– Jeg var hypp på å lage en låt om at jeg ville drepe noen

Se viedointervjuet med Tuva i vinduet over!

Tuva Syvertsen er ålreit. Hun sier ikke unnskyld for å komme åtte små minutter for seint til portrettintervju. Og hun ser ikke ut til å ha problemer med å kalle landets regjering for tisper.

«Hvor er dere nå, når det er iskaldt?/ Si meg, hva skal vi med dere nå, bitch?»

Linja er fra den siste plata til Valkyrien, tidligere Valkyrien Allstars. Skiva kom denne måneden, men er ikke like folkemusikkaktig som før. Den er full av synth. Og sinne.

– Det er det mest politiske vi har laget, sier Tuva.

Særlig en av låtene. «I kamra» handler tilsynelatende om Kygo. Norges store håp på popscenen. Om hvordan politikerne logrer, men uten nødvendigvis å kunne navnet på låtene han spiller.

– Kygo selger så mye plater. Alt er så stas i Norge. Så kommer refrenget: Hvor er dere når det trengs?

– Hvor er vi når det trengs, da?

– Vi er på Kygo-konsert.

– Hvor burde vi vært?

– Vel, vi burde ikke låst unger inne på Trandum. Vi er så gode til å ta vare på våre egne, men kanskje ikke like rå på å ta vare på andre.

«Dere er her når storhet har gått inn i tida./ Dere er på plass når Johnsrud Sundby har vært flink på ski./ Skikkelig fint at Kygo fikk så mye streams på sida si./ Men ikke like god butikk som krig».

– Hva har du imot Kygo, egentlig?

– Nei, han er helt uforskyldt dratt inn i dette. Han er bare et symbol på ting folk sier er bra, men som er dårlig.

– Er han det? Dårlig?

– Jeg synes jo det. Det blir en smakssak. Men det er mange som synes at … det har suksess, da må det jo være bra. Folk soler seg i glansen.

– Hvorfor synger du om dette?

– Jeg har hatt en ønske om å bevege meg vekk fra «jeg». Det indre sjelslivet til Tuva er jo ikke så jævlig spennende i lengden. Og så er det et forsøk på å komme litt ut av det mystiske visehølet som vi har vært nedi en stund.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Dette intervjuet starta litt flaut. Først greide undertegnede å antyde at Tuva røyka en sigarett på coveret på den nye skiva. Så forklarte hun at det virkelig ikke var henne som var avbildet.

Da vi gikk inn på Nighthawk Diner på Grünerløkka klokka ni om morgenen på en tirsdag ble det enda flauere. En annen journalist satt nemlig ved nabobordet. Og etter noen få minutter, da vi så vidt hadde kommet inn i praten, var det et kjent ansikt som nærmet seg: Knut Anders Sørum. «Stjernekamp»-stjerna. Han satte seg ved bordet ved siden av oss, sammen med den andre journalisten. Tuva Syvertsen er også mest kjent fra det programmet. Men mer om det seinere.

– Oi, der kommer det jaggu enda en «Stjernekamp»-deltaker.

– Ahh, han der, ja. Det hoper seg opp.

For tjue år sida, før fem album, før Valkyrien, før «Stjernekamp» og før snusleppa, oppdaget Tuva Syvertsen folkemusikk. Hun vokste opp på den lille Brønnøya i Asker. Der var det ingen biler, nesten bare hytter, og lille Tuva måtte kjøre ferje for å komme seg bort. Men familien i den litt hippieaktige tilværelsen var middelklasse, ikke særlig opptatt av verken hardingfele, slått eller springar.

Nå, på tirsdagskafé tjue år seinere, ser hun heller ikke ut som en klassisk folk-dame. Hvordan de nå ser ut.

– Jeg visste ikke at hardingfele fantes. Da jeg fant den norske musikken, så tenkte jeg … det her må jeg vise fram til folk! Valkyrien-prosjektet kom fra et ønske om å lure folk til å høre på folkemusikk.

Musikken bodde i Bærum Spellemannslag. Der møtte unge Tuva spellemennene Ola Hilmen og Erik Sollid. Sammen ble de en feletrio, som satte alt inn på å overbevise spillelæreren om hvor bra de var.

– Lederen i spellemannslaget het Hallvard Kvåle. «Dere må høre på jazz-folka, hvordan de leker seg med musikk», sa han. Han oppfordra oss veldig til å tenke fritt. Vi fikk behov for å vise han hva vi kunne få til.

Så dro de ut av laget og inn i verden.

– Vi flyttet sammen i kollektiv, og dro rundt og spilte. Hadde felene med oss. Hvis vi var på fest, så spilte vi der. Det ble sånn fele-razzia. Vi spilte overalt.

– Det er ganske rart å oppføre seg sånn?

– Ja, det opplevdes nok veldig rart. Men jeg var så gira. Jeg var helt sikker på at dette kom til å funke, at vi kom til å kunne leve av det. Vi hadde så sinnssykt driv. Det tror jeg ikke man får igjen. Ikke med den eksplosiviteten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Første plate kom i 2007. Å gjev du batt meg, sang Tuva og sjarmerte det ganske land med å være supernorsk og moderne samtidig. Resultatet ble platinaplate.

Siden har det blitt fem skiver. Og innimellom gikk Tuva Syvertsen fra å være vanlig kjendis til å bli A-kjendis. Hun ble med i første sesong av NRKs «Stjernekamp». Programmet hvor kjendiser synger i sjangere de ikke kan. Tuva ble den store favoritten, bare så vidt slått på målstreken. Underveis viste hun at hun kunne alt bedre enn alle. Ikke bare stev, men også rap, rock, opera og alt sånt.

Men hvorfor?

– Her har man muligheten til å fylle noen minutter i beste sendetid hver lørdag med noe fint. Det var «for real», rett og slett. Hvis du er rå, så fikser du det. Hvis ikke, så kommer du til å falle gjennom. Og jeg visste jo at det kom jeg til å fikse relativt bra. Og så fikk jeg penger for det. Jeg var jo blakk. Det er jo en måte å overleve på. Jeg tror for mange at å være med på sånne programmer handler om at man ikke har råd til å si nei.

– Var det sånn for deg?

– Ja, det var en del av det. Dritfeit månedslønn, liksom. Men jeg hadde ikke gjort det for spenna om jeg synes det var et ræva opplegg.

– Er det en risiko for sjølutsletting?

– Det var øyeblikk hvor jeg bare … «ååå, jeg vil ha sjela mi tilbake!» Men jeg har vært med på verre enn det der.

– Ser du på «Stjernekamp» nå?

– Nei. Jeg fikk dosa mi.

På nabobordet går praten livlig. Jeg prøver å ikke høre etter. Knut Anders Sørum er en av tre gjenværende deltakere i årets «Stjernekamp». Litt flaut er det. Hvor lite original er det mulig å være, liksom? Her sitter vi og gjør to «Stjernekamp»-intervjuer ved siden av hverandre. På nabobordet sitter årets stjerne, på vårt bord er stjerna fra 2012.

– Etterpå, da? Du ble A-kjendis og alle likte deg?

– Ja, jeg fikk egoet mitt boosta.

– Det må ha gjort noe med livet? Og pengene?

– Nei, ikke så mye, tror jeg. Men det kom kanskje litt flere på konserter. I hvert fall en stund. Men hvor mye kjendis man vil være, det legger man veldig mye opp til selv. Jeg ville ikke leve av å være bare kjendis. Man blir prega av det. Man tror man er litt viktigere enn andre folk.

«Stakkars hun dama som fødte deg./ Du må vært hennes største feil./ Treffer du meg er det kjørt for deg./ Treffer du meg har jeg kjørt på deg.»

Den tøffeste låten på den nye skiva heter «Grøfter 2». Den begynner med en lang og bråkete trommesolo, før Tuva begynner å slenge dritt. Det hele minner litt om rap-battling. Du skjønner, en gang iblant møtes Østlandets rappere for å skjelle hverandre ut, så hardt og drøyt som mulig, på rim. Det er hiphop-nerdete og ekstremt vulgært. Såpass at det er vanlig å slenge ut av seg påstander om at motstander-rapperen spiser mennesker, er pedofil, eller – grøss og gru – er dårlig til å rappe. Bare for moro. Blant publikum, som om det er verdens mest naturlige ting, står ofte folkemusikeren Tuva fra Valkyrien.

Etter første gjennomlytting av «Grøfter 2» legger man bare merke til de siste rimene. «Jeg» rimer på «deg», på «seg», på «hei», på «deg», liksom. Det er så man spør seg hva det er hun holder på med. Dette er jo dårlig! Men hvis man hører nøyere etter kan man oppdage flerstavelsesrimene. «Fødte deg» rimer på «største feil». «Medbrakt ljå» rimer på «trefrakk på». Det er sånn rappere rimer, det er ikke sånn folkemusikere eller visesangere rimer. Og innholdet, det er rett fram hat.

– Det låter litt som rap?

– Ja, det gjør jo det. Jeg var hypp på å lage en låt om at jeg ville drepe noen.

– Er du mye på rap-battles?

– Ja, altså. Jeg har bestemt meg for … jeg har begynt å rappe.

– Øhh, hvaforno?

– Det er jo ikke sånn voksne damer skal begynne med, liksom. Når de er 33 år.

– Hvordan, hva, fortell!

– Jeg er god kompis med en del veldig gode rappere. De har en fast fristil-tirsdag. Hvor de møtes for å improvisere. Det hadde jeg så lyst til å teste, så jeg tok mot til meg og ble med.

– Men ikke offentlig?

– Nei, folk veit litt hvem jeg er fra før, så det er fort gjort å få litt for mye oppmerksomhet litt for tidlig. Jeg har lyst til å lære det ordentlig først.

– Det åpna seg en ny verden for meg, rett og slett. Jeg begynte å høre på norsk rap og så bare … fy faen, de folka her, de eier jo visefolka. Men de får ikke så mye kredd for det.

– Fordi folk ikke skjønner det?

– Ja. Det er nerdete. Du må litt inni det for å sette pris på sånne skikkelig kreative, bra rim.

– Når kommer rap-plata, da?

– Næh. Det er ikke sånn at verden trenger en rap-skive fra meg. Det er bare en veldig morsom hobby.

Tuva Syvertsen bor på Grefsen. Når hun ikke reiser rundt for å spille fele er hun stemor til tre barn. Hun sier hun har juksa. Hun har fått ferdige barn. Ikke bare ferdig fødte, men også ferdig oppdratt. Ungene er 10, 13 og 16 år.

– Øhh, dette er vel sånt man ikke egentlig skal spørre om, men jeg gjør det likevel: Du skal ikke lage unger sjøl, da?

– Nei, jeg kan ikke si den biologiske klokka gjør så mye ut av seg. Mange rundt meg får barn, jeg ser hvor grå i trynet de er når de kommer på øving.

– Men jeg synes det er vanskelig å svare på. Jeg skjønner jo at det er fantastisk å føde barn. Det må jo være helt rått. Men jeg har ikke savna det. Kanskje siden jeg ikke lever et sånt heteroliv, så har jeg ikke kjent så mye på presset utenfra. Og … når man ikke bare kan ligge med kjæresten sin og få barn, så må man planlegge det. Og det er egentlig veldig kjedelig. Hadde jeg bare blitt gravid, liksom, så hadde jeg fått barn, sier hun.

Det er jo litt flaut dette også. Å spørre en musiker om hun ønsker seg barn, liksom. På den andre sida. Tuva Syvertsen antyder ikke engang at dette er ubehagelig å snakke om. Hun snakker på samme måte som når hun diskuterer «Stjernekamp», rap … eller feminisme.

– Barn … det må liksom bare skje.

– Det er på en eller annen måte litt ansvarsfraskrivende, er det ikke?

– Jo, jo. Men hvis man må planlegge det for at det skal skje, så … sannsynligheten for at man får barn da er jo lavere. Jeg har ikke noen motforestillinger mot donorbarn eller sånne ting. Det er helt rått at det går an.

– Det burde vært en egen ordning for lesbiske! At myndighetene bare kastet terning og bestemte hvem som skulle få barn!

– Nei, det hadde blitt gærnt det og.

– Det er et sånt spørsmål som … som bare kvinner blir spurt om i portrettintervjuer?

– Ja, det er veldig det.

– Er det kjipt?

– Man blir vant til det. Jeg reagerer ofte litt seint. Det er ikke alltid man greier å sette fingeren på det før etterpå. Når man leser det. Så bare «Hæ? Hvorfor svarte jeg på det? Jeg burde sagt fra!»

Les også: Bjørn Eidsvåg i portrettet: – Jeg har ikke «svikta» faren min mer enn de fleste

Tuva Syvertsen er en sånn dame som tilsynelatende ikke holder ting inne i seg. Hun framstår som en av de tøffeste musikerne vi har. Med bustete, krøllete hår, lue selv innendørs, alltid snus under leppa, og med et språk som bare så vidt avslører at hun vokste opp vest for Oslo.

– Hvorfor går du alltid med snusen i leppa, sjøl når du blir tatt bilder av?

– Det er fordi jeg er avhengig.

– Nei! Det er fordi du synes det er tøft!

– Litt det og. Jeg er kanskje litt obsternasig til det å ta seg ut. Det er vel et forsøk på å utvide rammene. Før var det på trass, nå er det bare at jeg ikke bryr meg. De tinga der er ikke viktige.

– Men det er kanskje litt viktig at noen ikke bryr seg om det?

– Ja, definitivt. Det er vel noe jeg utstråler. Det er sjeldnere og sjeldnere at jeg blir plaga av drita menn på byen også. Alle damer blir jo det. Jeg utstråler sikkert at det ikke er noe å prøve seg på. Eller kanskje de synes jeg er støgg? Hehe.

– Det er faktisk litt digg … jo eldre man blir, jo mindre attraktiv blir man. På kjøttmarkedet. Dermed kan man slappe av på de tinga der, og konsentrere seg om det man skal gjøre. Det er deilig.

– Er sånt et problem i musikk? Med menn som plager damer? Eller som Donald Trump, «grab them by the pussy»?

- Valkyrien-fansen er veldig godt oppdratt. Men jeg tror det er vanligere i så fall at det er omvendt. At det er banda som klår på fansen. Det er jo sånn med seksuell trakassering og overgrep, det skjer jo gjerne ovenfra og ned.

– Det handler om makt?

– Det er ofte maktmisbruk i bildet. Men lite av det i Valkyrien, merker jeg.

– Forholder menn seg annerledes til deg etter at det ble kjent at du er lesbisk?

– Jeg vet ikke. Jeg har vært åpen så lenge jeg kan huske. Men jeg er jo veldig engasjert i feminisme. Og av og til får jeg følelsen av at folk tenker jeg er mindre kvinne, fordi jeg er lesbisk. Du kan ikke uttale deg om det der med troverdighet, fordi du er lesbisk. Og dermed hater du menn. Hvilket er idiotisk. Det funker jo ikke sånn. Hva skal jeg gjøre, liksom? Jeg føler meg jo veldig kvinne.

– Skal du holde på sånn hele livet? Skal Tuva bli 70 år og spille i Valkyrien?

– Ja. Gjerne det. Jeg ville ikke sett på det som noe nederlag.

– Men er det det som er planen?

– Vi har vel tenkt til å holde på helt til en eller annen blir lei. Vi har brukt mange år på å bygge opp dette, det føles ikke som noe man bare legger fra seg.

– Finnes det noe etterpå?

– Så lenge man ikke stagnerer, så har ikke alder noe å si. Det som er døvt er jo de som nekter å slutte fordi man ikke har råd til å la vær. Så drar de rundt og spiller de samme låtene, bare mer uinspirert enn før. Og drar inn de spenna. Det har jeg ikke lyst til å holde på med.

– Men oppdager man det sjøl?

– Ja, tror det. Om man er uinspirert.

– Det er helt streit å spille musikk for å tjene penger. Men jeg har ikke lyst til å gjøre det.'

Fem favoritter

Musikk: Debutskiva til Martin Massiv. D.O.P.F.G. Godteri for rimnerds!

Film/serie: «Six feet under». Har sett hele mange ganger.

Bok: Er på Elena Ferrante-toget. Fint om en veldig annerledes oppvekst enn min.

Mat: Veldig into tang om dagen. Bløt det opp og damp i smør. Det er dritgodt.

Sted: Brønnøya. Asker kommune, bilfritt, vakkert. Det er stedet jeg alltid lengter til.