Annonse
I en alder av 78 år er Krog fremdeles en av landets internasjonalt mest etterspurte jazzartister. FOTO: Helle Gannestad

Jazzsangeren

Mange menn har støttet henne. Men Karin Krog har selv skapt sin egen norske jazzhistorie.

Annonse
Portrettet

På Bekkestua T-banestasjon sitter Karin Krog i en rød Kia med ratt på høyre side og venter på Dagsavisen. Hennes britiske mann, saksofonisten John Surman, har arvet bilen av sin far, noe som forklarer rattsituasjonen.

– Jeg kan ikke akkurat kjøre Oslo–Trondheim med denne. Når rattet er på feil side, ser du ikke bilene som kjører forbi deg på motorveien. Men denne bilen vil liksom aldri dø, sier Krog og smiler.

Bilen holder heldigvis den snaue kilometeren fra Bekkestua og til Nadderud. Krog er egentlig Oslo-jente, men har de siste årene bodd her ute i forstaden med Surman. Ute på gata er det stille, inne i huset svirrer lyden av Nina Simone.

– Jeg hører på musikk nesten hele tida. John er stikk motsatt. Han blir sånn «Herregud, ikke skru på radioen nå igjen!»

Søndag starter Oslo Jazzfestival, neste lørdag skal Krog opptre der, med den amerikanske jazzpianisten Steve Kuhn, som hun har spilt inn flere plater med gjennom 40 år.

LES OGSÅ: Festivalkrasj i hovedstaden

– Det er først og fremst hans konsert, altså. Steve skal spille med et fantastisk band. Jeg ble bare spurt om å gjøre en gjesteopptreden, sier hun.

I en alder av 78 år er Krog fremdeles en av landets internasjonalt mest etterspurte jazzartister. Når Dagsavisen møter henne, er hun nettopp kommet tilbake fra Ystad Jazzfestival i Sverige. Inne i huset vises vi inn på kontoret til Krog: En kjellerstue fylt med hundrevis av sirlig sorterte permer og mapper. Spellemannspriser i fleng. I sentrum av rommet står en svær Mac.

– Den er så stappfull nå, sier Krog og peker på datamaskinen.

– Jeg mistenker at den kommer til å sprenge snart.

Hun ler for seg selv. Det gjør hun ofte. Latteren er av en litt beskjeden, nærmest klukkende karakter. En sånn som umiddelbart får alle andre i rommet til å smile.

Fra denne kjellerstuen driver Krog plateselskapet sitt, Meantime Records, som hun startet i 1987. Hun eier rettighetene til det aller meste av musikken sin, i alle fall den hun selv anser som «vesentlig». I musikkbransjen er dette langt fra vanlig. Krog begynte å kjøpe tilbake rettighetene til sine egne innspillinger etter at Arne Bendiksen gikk konkurs i 1983. Da fikk musikere kjøpe tilbake mastertapene han satt på for en billig penge. Det har vist seg å være klokt. For nå, på høyden av en drøyt 50 år lang karriere, skal 78 år gamle Krog lansere plate i USA for første gang. Utgivelsen er en samleplate, som har fått navnet «Don’t Just Sing. An Anthology: 1963–1999».

– Det må kunne kalles mitt livsverk, sier hun.

– Og det hadde ikke vært mulig om jeg ikke eide min egen musikk.

«Don’t Just Sing» kom til etter at Krog i 2014 deltok på musikkfestivalen Off The Page, i regi av organisasjonen NyMusikk. Der fortalte Krog om hvordan hun bedrev musikalsk pionerarbeid på 1960- og 70-tallet med bruk av ekkomaskiner, ringmodulatorer og stemmemanipulasjon. Hun fortalte blant annet om hvordan hun hun selv finansierte og ga ut albumet «Joy» i 1968 (opplaget på 500 eksemplarer har i ettertid blitt et meget ettertraktet internasjonalt platesamleobjekt). I salen satt Pat Thomas fra det amerikanske plateselskapet Light In The Attic. Plateselskapet spesialiserer seg på relansering av gamle artister og utgivelser, og Thomas ble umiddelbart interessert i å gi ut Krogs musikk i USA.

LES OGSÅ: Norges-aktuelle Herbie Nancock: Legende i sin egen tid

– Han kastet seg nærmest over meg i kantinen etterpå og ba om å få gå gjennom katalogen min og sette den sammen til en antologi, sier hun stolt.

«Don’t Just Sing» ble offisielt lansert i forrige uke, og har allerede fått svært god anmeldelse i musikkmagasinet Pitchfork, med vurderingen åtte av ti poeng.

– Vet du forresten hva det er? spør Krog om Pitchfork.

– Ja, det er vel et av verdens ledende nettsteder for ny, hip musikk?

– Fy fadern. Så gøy!, sier hun og ler.

Gjennom hele sin nå drøyt 50 år lange karriere har ikke Krog bare holdt seg evig aktuell. Hun har også gjort det meste selv. Vært sin egen agent. Fikset sine egne flybilletter. Vært sin egen pressekontakt. I det siste har pressebiten dog blitt noe komplisert, for Krog har nemlig glemt PUK-koden på mobilen sin. Nå vil den ikke lenger skru seg på.

– Dette rommet gir kanskje inntrykk av at jeg har god kontroll. Og jeg har egentlig det altså. Men jeg bare finner ikke det der irriterende arket med kodene på! sier hun.

Krog ler og ser seg rundt, med det svært gjenkjennelige håpet om at blikket kanskje akkurat nå vil lande på det fordømte kodearket fra Telenor. Men det gjør selvsagt ikke det.

– Dessuten er ikke plate- og musikkbransjen et sted preget av tillit, fortsetter hun etter å ha gitt opp jakten.

– Det er ingen som hjelper deg og få du kan stole på. Dessuten syns jeg uansett at det er veldig greit å ha lært hva som skal være i kontrakter og om hvordan ting bør foregå og sånn. Jeg liker å styre showet selv.

«Showet» hun har styrt, har vært en av de største internasjonale jazzkarrierene Norge har sett. Krog har deltatt på flere titalls album, mottatt fire Spellemannspriser, inkludert hedersprisen, spilt med størrelser som Dexter Gordon og Archie Shepp. Hun har briljert med alt fra ragtime-jazz til samtidsmusikk med Arne Nordheim. I Norge har hun vært fast partner med musikere som Arild Andersen, Jon Christensen og Egil Kapstad. Men tross sin notoriske skepsis til platebransjen; en person kunne Krog heldigvis tidlig finne støtte i. Hun møtte sin første mann, jazzhistorikeren Johs. Bergh, på tampen av 1950-tallet, og de fikk to barn sammen.

– Jeg skjønte det kanskje ikke helt da, hvor mye han faktisk backet meg og hvor mye det betød for meg, sier hun.

Da Krog begynte å eksperimentere med elektronikk på 1960-tallet var det mange som rynket på nesen av hva hun drev med. Særlig menn.

– På den tida var damer liksom det vi kalte «refrengsangerinner». Du kom inn og sang når det var påkrevd med litt feminin ynde i bandet. Så da jeg begynte å gjøre andre, mer eksperimentelle ting... Det var tøft. «Hva er det hun driver med nå?», var stort sett reaksjonene jeg fikk. Jeg følte vel i grunn ikke at jeg fikk respekt for det jeg gjorde. Men men, sukker hun.

– Det var jo ikke så mange som drev med litt annerledes ting på det tidspunktet heller.

Bergh, på sin side, oppmuntret henne til å fortsette.

– Han var veldig sånn «Stå på! Gjør disse nye greiene!» «Bli kontroversiell!», husker jeg han sa.

Bergh døde i 2001, kort etter at han ga ut oversiktsverket «Norwegian jazz discography 1905–1998».

– Han kunne nærmest alt om jazz. Johs lærte meg utrolig mye, sier hun.

Jazz-Norge var en mannsdominert bransje da Krog først slo seg opp som artist. Norsk jazz er fortsatt en sektor med svært kjønnspreget rolledeling den dag i dag. Og når samtalen beveger seg over mot underholdningsbransjens konformitetspress, får Krog et umistolkelig, nærmest ulykkelig drag over ansiktet.

– Man snakker mye om at det er sterkt press på kvinnelige artister i dag, når det kommer til utseende og roller du er forventet å passe inn i. Det var ikke noe lett da jeg var ung heller. Jeg syns faktisk det var veldig vanskelig. Folk ville ha meg til å se ut som en popartist, sier hun.

Men Krog, som er uttalt feminist, mener heldigvis å se tegn til at ting er i ferd med å snu.

– Særlig de siste årene er det flere jenter som utdanner seg på musikklinjer og som finner ut at det går an å gjøre andre ting enn å gå rett inn i popbransjen. Det syns jeg er gledelig, sier hun.

Derfor er hun ekstra glad over at hun nå opplever ny interesse for den mer eksperimentelle delen av hennes karriere. Utvalget Thomas har satt sammen med Krog på «Don’t Just Sing» ligger et godt stykke ifra standardrepertoaret folk flest forbinder henne med. To av platas spor, «Tystnaden» og «Glass», er heller ikke utgitt før, og er henholdsvis eldste og nyeste spor på plata, innspilt i 1963 og 1999. Krog omtaler innspillingen av «Tystnaden» som en «åpenbaring».

– Det var under arbeidet med den låta, i Sverige, at jeg for alvor oppdaget hvilke muligheter som lå i moderne jazz, sier hun. «Tystnaden» er en lang, noe forstyrrende lydimprovisasjon som passende nok henter navnet sitt fra en noe forstyrrende Ingmar Bergman-film. I 1967 ble Krog også invitert til Los Angeles, der avant garde-musikeren Don Ellis introduserte henne for Echoplex-maskinen. Denne ekkomaskinen inspirerte Krog til å eksperimentere stadig mer med stemmemanipulasjon på scenen. Men mens hun oppdaget stadig flere muligheter i utlandet, fortsatte hun å møte skepsis hjemme i Norge.

– Den typen musikk krever helt spesielle musikere, spesielle evner og forum. Det var nesten ingen steder for meg å spille den musikken i Norge, sier hun.

Krog har hentet kaffe og kjeks. Vi har allerede pratet i nesten to timer, men klokken er så vidt rundet 11 på formiddagen. Krog mener at dette må være det tidligste intervjuet hun noen sinne har gjort, og forteller at hun er blitt morgenfugl på sine eldre dager.

– Nå er det blitt sånn at jeg er lei av sengen etter å ha ligget der i syv timer. Det er så fint å gjøre ting om morgenen, når du ikke har rukket å fylle hodet med tanker og bekymringer, fordi du nettopp har sovet.

Lyden av pianomusikk når kontoret.

– Er det John som spiller?

– Nei, han er på Manchester jazzfestival og opptrer, forteller hun.

– Det er radioen.

Krog lyser litt opp hver gang John nevnes. Hun sier konsekvent «mannen min, John», i stedet for bare John, akkurat som for å minne oss om at de er kjærester. De møttes første gang for 45 år siden: I 1969 vant Krog en avstemming i jazzmagasinet Down Beat, som kåret årets nye jazztalenter. I vokalistklassen vant Karin Krog med 29 stemmer, foran Janis Joplin, som kom på andreplass med 13. John Surman vant på sin side saksofonistklassen, og sammen med de andre vinnerne dannet de gruppa «Down Beat Magazine Poll Winners of Europe». Sammen turnerte bandet både i Europa og Japan, og ga ut albumet «Open Space» i 1970.

– Jeg husker John kom opp med en komposisjon bare til meg. Det var det ingen andre som gjorde, sier hun.

Det ble innledningen til et langvarig samarbeid, som lenge kun var yrkesrelatert.

– Vi begynte å jobbe litt sammen i duo med elektronikk, med tape-bakgrunner og sånn. Så da fant vi ut at vi skulle gjøre en plate sammen.

Plata, som fikk navnet «Cloud Line Blue», fikk imidlertid en uvanlig trang fødsel. Krog og Surman satte i gang på eget initiativ og satset egne penger for å spille inn skiva i London.

– Vi spilte inn all elektronikken på hver sin kanal, og alt var spilt inn på vanlig tape, ikke sant? Så det var jo en kjemperedigeringsjobb å få det til å henge sammen, sier hun.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Men da de endelig kom til redigeringsbiten, var pengekassen tom. Dermed tok det nesten to nye år før de fikk spart opp nok penger til å kunne ta med opptakene til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, som til slutt fikk sydd det hele sammen. Plata kom omsider ut i 1979, og året etter reiste Surman og Krog på turné. Drassende på en gigantisk rigg med saksofoner, elektrisk utstyr og stort høyttaleranlegg.

– Kan du se det for deg?

Krog gestikulerer maskineri på størrelse med et klesskap.

– Vi hadde minimalt med hjelp, vi hadde bare med oss en sjåfør som også ble brukt litt som lydmann. Men vi trodde så på den musikken og skulle absolutt ut med det. Det var tider det. Et jævlig slit, sier hun og ler.

– Nå jobber vi ikke uten å ha med oss profesjonell lydmann, altså. De dagene er forbi.

Idet samtalen går over på temaet teknikere blir Krog ivrig. I fjor var hun blant artistene som protesterte kraftig mot nedbyggingen av NRKs platearkiv, og nedbemanningen av innspillingsteknisk stab i rikskringkastingen.

– For jazzmusikere har NRK i flere tiår vært et viktig sted for å spille sammen. Studio 19 var for eksempel et svært viktig forum for min jazzgenerasjon. Det var ikke alltid vi hadde råd til å leie studio, men dit fikk vi komme og både øve og spille inn musikk. Høre hvordan vi låt. Mens nå blir det nesten ikke brukt til musikk i det hele tatt! fastslår hun, mens hun snakker stadig fortere og mer engasjert, og på ett tidspunkt nærmest sitter hun på sine egne hender mens hun snakker:

– Det er teknikere der som har arbeidet et helt arbeidsliv med musikkinnspilling, som nå enten flyttes på eller brukes til helt andre ting! It’s a waste of money and talent! Å benytte seg av hjemmestudio er ikke det samme som å spille inn med klangmulighetene i et proft studio, med proft utstyr og proffe teknikere. Jeg skjønner at de må modernisere, men man må passe seg for å modernisere bort viten.

Mye har forandret seg i løpet av de over 50 årene Krog har jobbet som artist. Langt mer enn bare NRK. Krog virker i det hele tatt skeptisk til retningen musikkbransjen beveger seg.

– Ting virker flyktig. Nå ser man jo masse nye artister på sånne konkurranser som The Voice og sånn. De har vært på TV en gang og tenker «dette er livet!». Men så kommer mandagen og så skjer det ingen ting. Det er farlig.

LES OGSÅ: Jazzhjørnet, et portett av Knut Borge

Hennes egen karriere har også hatt sin andel av den typen mandager.

– Det kan være ganske brutalt å komme til januar og se at du bare har to jobber booket for det kommende året. Men jeg har heldigvis hatt andre ting å gjøre. Hus og hjem og barn. Det vanlige livet, et anker. Det kan virke kjedelig, men det er veldig viktig.

– Hvordan ser det vanlige livet ditt ut nå da? Står du og John opp og spiller sammen hele dagen?

– Hå hå, nei. Om ikke vi skal gjøre en jobb sammen, så spiller vi alltid hver for oss. Han har sine prosjekter, jeg har mine.

I naborommet til Krogs kontor har de bygget et hjemmestudio, som John visst nok bruker mest.

– Men det skal sies. Trenger jeg et arrangement, hjelper han meg gjerne med å lage det. Så da kan jeg bare printe ut notene, komme på øving og «pang pang»! Dele dem ut til bandet. Det er jo veldig praktisk da!

Hun smiler stort.

– Jeg har i det hele tatt vært veldig heldig og hatt masse flinke menn rundt meg som har hjulpet og lært meg mye.

Krog stanser opp. Det ser ut som om hun tar seg selv i sin egen kommentar og den klukkende latteren bryter ut for fullt.

– Herregud, hvor ble det av feministen?

 

5 favoritter

Musikk: «Another Sky», John Surmans egne komposisjoner med Bergen Big Band. Musikk av Debussy.

Film: «Gran Torino» med Clint Eastwood. «The Best Exotic Marigold Hotel»

Bok: «The Reader» av Bernhard Schlink.

Mat: Fisk og skalldyr.

Sted: New York og Oslo.

Annonse