Jørn Lier Horst – en fengslende forteller

Tidlig morgen på trikken nedover Grünerløkka. Det går et lite sukk gjennom vogna når en hel skoleklasse av støyende småttinger kommer på sammen med lærerne sine. De myldrer opprømte inn med sekker på ryggene, og undertegnede blir omringet av en liten gjeng gutter og jenter midt i tannfellinga. De sier de skal av ved Litteraturhuset.

– Vi skal møte en mann som heter Jørn Lier Horst! sier en liten gutt, som strever litt med s-en i «Horst».

– Kjenner dere ham, da?

– Nei. Men han skriver bøker! Masse bøker!

Noen dager senere hutrer vi oss gjennom vinterstille Stavern-gater, mens vi speider etter krimforfatteren Jørn Lier Horst, som ganske riktig har rykte på seg for å skrive en hel «masse bøker» i et høyt tempo. Han skal være her snart. I telefonen sa han at han bare trenger ti minutter på å kjøre til Stavern fra det nye huset han har bygd i Larvik. I dag står vinden virkelig rett inn fra Skagerrak. Den blåser iskaldt gjennom marg og bein her vi står på kaia og ser ut mot Citadelløya og det åpne, gråsvarte havet, der neste stopp er Danmark. Hvordan er det mulig at Stavern, denne ellers så smørblide sommerbyen på vestfoldkysten, med over 200 soldager i året, kan bli så grøssende kald som dette? Ennå har det ikke kommet fullt så mye snø som den som laver sånn ned i Jørn Lier Horsts siste jule-krimbok «Når det mørkner», men vinteren har så definitivt kommet til den gamle orlogsbyen Stavern. Vi får øye på sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskjold der oppe på sin sokkel. Han ser ut som om han fryser skikkelig han også.

Vi trekker inn i varmen, inn i kafeen «Det gule galleri», der Jørn Lier Horst iblant pleier å ta seg en pause fra sine mange pågående bokprosjekter. Som barne- og ungdomsseriene «CLUE» og «Detektivbyrå nr. 2», som har gjort ham til noe av en popstjerne for lesende barn og unge, og der sistnevnte serie nå er solgt til 17 land. Når Horst ikke er på Litteraturhuset og treffer trikkebarn fra Løkka, hender det at han har lignende avtaler rundt om på landets biblioteker. Der leser han utdrag for sine unge fans, og snakker med dem om bøkene sine. I dem forsøker han å gjenskape den barnlige, varme lesegleden han selv følte da han var en liten gutt på 70-tallet. Særlig likte han detektivhistorier, og det hele begynte med at faren hans leste Donald Duck for ham på sengekanten i barndomshjemmet i Bamble.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg likte best historiene om Mikke Mus, med Langbein som sidekick når de hjalp politimester Fiks med å løse krimgåter, forteller den tidligere politietterforskeren Jørn Lier Horst, som nå også har trukket inn i Det gule galleri. Eller Den gylne freden, som denne kafeen er døpt om til i Horsts i alt 11 bøker om politietterforskeren William Wisting. I likhet med William Wisting, bestiller Horst bare en enkel kopp svart kaffe, før han setter seg ned. Men mens Wisting var en ekte Stavern-gutt fra Vestfold, er Horst altså vokst opp i Bamble i Telemark, under en times kjøring herfra. Faren hans var mekaniker, moren til å begynne med hjemmeværende, senere jobbet hun som renholder og i skobutikk. Horst, som er født i 1970, vil beskrive barndomshjemmet sitt som «et alminnelig arbeiderklassehjem», der de iblant kunne ha det trangt økonomisk. Han husker at han arvet klær etter den eldre broren sin, og at moren rakk opp strikkegensere som var blitt for små, og strikket nye av restegarnet. («Da var garnet blitt litt sånn bulkete»). Det var et hjem der det ble spart på mye, men ikke på bøker. Familien var bokklubbmedlemmer og bibliotektravere.

– Jeg leste hele tida. Hardyguttene, Frøken Detektiv og «De fem», og så var det selvfølgelig «Tordivelen som fløy i skumringen»! Og jeg husker fortsatt den første setningen i Astrid Lindgrens «Mesterdetektiven Blomkvist»: «Blod. Ingen tvil om det». Det setninga sitter som spikra, sier Horst fornøyd.

– De bøkene ga meg en innsikt i at det fantes en mørkere verden der ute, som jeg ikke kjente. Det skjedde jo ikke så mye spennende i Bamble.

– Hva slags gutt var du?

Det oppstår en litt brydd stillhet her inne i kafeen. Jørn Lier Horst framstår med ett som den sindige politimannen han en gang var, og må tydelig grunne litt over svaret på slikt et personlig spørsmål.

– Nei, åssen gutt var jeg, da?! «Uproblematisk» er et ord jeg vil bruke. Jeg vil si jeg var en veldig uproblematisk gutt. Jeg var ikke glad i idrett, men jeg gikk i speideren. Jeg var flink på skolen, og så leste jeg som sagt mye. Vi hadde jo bare en TV-kanal, så jeg husker veldig godt når «Halvsju» kom, med serien «Brødrene Dal». Den serien slutta jo så spennende hver gang, og da var det så veldig lenge å vente til neste lørdag. Så da episoden var ferdig, satte jeg meg ned og skreiv neste episode selv. Jeg syns også ofte at det jeg hadde finni på, egentlig var mye bedre enn det NRK leverte!

Om et år eller to får faktisk Jørn Lier Horst sin egen TV-serie. Det vil si, den planlagte serien er basert på to av de 11 bøkene hans om William Wisting, og innspillingen skal etter planen starte høsten 2017. Horst blir bare med i prosessen som politifaglig rådgiver, og skal prøve å ikke legge seg for mye borti manuset.

– Sønnen min på 19 er som så mange andre gutter, han leser ikke så mye, og han har ikke lest noen av bøkene mine. Men nå som de kommer på TV, kan jeg kanskje få dem inn den veien, sier Horst, som legger til at datteren hans på 15 i alle fall har lest noen av ungdomsbøkene hans. Siden tidlig på 1990-tallet har han levd et stille og rolig familieliv i Stavern sammen med sine to barn og kona Beate, ei Larvik-jente han traff allerede før han begynte på Politihøyskolen. Han vaklet en stund mellom Politihøyskolen og Journalisthøyskolen, for han hadde tidlig skrivekløe. Han startet skoleavis på videregående og var også redaktør for russeavisen. Men når han til slutt valgte politiet, var det nok hans kommende svigerfar, den nå avdøde Jan Wilhelm Horst, som forsiktig skjøv ham i den retningen.

– Mange spør om William Wisting og jeg er like som etterforskere. Men Wisting er vel så mye inspirert av svigerfaren min, som var en sympatisk, omgjengelig, tålmodig og ryddig politimann.

– Du tok etternavnet hans også?

– Ja, eller, det var kona mi, som ikke ville hete Olsen, som jeg het før. Jeg tror hun syns det var litt kjedelig! smiler Horst.

– På den tida het jeg Jørn Lier Olsen. Da vi skulle gifte oss, ville jeg ikke at vi skulle ha hvert vårt etternavn, så da bytta jeg til Horst. Horst er et tysk navn, men familien hennes har bodd i fem-seks generasjoner i grenlandsområdet, der jeg også kommer fra. Jeg er jo egentlig telemarking.

Men som Jørn Lier Horsts svenske kollega Henning Mankell har hatt sin litterære by Ystad, har Jørn Lier Horst hatt sitt Stavern, der han har bodd i hele sitt voksne liv. Han reiste fra Bamble for å avtjene militærtjenesten i 1989, og flyttet egentlig aldri hjem igjen. Det er i Stavern- og Larvik-området alle krimbøkene hans utspiller seg, og det er her han har arbeidet som lensmannsbetjent og senere etterforsker, i perioden fra 1995 til 2013. Da han fortsatt gikk på Politihøyskolen, ga moren ham en Henning Mankell-bok, «Morder uten ansikt». Etter å ha lest den, var han sikker: Han ville bli en sånn politimann som Kurt Wallander. Akkurat sånn. En dedikert, tålmodig etterforsker, som reflekterte over samfunnet rundt seg. Det samme gjør også Horsts William Wisting.

– Men Wallander er nok mer fortvila over samfunnsutviklingen, enn det Wisting er, bemerker Horst, som i sin siste bok «Når det mørkner», likevel lar politietterforsker Wisiting oppsummere sine mange år i politiets tjeneste på ganske dystert vis. «Forbrytelsene var mer alvorlige, volden mer brutal», sier Wisting i boken. «Styrkeforholdet mellom politiet og den trusselen kriminaliteten utgjorde, var forrykket i negativ retning».

– Dette er jo selvsagt også mine tanker, og mine meninger, sier Horst, som egentlig bare skulle skrive en krimnovelle til jul. Det endte med at han la bort manuset til sin egentlige 11. bok, og skrev en jule-kortroman på 200 sider om den unge politimannen William Wisting og han første nølende skritt som politietterforsker i 1983. Boka har fått middels kritikker hittil. «Helt greit, men verken spesielt spennende, originalt eller spenstig», skriver Dagbladets anmelder. «Her får fans av krimserien akkurat det de har blitt vant til: Troverdige, godt balanserte og, for denne boken, nostalgiske skildringer av et politimiljø midt i en kriminell brytningstid», mener VG, mens Dagsavisens anmelder oppsummerte med at Horst har levert «en fengslengde fortelling». Tidligere har Horst fått både Bokhandlerprisen, Glassnøkkelen, Riverton-prisen og den svenske Martin Beck-prisen for sitt forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til rundt 30 språk, og bare denne siste uka har Horst vært i både Sveits og Hellas for å lansere nye oversettelser av sine bøker. Han regner med at han bruker minst 10–12 timer hver dag på sitt forfattervirke, enten det nå er skriving, bibliotekbesøk, boklansering eller presseintervjuer.

– Når jeg ikke skriver eller jobber, får jeg dårlig samvittighet, sier Horst.

– Men du er jo din egen herre, hvem har du dårlig samvittighet for? Er det en slags streng arbeidsmoral du har?

– Det er nok det. Jeg kan til og med sitte i sosiale sammenhenger, i fødselsdagsselskaper eller noe, og tenke: «Søren. Nå burde jeg gjort noe annet». Jeg vil gjøre noe produktivt, ikke bare sitte og gjøre ingenting.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Denne uka avslørte TVNorge at forfatteren også har skrevet for dem. Horst er mannen bak historien i en nysatsing som mikser krimdramaet og reality-TV; «Dødens tjern», hvor 12 deltakere sendes ut i skogen for å løse en gammel mordsak på ti dager.

Og mye av denne produktiviteten skyldes altså William Wisting, en fiktiv, men stø og omsorgsfull politimann i Stavern. Horst var tidlig var klar på at han ikke ville dikte fram enda en krimhelt som er alkoholisert, gretten, skilt og dessuten har dårlig kontakt med ungene sine.

– Ja, jeg syns det var og er altfor mange krimhelter som går aleine rundt i fylla og løser drapssaker. De har whiskyen på nattbordet og klør seg i et tre dager gammalt skjegg, etter å ha krangla med sjefen sin, sier Horst.

– Jeg ville ha en politimann som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min arbeidshverdag. Da blei det Wisting, en empatisk, ryddig og ordentlig fyr. Det er selvfølgelig en utfordring i det, for blir det for lite konflikt kan det jo bli litt kjedelig. Det stiller større krav til plottet, når hovedpersonen er ordinær, sier Horst, som altså selv slett ikke har whiskyflasker stående på nattbordet. Han er verken alkoholisert, gretten eller skilt. Ikke har han krangla spesielt mye med sjefene sine, heller.

– Men det har hendt at du har gått dine egne veier?

Horst tar seg en liten, sindig tenkepause igjen.

– Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å klatre i politihierarkiet. Likevel har jeg havna i situasjoner med lederansvar. Men jeg har nok vært litt uredd. Jeg har ikke vært redd for å si hva jeg mener. Eller gjøre det jeg mener er rett.

På sensommeren 1999 ble 12 år gamle Kristin Juel Johannessen funnet drept i Stavern. Da hadde Jørn Lier Horst arbeidet som vanlig lensmannsbetjent i fire år. Hans aller første dag på jobb i desember 1995 var den dagen pensjonisten Ronald Ramm ble funnet mishandlet og drept i hjemmet sitt. Horsts aller første oppdrag var å holde vakt ved politisperringene rundt åstedet. Etterpå fikk han vandre rundt i morderens fotspor der inne, noe som ga ham «en mektig og intens følelse det er vanskelig å beskrive». Opplevelsene i Ramm-saken inspirerte ham da han skrev sin første bok, som kom ut i 2004: «Nøkkelvitne». Da Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i 1999, tok han for alvor steget inn i rollen som etterforsker. Det var flere mistenkte, og en av dem var rett mann, hevdet politimesteren på TV.

– Men det var noen av oss som ikke følte oss så sikre på det, sier Horst, som forteller at han sammen med en kollega fikk i oppdrag å etterforske hans eget spor. Bevisene mot mannen han mistenkte holdt ikke i første rettsrunde. Men tidlig denne høsten 2016, 17 år etter drapet på Kristin, ble denne personen dømt for ugjerningen. Horst har hatt mange søvnløse netter på grunn av Kristin-saken, men ellers er han ikke typen til å gå rundt å gruble over alt det han har sett av død og mishandling i jobben som politimann. Han har møtt mange ofre for forbrytelser, men også snakket mye med de menneskene som har begått dem.

– Jeg har egentlig aldri møtt mennesker som er onde. Folk kan begå onde handlinger og påføre andre mennesker smerte og lidelse, men det bor alltid noe godt i dem også. De har bare blitt presset til randen av noe som er uutholdelig, og på et tidspunkt brister det. Vi har alle noe til felles med forbrytere. De kan drives av menneskelige følelser som hevn eller sinne, og jeg har også hatt lyst til å hevne meg, jeg kan også bli sint. Jeg har jo de samme følelsene, men for noen blir det slik at de blir drevet et skritt lenger.

Erfaringene fra Kristin-saken kommer til å bli tema i hans 12. bok, den han la bort for å skrive jule-kortromanen «Når det mørkner».

– Jeg vil ikke snakke så mye om den ennå. Men den vil handle om ting som lenge har liggi stille, og som kommer opp til overflaten på grunn av nye tegn og nye metoder. Men det er noe annet en DNA-bevis som trekker saken min fram i lyset, sier Horst, og tenker på det nye DNA-beviset som spilte så stor rolle i gjenopptakelsen i Kristin-saken.

Jørn Lier Horst var 29 år gammel da han som en av de første politifolkene begynte å jobbe med Kristin-drapet i 1999. Han var blitt 46 år gammel da han vitnet om disse opplevelsene i Kristin-rettssaken i høst. I mellomtiden hadde han altså sluttet i politiet, og blitt forfatter på heltid. Mens han før kunne komme inn bak politisperringene og se akkurat hva som foregikk der, må han nå stå utenfor. Det syns han iblant er litt trist.

– Fortsatt kan jeg savne det kollegiale fellesskapet i politiet, og det å være der det skjer, bak sperringene. Jeg kan savne å vite mer om saker enn andre folk. Men jeg tror jeg bestemte meg for å bli forfatter på heltid da jeg satt der på Litteraturhuset og fikk Bokhandlerprisen for «Vinterstengt» i 2011. Kulturministeren holdt tale og greier, og plutselig tenkte jeg: «Jøss, dette har jo blitt skikkelig alvorlig», tenkte jeg. Men enda gikk det to år før jeg slutta helt, sier Horst.

I det vi reiser oss for å forlate Det gule galleri, sier Horst:

– Det er i alle fall en ting som er bra med å ikke lenger være en politimann i en liten by. Jeg slepper å vite så mye om folk. Er jeg her på kafeen, slepper jeg å vite at han mannen som sitter i stolen nærmest baren der, kanskje har banka kona si, for eksempel, sier Horst, og tar på seg den svarte frakken sin. Nå skal vi nemlig våge oss ut i de iskalde Stavern-gatene igjen.

Vinden treffer oss som en vegg straks vi kommer utenfor. Vi passerer en pub der Horst bemerker at der inne var det en gang en mann som ble slått i hjel (i virkeligheten, altså). Vi nærmer oss anlegget Fredriksten Verft, der Petter Wessel Tordenskjold en gang holdt til, og der Jørn Lier Horst fortsatt har skrivestua si i en av de trekkfulle bygningene fra 1700-tallet. På en grå vinterdag som denne, er det lettere å se at idyllen kan slå sprekker og at onde ting kan skje også i den søte sommerbyen Stavern, av diktere kalt «Norges smilehull».

– Ja, mange har jo et forhold til Stavern, det er jo en av Norges best besøkte sommerbyer. Og meteorologenes «kysten-Lindesnes-Stavern-Ytre Oslofjord» følges liksom alltid av et varsel om pent vær, sier Horst, og hutrer i frakken sin.

– Men også her fins det mørke og skyggesider. Det er kort vei fra lykke til ulykke, fra lys til mørke, glede og sorg, liv og død. Det er de kontrastene der jeg gjør bruk av, og som får større virkning når du skriver fra et sted som Stavern, som er så kjent for idyll.

Så er vi framme i Jørn Lier Horsts skrivestue. Blant alle bøker og plakater langs veggene henger en tegning, der det står: «Fra din største fan Joar, 11 år». Og utenfor kontordøra, et skilt: «Jørn Lier Horst og William Wisting. Kontorfellesskap».

Fem favoritter

Musikk: Paul Simon har alltid vært en favoritt, særlig «Graceland» fra 1986.

Film: «Frihetens regn» (1994), basert på en novelle av Stephen King.

Bok: «Jernvognen», Stein Rivertons mesterlige kriminalgrøsser fra 1909.

Mat: Jeg er jo en sånn biffmann, jeg. Godt stekt biff med bakt potet, med bernaisesaus.

Sted: Stavern.