Lektor og gentleman

Langt unna Sherwoodskogen står Norges fremste Storbritannia-ekspert og ruver over kakebordet på Cafe Engebret. 195 centimeter professorkropp klarer ikke å bestemme seg for om han vil ha napoleonskake eller bløtkake. Innerst inne har han kanskje lyst på apple crumble eller lemon curd. For som ekte anglofil er han begeistret for nesten alt vi forbinder med Storbritannia, fra politikk til pudding. Mandag lanseres «Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron», boka han har skrevet i samarbeid med Hans Olav Lahlum. 7. mai er det valgvake hos Cappelen-Damm og Bratberg skal rapportere live fra London.

Den folkekjære universitetslektoren trives egentlig best i auditoriet foran hundrevis av kunnskapstørste studenter. Men det siste halvåret har han benyttet hver ledige stund krumbøyd over PC-en.

– Senhøsten og vinteren har vært en eneste sammenhengende dans i suppegryta med britiske statsministre som i tur og orden holdt på å knekke ryggen på meg. Jeg var ikke forberedt på at det skulle bli så omfangsrikt da jeg begynte å skrive i fjor sommer. Men hvert kapittel er et menneskeliv og da jeg så de volumene Hans Olav produserte, måtte jeg utvide mine kapitler, noe som bidro til en aldri så liten forsinkelse og en temmelig intens spurt. En stund var jeg usikker på om det i det hele tatt lot seg gjøre.

– 115 år med britiske statsministre er tøft nok, men hva med to år med Hans Olav Lahlum?

– Han er et arbeidsjern av dimensjoner, og hans ønske om omfang la premissene for boka. Jeg har latt meg villede av at han ofte utsetter ting. Men så plutselig koster han på, og da er det en produksjonsfrekvens som er helt sprø. Men han har jo levert han, så jeg forsøkte å matche etter beste evne.

I boka har Bratberg tatt for seg alle ministrene fra 1900 og fram til i dag. Bratberg har skrevet om blant andre Harold Wilson, Ted Heath, James Callahan, Margaret Thatcher, John Major og ikke minst Tony Blair. Selv er han mest fascinert av Major.

– John Major var statsminister i min egen ungdomstid, og jeg husker ham som en veldig sivilisert herremann, som representerte noe av det vi hadde lært fra skolebøkene var distinkt britisk, slik man forestilte seg at en britisk statsmann var. Og så endte det jo i det havariet som gjorde at Blair sto fram som Storbritannias frelser, og da glemte man helt hvem Major var og hva han sto for.

Sir John Major kom fra en engelsk vaudevillefamilie, og britene omtaler ham gjerne spøkefullt som «han som flyktet fra sirkuslivet for å bli revisor». I perioder var Major så upopulær at om han hadde valgt å bli begravelsesagent ville folk sluttet å dø, men Bratberg mener det er ufortjent.

– Hans historie var en liten vekker for meg. Han er en person som aldri er blitt truffet av den store kynismen eller blitt en rå maktsøkende type. Isteden var og er han en person som det er lett å identifisere seg med, en mann fra enkle kår som hadde en del svært interessante tanker og ideer. Og som mot alle odds til slutt ble satt til å styre skuta.

– Et bevis for at det finnes sosial mobilitet i Storbritannia?

– På mange måter. Og litt paradoksalt, ettersom det var i det konservative partiet han gjorde karriere.

– Det konservative partiet var det første som lot en kvinnelig statsminister slippe til også. På mange måter virker det som om de har vært mindre konservative enn Labour?

– Ja, det er veldig merkelig. Tradisjonelt har jeg hatt en større interesse for politikere på venstresiden, i Labour, men John Major har en mer interessant bakgrunn og klassereise enn de aller fleste av venstresidens ledere i det 20. århundre.

– Moren var cabaretdanser og faren forhenværende sirkusartist som endte med å livnære seg med å selge hagegnomer i Major’s Garden Ornaments?

– Ja, en helt fantastisk historie, knegger Bratberg godt. Nå er han i sitt ess.

– Familien var velstående en stund, men så gikk butikken konk og de endte i fattigdom i Brixton. John har ingen universitetsutdannelse, men kom inn i politikken via en bankfunksjonærutdannelse han tok via brevkurs. Hans klassereise er noe helt utenom det vanlige.

Hans egen bakgrunn er langt mer idyllisk. Som yngst av seks søsken vokste han opp i landlige omgivelser i Rælingen. Det var hus og hage med frukttrær, epler, tomater og mais, og en tilsynelatende endeløs rekke av hjemmebakte kaker på bordet. Ikke rart at den populære nittitallsserien «Livet med Larkins», som handler om en storfamilie og hageidyll i Kent, er en av hans favorittserier. Selv kaller han seg et ekte forstadsbarn av kompromissorten.

– Mor og far var veterinærer og jobbet på veterinærinstituttet på Adamstuen. Med hver sin bakgrunn - hun fra Danmark og han fra Gudbrandsdalen, bygget de familien i en forstadsvilla med hage. Sånn vokste jeg opp, yngst av seks søsken. Ekstra morsomt er det selvsagt at jeg endte opp som den høyeste.

Det var historiene om barndomshelten Robin Hood som skulle så spiren til hans dragning mot Storbritannia.

– Jeg tror alle mine tidlige britiske helter kom fra litteraturen, fra bøkene til Roald Dahl for eksempel. Som faren til Danny i «Den store Fasanjakten». Vi var ikke så ofte på kino i barndommen, men den filmen gikk vi og så. Jeremy Irons i rollen som pappaen til Danny er brent fast i hukommelsen som et tidlig heltebilde.

– Hvordan er det å være yngst av så mange?

– Med fire eldre søstre er jeg blitt tatt meget godt hånd om opp gjennom hele oppveksten. Det var livlig og sterk team spirit, frambrakt nærmest av nødvendighet. For når man er så mange og skal gjøre noe sammen – hvilket vi ofte gjorde – som å reise på hytta for eksempel, så stabler man jo alle inn i minibussen. Da er du del av et kollektiv og forholder deg til det. Og det er en kjempefin måte å vokse opp på. Det er nok ikke alltid like lett å være blant de eldste, men det er en fantastisk, vidunderlig fin måte å reise gjennom barndommen på når du er blant de yngste.

Broren hans er filmfotograf og bosatt i London.

– Han er kunstnerisk og bohemsk, mens jeg er akademiker. Som barn var han mitt ankerfeste, vi gjorde det meste sammen. Så dro han til England for å studere, og bor der fortsatt. Men han er fortsatt en av mine aller beste venner. Det er det fine med å ha søsken. Vi står ikke i noe konkurranseforhold til hverandre og vet at når det virkelig gjelder så står vi sammen. Det gjør livet rikere.

– Hva drømte du om å bli da du var liten?

– Å bli baker. Det var min første yrkesplan. Hjemme fikk vi nesten aldri godteri, men kaker sto på bordet så å si hver eneste kveld, det var en viktig del av familiens samvær. Alt fra gjærbakst til bløtkaker. Vi var åtte i familien og en kake kan lett deles i 16 stykker, to til hver, smiler han fornøyd. Og legger til at han også elsker å rote i jorda når han kan, dyrke frukt og grønt til eget bruk.

– Å få lov til å dyrke egne ting er noe av det mest meningsfylte jeg kan tenke meg. Jeg er også fortsatt glad i å bake, og jeg skulle gjerne hatt en liten flokk å bake for, sier han. Men ingen kan si at han ikke jobber med saken, i oktober venter han og kona sitt første barn.

– Jeg tror jeg trygt kan si at det er livets viktigste og herligste kapittelskifte. Bare å kjenne på den følelsen gjør at en nesten ikke klarer å tro at det er sant. Tanken om å sette et lite menneske til verden, som du skal forsøke å ta vare på så godt du bare kan, det er fyller meg med ydmykhet.

«I love that goal you scored against United!» I England er Øivind Bratberg blitt forvekslet med fotballspilleren Peter Crouch, som i likhet med den norske professoren ruver nesten to meter over gulvet. Men fotball har aldri vært hans greie, han foretrekker friidrett. Faren pleide ta med seg ham og søsknene på Bislett Games hver sommer og det har heftet ved. Særlig er det løperen Sebastian Coe som fenget.

– Pappa var på Bislett Games hvert år. Vi gråt og ville være med og til slutt fikk vi bli med. Det var i 1989 og siden har jeg vært på Bislett Games hver eneste sommer. Selv er jeg veldig glad i å løpe og Seb Coe er definitivt et forbilde. Han løp faktisk vakkert.

– Hvordan ble du interessert i politikk?

– Jeg hadde en fabelaktig engelsklærer som fortsatt er en svært god venn. Og en kjempedyktig samfunnsfagslærer, og da tar man jo kombinasjonen med en gang – da får man bare dra og studere statsvitenskap, da, med Storbritannia som område. Så det følger naturlig.

– Dessuten, har du vokst opp med NRKs lørdagsunderholdning og alle BBC-seriene på TV – fra «Herskap og tjenere» til «Downton Abbey» er du alt på riktig kurs. Alle forestillingene om det britiske samfunnet ligger så tydelig der, du klarer liksom ikke nøste opp noe tilsvarende for det franske eller spanske, det er noe særskilt for Storbritannia – helt ned til de teppebelagte trappene og teen med melk i. Da jeg ble faglig interessert i politikk var det også Storbritannia som var referansen, måten de velger sine politikere på. De er hele opphavet til parlamentarismen.

Iført lyseblå skjorte, mørkeblå bukser, blankpussede sko og klassisk trench ser han ut som «a bit of posh». Man kan lett forestille seg den 195 centimeter lange, slanke framtoningen haste av sted til jobb i City. Han mangler bare paraply og privatskolebakgrunn, men kompenserer med en velutviklet sans for dampkokte puddinger med varm vaniljesaus.

– Du er sikker på at du ikke egentlig er britisk?

– Ja. Og det er fryktelig flaut, men jeg reiste ikke så mye utenlands som barn og var faktisk ikke i England før jeg var blitt 20 år og besøkte min bror som studerte i Surrey, sier han og ser oppriktig flau ut.

– Da gled rett inn?

– Man venner seg raskt når alle referanser man har stemmer forbløffende med virkeligheten, i hvert fall rent overfladisk. England er liksom annerledes på en helt ufarlig måte.

Deler av studiene tok han i Liverpool, og han utviklet en dyp kjærlighet til de nordengelske byene.

– Mange tenker på den særengelske landlige idyllen fra sør som typisk engelsk, men det er flere strenger på mandolinen. Liverpool er en uhyre fascinerende by, hele historien med livet på havnen, irene, kineserne, fotballhistorien, populærkulturen. Sheffield og Leeds er også interessante å besøke og se nærmere på.

I studietiden bodde han slik at han hadde utsikt rett ned på Penny Lane. Daglig så han busslastene med turister som kom og fotograferte seg selv foran skiltet eller prøvde å rappe det.

– Det ble stjålet så mange ganger at de til slutt ga opp og malte det rett på murveggen, smiler han.

– Jeg ble kjent med en av bussjåførene på universitetsbussen som var gammel klassekamerat av Paul McCartney. En supersympatisk eldre mann med masse livserfaring, sikkert som McCartney selv.

– Tilhører du team John eller team Paul?

– Team Paul, definitivt. Paul McCartney er en av mine aller-aller-ALLER største helter. Å bo i byen der han vokste opp var stort. Historien om Lennon-McCartney blir ofte framstilt som om John hadde et edlere sjelsliv med flere vonde erfaringer å trekke veksler på, at alt han laget var mer nakent og ærlig, mer høyverdig, mens Paul blir framstilt som en lettvekter med trivelige ballader. Den teorien er jeg ikke med på ett øyeblikk. At han er blid og letthjertet skal da ikke stå i veien for kvaliteten på livsverket.

– Blir ikke alt som er pent og snilt ofte betraktet som enkelt?

– Det er hele kjernen. Paul McCartney har kanskje laget mange søte kjærlighetssanger, men han klarer å skrive musikk som stikker så dypt at tårene bare renner fritt. At noe er snilt betyr ikke at følelsene er mindre dype.

– Har du noen favoritt-Beatles-låt?

– Å ja. «Mother Nature’s Son» fra «The White Album».

I sin forrige bok «Skyggebilder av Storbritannia» starter han flere av kapitlene med sitater fra kjente poplåter. Blant annet åpner han med et sitat fra P.J Harveys «Let England Shake».

– Akkurat den plata er en lyrisk granskning av påstanden om forfall og sivilisasjonens fall. Jeg har veldig sans for henne.

Folk rundt Øivind Bratberg må venne seg til å ta imot komplimenter. Det er lett å bli litt forfjamset og rødme når han bare etter dette intervjuet runder av med å takke for praten og si at «men det er jo du som er den mest interessante av oss».

Da Bratberg i 2013, etter bare to år ved universitetet, ble tildelt Studentparlamentets pris som Årets underviser, ga han æren til sine glimrende studenter. Men han er umåtelig populær, den såkalte «Bratberg-modellen» som består av seminarundervisning ved siden av forelesninger, ansees som et usedvanlig vellykket grep. Og mediene elsker ham, hver gang journalister vil snakke om Storbritannia er det Bratberg som hentes inn.

– Hva er det du har som ikke andre lærere har?

– Uff, det er håpløst å si. Jeg elsker jobben min, faget mitt. Å formidle. Når jeg står foran en oppgave, tenker jeg: Hvordan ville Paul McCartney gjort dette? Får du sjansen til å bli med på noe du syns er fint og kjempegøy må du trå til, kjøre på med alt du har av hjerte og sjel. Gjør du interessante ting, gjerne med et smil, så blir det som oftest godt mottatt.

– Jeg trodde lektorlivet var et herlig nerdeliv?

– Nei, når du holder på med undervisning og formidling som er det jeg er mest glad i, så kan du ikke gro inn i din egen lille tunnel. Å være ute i felten er en god vaksine mot å bli en tåkefyrste.

– Liker du å opptre?

– Ja, innerst inne. Og jeg aner ikke hvor det kommer fra, for vi er ingen veldig ekstrovert familie. Så det må være noe langt tilbake i genmaterialet. Men jeg er glad i å stå i et kjempeauditorium med en flokk mennesker som er der for å høre på hva du har å si. Det er en adrenalinbombe.

– Hender det at du går av med skikkelig adrenalin etter å ha levert en god formidling?

– Absolutt. Hvis noen har synes dette har vært en fin opplevelse som har gitt noe av verdi i deres egne liv, og samtidig lært dem noe de ikke kunne fra før som er viktig å kunne og å forstå, så er det et løft.

Da han satt punktum i boka «Skyggebilder av Storbritannia» den 25. januar 2013 var han singel og bodde på Lillestrøm. Nå er det kone, rekkehus på Lindeberg og barn på vei i oktober.

– Ja, når det klaffer er det bare å trå til, smiler han og ser riktig forelsket ut.

– Man skal være glad når livet skyter fart i riktig retning.

5 favoritter

Musikk: A-has «Memorial Beach» for melankolske øyeblikk. Oasis' «(What's the story) Morning Glory?» for de stundene jeg tror at jeg fortsatt er ung, har fyldig hår og personlighet og kunne vært fra Manchester.

Film: Ralph Fiennes og Colin Firth med Kristin Scott Thomas og Juliette Binoche som motspillere i «Den engelske pasienten».

Bok: Knut Hamsun og Per Petterson har vært ledsagerne i min ungdomstid. «Mysterier» av Hamsun og «I kjølvannet» av Petterson.

Mat: Min hustrus variasjoner over laks, uten tvil! Med en av britenes mange undervurderte desserter. Det er altfor sjelden vi spiser apple crumble her til lands, for ikke å snakke om dampkokte desserter!

Sted: Høyt til fjells i Jotunheimen om sommeren og Brighton hvilken som helst tid på året.