Portrett

Livet etterpå

Andre juledag er det ti år siden Heidi Køhn mistet mannen og sønnen i tsunamien i Thailand. Selv er hun fortsatt på reise.

Det snør bortover. I Geitmyrsveien har juledekorasjonene folk har hengt opp på dørene, fått et tynt hvitt lag. Den bugnende disken hos Pascal på St. Hanshaugen er full av marsipan, sjokolade og andre julefristelser, og over høyttalerne lyder svak julemusikk. «Baby it’s cold outside». Heidi Køhn kommer hastende gjennom parken, over gaten og inn i kafeen. Rister snø av skjerfet og det store løvehåret, beklager at hun er sen.

- Havanna, det er der jeg egentlig vil være akkurat nå, sier hun mens hun lar seg tine opp over en dagens kaffe.

Forteller at hun ikke er så glad i jula, at i år skal hun feire den sammen med foreldrene sine på Gran Canaria. Og så skal hun skrive. Nylig var hun i Havanna med et stykke hun har skrevet, og i februar skal hun tilbake for å jobbe med en ny musikalsk forestilling, et samarbeid med et kunstnerkollektiv som har forelsket seg i Sigurd Køhns musikk. Prosjektet har fått tittelen «Shadows and rotations around a revolution».

- Sist jeg var der hadde jeg med noen av Sigurds plater. Da de fikk høre dem, likte de det så godt at de ønsket å spille inn låtene hans på plate og lurte på om vi kunne lage en forestilling sammen. De ville til og med ha meg til å synge, sier hun og smiler nesten litt forlegent mens hun bedyrer at hun ikke er noen sanger, men at hun lar seg friste.

- I kunstnerkollektivet deler de alt, de bor og jobber sammen døgnet rundt. Og har en energi og en glede som smitter og gir mening. Jeg vil ikke sitte alene i en fin leilighet og se på utsikten, jeg vil være i Havanna, nede på gateplan sammen med folk og delta.

 

Etter at hun mistet mannen Sigurd Køhn og sønnen Simen i 2004 har hun i det hele tatt reist veldig mye. Barcelona, Hellas, Cuba.

- Det er som å være i transitt, da er du på et annet sted. Jeg tror det har noe å gjøre med at for alle andre går livet videre i den samme tralten. De har barna sine som er på samme alder som Simen, og det er veldig vakkert. Men jeg har ikke det lenger, og da må jeg skape meg noe annet. Og når jeg er på reise, i transitt, da blir jeg ikke møtt med min egen ensomhet i samme forstand. Jeg kan drive litt utforskning. Jeg var på reise da jeg mistet dem, det har ­kanskje noe med det å gjøre.

- Hva driver deg?

- Jeg skal love at jeg faller sammen fra tid til annen ennå, men jeg vet at det ikke varer lenge. Jeg vet at jeg kan reise meg.

- Fordi lysten til å leve er sterkere enn alternativet?

- Ja. Men jeg kan godt forstå de som ikke har lyst, det må jeg si. Jeg har ikke trøbbel med å skjønne det.

 

På ungdomsskolen var Heidi Køhn den raskeste i klassen på 60-meteren, og den som alltid ble valgt først når de spilte dødball i gymtimen. Lite ante hun at en dag var det nettopp denne hurtigheten som skulle komme til å redde livet hennes. Jula 2004 var hun på ferie i Thailand sammen med mannen Sigurd og deres felles sønn Simen på 16. Selv om hun og mannen hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, koste de seg sammen i den vakre badebyen Khao Lak, og sønnen opplevde sin første ferieflørt.

- Han hadde en veldig fin opplevelse før vi dro ved at han vant et uoffisielt mesterskap i Magic, en type rollespill-kort. Og det var litt av en bragd, for han spilte mot mange erfarne voksne. Utpå kvelden var det noen som sendte opp raketter i sentrum, og han følte at disse rakettene ble skutt opp for ham. Han følte nok at nå lå livet foran ham. Han tok med seg de pengene han vant til Thailand, der han spanderte på jentene og gikk på bar og sånn, selv om han ikke var gammel nok. Men vi tenkte OK, hva skade kan det gjøre om han fikk lov til å utfolde seg litt her nede. Hva galt kunne liksom skje?

 

1. juledag spiste de en middag de var enige om var noe av det beste de hadde smakt. Sønnen ringte hjem til søsknene og fortalte dem at de var kommet til paradis på jord, og at neste år måtte de være med alle sammen. Men hun begynte å føle seg uvel.

- Jeg hadde en rar følelse også før vi reiste til Thailand. Det var som om det brant rundt meg og jeg tenkte at noe kommer til å skje. Som at vi hadde ett eller annet i vente. Men jeg kunne jo ikke ane hva. Det er greit å si sånt i etterkant, men jeg tenker også at man kan drømme ting lang tid i forveien. Sikkert ti år før ulykken drømte jeg for eksempel at jeg mistet alt, og husker tydelig vennene mine som sa: «Hva skal du gjøre nå Heidi, nå som du har mistet alt?».

- Du følte deg klaustrofobisk?

- Jeg kjente meg blytung, som om noe sugde meg til bakken. Så vi gikk hjem og la oss tidlig.

Neste morgen våknet hun av at huset ristet. Vinduene var fulle av dugg og det var iskaldt fordi aircondition sto på fullt.

- Det er vanskelig å beskrive, men jeg hadde følelsen av at det var noe som beveget seg i rommet. Jeg prøvde å vekke Simen og Sigurd, men det var tidlig og de ville sove lenge, det var tross alt ferie. Så jeg gikk ned på stranden og la håndklærne våre på solstolene slik jeg hadde sett de andre gjøre. Etterpå fikk jeg mast dem opp av sengene og vi gikk for å spise frokost, men jeg fant ikke roen. Klarte ikke å bestemme meg for hvor jeg ville sitte, prøvde deres plasser, så ut mot horisonten og kjente en enorm uro. Vi hadde det hyggelig, men alle var veldig stille. Så gikk vi på stranden. Og da tok det ikke lang tid.

 

«Jeg er under vann. Jeg holder pusten under vann. Jeg flyter opp til overflaten. Hvor er mine? Hva kan ha hendt dem? Er dette virkelig? Skjer det? Eller er det bare en drøm?»

I boka «Jeg er Ikaros» forteller Heidi Køhn om dagen hun mistet både mannen og sønnen i de frådende vannmassene. Selv berget hun livet ved å løpe et stykke innover land før hun ble innhentet av bølgen, deretter klamret hun seg fast til en palme mens det sto på som verst. Timene som fulgte, er brent fast i minnet. Som møtet med en fremmed thailandsk kvinne som også lette fortvilet etter sine. De gråt i hverandres armer og holdt hverandre i hendene om natten for å falle i søvn.

- Selve øyeblikket, å være inne i jungelen, møtet med den thailandske kvinnen som jeg kaller «engelen» i boken - det sitter. Stunden da vi holdt rundt hverandre og gråt første gang vi møttes, var noe jeg sa til meg selv at dette, Heidi, skal du aldri glemme.

I løpet av noen minutter hadde hun nådd det hun kaller nullpunktet som menneske.

- Det er når du er naken som menneske, når du ikke lenger er noen ... Når du ikke lenger kan vifte med kortet og si jeg er forfatter eller ditt og datt, da er du ingen. Du har nådd et nullpunkt utenfor den eksistensen som er deg nærmest, men som kanskje er det mest menneskelige av alt. For når du kommer inn til beinet, så skal vi alle samme vei, sier hun og legger til:

- Å oppleve at naturen reiste seg var nesten vakkert et lite øyeblikk da stillheten kom, samtidig som det var grusomt og merkelig. Det var som om alle grenser opphørte, og du befant deg på den andre siden.

Heidi Køhn forteller at hun ikke er så glad i jula. I år skal hun feire den sammen med foreldrene sine på Gran Canaria. FOTO: FREDRIK BJERKNES

 

Hun fikk veldig mye støtte og åpnet også dørene hjemme. Folk kom og gikk, satt rundt bordet og lot de gode minnene få dominere samtalen.

- Jeg lot dem gi det de hadde å gi, og jeg tok imot. Men så kom jeg til et punkt da jeg også trengte å ordne opp i ting selv, og få en privat sfære. Å finne den grensen var vanskelig.

Hun som alltid hadde drømt sterke drømmer ble også ridd av voldsomme mareritt, og det verste var at det var vel så vondt å våkne.

- Jeg hadde grusomme letedrømmer der jeg plukket kroppsdeler og sorterte i plastposer og la på kjerrer. Fryktelige ting. Vanligvis når du drømmer noe som er fryktelig, så våkner du opp til en virkelighet som er litt bedre. Men jeg våknet til en virkelighet som var minst like ille, og erkjennelsen av at nei, de er ikke her, jeg får dem ikke med meg hjem. Det var røft.

Det tok nesten tre måneder før Simen og Sigurd Køhn ble funnet, og nesten like lang tid før de kom hjem. 22. mars tok hun og familien farvel med en vakker messe i St. Hallvard kirke.

 

Heidi Køhns møte med jazzmusikeren Sigurd Køhn var en 80-tallsromanse som handler om konserter på Smuget og sene kvelder på Cafe Sjakk Matt. En spennende overgang fra Heidi Køhns tidligere liv som tobarnsmor i Gudbrandsdalen.

- Jeg var gift med en agronom og drev biodynamisk gårdsbruk på Sjoa sammen med Dag som var elleve år eldre enn meg. Gårdslivet var røft. Jeg ble allergisk, fikk høysnue, og flyttet etter hvert tilbake til Oslo. Det var da jeg traff Sigurd.

Hun la merke til ham med en gang, det var noe med denne saksofonisten som tiltrakk - ikke bare henne - men de fleste jentene som hang rundt scenen.

- Hvordan ble livet med en musiker?

- Sigurd var min store kjærlighet. Men det som ble slitsomt var all turneringen, det er røft. Men også deilig, for du får være mye alene. Men da barna var små klagde jeg litt, det skal jeg innrømme. Det var tøft. Men det er klart, vi hadde det utrolig gøy sammen likevel. Etter å ha vært reisende musikant og levd en rimelig funky tilværelse, så tror jeg Sigurd syns det var hyggelig med litt hjemmekos han og.

I boka forteller hun at da de reiste på juleferie til Thailand, var ekteskapet på hell.

- Vi sleit, det var ikke noe å skjule. Jeg følte at jeg ikke kunne utelate det. Det er ikke sånn at livet alltid er perfekt når noe skjer. Dette med at man ikke skal stå ved en grav og klage, man skal ordne opp på forhånd og sånn. Men hvem er det som får gjort det? Og er det så sabla viktig? Det er klart jeg skulle ønske at ting hadde vært annerledes, men det blir liksom bare spekulasjoner. Hvis man skal erkjenne seg selv, hva det vil si å være menneske, så må man også erkjenne den biten. Det er en del av livet.

 

Heidi og Sigurd Køhn delte kjærligheten til musikk. Hun skrev tekster til hans musikk, og før thailandsturen samarbeidet de om et prosjekt basert på Axel Jensens bok «Ikaros». Sigurd Køhn hadde også planlagt en plateutgivelse som han aldri fikk avsluttet. Midt i sorgen jobbet Heidi Køhn med å gjøre klart til utgivelse, og 26. oktober - ti måneder etter flodbølgekatastrofen - holdt Sigurd Køhn Quartet lanseringskonsert på Blå. Som trio. Altsaksofonen var borte. For Heidi Køhn ble det en siste gave til mannen sin.

- Jeg må innrømme at da jeg hadde gitt ut skiva, lå jeg hjemme i fosterstilling veldig lenge. Det var da mitt liv skulle begynne, det var da det skulle begynne å handle om meg. Jeg var redd og sliten. Det var fint å kunne gi ut platen til Sigurd, men å miste et barn, det er en større elefant å svelge. Sigurd hadde satt så mange fotspor som en kunne ta tak i, det var mer å snakke om. Etter Simen var det mer stille. Alle syns det var mer smertefylt også, og jeg merker fort at hvis jeg snakker om det, blir folk gjerne stumme.

- Er det ekstra vanskelig for deg også?

- Ja. Jeg ser for meg bildet av slangen med den store elefanten inni som det tar lang tid å fordøye.

I de første månedene etter katastrofen trodde hun at hun aldri mer skulle kunne skrive, selv ikke poesien kunne bære det hun hadde opplevd. Hun avslo tvert alle tilbud hun fikk.

- Hvor lang tid tok det før du orket å høre på musikken hans?

- Jeg skulle jo gi ut den skiva, og jeg tror det at jeg måtte gjøre det så tidlig har gjort at jeg ikke har orket å ta i det etterpå. Jeg har ikke lagt det ut på Spotify eller iTunes, ingen ting, har ikke orket. Noen har spurt meg om å skrive til musikk i ettertid, og da har svaret vært nei. Ikke tale om. For dette var noe jeg gjorde sammen med Sigurd. Men nå føler jeg at jeg er i ferd med å finne tilbake til det med dette prosjektet i Havanna.

 

Seks år etter katastrofen gikk hun med på å skrive en bok. «Jeg er Ikaros» ble en vakker og trist bok som forener Køhns dype smerte med hennes evne til å se poesi også i det mørkeste mørket.

- Hvorfor ser du deg selv som Ikaros, han som fløy for nær solen og falt ned?

- Jeg har vokst opp med anarkister, Tor Åge Bringsværds «Den som har begge beina på jorda står stille», og synes at hybris - å våge å fly høyt - er utrolig viktig. Det er bare psykologien som har gitt det en negativ valør. Men jeg vil fly selv om jeg kan falle. Jeg vil ikke slutte å leve.

I likhet med mange andre hadde hun ikke hørt eller lagt merke til ordet ­tsunami før 2004.

- Det er litt komisk at Sigurd snakket mye om hundreårsbølgen. Han pleide å fleipe med det når vi var ute i den lille båten med påhengsmotor på Sørlandet. «Der kommer hundreårsbølgen», pleide han å si for å tøyse med barna, sier hun og ler godt.

- Hvor lang tid tok det før du kunne le igjen?

- Det gikk ganske fort. Vi begynte å le av historier, alle musikervennene kom og satt rundt bordet hjemme - jeg gikk opp og ned og la meg innimellom når jeg ble sliten. Men de satt rundt bordet og snakket sammen og lo av gode historier om Sigurd. Han var en morsom type. Simen også.

 

I mars i år ble «Jeg er Ikaros» utgangspunkt for et større verk der Heidi Køhn satte egne tekster fra boka opp mot messe­leddet «Dies irae» fra den katolske dødsmessen til spesialkomponert musikk av Marcus Paus. Hensikten var å si noe universelt om enkeltmenneskets erfaringer av tap, sorg og jordiske prøvelser. I boken sin bruker hun blant annet tekster fra Jobs bok.

- Jobs bok i Bibelen fascinerer meg fordi den forteller min historie. For hvordan skal du klare å reise deg og gå videre, hvordan skal du tro på livet når du er slått til bakken? Hvordan skal du orke å synes at livet er vakkert? Og hvordan orker du å ha lyst til å leve? Det handler om å tro på livet, mer enn det handler om å tro på Gud. Jeg tror religion og myter er vår måte å forklare eksistensen på.

- Når man opplever det du har opplevd, må det være lett å miste sin tro?

- Jeg tenkte den gangen at Simen og Sigurd var på en reise som kanskje var mer spennende. At de var ventet eller ønsket et annet sted, at jeg måtte slippe dem løs på ferden. Det var et greit bilde å ha. Når jeg ser tilbake på det nå, så har jeg nok spekulert mye rundt religion. Jeg leste «Dødsrikets verdenshistorie» bare et halvt år etter ulykken.

 

Ti år etter tragedien er julehøytida fortsatt vanskelig. Ikke minst når hun vet at tida nærmer seg for et intervju som dette.

- På en måte er det veldig langt borte og veldig nært. Når du ser tilbake tar du med deg fortida inn i nåtida, og det blir komprimert. Samtidig virker det veldig lenge siden, jeg har jo ikke truffet dem på ti år. Senest i går spilte jeg Odin Stavelands «På bredden» og da ble jeg fryktelig sentimental, gråt og tenkte at nå nærmer det seg den tida på året og da dukker det opp.

- Du er ikke så glad i den norske jula?

- Nei. Jeg har egentlig ikke lyst til å gå ut eller gå i butikker, jeg blir svimmel bare ved tanken. Selve julaften lager jeg denne kalkunen og styrer og ordner, og så er det over. Det er hyggelig å lage god mat, men så reiser alle til sitt og jeg blir sittende igjen alene i Oslo. Foreldrene mine er på Gran Canaria, venner er med sine. Og når du ikke har noen mann, blir du sittende der igjen alene. Det er stusslig.

- Er du blitt forelsket igjen?

- Det har jeg. Mange ganger. Men det er noen som er blitt forelsket i meg som jeg ikke vil ha, og så er det noen jeg er blitt forelsket i som ikke vil ha meg. Det slutter ikke å gjøre vondt, selv om man har opplevd mye. Jeg slutter ikke å bli såret, sier hun og smiler.

- Men jeg tør i hvert fall.

 

5 favoritter

Musikk: John Coltranes «A Love supreme» som jeg pleide å si til Sigurd at han skulle spille i min begravelse. Og Carol Kings «Tapestry», særlig sangen «Way Over Yonder».

Film: «Blikktrommen» står sterkest for meg av filmer jeg så i ungdommen. Og «Mefisto».

Bok: Herman Hesse var den første forfatteren jeg leste alle bøkene til. Og da er det «Glassperlespillet» som jeg har lest flest ganger. Jeg pleier å lese den til påske.

Mat: Jeg er litt barnslig, elsker hummer. Og skalldyr. ­Italiensk sjømat bakt i folie.

Sted: Havanna. Folk der har ikke glemt solidariteten og kunsten å dele.

Mer fra Dagsavisen