Perla for svina

- Mange norske feminister vil ikke anerkjenne meg som feminist. Det jeg står for, byr dem imot: Jeg er kapitalismen, jeg er næringslivet og jeg er blond. Jeg opplever at mange ikke engang gidder å sette seg inn i hva som er mitt prosjekt.

Administrerende direktør i HP Norge og kommende sjef for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, går inn døra på Litteraturhuset. I stabelen til høyre for inngangsdøra ligger ikke boka «Godt nok for de svina: En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet». Er den ikke utstilt, er den kanskje utsolgt. I boka har Traaseth gjort ledelsesfilosofi til norsk nattbord-fôr.

Hun spør etter kanelboller. Anita Krohn Traaseth går gjerne inn i forretningsforhandlinger som kjempeblid. Den første til å dele ut kaffe og klemmer. «Det hendte vi tenkte: Hva er dette for noe?», sier en tidligere, mannlig næringslivskollega. Det er før Traaseth går over i forhandlingsmodus: «Hun er litt som dansken. Vi blir lurt av snapsen til lunsj og en avslappet holdning. Før han tar nordmenn på senga i forretningsforhandlinger».

- Mange på venstresiden har fordommer mot meg

Men akkurat nå snakker Anita Krohn Traaseth om norske feminister.

- Mange har fordommer mot næringslivet, mot amerikanske datterselskaper og det at jeg er blond. Derfor sliter mange med profilen min på norsk venstreside.

Traaseth forteller om en anmeldelse i Manifest tidsskrift, venstresidas tenketank, under tittelen: «Et forsvar for topplederfeminismen», der Traaseth blir tilkjent noen poenger for å framstå uperfekt og ikke være flink pike: «Kan det være noe å hente for feminister på venstresida?», spør anmelderen.

- Jeg opplevde den som en selverkjennelse fra norsk feministisk venstreside. Jeg satte stor pris på at journalisten satte ærlige ord på fordommene.

Traaseth er næringslivslederen som har tatt klassereisen fra å være datter av en skipselektriker i Sandefjord til å kunne ta seg «feite bacon-frokoster på Briskeby». Det er han, Egil Olsen, Traaseths far, som er opphavet til uttrykket «godt nok for de svina», om å gi seg når noe er bra nok. Men Anita Krohn Traaseth snakker sjelden om klasse. Boka minner mest om en «self made woman’s» reise opp og fram i norsk næringsliv. Fra å være trainee i IBM til å bli leder for den norske divisjonen av HP i 2012. Med et kort stopp innom Nav etter en oppstartskonkurs i 2009. 15. september blir hun sjef for Innovasjon Norge. Traaseth ble den første næringslivslederen til å blogge om livet på toppen under farens klengenavn «tinteguri». Hun inviterte norske partiledere hjem til kjøkkenbordet da det var stortingsvalg. Traaseth har 15.000 følgere på Twitter. Men det første Anita Krohn Traaseth gjør, er ikke å rette en takk til Lånekassen.

- I USA er det lov å heie og feile, sier Traaseth.

På Twitter 9. juli skriver hun: «Ser på #sommeråpent, barn på Stryn, ‘jeg vil på landslaget’ - helt legitimt - håper også det blir legitimt for barn å si ‘jeg vil bli toppleder’».

- Er du individualist?

- Jeg er opptatt av ikke å være historieløs. Jeg er et resultat av at kvinner har gått opp veien før meg. Jeg har noen forutsetninger som kvinner før meg ikke har hatt. Men det må være lov til å si at det finnes mangfold innenfor et kjønn. Den der holdningen om at «vi kvinner mener at», den har jeg ikke noe sans for. «Topplederfeminisme», hva er det? Det skapes et politisk A- og B-lag av feminister. Jeg opplever det som ekskluderende.

- Hva er det det handler om når kvinner ikke går inn i lederposisjoner?

- Det handler om mange ting. Samfunnsstrukturer, men også om individuelle ønsker, forutsetninger, interesser og erfaringer.

- Handler det bare om å være sin egen lykkes smed?

- Ikke bare det. Ethvert menneske har med seg noen forutsetninger og har valg. Noen går hjemme med fire barn. Gjennomsnittet kan ikke og vil ikke bli toppledere. Jeg har stor forståelse for det. Men hvis man har god helse, hvis man har et driv og hvis man tør å ta på seg ansvar for andre, så kan man bli toppleder.

Gro Harlem Brundtland viste vei for Traaseth.

- Du har sagt at du er imot kvotering?

- Jeg har ikke sagt at jeg er imot kvotering! Kvotering er bra på styrenivå og verv. Men kvotering har ulik effekt på politikk og næringsliv. Det handler om hvordan man kan motivere til lederoppgaver i bedriftene. Det er der underskogen av ledertalenter bygges, ikke i styrerommene.

Ungdomsopprør

Da ungdomsklubben på Helgerød i Sandefjord skulle legges ned, sto Traaseth på barrikadene.

- Da var jeg jaggu meg med og okkuperte.

Hun skrev sitt første leserinnlegg som 12-åring da ungdomsklubben der hun var danseinstruktør måtte stenge dørene. Senere sloss hun for nærradioen. Men hun sto ikke fram som noe lederemne i barndommen. Hun jobbet i kiosken på stranda. Under studietida i San Francisco var hun kasserer i døra på en nattklubb. På fest i USA satt hun ved stuebordet og leste amerikansk forretningsteori mens de andre festet.

- Men jeg var nysgjerrig. Jeg har aldri vært redd for det ukjente eller for hva andre måtte mene om meg, sier hun.

Hjemme var det ingen klare forventninger til Traaseth. Ut over å klare gymnaset. «Anita var alltid veldig i skoa sine. Snill», sier storesøster. «Jo mer det blåser, jo stødigere står Anita. Hun trigges av gjødsel.» Det er lite drama med Traaseth. «Jeg kaller henne bare Miss No Bullshit», sier ektemannen. «Piece of cake», sa faren til Anita. Foreldrene heiet på henne. Men de var ikke alltid der. Skipselektrikeren var mye til sjøs. Traaseths mor var hjemmeværende. På 70-tallet var mange mødre i Sandefjord det. «Men det betydde ikke at de satt med oss ungene hele tida».

- Du har aldri vært brydd over å komme fra arbeiderklassen?

- Nei, heller motsatt. De siste årene har jeg sett at det er en stor styrke. Den upretensiøse, kjærlighetsfokuserte, «fri for fasade»-familien som jeg kommer fra, det er fine verdier å ha med seg videre. Jeg er trygg. Når folk setter meg i båser opp mot bestemte motiver og holdninger, så er jeg trygg i meg selv. Det er en robusthet som jeg har med meg hjemmefra. Familien min har sterke bondegener. Jeg har en annerledes profil og det vekker fordommer i ulike miljøer. Hjemme hos oss var det fordomsfritt. I diskusjoner var ingenting bedre enn noe annet.

Går ned i lønn

I mars i år kunne Aftenposten avsløre at «Kvinner i posisjon heier hverandre fram på sosiale medier med store ord, komplimenter og smilefjes». En av dem er Anita Krohn Traaseth. Raushetskulturen sees på som tom for dem som står nederst på rangstigen.

- Raushet handler om å ta vare på seg selv for å kunne ta vare på og bety noe positivt for andre. Derfor handler raushet også om å kunne ta avstand til noe og til noen, og å ta klare valg.

Nå tar hun over roret i Innovasjon Norge. Men vil den 62-årige fiskeren fra Vadsø som søker penger til industriprosjekter ha sansen for en omgangstone som består av «finet», smileys og selfies? Traaseth snakker fritt. I pappaperm-debatten sa hun at regjeringens pappapermkutt kunne stimulere til større fleksibilitet.

- Tar du med deg den tonen inn?

- Ja, det kommer jeg til å ta med meg inn. Det er en årsak til at de har valgt min profil.

Traaseth ramser opp; «relevant næringslivserfaring, digital kompetanse og kommunikasjonsevner».

- Det som er gøy, er at jeg nå jo skal leve av å heie fram Norge. Å heie fram gründerne våre, nye industrier og nyskapings- og innovasjonsevnen.

Traaseth går ned minst halve lønnen, mener en tidligere kollega.

- Hvorfor skiftet du jobb?

- Det er en samfunnsjobb som det er veldig få av. Innovasjon, nytenking og teknologi er noe jeg er genuint opptatt av og har erfaring fra.

Nå skal Traaseth reise Norge rundt for å lære hva som hendte på veien for Innovasjon Norge.

- En ambisjon må være at Innovasjon Norge tar inn over seg navnet vårt, sier hun.

Hun vil møte motstand. I HP brukte Traaseth speed-dating for å få de ansatte til å snakke rett fra levra. Nå får hun over 700 ansatte å speed-date. I HP ble hun kalt «jenta i røyken» fra tida med nedbemanninger og kutt. Nå går hun fra å skape vekst i IT-industrien til en halvoffentlig sektor som ønsker grønn vekst.

- Overgangen er mindre enn folk tror, Vi har bestemte tanker om hva det offentlige og næringslivet er, sier Traaseth, som ikke tror det blir vanskeligere å håndtere en norsk statlig mor enn en amerikansk børsnotert.

Men er hun en stayer? Traaseth skulle bli fem år som toppsjef i HP Norge. Det ble kun to og et halvt. I Innovasjon Norge har hun satt seg et mål på 5 til 10 år.

Traaseth står i Slottsparken. Hun har sluttet å kun gå i mørkeblå dressjakke og bukse for ikke å bli tatt som «blond». Hun ser på bildene som fotografen har tatt. Hun ler høyt og lenge.

- Hva har skjedd med håret mitt? Nå har jeg fått litt «kommune-looken». Litt sånn høy panne.

- Det handler om å ikke knekke nakken

I NRK-dokumentaren «Kvinne 2013» slepte norske arbeidende småbarnsmødre seg på jobb, misfornøyde, slitne og med dårlig samvittighet for å etterlate gråtende barn i barnehagen. Traaseth har vært arbeidende og skilt småbarnsmor. Hun følte det ikke sånn. Det må det være lov til å si, mener hun.

- Men du blir mer troverdig hvis du ikke sier imot hylekoret. Jeg har stor respekt for «Kvinne 2013» og kjenner mange som har det sånn. Men det er også andre deler av virkeligheten som bør bli belyst for å få en større balanse. Framveksten av blogger viser at mange stemmer krever å bli hørt.

Kvinner må rekke opp hånda, sier Traaseth. Men selv er hun ikke mentor. Det har hun ikke tid til.

- Det handler om å ikke knekke nakken, sier hun og mener hun kan gå i dialog med flere på bloggen.

Bare én av tre gründere er kvinner. En av oppgavene i Innovasjon Norge blir å få kvinner på banen.

- Det henger helt på greip med at det er få kvinner i næringslivet. Det er noen av de samme egenskapene som skal til for å lykkes i næringslivet. Det krever mot, et forhold til risiko og så må du risikere en del ting, også privatøkonomi. Du må gå litt mot strømmen. Du klarer kanskje ikke å ha det samme A4-livet som du kunne hatt i en annen jobb. Da utfordrer du en del etablerte roller. Det krever litt stamina.

- Når kvinner blir gründere, lager vi selskaper som kanskje ikke har det største internasjonale potensialet. Levebrødsbedrifter. Det er ikke de største selskapene med internasjonal vekst og med store dimensjoner av teknologi i seg.

Men det kommer, mener Traaseth. Hun vil sette spotlighten på rollemodellene.

- Du har like stor mulighet som kvinnelig gründer i Finnmark som i New York hvis du har ideer knyttet til teknologi. Det handler om hvordan du klarer å sette det ut i livet. Hvor villig og dyktig du er til å gjøre det, til å gjennomføre og til å ikke gi opp.

- Mangler norske kvinner mot og risikovilje?

- Norske kvinner mangler på ingen måte mot. Men forutsetningene for at norske kvinner kan velge hva de vil bruke livet sitt til, har aldri vært større enn nå. Folk jobber seg i hjel, de er deprimerte og opplever lav mestring. Det er mange valg som skal tas. Vi blir aldri fornøyde. Vi setter ikke grenser og blir aldri mette. Det er et samfunnsproblem i Norge. Vi må snakke mer om det. Konsekvensene av alle mulighetene.

På et tidspunkt har folk sluttet å velge, mener Traaseth.

- Det må være legitimt å si at det også handler om å ta noen personlige valg og å stå i de valgene.

Anita Krohn Traaseth jobber 70 timer i uka. Nå har familien ansatt en au pair.

- Jeg har tre barn. Jeg jobber i en mannsdominert bransje. Jeg er leder. Skal jeg gjøre disse tingene, må jeg sørge for å håndtere livet mitt. At jeg har det bra med barna, med familien og på jobben. Jeg er kjempeheldig, jeg har friske unger. Men jeg har måttet jobbe hardt for å få de rollene jeg får. Jeg har tatt noen valg: Jeg ivaretar egen helse for å ikke gå på veggen og jeg står i synligheten for å motivere andre. Så har jeg valget: Skal jeg få hjerteinfarkt, eller er det «godt nok for de svina»? Det er stort sett godt nok for de svina.

Anita Krohn Traaseths mor var manisk depressiv. Hun begikk selvmord da Traaseth var 20 år. Moren var åpen om sykdommen allerede på 70-tallet. I tunge perioder satt Anita på sengekanten og prøvde å overtale moren til å leve. Hun forsto ikke at det var det hun gjorde.

- Det har ikke pushet meg til noe. Jeg har heller følt en endring i perspektiv. Livet er uforutsigbart. Jeg er mer til stede i denne floskelen vi kaller «hverdagen». Jeg setter veldig pris på livet og de små tingene i hverdagen. Jeg lever ikke for ferier og for de store opplevelsene.

- Jeg er best i hverdagen, sier Traaseth.

Hun er typen som vil glede seg over at hun har det så bra nå dersom hun får kreft om fem år, ifølge en venn.

- Ja. Da jeg skrev boka, tenkte jeg på at jeg rakk å skrive en bok til jentene. Hvor mange mammaer er det som kan si det? Som kan bringe historien sin videre til sine døtre i bokform?

- Jeg gruer meg ikke til døden. Jeg har et avslappet forhold til det. Jeg tar ikke livet som en selvfølge. Men jeg er ikke typen som våkner klokka sju, jogger eller drikker grønn, sunn juice som ikke smaker godt.

Disse menneskene har Anita Krohn Traaseth «full respekt for». Traaseth jogger ikke, hun blogger. Etter 20 år turte Traaseth å si at magesmertene hun hadde kjent gjennom barndommen, forsvant da moren døde.

- Endrer sorgen seg når du blir eldre?

- Det tok over 20 år før jeg valgte å snakke om at mamma døde. Jeg hadde ikke noe annet valg, sier hun.

Det ble en slags forløsning å snakke om det. Traaseth bestemte seg i begravelsen til en kollega. Hun så døtrene som ikke skulle dele sin framtid med en far. Traaseth gråt i talen. Selv om hun prøvde Gro-trikset: Å ha en stein i skoen. Det handlet også om henne og hennes mor.

- Det er fint å dele mine erfaringer når andre som har tilsvarende erfaringer kjenner seg igjen i hvordan jeg beskriver min hverdag.

Senere leste hun en artikkel om posttraumatisk vekst for de overlevende etter 22. juli-massakren. Det ga mening.

- Hvis en vil og kan, kan man finne styrke. Alle har en bagasje. Hvis du tør å kikke litt i bagasjen din og tør å bli komfortabel med den bagasjen, så kan det gjøre deg til et tryggere menneske. Jeg har aldri vært så trygg som nå.

- Vil du ha?

Anita Krohn Traaseth fyrer opp en røyk og tilbyr mens vi går bort mot Slottsparken.

- Den psykologiske profilen sier at jeg er utpreget introvert. Men det første du ser er det ekstroverte.

Traaseth gruer seg også til ting.

- Jeg gruer meg før hver eneste presentasjon. Da har jeg en option som slår inn og som gjør at det ikke gjøres plass til den muligheten som sier at dette ikke skal være bra.

Da kronprinsparet og Innovasjon Norge inviterte til sammenkomst i San Francisco i vår, gikk Traaseth bakveien ut.

- Minimalt med mingling, jeg er ikke så god på det. Jeg hadde ikke noe der å gjøre, sier hun.

Nå vakler hun i høye hæler ned skråningen i Slottsparken for å plukke opp veska for fotografen. Hun er allerede for sein til neste avtale. Traaseth retter på det bustete håret. Hun ser på oss mens hun blir tatt bilde av. Hun har et sterkt, vennlig og nysgjerrig blikk. Før hun snur seg og går, sier hun:

- Jeg er egentlig litt introvert og kjedelig.

tone.magni.finstad.vestheim@dagsavisen.no

5 favoritter

Musikk: Liker mye forskjellig, alt fra visesang til acidjazz til opera.

Film: Uten tvil, «Åndenes Hus» (basert på boken til Isabel Allende), regissert av Bille August.

Bok: «The Iceberg is Melting» av Dr. John P. Kotter, en nydelig og viktig fabel om en pingvinkolonis utfordringer på Antarktis.

Mat: Alt min storesøster lager!

Sted: New York.