Portrett

Mah-Rukh Ali: – Menn får ikke spørsmål om svakheter

TV 2-anker og mamma Mah-Rukh Ali mener kvinner blir lokket til å ha dårlig samvittighet, med spørsmål om barn og matlaging som menn ikke får. Møt henne i portrettet.

Bilde 1 av 4

Det er mandag morgen. Mah-Rukh Ali, journalist og ankerkvinne i TV 2 er på sin faste pendlerrute til Bergen, men har sjenerøst valgt å ta et senere fly for å møte Dagsavisen. Hun ankommer Baker Hansen i Vika, vegg i vegg med jappenes gamle vannhull, Café Sjakk Matt, med trillekofferten på slep. Over juice, kaffe og grove scones blar hun opp dagens utgave av Dagens Næringsliv der hun står for dagens kommentar: «Terroren er målet».

– Der har du knaggen, sier hun som god journalistkollega. Og legger til at boken hennes, «Trusselen fra IS», som er trykket i et opplag på 15.000 eksemplarer denne uka, kommer ut i pocket.

Mah-Rukh Ali må sies å ha gjort kometkarriere i mediene. Jeg spør om hun er feminist. Hun lurer på hva jeg legger i ordet.

– Jeg er naturlig nok opptatt av kvinnedagen, fordi jeg er kvinne. Og så er jeg er opptatt av de samme spørsmålene alle andre dager i året også, sier hun.

8. mars skal hun være hovedgjest på et arrangement i Drammens Teater i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

– Hva mener du er den viktigste likestillingskampen i Norge i dag?

– Å få flere kvinner inn i maktposisjoner. Flere kvinnelige ledere, sier hun uten å nøle. Og så synes jeg det er en viktig kamp som må foregå i enkelte innvandrermiljøer der man dessverre ser at ukultur og forvrengt kvinnesyn går i arv. Det synes jeg er trist.

– Er Norge et likestilt land?

– I verdenssammenheng: Ja. Så absolutt! Vi har stort sett grunn til å være meget fornøyde. Likevel kan vi alltid stille oss spørsmålet hva som er målestokken og hvem vi vil sammenligne oss med. Hvis det er India og Somalia, så har vi det stort sett veldig bra her i Norge. Men jeg mener jo at kvinnekampen som foregår i mange land er et kollektivt ansvar, og det angår oss på tvers av landegrenser. Og så i kjølvannet av Köln har det vært mange interessante debatter om kvinnesyn, ikke minst har den avdekket urovekkende mentalitet i mange, ulike miljøer.

Les også: – Kvinner på 50-tallet levde som zombier. Levende døde.

Dagsavisen prøver å lirke inn et spørsmål om kvinnetoget, men hun kommer oss i forkjøpet:

– Apropos andre land, sier hun og tapper med pekefingeren i bordplaten så sconessmulene hopper på tallerkenen.

– Jeg ser mange fellestrekk mellom overklassejenter som vokser opp i ulike land, som for eksempel Norge og Pakistan. De vokser opp i velstående miljøer, gifter seg rikt, og har en utdannelse de lar være å bruke. De er «heldige» nok til ikke å gjøre noen ting hvis de vil, og bare bake eller pynte kaker. Men er det egentlig så gøy? Uansett mener jeg at noen av problemstillingene som trekkes fram er universelle. Dette handler om veldig få, og det handler ikke om kvinnekamp, men om klasseforskjeller. Og at disse forskjellene og ulikhetene finnes alle steder.

Da hun ble mor for fem år siden var deler av norsk presse mest opptatt av at TV 2s nyhetsanker var tilbake på jobb kun fem måneder etter fødselen. Se og Hør skrev: «Den vakre brunetten har vært politisk engasjert siden tidlig skolealder» og «men til tross for sitt brennende politiske engasjement og fulltidsjobben i TV 2 er det morsrollen som er den aller viktigste». Vi tviler ikke på at Mah-Rukh Ali er en topp mamma, men hvorfor må kvinner stå til rette slik?

Mah-Rukh Ali sier at kvinner blir lokket til å ha dårlig samvittighet. Det får hun sjelden selv. I hvert fall har hun bestemt seg for ikke å snakke om det.

– Menn får ikke spørsmål om svakheter, eller om å avsløre dårlige egenskaper. Kvinner blir stilt til ansvar på en annen måte, og skal liksom ha dårlig samvittighet fordi vi ikke strekker til på absolutt alle områder.

– Du tenker på såkalte karrierekvinner?

– Nettopp. Kvinnelige ledere får spørsmål om barn, matlaging, hentetider og om de syns de strekker til på hjemmebane. Det er som om vi som samfunn nærmest krever en annen type sårbarhet fra kvinner enn fra menn, fordi det er en definert sannhet at menn er tøffere – og hvis de bidrar på hjemmebane så er det en bonus snarere enn en forpliktelse.

– Hvorfor begynner kvinner å jobbe deltid for å løse tidsklemma? Mange familier klager over at det er den eneste måten å løse familielogistikken, men stort sett synes jeg det bare viser at man faktisk er så privilegert at man har råd til å løse tidsklemma på denne måten, og så viser det seg at det som oftest er kvinnene som reduserer stillingen sin. Siden det ikke er noen som har tid til alt, så handler det om å velge og å prioritere, og ta seg tid til det som er viktig. Organisere livet annerledes.

– Hvordan da?

– I samfunnet vårt finnes det mange oppskrifter på hva som er et riktig liv. Ikke sikkert at det er så meningsfylt for den individuelle, men disse normene og allmenne oppfatningene av hva som er riktig, styrer oss. I et sånt samfunn blir det ikke alltid rom for å være ukonvensjonell eller tenke annerledes uten å bli en outsider. Personlig blir jeg alltid imponert når mennesker klarer å være annerledes selv om de vokser opp i enfoldige og like miljøer. Og vokser du opp med mye motstand tror jeg det kan være lettere å våge å skille seg ut.

Nå er hun ikke den eneste som er opptatt av kvinnespørsmål i familien. «Hvordan pakistanske menn behandler sine kvinner er et sensitivt spørsmål for både nordmenn og pakistanere». Dette skrev den 28 år gamle pakistanske journalisten Syed Mujahid Ali i Arbeiderbladet den 17. april 1978. Mah-Rukh Alis pappa hadde jobbet som redaksjonssjef for en stor avis i Karachi da han kom til Norge. Her ble han første journalisten med innvandrerbakgrunn som fikk jobb i norsk presse. I spalten This Week som han skrev (på engelsk) hver uke fra 1978 til 1980 tok han opp alt fra pussigheter som oppsto i møtet med det norske samfunnet, om internasjonal politikk, kultur, likestilling og fordommer som datidens såkalte «fremmedarbeidere» opplevde. På åttitallet startet han også kultur- og informasjonstidsskriftet Karavane som skapte debatt fordi det ble utgitt på urdu.

– Mamma og pappa kom til Norge på slutten av syttitallet. De er begge høyt utdannet, med to mastergrader hver og de kom fra storbyer begge to i motsetning til mange andre som innvandret til Norge. Jeg tror ikke de hadde tenkt at de skulle bli værende her, men så fikk de barn, og da blir det vanskeligere å dra, sier Mah-Rukh Ali.

Faren hadde tre jobber, han hadde vaskejobb, jobbet på iskremfabrikk og bedrev journalistikk om kvelden når han kom hjem. Moren jobbet i barnehage, og da Mah-Rukh var tre måneder gammel startet hun i barnehage for å bli med mamma på jobb.

– Det står respekt av hva de fikk til, å komme til et nytt land, med høy utdanning uten å føle at de var for store noen oppgave. Jeg har spurt dem flere ganger: «Syns dere ikke det var tøft å måtte begynne fra scratch sånn?» Og da svarer de alltid det samme: «Nei, vi kom til et nytt land, måtte bygge oss opp, lære språket. Sånn er det bare».

Det hender Mah-Rukh Ali blar litt i farens gamle utklipp og leser hans betraktninger om utfordringene den første generasjonen innvandrere opplevde.

– Dessverre er det noen problemstillinger rundt det å komme hit som innvandrer, og hvordan storsamfunnet oppfatter deg, som er like aktuelt i dag. Det reflekterer vel noen grunnleggende universale sider ved mennesker, hvordan vi behandler nye folk, og fordommer mot alt som er fremmed.

I et gammelt opptak fra NRK Skolefjernsyn sitter en rundkinnet ungjente i samtale med en ung mannlig TV-journalist. Hun har brune øyne og blond parykk – han har brunkrem i ansiktet og mascara i den sparsomme skjeggveksten. De har vært rundt i byen for å se hvordan folk med annen hudfarge ble forskjellsbehandlet, men med dårlig resultat. Ingen gikk på NRK-journalistens keitete juksepakistaner. Uansett, utgangspunktet for samtalen mellom de to var at 14 år gamle Mah-Rukh Ali hadde gitt ut boka «Den sure virkeligheten», som handlet om en ung muslimsk jentes oppvekst i Norge.

13 år gammel hadde hun og familien flyttet fra Ellingsrudåsen på Oslo øst til Vinderen på beste vestkant. En dag kom det fremmede og tagget huset deres. «Hold Norge rent. Send svartingene hjem» var malt på murveggen og på postkassen: «Hvit makt» med hakekors. Mah-Rukh, som på denne tida allerede skrev faste spalter i «Samora»-magasin, begynte å skrive mer.

– Når skjønte du at du ville bli journalist?

– Når skjønner man egentlig sånt? Jeg er sannelig ikke sikker, selv om jeg tidlig sa at jeg ville bli journalist. Jeg likte å skrive og uttrykke meg, men drømte vel ikke om journalistjobb før i tenårene. Før det var jeg drevet av nysgjerrighet og av å stille spørsmål.

– Men du som var født i Norge, over gjennomsnittet god til å skrive, ble sendt til spesialklassen for norskundervisning – hvordan opplevde du det?

– Vel, det var åttitallet og sånn var det da. Da ble man sortert ut fra hvilken bakgrunn man hadde, ikke hvem man var eller hvor flink man var. Men jeg kranglet meg til å gå i vanlig norskklasse, og troppet opp på rektors kontor, så hun hadde ikke annet valg. Takk og lov har skolepolitikken endret seg siden den gang, sier hun diplomatisk.

Mona Eltahawy vil ha kjønnsrevolusjon i Midtøsten: – Jeg sier det mange ikke er klare for å høre

Og hverdagsrasismen hun opplevde som ung har hun ingen ønsker om å snakke om lenger. Det er gammelt nytt. Mah-Rukh Ali er altfor opptatt av å skue framover til å dvele ved fortida.

I 2003 fikk hun jobb i NRK Dagsrevyen, den første nyhetsoppleseren med minoritetsbakgrunn på riksdekkende TV. Hun ble sendt til Pakistan for å dekke jordskjelvkatastrofen i 2005 og to år senere ble hun, 25 år gammel, headhuntet til TV 2 sin nye satsing Nyhetskanalen. Der ledet hun og Terje Svabø 15. januar 2007 den første ordinære nyhetssendingen, hun som den yngste ankerkvinnen i landet. I dag jobber hun som anker på TV 2 Nyhetenes hovedsendinger 18.30 og 21.

– Hvordan er det å være et forbilde og en rollemodell?

– Oj, er jeg det? sier hun og ser oppriktig overrasket ut. Nesten litt brydd.

– Det vil jeg tro.

– Forbilder er store ord. Hvis jeg klarer å inspirere noen så gjør det meg veldig glad. Jeg må innrømme at jeg ikke tenker over det på den måten. Dersom jeg kan være en inspirasjon for andre synes jeg det er fint.

– Hvordan er det å ha en jobb som er så synlig?

– Det er et stort ansvar. Du kommer inn i folks hjem, i deres stue, og skal fortelle dem hva som har skjedd. Det du forteller kan være trist, dramatisk, og sjelden er det gode nyheter. På dager der det skjer mye, merker jeg ekstra adrenalin, og synes det er krevende – og jeg blir mer skjerpet, sier hun, tenker seg om og legger til:

– Det er noe interessant ved det jeg skrev som 14-15-åring, jeg var hun jenta med en annen hudfarge som ville bli oppfattet som en del av storsamfunnet. Hun som er norsk til tross for hudfargen sin. Som ung ønsker man gjerne å være del av et fellesskap, være lik, å bli inkludert av storsamfunnet. Men når du vokser opp som litt annerledes opplever du at motstanden har vært med på å forme deg. Og én dag innser du at kanskje er det nettopp det å være forskjellige er det som gjør oss interessante. Jeg syns ikke man skal tilstrebe å være mest mulig like, men å være den man er. Det er en stor nok oppgave å prøve å finne ut av det spørsmålet i løpet av livet.

I juni 2012 publiserte ISI (senere ISIL og IS, red.anm.) den eksplisitte og skremmende propagandafilmen «The Clanging of Swords», med lange sekvenser der kameraet dveler ved irakiske soldater og sivile som blir meiet ned for fote mens en voiceover synger ut profetiske budskap. To år senere bestemte Mah-Rukh Ali seg for at hun ville studere terrororganisasjonen, og tok permisjon fra jobben. Med støtte fra Fritt Ord dro hun til universitetet i Oxford i et halvt år.

– Oxford-oppholdet var en fantastisk opplevelse. Det var mye og hardt arbeid, og til tider intenst. Men så utrolig vakkert. Jeg følte meg så privilegert som fikk lov til å sitte på de flotte bibliotekene og bare lese. Hele atmosfæren er fantastisk. Om kvelden kunne du gå på forelesninger og få en unik samtale med en eller annen forsker om du ville, og ja, om du ikke blir inspirert der så vet ikke jeg.

Kronikk: «Slik diskrimineres kvinner på vei til toppen»

Resultatet av Oxford-oppholdet ble blant annet boken «Trusselen fra IS. Terror, propaganda og ideologi» der hun forteller hvordan IS ble til, om radikal islam og gruppens rekrutteringsmekanismer. Hun hevder en av de største vrangforestillingene som finnes om IS er at de ønsker å bygge en islamsk stat.

– Da jeg begynte å skrive boken skjønte jeg at det var et grunnleggende behov for å forstå hva IS er og hva de vil. For nettopp denne forestillingen om at de ønsker å bygge et kalifat – en islamsk stat – gjør at de trekker mange rekrutter. Folk tror IS tilbyr et fellesskap, som er en vrangforestilling.

– Men ønsker ikke IS å bygge en stat?

– Nei. Det er ikke IS sitt mål å bygge en stat. Det ble ekstra tydelig etter terroren i Paris i fjor. På det tidspunktet var IS i ferd med å miste terreng på bakken i Irak og Syria. Hadde de vært opptatt av å bygge en stat hadde de konsentrert seg om det. Hvis huset ditt brenner er du opptatt av å slukke brannen, ikke sant? Men IS er ikke interessert i å bygge noe hus. Det er destruksjon som er grunnlaget for deres eksistens.

– Hva er det som driver dem?

– Flere eksperter har argumentert for å anerkjenne IS som stat, men det er jo nettopp det som er den grunnleggende forskjellen på IS og politikere og statsledere – at IS er en terrorbevegelse, og vil være en terrorbevegelse. Målet er terror, slik jeg skriver i DN. Hele IS’ eksistens er basert på at de skal være en jihadistbevegelse, ikke at de skal bygge noe.

– Men hva er motivet da, ondskap?

– Det er noe grunnleggende og fint i oss mennesker at vi gjerne vil forstå, også ondskapen. Vi vil liksom ikke vil tro at noe er grunnleggende ondt, og søker å forklare ut fra hva som ligger bak. Men i forsøkene på å forstå, for eksempel IS, hva som motiverer dem, så bidrar vi også til å menneskeliggjøre dem så mye at de kan virke tiltrekkende for enkelte. Det tror jeg er uklokt.

– Hvorfor søker unge mennesker som lever tilsynelatende helt vanlige, sekulære liv i vesten seg til IS?

– Det er sammensatt. En del kan være unge folk som har jaktet på noen svar de ikke har fått. For eksempel har mange imamer forholdt seg til problemet med radikal islam gjennom taushet fordi de ikke vet hvordan de bør svare. IS, derimot, har svar, og de har svar på alt. Uansett hvor brutale svarene er, så gir de i hvert fall svar. Det skaper inntrykk av at de har noe meningsfylt å tilby.

Mah-Rukh Ali har viet et helt kapittel i boken til kvinnenes rolle i krig – som tradisjonelt har vært, og er, offerrollen. Hun peker også på eksempler på organisasjoner som har ønsket å framstille kvinner som intelligente, revolusjonære og våpenkyndige aktivister, helt likestilt med menn – som for eksempel Black Panthers-bevegelsen i USA. Det er blitt argumentert for at kvinner har en viktig rolle i kalifatet, og at IS trenger kvinnene til tradisjonelle omsorgsyrker. At de i tillegg opererer med bilder av tøffe politikvinner i burka som står side om side, likestilt med mennene, bidrar til å lokke unge jenter til bevegelsen.

– De såkalte jihadi-brudene er unge og naive. De tror at de kan bidra til den islamske stat gjennom å gifte seg med en jihadist. Men vi ser også stadig flere godt voksne damer som velger å forlate mann og barn for å slutte seg til IS og skape en ny mening med tilværelsen. Hva som driver godt voksne, ofte oppegående kvinner til å velge et liv som åpenbart handler om å underkaste seg et mannssystem er fullstendig uforståelig. Men noe av svaret må ligge i måten IS klarer å tiltrekke seg ulike grupper mennesker på, gjennom å kommunisere ulike budskap til ulike grupper.

– Så propagandaen er markedstilpasset?

– Skreddersydd vil jeg si. For eksempel bruker de disse brutale halshoggingsvideoene som på en eller annen måte fascinerer unge gutter som blir nysgjerrige på hvordan noen kan være så brutale og grusomme. De vil lære mer, lese mer, forstå mer og plutselig er du en del av IS’ propaganda.

Hun tror en av måtene å bekjempe terroristene på er å endre retorikken. Slutte å sette likhetstegn mellom muslimer og IS. Det bidrar kun til å skape splid og misnøye, nøyaktig slik terroristene ønsker.

– Den retorikken som pågår i Vesten der man i økt grad setter likhetstegn mellom IS og Islam – at det er et problem med Islam, den er farlig, og skremmende synes jeg. Det er det bare IS som tjene på. For dem er det en rekrutteringsform å sette folk opp mot hverandre. Det er slik ekstremister opererer og vokser.

– Hvordan kan verden best bekjempe IS, da?

– Ved å knuse militærbasen deres i Syria og Irak. Og bekjempe det ideologiske grunnlaget de eksisterer på. Men vi må altså passe på hvordan vi gjør det retorisk, for den anti-islam holdningen som stadig får større gjennomslagskraft i Vesten er kjempefarlig. Det betyr ikke at imamer ikke skal være krystallklare, eller at muslimer ikke skal ta avstand. Men det er viktig å ikke sette likhetstegn mellom islam og ekstrem islamisme, da faller vi for terroristenes egen propaganda og lar oss bruke av dem.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da hun kom hjem fra Oxford og lanserte boken sin, uttalte hun at det var grunn til å mistenke at IS plantet terrorister i flyktningstrømmen til Europa. Selv om hun ikke vil være naiv, mener hun vi må vokte oss vel for å mistenkeliggjøre alle.

– I høst var stemningen rundt flyktningstrømmen en helt annen, folk var mer positive. Nå er den snudd, nå mistenkeliggjør vi annenhver flyktning for å være potensiell terrorist. Og om de ikke er det, vil den typen behandling føre til at de kan bli det, eller i hvert fall bli mye mer sårbare for rekruttering.

– Du sier IS ønsker å skape kaos i Midtøsten, ønsker de å skape kaos her også?

– IS er ikke bare syrisk eller irakisk, det er en internasjonal terrorbevegelse. Om en nordmann reiser til Syria og Irak så har vi bidratt til at en terrorbevegelse har vokst, og grunnen til det finner du ikke i Syria og Irak. For den fremmedkrigeren som reiser fra Norge har ikke deltatt i sunni-sjiakonflikten på bakken der, det som har skjedd galt med han må ha skjedd i nærmiljøet i Norge.

– Så det er Vesten som har skapt IS? Har vi fått den terrororganisasjonen vi fortjener i måten Vesten har forholdt seg til andre deler av verden på?

– Det er en kombinasjon, både av feilslått vestlig politikk i Irak, av konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer. Men også av holdninger til muslimer i resten av verden. Det er ikke alltid ondskapen kommer utenfra, den oppstår også blant våre egne. Det må vi begynne å ta innover oss.

Fire favoritter

Musikk: Jeg hører mye på musikk. Da går det mest i rap og rnb, men klassisk er også veldig fint.

Bok: Før kvinnedagen passer det med novellesamlingen «Menn uten kvinner» av japanske Haruki Murakami. Et lesehøydepunkt for meg denne måneden.

Mat: Sushi og iskrem

Sted: Et varmt sted i båt noen dager hadde vært deilig

Mer fra Dagsavisen