Portrett

Martin Kolberg: – Det gjør vondt den dag i dag

Martin Kolberg holder regjeringa i ørene og snakker med store ord. Men blir stille hvis man nevner Thorbjørn Jagland.

– Da fikk jeg kjeft, altså

– Du fikk kjeft? Av hvem da?

– Systemet.

– Øh?

– Systeeemet. Og det er alvorlige saker skal jeg si deg.

Martin Kolberg trekker frakken godt rundt seg. Søker tilflukt under en blå paraply og går med travle skritt tilbake til kontoret i andre etasje på Stortinget.

Vel inne rister han av seg regnet. Henger fra seg frakken. Og slipper kroppen ned i en sofa. Minnet om seansen som skulle gi Kolberg kjeft henger rammet inn på veggen. På bildet kan man se Kolberg sitte på huk, med en påskegul sydvest tredd ned over ørene, og en matchende regnjakke. Over står Eva Amble-Larsen, som har jobbet for og med Kolberg gjennom et par tiår, og heller en bøtte med vann.

– Vi hadde bruk for regn skjønner du, sier hun lattermildt og forklarer at det dessverre var pent vær den dagen.

Bildet av Kolberg, tilsynelatende i tungt regnvær, endte over to sider i Se og Hør. Kolberg selv endte med kjeft for sin medvirkning til manipulasjon av vær og fotografisk dokumentasjon.

Vi kan vel trygt si at Martin Kolberg uttaler seg med en viss tyngde når han omtaler «systemet» som alvorlige saker. Det er 46 år siden han steg inn i norsk politikk, den gang som medlem av kommunestyret i Lier, industri- og landbruksbygda i Buskerud. Som pur ungt medlem av AUF, som leste Karl Marx på fritida og kjempet mot norsk medlemskap i EF.

Kolberg ble i politikken. Og skulle bli en viktig del av dette «systemet». Han kom inn da Borten-regjeringen gikk av under opptakten til folkeavstemningen om EF. Og han ble satt på lønningslistene til Ap det året nei-seieren sendte Trygve Bratteli og Ap ut igjen. Kolberg forsvant aldri fra de lønningslistene. Det er blitt 44 sammenhengende år nå, åtte av dem som partisekretær for Ap, de siste åtte som stortingsrepresentant. Og han har visst ikke tenkt å gi seg. Til høsten kan Kolberg bli Stortingets eldste.

Les også: Banjo-Kari Svendsen fortviler: – Vi får jo faen ikke spelt på TV. I stedet skal vi stå på hue og drite i vinkel – ja, vi skal danse!

Han skal snart legge ut om hva som har holdt ham tikkende alle disse årene. Og han skal fortelle om bruddet med sin barndomsvenn Thorbjørn Jagland. Vi skal dessuten bli forklart at tango er heite saker, mens hiphop er en plage. Og Kolberg skal rekke å imitere et par tidligere statsministere, og en partisekretær.

Men først over til Stortinget.

Fem år etter terrorangrepene 22. juli leverte Riksrevisjonen for tid tilbake fra seg en rapport som beskriver omfattende svikt i arbeidet med såkalt objektsikring, beskyttelsen av vitale bygg og anlegg mot terror og andre trusler, som «svært alvorlig». Dette er ikke daglig kost fra Riksrevisjonen. Det er det sterkeste uttrykket de kan bruke.

Forrige uke skrev Kontroll- og konstitusjonskomiteen, med komiteleder Kolberg i front, parlamentarisk historie da de oppfordret Stortinget til å overprøve regjeringens hemmelighold av et sammendrag fra Riksrevisjonen.

– Som landets øverste myndighet, kan vi ikke motta informasjon om at befolkningens liv og helse kan være i fare, i en trusselsituasjon, uten å reagere. Husk at det aldri var snakk om å hemmeligholde Gjørv-kommisjonen, det var ingen som mente at det som ble brettet ut den gangen skulle hemmeligholdes. Når det var mulig å bombe regjeringskvartalet, og så mange ungdommer ble henrettet på Utøya, snakker vi om en fullstendig kollaps i sikkerhetssystemet som ble brettet ut for all offentlighet. Men oppfølgingen av det hele skal altså unntas offentlighet?

Vi skal forlate striden i Stortinget. Kolberg setter seg til rette i sofaen, akkurat slik han snart skal fortelle at Haakon Lie satt på sine eldre dager. På veggen inne på Kolbergs kontor henger det tre portretter. Ett av Martin Kolberg, tegnet av Finn Graff, for Dagbladet. Ett av Haakon Lie, tegnet av Nils Aas. Og ett av Martin Tranmæl, tegnet av Kristofer Sinding-Larsen tilbake i 1932. Alle tre er tidligere partisekretærer i Arbeiderpartiet.

– Nei, nei, nei, det ville være helt fjollete, sier Kolberg og rister på hodet. Vi har bedt ham rangere de tre.

– Å sammenligne seg med de to høvdingene der, nei, nei, nei. Men jeg hadde med meg begge motivene fra partikontoret, de tilhører meg på en måte. Martin Tranmæl møtte jeg jo aldri, men Haakon møtte jeg en del, selv om jeg ikke opplevde ham i hans aktive periode.

Kolberg setter seg litt bedre til rette.

– Jeg kan fortelle en anekdote.

– Kjør på.

– Da jeg var partisekretær i Arbeiderpartiet, levde jo fortsatt Haakon. Han ringte innimellom, og da sa han «det er Haakon, du må komma». Da var det ikke noe mer å snakke om, da måtte du besøke Haakon. Han satt omtrent som jeg sitter nå, han var nesten hundre år, men han satt ikke i en godstol, han satt sånn midt i en sofa, sånn som jeg sitter nå. Uten støtte og sånn, og en stor fjernsynsskjerm foran seg, hvor det sto BBC World, det var det eneste han mente var verdt å se på.

Kolberg lener seg fram og hogger tak i journalistens arm.

– Sånn gjorde han, for han skulle gjerne ha kontakt med deg. Og så sa han: «Du, Martin».

Les også: Trine Skei Grande: – Noen sier faktisk «unnskyld» og går inn på nettet og sletter hetsen

Martin Kolberg imiterer gjerne folk han snakker om. De neste par timene skal vi få servert både Haakon Lie, Trygve Bratteli, Gro Harlem Brundtland og Arne Strand. Først ute er altså en nær hundre år gammel Haakon Lie. Kolbergs skuldre løfter seg et par hakk, og stemmen legges ned noen hakk.

– «Du Martin, det er faen ingen partisekretær som har hatt det så vanskelig som deg». Så sa jeg, neeei, det er jo ikke rektig Haakon, dere bygde jo opp samfunnet, tok kampen mot både kommunismen og nazismen. «Jo, det er sant det, men det var den gangen folk var fornøyd med lite. Han Einar han snakka til guttane på Kristiansand mekaniske verksted, og da han sa han ‘gutter, i år blir det ti øre timen, men vi må gjøra detta for å stå sammen’. Så reiste dem seg og klappa. Det gjør’em faen ikke nå vettu».

Kolberg kom inn som partisekretær i et krisepreget Ap. En kort periode med Jens Stoltenberg som statsminister endte med et historisk dårlig valg for Ap. Båndene til LO var svekket. Fire år senere sto Kolberg på talerstolen under Ap-landsmøtet, med knyttet neve og sier «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».

– Det var et kritisk punkt i Arbeiderpartiets moderne historie. Valget i 2001 var både en katastrofe og en skandale for oss. Resultatet var en katastrofe, men det var samtidig en skandale, for det skulle ikke ha skjedd. Og vi hadde bare oss sjøl å takke. Vi beveget oss vekk fra det som er vår oppgave.

De mistet taket på kjernevelgeren, mener Kolberg.

– Altså, jeg har sittet på Utøya og lest Karl Marx. For vi leste Marx høyt for hverandre på Utøya den gang jeg var ungdom. Og en av de tingene han lærte oss, som står seg i dag, er at det grunnleggende motsetningsforholdet er mellom de som har kapital i et samfunn, og de som må selge arbeidskrafta si for å leve et godt liv. Hvis du går inn i en gråsone i forhold til de to interessene så mister du velgergrunnlaget ditt.

Kolbergs svar var at Ap måtte kvitte seg med «den inngrodde arrogansen» om at de bare skulle styre alene. De måtte legge vekk «den vanvittig idiotiske krigen mot SV».

– Jeg lærte dette av Trygve Bratteli. Da jeg var 24 år og begynte på partikontoret, kom jeg alene med han ved en anledning, og spurte «hva er viktigst i politikken Trygve?» Dette var i 1974. Jeg hadde jo så respekt for ham at jeg fortsatt kan huske hva jeg hadde på meg.

– Så hva hadde du på deg?

– Jeg hadde på meg en sånn lett blå kordfløyelsdress. Det var det vi gikk med den gangen. Og en grå høyhalsa genser. Jeg husker det enda. Da sa han to ting.

Kolberg legger stemmen om til en skingrende lys variant av Bratteli anno 1974.

– «Det er viktig unge mann, at du passer på livet ditt og husker at det viktige i politikken, som i menneskelivet, er at du har sjelefred. Og så må du alltid føre en konsekvent kamp mot høyresida». Det der husker jeg altså, og jeg skjønte at det å drive en kamp mot SV var irrasjonelt. Vi fikk bilagt det, og gjenopprettet den store, historiske koalisjonen med Senterpartiet. Og vi avsluttet den vanvittige diskusjonen om at vi skulle ha avstand til fagbevegelsen.

Bildet av barndomshjemmet i Lier står i gullramme på kontoret. I første etasje bodde besteforeldrene. I andre unge Martin og foreldrene.

– Det var en veldig god oppvekst. I et arbeiderklassehjem. Både mamma og bestemor var husmødre, selvsagt, nå snakker vi femti- og sekstitallet. Pappa jobbet på jernbanen, bestefar var forskalingssnekker. Det var det samme med de andre besteforeldrene mine, som bodde i Sande. Bestemor jobbet hjemme og bestefar på Sande tresliperi. Når noen spør meg hvorfor i all verden jeg har orka å drive på med dette i så mange år, så vet jeg hva som er svaret. Det er en motor som er inni her.

Kolberg slår seg på brystet

– Den sitter her, den klasseforståelsen jeg ble sosiologisk lært opp i. En: Du må alltid vite hvor du kommer fra. To: Vi må alltid stå sammen. Tre: Du skal oppføre deg ærlig og ordentlig. Fire: Du skal gå på arbe’. For alle gikk på arbe’, det var ikke noe snakk om noe annet. Om du ikke gikk på arbe’ ble du sett skjevt på. Det var ganske mye kustus på det i de etablerte industrimiljøene den gangen. Om du ikke kom, gikk det ikke lenge før du fikk beskjed av arbeidskameratene om hvor skapet sto. Det var en justis i dette.

Les også: Kjetil Rolness: – Det er forferdelig tullete å si at feminister har makten i Norge

Selv hadde Kolberg tre år i Drammen Kabelfabrikk, eller «Kabel'n», som han kaller det.

– Jeg var i starten av 20-åra, sikkert litt oppesen, men jeg lærte veldig mye politikk og mellommenneskelig relasjon i den fagforeningen. Fagforeningene, vettu, det er god skole det, når de er på sitt beste. Dessverre tror jeg det var bedre før enn nå. Da snakker jeg ikke bare politisk skole, men folkeskikk og ansvar og nøkternhet og ordentlighet og alt dette som ligger i ryggraden til de folka. For det er jo nesten ingenting som er sterkere enn jernarbeideren og sosialisten. Kombinasjonen av de to. Det er stort.

Politikk er fortsatt klassekamp, slår Kolberg fast.

– Det vil alltid være en klassekamp. Mange skjønner ikke det, men det er sånn. Karl Marx snakka jo om filleproletariatet, ja, det var de som var nederst i arbeiderklassen. Hvem er det i dag? De ser ikke sånn ut, for de ser akkurat motsatt ut, de ser aldeles flotte ut, men flyvertinnene på Ryanair er filleproletariat. Uten rettigheter. Fram og tilbake. Blir skalta og valta med, som det passer flyselskapet. Sosial dumping, som de driver systematisk med i for eksempel Norwegian, ved å ta inn folk på den måten som de gjør, manipulere stasjonering og alle disse tingene, som destabiliserer hele arbeidsstrukturen.

Kolberg gikk ikke inn i politikken alene. Historien er fortalt før, om hvordan en vennegjeng i Lier delte verden mellom seg en gang på starten av 1970-tallet, med Kolberg og brødrene Thorbjørn og Helge Jagland som en slags kjerne. Vennskapet mellom Martin og Thorbjørn skulle bli ekstra tett. Men i 1996 fikk det en brå slutt. De to vennene styrte sammen i Ap-fløyen på Stortinget. Kolberg ledet sekretariatet. Jagland var parlamentarisk leder. Da Gro Harlem Brundtland i 1996 trengte en ny stabssjef til Statsministerens kontor (SMK), rettet hun blikket mot de to kompisene fra Lier. Kolberg ble stabssjef, noe mange tolket som et forsøk på å berede grunnen for at Jagland kunne overta som statsminister. Da han en tid senere gjorde nettopp det, ble Kolberg flyttet fra SMK til Forsvarsdepartementet. En åpenbar nedgradering. Den offisielle begrunnelsen var at to venner fra Lier ikke kunne styre landet.

– Hva skjedde egentlig?

– Altså, jeg trekker pusten og blir stille. Hvis du legger til side noen av de såkalte private tingene i livet, så er dette det vanskeligste av alt. Den dag i dag forstår jeg det ikke helt, og det plager meg enda. Det er jo blitt fjernt etter hvert, selvfølgelig, men tida leger ikke alle sår ordentlig. Og jeg kan enda huske følelsen i de aktuelle dagene.

– Det var som å være i fritt fall. Du prøvde å gripe etter noe for å forstå hva som skjedde, men forsto det ikke, også fordi du ikke ble snakka med. Jeg venter jo på at Thorbjørn skal skrive sin bok og kanskje si noe mer, men det er det jo ikke sikkert at han gjør. Men jeg gikk til Gro herfra, som sekretariatsleder, etter avtale med ham. Og det at han i ettertid mener det var feil, som jeg hører han sier, forstår jeg ingenting av. Jeg tror, og det er det nærmeste jeg kommer et svar, at han ble forledet til å tro at det å ha meg med seg ville skape tvil om hans integritet. Det er det noen som har sagt. Det er selvfølgelig feil, og det viste seg dessverre å være feil, i den forstand at han hadde ikke de vennene han trengte da situasjonen ble vanskelig for ham. Det gjør meg vondt den dag i dag, og jeg tror det kommer til å gjøre vondt hele livet ut.

– Snakker dere sammen nå?

– Veldig sjelden, eller nesten ikke.

– Kan han ha følt seg forrådt av sine nære venn?

– Ja, og hva som skal ha vært den direkte foranledning, det er det sorte hullet i denne historien. Jeg er helt rolig inni meg når jeg sier at jeg har aldri gjort noe eller sagt noe for å forråde ham. Hvorfor i all verden skulle jeg det. Det var jo vårt felles prosjekt.

Da Martin Kolberg besøkte Nytt på nytt for en ti års tid siden kom det fram at han fikk beskjed av Gro Harlem Brundtland om at han så ut som en loff i trynet. Noe av det han hører mest er at han er så veldig alvorlig. Selv insisterer han på at det siste ikke stemmer.

– Men jeg skjønner jo hva folk mener, sier han.

– Da jeg gikk på folkeskolen, tredje, eller andre klasse eller noe sånt, så ble mora mi tatt til side av lærerinna, og sa «er det noe galt med Martin, for han ser så alvorlig ut i klassen?». Men det er bare sånn som jeg ser ut, men når jeg er i politiske debatter, selvfølgelig, så skjærer jeg gjennom og er skarp i tonen, men det er fordi jeg tar debatten alvorlig, det er ikke fordi jeg er alvorlig eller sur. For det er jeg faktisk ikke.

– Jeg har også hørt at du er pertentlig, og dette skrivebordet bekrefter ryktene.

– Altså, jeg klarer ikke å tenke systematisk hvis jeg ikke har det ryddig rundt meg. Det hender faktisk, ikke så sjelden, men jeg vil ikke bli framstilt som et petimeter altså, men det hender jeg reiser inn på en søndag og rydder litt ekstra.

Det handler ifølge Kolberg om ikke å drukne i Stortingsbyråkratiet.

– Det ryktes også at du er en jævel på å danse?

– Nå har jeg vel snart ikke fysikk til å være så god til å danse lenger, du må være jækla sprek for det, men jeg har vært ganske flink til å danse ja. Mora mi sendte meg til danseskole da jeg var åtte, og der var jeg til jeg var 14–15. Der lærte jeg å danse. Det tragiske nå er at du finner ikke noe sted å danse.

– Nå snakker vi kanskje ikke hip hop?

– Å nei, for det er ikke dans, det er jo en plage.

– En plage?

– Ja, for det er ikke dans, det er bråk. Du kan sikkert danse det ordentlig hvis du virkelig tar deg litt sammen.

– Hva er den beste dansen?

– Tango, selvfølgelig. Det er det mest lidenskapelige. Ved siden av gangar. Har du prøvd gangar? Det er en av de mest følsomme og sensuelle dansene som finnes. Hvis det danses riktig. For hva er hensikten med gangaren? Jo, at du skal plukke deg partner. Derfor går kvinnene i en ring, mennene i en ring, du skal danse, du skal bruke øynene, du skal følge med, du skal holde øyekontakt med kvinnene, du skal bytte, og alt skal ha det følsomme og sensuelle i seg. Engelsk vals er også veldig fint. Og jeg vil si foxtrot.

– Men ingen hiphop?

– Joa, men altså, jeg syns bare det er så … jo da, litt utpå kvelden så er det helt ålreit, ass.

Den gode dansekulturen er borte, mener Kolberg.

– Før, da jeg var ungdom, på Park Hotell i Drammen var det restaurant, og så var det dansegølv, med orkester, du bøy opp, så dansa du, ikke sant. Fin kultur. Borte. Alt. Vekk. Trist.

Les også: Wencke Mühleisen (63): – Når man er en yngre kvinne, blir man i alle fall sett som fysisk objekt

Fem favoritter


Musikk: Alle former for jazz.

Film: Jeg ser veldig sjelden på film.

Bok: «Slutten for det røde mennesket» av Svetlana Aleksijevitsj.

Mat: Fårikål.

Sted: På sykketur langs Dalsfjorden i Sogn og Fjordane.

Mer fra Dagsavisen