ned på sofaen og grein.

Han satte stillingen sin som administrerende direktør i Norsk Informasjonsteknologi på å kaste styret - og tapte.

- «Vi har ansatt deg og er egentlig ikke noe interesserte i å høre hva du mener om oss», sa de. Jeg ble sendt på gangen. Etter en time ble jeg kalt inn igjen og konfrontert med at om jeg mente jeg ikke kunne fungere med det styret så var det mitt problem. Da gikk jeg. Uten sluttpakke.

BI-professor Petter Gottschalk tar imot oss i resepsjonen på BI i Nydalen med et entusiastisk smil.

- I all verden, skal alle dere til meg? Om jeg ikke hadde prestasjonsangst før så fikk jeg det i hvert fall nå, sier han og tar oss i hånden etter tur, undertegnede, fotograf Krister Sørbø og fotostudent Marte Gjærde. Vi får en kjapp omvisning i labyrinten BI, løper opp trapper og bortover korridorer før vi lander på Gott-schalks kontor som ligner mer på en celle på Ila enn et professorkontor. Hyllene er tomme, veggene nakne, bordplaten lyser tom og blank mot oss. Foran vinduet har han hengt opp to reklameplakater for egne bøker, i hyllen over skrivebordet ligger en liten bunke studentoppgaver som han klør etter å kaste. Mer er det ikke.

- Om jeg har god tid? Jeg har kjempegod tid, jeg har ikke noen andre møter nå før i januar 2013, sier han og serverer kaffe i pappkrus. Han har akkurat skrevet en ny bok om kvinner og økonomisk kriminalitet, 340 sider spennende lesning om alt fra bordellmammaer til sigøynerprinsesser.

- Jeg lurte rett og slett på om dere kvinner slipper unna for ofte. Og det har jeg fått bekreftet, sier han strålende fornøyd.

- Kvinner begår opplagt ikke like mye kriminalitet som oss menn, men at menn begår 20 ganger mer kriminalitet enn kvinner, slik fengselsstatistikken viser? Det tror jeg ikke noe på.

- Du skriver også at kvinner ikke lyver så mye som menn?

- Jo, men det gjelder i forhold til de du har skuffet eller bedratt. Når kvinner blir konfrontert, kommer de oftere med tilståelser enn menn. Men generelt er sikkert kvinner verre på juging og manipulering og litt av hvert.

- Er vi rett og slett litt smartere enn dere?

Nå ler han høyt og lenge og mumler noe om at han lurer på om han kanskje burde skrive dette portrettet selv.

- Nei! Nei! Jeg går ikke med på sånne påstander, ikke etter å ha skrevet den boken. Men kvinner som driver med økonomisk kriminalitet er nok smartere, de holder seg primært til underslag, og stopper ofte før de blir oppdaget.

- Har du alltid likt å stikke nesen din i andres saker?

- Nei. Men jeg har alltid vært veldig nysgjerrig.

- Du kunne jo fått deg et ærlig arbeid? Journalist for eksempel.

- Åh håhhåhåhåhåhå! Nei, du! roper han og kaster seg fram og tilbake i stolen.

- Det vurderte jeg aldri. Jeg lurte en stund på å bli jurist. Men det ble jeg ikke.

- Du har selv påpekt at mange kriminalsaker blir oppklart av gravende presse, ikke politiet. Den norske presse kan ikke være fullstendig nedrig?

- Nei da. Nei da. Jeg nevner saker i boka som er blitt løst av gravejournalister. Og all ære til dem for det. All ære til en dyktig kollega i din avis som til og med er blitt truet. Jeg mottar også en del - ja, ikke trusler - men la oss si henvendelser, fra folk som vil ut av boka mi, helst helt ut av lista mi. Men du har helt rett i at vi forskere har en del å lære av undersøkende journalister i betydning hypotesetesting og kildehåndtering.

- Jeg startet jo skoleavis. Jeg gjorde det. R-magasinet. Det var på Ris, da. Jeg var både redaktør, skrev leder, gikk rundt i storefri og solgte den for 25 øre stykket. Faren til en i redaksjonen var direktør i Frionor, så der fikk vi stensilere den opp. Så jeg var på vei, når jeg tenker meg om.

Han er vestkantgutt, men har latt seg drive fra revolusjonær hasjkakebaker på barrikadene i Berlin til jappete næringslivssjef og tilbake til akademia, riktignok nå trygt forskanset på BI med buksepress og snipp.

- Det er så mye med oppveksten som jeg syns er pyton, alle pengegreiene, min jappete karriere i næringslivet. Jeg er mye mer på søken nå.

- Hvor vokste du opp?

- Nei, huff. Det var Holmenkollåsen. Blant rike mennesker som levde fattige liv. Det er jeg ikkeno’ stolt av. Men jeg flyttet aldri tilbake. Jeg kunne bygget i hagen, men gjorde det aldri. Derimot gikk jeg i rød studiesirkel og delte ut løpesedler til 1. mai. Så jeg gjorde mitt.

- Hvor delte du ut løpesedler?

- Det var på Vestkanten det selvfølgelig! Det slo ikke noe særlig an. Jeg puttet mest i postkasser, for det var ingen som ville ta imot. Jeg er for øvrig jævlig opptatt av alternativ tenkning, abonnerer på Klassekampen, mest for ikke å bli satt. Du vet det miljøet jeg er i, der ojer folk seg over skatter og avgifter i ett. Da syns jeg det er jævlig viktig at ungene mine får en forståelse av at det er greit å betale skatt og ikke stemme helt til høyre.

Foreldrene drev firmaet Impressario AS som hentet noen av verdens fremste artister som Marlene Dietrich, Edith Piaf, Louis Armstrong, Duke Ellington, Ella Fitzgerald og Billie Holiday til Norge, og var i samme periode arrangører for en rekke norske kunstnere. Mange av dem kom som private gjester i familiens hus.

- Egentlig skulle jeg overta etter foreldrene mine, men det skjedde ikke. Det var artig å lese intervjuet dere hadde med Mona Levin, faren hennes var fast gjest hjemme hos oss. Hun sa mye pent om foreldrene sine. Jeg kan ikke si like mye pent om mine så det tror jeg ikke jeg skal gjøre.

- Er Gottschalk et jødisk navn?

- Det er et jødenavn. Men jeg er ikke ordentlig jøde siden moren min ikke var det. Det må jo gå gjennom kvinnesiden. Onkelen min ble innkalt til Victoria terrasse og sånn under krigen. Men jeg er ikke ordentlig jøde.

Petter Gottschalk studerte i Berlin fra 1969 til -75. Og når han skal vekke stresskoffert-bærende studenter på BI opp fra dvalen, forteller han om sin opprørske ungdomstid med demonstrasjonstog og hasjkaker.

- Det gikk åpenbart bra?

- Jeg sitter nå her, men kona mi sier at det har vært jævla slitsomt i 30 år, men aldri kjedelig.

- Gjorde du noe mer konstruktivt der enn å henge på kneiper og bake suspekte kokosmakroner?

- Åh, jeg gikk i demonstrasjoner. Av og til gikk jeg også på forelesninger.

- Hva demonstrerte du mot?

- Njæ, det meste. Det lå liksom i tida, med Vietnamkrigen, og Rudi Dutschke som ble skutt. Da jeg kom hjem ble jeg vel en typisk sofaradikaler fra åsen. Sånn apropos hadde jeg Erling Folkvord her i vår, han gjesteforeleste om korrupsjon i Oslo kommune og så introduserte jeg ham på følgende måte: «Erling Folkvord, jeg vet ikke om du er klar over det, men jeg var med og stemte deg inn på tinget». Da svarte Erling Folkvord: «Var det bare tre der oppe? Det var seks som stemte på meg på Bygdøy».

Det var først da han havnet på et skikkelig Ivy League-universitet i Boston at han bestemte seg for å ta seg sammen. Da ble han straks også mer komfortabel med å bære lyseblå skjorter.

- Det som er litt artig med at jeg er professor her, er at jeg var jævlig dårlig på skolen, jeg strøk på videregående og jeg strøk i Berlin flere ganger. Men så tok jeg meg sammen og fikk stipend og dro til USA på et av de beste universitetene i Boston. Der gikk jeg over til blå skjorte med button down. Før det var det rødrutet flanell, sier han og vrenger snippen så jeg skal se merket.

- Se her! sier han og røsker i merkelappen.

- Land‘s End! Det er ikkeno’ dritt. Dette er postordre - 37 inches mansjett og 17,5 i halsen. Jeg er blitt litt tynnere med årene.

- Du sykler til jobben hver dag, da blir du jo slank.

- Ja. Og ekteskapet tar på også. Men det jeg gjør - og dette er veldig alvorlig - hvis jeg skal til USA på en eller annen konferanse eller noe sånt, så går jeg inn på landsend.com, bestiller skjortene og får dem levert til hotellet. Det funker.

- Er de dyre?

- Nei. Nei! 400 kroner! Det er nesten ingenting.

På åtti- og nittitallet gjorde han kometkarriere i næringslivet.

- Jeg ble forfremmet hver niende måned, så du kan godt framstille det sånn. Jeg var 15 år i næringslivet og det er mye jeg angrer på. Prissamarbeid, for eksempel. Kartellvirksomhet som det heter, det må til, ellers hadde vi ikke hatt industriarbeidsplasser i Norge. Det jeg angrer mest på er oppsigelser av folk. Det er et stort nederlag å måtte si opp folk fordi du selv ikke har maktet å skaffe folk arbeid. Hvis du er flink nok til å skape oppdrag til bedriften, så behøver du ikke si opp folk. Det var en fabrikk jeg var ansvarlig for på Lørenskog som jeg syns er spesielt tankevekkende. Jeg sa opp alle sammen, 120 mennesker. Og så ville de ansatte overta bedriften, så Jern og metall overtok. Fagforeningen. Og etter fem år klarte de å drive det lønnsomt. Da måtte jeg spørre meg selv: Hvorfor klarte ikke jeg det? Det var et jævlig nederlag. Det er som SAS nå, det må være et vanvittig nederlag å spare seg til fant.

- Bærer du på dårlig samvittighet?

- Ja, jeg gjør nok det. Jeg føler meg mye mer trygg på meg selv nå. All karriere dreier seg om å takle usikkerhet. I næringslivet - folk er redde for hverandre i toppetasjen i de fleste bedrifter. Man snakker om lederteam, det er jo bare tull. Folk er livredde for hverandre i alle ledergrupper, de posisjonerer seg for å overleve. Det gjorde jeg også veldig lenge.

- Jeg var opptatt av firma-BMW‘n, reservert parkeringsplass, forværelsesdame og dresser, trodde det var livet. Jeg syntes det var stort. Tida gikk med til å sitte på flyplasser eller i møter, det var der følelsen av meningsløshet begynte å sige inn.

Etter å ha gjort en god jobb i Norsk Regnesentral fikk han i 1994 jobben med å rydde opp i Norsk Informasjonsteknologi, et selskap som hadde gått med underskudd i flere år. Uenighet om kostnadsreduksjoner gjorde eventyret kort. Gottschalk stilte som ultimatum at enten måtte styret gå av eller så ville han selv trekke seg.

- Jeg gikk på trynet der. Så kom jeg hjem. Kona mi var borte, ungene også. Så satte jeg meg i sofaen og grein. Så kom kona mi hjem og begynte å tenke høyt om hva livet dreide seg om.

- DN trykket en sak om det og noen dager senere ringte Even Enger i Forsvarsdepartementet. «Vi lurte på om du kunne komme ned og ta en prat med oss i morgen klokka 14.00? Vi har en jobb du kanskje kunne være interessert i», sa han og jeg svarte «ja, jeg skal bare sjekke i boken min». «Du behøver ikke å se etter i boken du vel, det står i avisen at du ikke har noe å gjøre!». Og da ble jeg administrerende direktør i Statens kantiner. De ansatte meg! Det er noe av det morsomste jeg har gjort.

Men han var allerede blitt rastløs og sluttet etter noen måneder. En gammel drøm var å ta doktorgrad. Det ble tre magre år med ei raus kone som gikk med på å forsørge familien alene. Han disputerte i en alder av 48.

- Kona mi har vært kontinuiteten, stabiliteten. En fantastisk kvinne. Hun skjønte at dette var sabla viktig for meg. Etter eksamen sto jeg der da, 48 med en ny doktorgrad og fortsatt arbeidsledig. Da var det en herfra som ringte.

Dårlig ledelse er et favorittema, enten sjefene heter Øystein Mæland, Jonas Gahr Støre eller Ingelin Killengreen. Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, karakteriserte Gottschalk ham som en solkonge som ville kontrollere alt og ikke taklet kritikk. Og Killengreen, som fikk utvidet sin åremålsstilling som politidirektør med tre år, omtalte han som en gedigen tabbe.

- Killengreen satt for lenge og ingen ting ble gjort. Hun skapte også en fryktkultur, det var jo ingen som våget å ta opp ting hun kanskje kunne være uenig i. Og da ble det jeg som sa ting i det offentlige rom. Da jeg uttalte meg i mediene fikk jeg umiddelbart beskjed fra Politihøgskolen om at de ikke kunne bruke meg lenger.

- Men var det fra henne?

- De sier det var fra Politidirektoratet, men etter at jeg hadde møtt henne i en debatt i Dagsnytt 18 var det jevnt slutt.

- Hvorfor er det så mange dårlige ledere?

- De blir ofte veldig selvopptatte. Snakker bare om seg selv framfor å fokusere på hva de skal utrette. De har tydeligvis behov for å vise seg. Jeg inviterer for eksempel aldri toppledere som gjesteforelesere her, for de står bare der og skryter.

- Du foretrekker å invitere kriminelle?

- Ja. De liker jeg mye bedre.

Gottschalk skapte store overskrifter for to år siden da det ble klart at han ville invitere kriminelle til å holde foredrag for BI-studentene om hvitsnippforbryterens tankemønster.

- Jeg fikk ideen da jeg besøkte spritsmugler Erik Fallo på Ullersmo. «Har ikke dere et fag på BI som heter logistikk a‘? Det er det få som kan bedre enn meg. Jeg kan smugle billig uten at noen oppdager det», sa han. Jeg tror kriminelle kan gi oss viktig kunnskap om hvordan de tenker, og om hvordan de kunne blitt oppdaget tidligere. Men dere i avisene ødela det, dere skrev «drapsdømt skal forelese på BI». Fallo var tidligere spritsmugler. Nå var han jo drapsdømt også da, men det var jo ikke det som var poenget, sier Gottschalk, men innrømmer at det ikke er uproblematisk å la folk som er dømt for underslag og korrupsjon forelese for økonomistudenter. Så prosjektet ble skrinlagt.

Han kvier seg heller ikke for å sette sine private venner på plass. Som i en hyggelig komlemiddag forleden da noen kom i fare for å akke seg over skatten. Da rettet Gottschalk‘en seg opp og satte dem kontant på plass over hovedretten.

- Jeg gjør meg fortsatt upopulær ved å filleriste vennene våre. Det gjør jeg altså. Faen, kom deg i graven om du ikke kan gjøre noe annet enn å klage på skatten. Jeg mister jo venner hele tida. Jeg har flere fiender enn jeg har venner.

- Har du i det hele tatt noen venner igjen?

- Nei, ja, altså de må velge om det er best å være på parti med meg, eller om det er best å ta avstand. Trond Eirik Schea i Økokrim for eksempel, har bestemt seg for å være litt på parti med meg, for da kritiserer jeg ikke Økokrim så mye. Tror han, da.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Alt av Hellbillies siden vi har hytte i Hallingdal. Dessuten musikalen «Les Misérables» som er fast allsang i familien på vei i bilen til hytta. Litt Bjørn Eidsvåg blir det også, siden han og jeg var sammen i Barneombudets råd.

FILM: Alt min hustru mener jeg bør se, og det er ikke lite. Siste film var noe med Liv Ullmann og Stasi-spioner i Norge.

BOK: Don Quijote har jeg lest fra perm til perm minst tre ganger, fordi jeg også liker å blande virkelighet med fantasi.

MAT: Løpende går det mye i gulost, Pepsi Max og rødvin. Det topper seg i helgen med hustruens gryteretter og steker.

STED: Det er nok hytta i Risør, der jeg kan sitte i skrivestuen og sjekke e-post mens jeg ser seilbåtene passere Grønholmskjær fyr utenfor Gjernestangen.

Mer fra Dagsavisen