Kongen av 
Groruddalen

USIKK:Brått var han bare der, Jan Bøhler. På YouTube, på valgkampens oppløpsside, rett fra nok en seig og svett sykkeltur i Marka. Der var han, iført sykkelshorts, singlet og svulmende, Arnold Schwarzenegger-aktige muskler, antakelig styrket av noen ekstra pull-ups i Lillomarka, et par husbesøk på Tveita og et ukjent antall glass skummamelk. Der var han, den ellers så lavmælte, seriøse lederen av Oslo Ap, og han sang av full hals:

«Groruddalen kommer ut av dvalen

Groruddalen er den nye gralen

Groruddalen tar kongepokalen

Groruddalen gjør meg vill og galen.»

Dagsavisen står midt på Grorud idrettsplass og skuer utover Jan Bøhlers rike, Groruddalen. Jo da, det er fint her på en dag som denne, med strålende septembersol, grønne åser og lyden av glad latter fra velintegrerte, lekende Grorud-barn i ørene. Men «vill og galen» ...? Blir Bøhler virkelig SÅ opprømt av denne drabantbydalen sin? Som en skrev på Facebook like etter at Bøhlers sang ble spredt ut på alle sosiale medier: «Groruddalen, den nye gralen? Er det fuckings mulig??!!» Men så ble det brått stemningsskifte: Først var Bøhler «blodharry», «pinlig» og mannen som «ga nødrimet et ansikt». Så mente man videoen var «befriende festlig» og «en gamechanger for Ap i valgkampen». Ja, enkelte betrodde Twitter-følgerne sine at de hadde fått både Bøhler, hans svulmende muskler og sangen hans på hjernen. «I am a bøhlieber!» jublet én, og Bøhler-vitsene florerte. Man kan trygt si at Jan Bøhlers sang om Groruddalen ble hans «Martin Kolberg-moment»: Synet på ham skiftet like effektivt som da den før så knusktørre partisekretæren Martin Kolberg fikk latterkrampe på «Nytt på nytt». Før: Jan Bøhler var denne dødsens seriøse lokalpolitikeren fra Groruddalen, kjent for sine mektige nettverk, sitt talent for gode, men kontroversielle medieutspill og sine notoriske sykkelturer i marka. Nå, i valgkampen 2013: Jan Bøhler ble plutselig forvandlet til denne festlige karen som på sjarmerende, klossete vis sang ut sin store kjærlighet til livet i blokk.

- Men gjør Groruddalen deg virkelig «vill og galen»?

- Ja. Jeg veit i alle fall ikke om noe bedre sted å bo, sier Jan Bøhler fornøyd, der han sitter i sola på en benk utenfor Grorud ILs klubbhus.

Om få dager får vi vite om partiet hans mister regjeringsmakta etter åtte år. Samtidig ser det jo slett ikke verst ut for Ap i Oslo, og stortingskandidat Bøhler kommer til å være i energisk valgkampmodus helt til valglokalene stenger mandag kveld. Ja, i alle valgkamper har man liksom følelsen av at Jan Bøhler konstant er på husbesøk og deler ut roser. Gjerne på Tveita.

- Det er her i Groruddalen jeg har mitt hjerte og min sjel. Her snakker folk rett fra levra. Det er som jeg synger om Groruddalen i sangen min: «Du er vill, men så snill, og litt til.» Ja, for det skjer jo selvsagt ting her som ikke bare er bra også, innrømmer Bøhler, som i tillegg til å være Oslo Aps mangeårige leder, også er styremedlem i Grorud IL. Hans store drøm er at Grorud IL skal rykke opp i Adecco-ligaen, og gjerne høyere enn det. Ja, kanskje Grorud IL igjen kan bli best i by‘n, slik de en gang var det i aldersbestemte klasser på 1960-tallet, da Bøhler selv var angrepsspiller på førstelaget?

- Grorud slo både Skeid, Lyn og Vålerenga den gangen, nikker Bøhler.

Hit til idrettsplassen på Grorud kom han første gang allerede i 1957. Da var han bare fem år gammel og kom sammen med faren sin for å lære å spille fotball. Guttungen ble etter hvert så oppslukt av fotball at sekstiåtteropprøret på slutten av 1960-tallet nesten gikk ham hus forbi. Først da han oppdaget det da så brennende Vietnam-spørsmålet, gikk han til SUF, forløperen til AKP (m-l). Han vurderte AUF først, men syntes de var for gubbete og overhodet ikke på banen i Vietnam-saken. Siden ble det en lang karriere i Ap på Bøhler, hele tida med sin solide maktbase her i Groruddalen. Etter valget kan han bli Groruddalens eneste mann på Tinget, ja, den eneste på Oslo-benken fra drabantbyene overhodet, et område der det bor 240.000 mennesker.

- Det er omtrent det de har i Buskerud fylke, som i dag har ni representanter på Stortinget. Altså, de andre på Oslo-benken bryr seg jo også om Groruddalen. Men som Tage Erlander, Sveriges Einar Gerhardsen, sa det en gang: «Sosialdemokratiske tillitsvalgte bør bo og leve som våre velgere.» Man får en annen opplevelse når man bort og lever her, og en stor del av våre velgere bor jo her i dette området, sier Bøhler, som har viet mesteparten av sitt voksne liv til politikken. Men fram til 1990, var han mest kjent som ungdomsarbeider på Trosterud.

- Og da jeg vokste opp, var fotball hele livet for meg. Ja, her har jeg skåra mange mål, sier Bøhler stolt og nikker mot Grorud idrettsplass.

Bak ham ser vi toppen på Grorud kirke, der han ble konfirmert, og i det fjerne skimter vi lavblokkene på Kalbakken, der han vokste opp sammen med foreldre og to brødre. Oppe i de grønne åssidene der et sted ligger Stemmer`n, badevannet der han lekte seg på fine sommerdager, og granittbruddet, åstedet for Granittrock, der Jan Bøhler sist helg hadde live urpremiere på sin hjemmesnekrede sang om Groruddalen. I tungrockversjon.

- Jeg spilte med et tungrockband, veldig flinke og greie karer, sier Jan Bøhler og nipper til kaffen han nettopp har fått gratis av «kammeraten» som bestyrer kiosken ved Grorud Ils klubbhus.

I dette strøket møter han venner og kjente overalt, og mange av dem har de siste par ukene stoppet ham for å si at de syns det er så gøy at det endelig er noen som synger ut for Groruddalen, som i lange tider har blitt oppfattet som smertensbarnet i norsk integreringsdebatt. Enkelte har gått langt i å framstille Groruddalen som en slags livsfarlig innvandrergetto. Et dystert drabantbyhelvete, fullt av fremmedartede moskeer og skoler der nesten ingen snakker norsk lenger.

- Sang folk med? Kunne folk teksten?

Spør Dagsavisen og ser for seg et unisont kor av groruddøler som kollektivt messer: «Nok, nok, jeg elsker å bo i blokk!»

- Noen av dem kunne den nok, for jeg kunne se at folk sang.

- Holdt de tente lightere i været …?

- Nei, det var ikke en sånn stemning. Det gikk for fort til det, dette var jo tungrockversjonen! Det ble mest headbanging. Sånn: «Groruddalen - kommer ut av dvalen! Bang, bang - Groruddalen - kommer ut av dvalen!»

Bøhler gjør et forsøk på «headbange» litt der i sola. Så drar han av seg Ap-jakka og tar på seg den røde «I love Groruddalen»-skjorta. Han kommer selvsagt rett fra sykkeltur i Marka i dag også og er derfor kledd i det vi kan kalle den offisielle «Bøhler-uniformen»: Singlet og sykkelshorts. Om en stund skal han sykle ned til Stortinget (med innlagt intervalltrening underveis), hente noen papirer der, kanskje ta seg et par glass av yndlingsdrikken, som er skummet melk, før han oser videre til en paneldebatt han skal delta i. Etter det er det husbesøk på Ellingsrudåsen med resten av Oslo Aps valgkampsoldater, før Bøhler sykler hjem til samboeren på Haugenstua igjen, da med enda flere innlagte treningsøkter på veien.

- Stemmer det at du har fått disse svære overarmene av å henge i trær?

- Ja. Jeg sykler jo mye og tar lange omveier til jobben gjennom Marka, så jeg har noen trær her og der som er godt egna til å henge i og ta pull-ups. Jeg trener aldri på treningssenter. Jeg vil være ute, for jeg er jo så mye inne. Og så har jeg ikke lyst til å ha sånn muskulatur som man kan få ved å trene med vekter. Det blir bare pløsete muskler som ikke kan brukes til no‘. Du ser Schwarzenegger, han har sånne hengepupper. Sånne har jeg ikke lyst til å ha. Jeg vil ha seige, utholdende muskler.

- Du har sikkert fått med deg at folk inngående har diskutert musklene dine på sosiale medier?

- He he, jeg har ikke helt fulgt med på det der, sier Bøhler, som altså fortsatt er lykkelig uvitende om Twitter-meldinger som: «Jeg har ikke sovet i natt, kun ligget der og tenkt på de senete, bulende armene til Jan Bøhler.» Eller som Høyres Heidi «Vampus» Nordby Lunde skrev, mens man fortsatt var i «Jan Bøhler er blodharry og pinlig»-fasen: «Minn meg om at jeg må sende blomster til Jan Bøhler og si takk for hjelpen!»

- Å, skrev hun det? Ja vel, sier Bøhler overrasket, men ikke egentlig fornærmet.

- Hvordan ville det vært om Oslo Høyres leder, Nikolai Astrup, hadde gitt ut en video der han synger at «Vestre Aker gjør meg vill og galen»?

Jan Bøhler ser litt tvilende ut til dette.

- Nei, jeg vet ikke. Men jeg synes i alle fall Groruddalen fortjente en sang. Den var ment som en heiasang for Groruddalen, og ikke som et lyrisk kunstverk. Jeg laget den ikke for musikkanmelderne, sier Bøhler, som faktisk engasjerte seg i å få inn mer rocklyrikk på pensum da han studerte språkfag på 70-tallet.

- Jeg var opptatt av sammenhengen mellom tekst og musikk, av hvorfor en tekst fungerer til musikk. Ordene må være gode å synge. Ta Beatles og en tekstlinje som «she loves you, yeah, yeah, yeah». Morsom tekst å synge, men merkelig hvis man deklamerer den. Når jeg synger «du er jo - lite god - bygg en bro - på tvers av tro» - det er ord som klinger til musikken! Det er klangen i ordene som er viktig, ikke det logiske innholdet.

Bøhler fikk ideen til sangen mens han var ute og syklet mellom blokkene på Ellingsrud-kanten et sted. Han liker å la tankene fly mens han sykler, han planlegger dagen, tenker igjennom hva han vil si i debatter, hvilke beslutninger han skal lande på.

- Plutselig, mens man sykler og ser landskapet passere, synker det ned i magan hva som er riktig å gjøre. Ofte tenker man klokere når man ikke bare tenker på en ting, men lar tankene fly, sier Bøhler, som man godt kan se for seg tenkte: «Hm! Hva er det som rimer på Groruddalen? Jo, dvalen, gralen, kongepokalen ...»

- Jo, men det var nesten sånn! Dette med «å komme ut av dvalen», «kongepokalen» og «jeg elsker å bo i blokk», de setningene kom til meg mens jeg sykla. Da jeg kom på kontoret mitt på Stortinget, skrev jeg dette ned og jobbet videre med det. Jeg fikk hjelp av en kamerat med musikken og videoen, men ingen av oss ante jo at dette skulle bli så stort, sier Bøhler, som ble lei av å høre på negativt snakk om dalen sin.

- «Den nye gralen» Groruddalen, det virker som om det nesten er et hellig sted for deg?

- Ja, for meg er dette et hellig sted. Et sted med sjel, sier Bøhler, som kan skryte av tilhørighet til dalen tilbake til 1914. Da kom morsfamilien hans til Furuset fra en husmannsplass på Lørenskog. Farsfamilien kom fra en husmannsplass i Mysen i Østfold, et «bøle» som var skilt ut fra hovedgården, noe som er opphavet til etternavnet «Bøhler». Etter at Jan Bøhlers far døde i 2009, bare noen uker etter Haakon Lie, som også sto Jan Bøhler nær, flyttet moren hans i leilighet. I et par år grublet Jan Bøhler over om han skulle overta foreldrenes enebolig, som var bygd på tomta ved siden av besteforeldrene hus på Furuset.

- Men så er det jo det at jeg «elsker å bo i blokk», som jeg synger i den sangen! Og det er helt sant. Det er praktisk, du slipper hagearbeid og vedlikehold, og vi har mange fine mennesker rundt oss. Og så er det miljøvennlig å bo i blokk. Du bruker mindre ressurser, har lett tilgang på kollektivtrafikk og binder opp færre arealer. Når Oslo skal vokse med 200.000 mennesker fram til 2030, så er det en stor fordel at mange bor i blokk. Jeg er ikke imot villaer, men jeg mener at blokk er en veldig miljøvennlig boform.

Selv flyttet Bøhler i blokk på Kalbakken da han var tre år gammel. Da kom han fra en bygård i Hammerstadgata på Majorstua. Bøhlers første egne ekspedisjon ut i verden skjedde derfor på vestkanten. Sammen med et par andre småunger trasket han i vei til Frognerparken. Der fant foreldrene ham, to år gammel, på den tynne bekke-isen like nedenfor Sinnataggen. Han ville så gjerne klappe endene der.

Leiligheten i Hammerstadgata var bare på ett rom og kjøkken, som faren fikk leie gjennom rørleggerfirmaet han jobbet i. Han var engasjert i fagforeningsarbeid, men verken han eller kona var aktive politikere på den tida. Men: Når Einar Gerhardsen var på TV, var det stille i stua hjemme hos familien Bøhler.

- På den tida var det bare bondegårder på Furuset, der besteforeldra mine bodde. Jeg husker vi dro på kjelker eller gikk på ski fra Kalbakken over jordene og bort til besteforeldra mine på Furuset, sier Bøhler, som husker også høyt gress og beitende kyr. I Groruddalen!

- Det var idyllisk landliv. I dag er dalen totalt forandra. Jeg regner meg ennå som en ung mann, så det å ha fulgt de svære forandringene er jo ganske utrolig, da. Jeg har vokst opp og levd midt i de største forandringene i Norge, på det stedet der ting har forandra seg mest, sier Bøhler.

- I oppgangen av vår er det ti familier, der åtte av dem har innvandrerbakgrunn. Ungene på lekeplassen har en annen hudfarge, men du hører at de leker på norsk. Vi som er etnisk norske i Groruddalen, må komme over det stadiet at vi ikke regner dem med en annen hudfarge som norske. Jeg frykter overhodet ikke at det skal bli gettoer her i framtida. Gettobegrepet er knytta til krim, høy arbeidsløshet, sosial uro og opptøyer. Noen få vil ikke la seg integrere, de er et problem. Men ellers er det ingen grunn til å tro at de menneskene jeg lever sammen med, skal lage gettoer. «Innvandrerne», det er jo de som er de snilleste! Og mest hjelpsomme ...

Bøhler blir brått alvorlig.

- Jeg elsker å bære tunge poser hjem fra butikken, for da får jeg litt ekstra trening. Og de som da kommer løpende for å hjelpe meg med posene, er jo innvandrerne! «Skal jeg hjelpe deg, Jan», sier de. Mens jeg, jeg liker jo å ta med meg all trening ... De er ivrigst på hilse, de er åpne og kommer bort og snakker selv om vi ikke kjenner hverandre.

Som for å understreke dette siste poenget, kommer ei lita, mørk jente bort til Jan Bøhler der han sitter utenfor klubbhuset på Grorud idrettsbane, og sier: «Hei Jan Bøhler! Jeg liker Arbeiderpartiet!» Og senere, borte på gressmatta, der Bøhler småjogger til ære for fotografen, kommer en hel flokk unger bort til ham. De har storefri fra Grorud skole.

- Der er Jan Bøhler! Vet dere ikke hvem han er? Han er kongen av Groruddalen! roper Tharun på 11 år, som er midt i flokken.

- Hvorfor kaller du ham det? spør Dagsavisen, før gutten løper videre sammen med klassekameratene sine.

- Jo, jeg så ham på Grorud en gang, og da ropte han veldig høyt. Han er en slags leder. Og vi har jo ikke noen konge her i Groruddalen, så ... da kaller jeg ham det!

Jan Bøhler står midt på Grorud idrettsplass og er tydelig litt smigret over å bli omtalt som konge. Men han er også betatt av utsikten herfra.

- Kjernen i Groruddalen ligger jo her. Herfra kan du se alle de store institusjonene i Groruddalen. Du har Groruds A-lag her, der borte har du Akers Avis, der er Grorud kirke, der oppe er granittbruddet og Granittrock, der nede ligger Alnaelva. Her er Groruddalen i et nøtteskall!

Jan Bøhler lyser plutselig opp:

- Her er den nye gralen!

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Er spesielt glad i Johnny Cash, særlig samle-
albumene hans.

FILM: Både vi voksne og barna i familien har hatt mye moro når vi har sett de fire «Istid»-filmene.

BOK: Jeg elsker Hamsuns August-trilogi. Levende beskrivelser av den norske folkesjela.

MAT: Hjemmelaget fiskegryte, med mye sei.

STED: Mitt favorittsted er selvsagt Grorud 
idrettsplass!