Portrett

Jan Fredrik Karlsen. Sluggeren fra Slemmestad.

Jan Fredrik Karlsen erkjenner at noen syns det iblant kan bli for mye Jan Fredrik Karlsen. Selv syns han ikke det kan bli for mye MGP.

Se Mimsy Møllers videointervju med Jan Fredrik Karlsen i vinduet over!

– Unnskyld, jeg må bare svare Jens. Hjertelig velkommen til Jan Fredrik Karlsen, sier han elskverdig i mobilen.

– Halla! Du, nå sitter jeg her på Dattera til Hagen på Grønland, og gjør et portrettintervju med Dagsavisen. Og snakker om deg, faktisk! Er ikke det riktig? Vi snakker om ham?

Dagsavisen nikker bekreftende på den andre siden av kafébordet.

– Ja, det er riktig. Og da snakker vi om deg, Jens Nesse, og ikke om Jens Stoltenberg. Ja, for vi har vært innom Jens Stoltenberg også, sier Karlsen til sin mangeårige partner i management- og eventselskapet Playroom. Samtalen blir kort, men jovial, og kretser til slutt om Adeles konsert, der Karlsen var til stede i salen på Telenor Arena. («Jeg må ha grått minst to ganger den kvelden, så bra var det», forteller han etterpå).

– Det ble litt seint i går, sier Karlsen til Nesse.

– Det var jo så GØY!

Jan Fredrik Karlsen er – sin vane tro, antakelig – i kjempehumør denne morgenen i mai. Det er vanskelig å tro at han sto opp hjemme i huset på Frogner for bare 45 minutter siden, for han virker nesten foruroligende våken og opplagt, og framfor alt, sulten. Han bestiller raskt egg, bacon, Olden-vann og Cortado-kaffe, og før han har fått satt seg skikkelig ned ved bordet har han fått både servitøren og fotografen til å smile og le («Hva, skal jeg være alvorlig på bildet? Hva er dette for slags intervju?»). Generelt framstår Jan Fredrik Karlsen som typen som ser ut til å hilse hvert et morgengry med glade jubelrop – selv om han altså kanskje var seint oppe kvelden før. En stund ut i intervjuet kommer vi ganske riktig inn på Jens Nesse og Playroom, som han startet i 2002, året før han ble historiens første norske juryformann i «Idol» og så manager for Kurt Nilsen. Jens Nesse kom inn i bedriften i 2007, og selv om de nå har solgt Playroom til et TV-produksjonskonsern, er det fortsatt de to som driver Playroom og har dagjobbene sine der. Ellers er Karlsen tobarnspappa på deltid, Kurt Nilsens manager, og ikke minst: Musikkansvarlig for Melodi Grand Prix i NRK. Hele neste uke blir han MGP-general på heltid, for da går turen til Grand Prix-sirkuset i Stockholm. Tirsdag er det første delfinale, og torsdag skal Norges Agnete Johnsen framføre låten «Icebreaker» i delfinale nummer to. Kommer hun videre til den store finalen lørdag 14. mai, kan Jan Fredrik Karlsen få noen spennende timer i greenroom. En vill tanke, men Karlsen har sikkert tenkt den: Tenk om Norge faktisk går helt til topps allerede første året han står ansvarlig for musikkonkurransen? Det har ikke skjedd siden Per Sundnes` dager, da Alexander Rybak vant i Moskva.

– Jeg tror helt oppriktig vi kan vinne, sier Jan Fredrik Karlsen i en helt hverdagslig, blid tone.

– Allerede aller første gangen jeg hørte «Icebreaker», tenkte jeg at jeg tror den låten kan vinne den internasjonale finalen. Men nå skal vi først kvalifisere oss til finalen, den jobben må gjøres. Jeg er veldig spent på sirkuset i Stockholm. Alle som har vært med på det før, sier jo at det er helt fantastisk! Jeg gleder meg, selv om jeg ikke vet helt hva det er ennå. Men alle sier at det er helt rått!

– Hvem tror du blir Agnetes største konkurrenter?

– Den låten fra Australia er dritbra. Dødsbra! Så mener jo «alle» at Russland er en veldig sterk kandidat i år, selv er jeg er ikke så overbevist om det. Men Australia er jeg skikkelig redd for, sier Karlsen, som i kveld skal sitte i MGP-panelet i «Adresse Stockholm» på NRK for siste gang, for å kommentere de andre bidragene. Sist lørdag lot panelet seg rive med av Aserbajdsjans låt. Alle fire ga den 12 poeng.

– Det var ett eller annet med den låten, som tok oss litt der og da. Vi ble kanskje litt euforiske, hehe. Men slikt kommer sikkert til å skje i Stockholm – man blir revet med av en sceneopptreden, av de andre artistene. Vi skal jo også få de andre til å skrive om Norge og Agnete, vi må selge inn fjord og fjell og vidde og alt vi er så stolte av. For du selger ikke bare en sang til verden, du selger et helt land, sier Karlsen, som tror Agnete vil takle MGP-sirkuset bra, selv om hun har ligget lavt de siste ukene på grunn av sykdom.

– Agnete har et vinnerhode, og er et skikkelig konkurransemenneske, mener Karlsen, og viser til Johnsens erfaring fra konkurranser som «Stjernekamp», «Skal vi danse» og «MGP jr».

– Vi går høyt på banen når vi sier vi reiser til Stockholm for å vinne, men det betyr ikke at vi tar lett på delfinalen. Vi har ikke kontroll på hvordan de andre landene i Europa vil stemme, og om vi greier å kvalifisere oss, sier Karlsen. Så legger han til:

– Men det skal vi klare!

Fikk du med deg dette portrettet? Mah-Rukh Ali: – Menn får ikke spørsmål om svakheter

Jan Fredrik Karlsen har igjen i denne blide, hverdagslige tonen. Han er kjent for sitt utagerende kroppsspråk, sin glade, høye latter og sin begeistrede utestemme på TV, men her inne på Dattera til Hagen kan man lett forveksle ham med en helt vanlig fyr med et helt vanlig stemmeleie. (Ok, han blir kanskje bitte litt høyrøstet seinere i intervjuet, da han forteller om første gang han fikk en telefon fra statsminister Jens Stoltenberg). Men foreløpig er det ingen tegn til den iblant parodierte TV-figuren «Jan Fredrik Karlsen», som Jan Fredrik Karlsen kanskje gjør best selv. I et innslag i «Torsdag kveld fra Nydalen» fra 2009 spilte han seg selv i en sketsj der han går rundt og skamroser alt han hører og ser. Som plystringen til kaffedama bak disken, eller mobilringelyden til en tilfeldig fyr på gata. Han avslutter med en hemningsløs hyllest til trafikklyset: «Man venter og venter, men når det grønne lyset kommer på, så er det bare en helt overveldende følelse av glede og entusiasme som dukker opp i kroppen ...! Til slutt havner «Jan Fredrik» hos psykologen, der han tilstår at han lider av «en trang til å gi folk positive tilbakemeldinger».

– Bare for å ha det klart: Du går ikke rundt og roser folk helt umotivert?

– Nei, jeg gjør ikke det. I den sketsjen spilte jeg en ekstremversjon av meg selv. En fiktiv figur, understreker Karlsen.

– Jeg går ikke rundt hjemme og roper. Jeg er egentlig en ganske stille fyr. Når jeg er på TV ser folk en veldig komprimert utgave av meg. Men jeg blir lett gira og fascinert, og da kommer all den energien. Da blir jeg nok ganske intens ...

– Men det virker også som om du er fæl å takke folk?

– Ja, det er viktig for meg. Jeg er opptatt av at alle skal vite at jeg er takknemlig hvis noen eventuelt har gjort noe for meg. Barna mine har det på samme måten, sier Karlsen, som har to barn med to forskjellige mødre, en sønn og en datter. Datteren har han med skuespilleren Janne Formoe, som det ble slutt med for fjerde gang for et par år siden. Karlsen bor nå alene i huset på Frogner. Han skal selge.

– Det er liten vits i å ha så mye plass når det bare er meg. Jeg vil heller ha noe mindre, sier Karlsen.

– Jeg samarbeider veldig bra med begge mødrene, og vi har et fast opplegg med ungene. Vi har alle jobber der lønner seg å være fleksible og greie mot hverandre.

– Er barna dine like positive som deg?

– Ja, de er veldig positive begge to! Vi er positive folk, men ikke på den måten at vi ikke forholder oss til virkeligheten, eller ser utfordringer. Det ligger bare i meg, å tenke positivt. Det gjør jo livet litt lettere?

Den kvelden i februar da Agnete Johnsen vant den norske finalen med «Icebreaker», var det Jan Fredrik Karlsen som entusiastisk presenterte hvert låtbidrag. Han hadde selv vært med på å plukke dem ut. Programmet fikk hele 1,3 millioner seere, men på Twitter lot det til at en del seere fikk en overdose Karlsen. «Kan ikke NRK legge en demper på han der Jan Fredrik Karlsen? Han er så slitsom å høre på», tvitret en. «Jan Fredrik Karlsen er sannsynligvis sponset av Duracell», mente en annen. «No e` da rett før Jan Fredrik Karlsen eksplodere`. Og inni han? Konfetti».

Men Jan Fredrik Karlsen har rett og slett ikke lest om seg selv på Twitter.

– Jeg leser ikke slike kommentarer, så nei, det der har jeg ikke fått med meg.

– Men merker du iblant en negativitet blant folk, rundt det at du er så entusiastisk og positiv?

– Hva skal jeg svare på dette da ... Jeg er ofte entusiastisk, men jeg er ikke det hele tida! Jeg er klar over at noen synes det blir for mye av meg. Jeg prater mye, tar mye plass, og det syns sikkert ikke alle er så gøy. Men min målsetting er ikke å bli likt av alle hele tida. Jeg er vant til at folk mener ting om meg, og det er helt greit. Stikker man hodet fram, må man ta begge sider. Men jeg er nok mest sammen med dem som syns det er gøy at jeg er som jeg er. Jeg vet ellers at MGP nå fanger mange, og NRK virka happy og spurte om jeg vil fortsette med denne jobben etter Stockholm. Jeg var veldig tydelig på at det har jeg lyst til!

– Men «utestemme», det har du?

– Ja, det har jeg, og den har jeg arvet etter bestefar.

– Jan P. Jansen, han som var i NRK?

– Ja. Han er død nå, men han hadde en sånn stemme, og en veldig gøyal, karakteristisk latter. Du vet at lyd bærer så godt på vann? Når bestefar og jeg satt utenfor hytta vår på Sørlandet og prata, og tok oss en liten ankerdram om kvelden, så hørte hele fjorden hva vi sa, hahaha! Det ljoma, liksom ...!

Jan Fredrik Karlsens far, Rolf «Mulen» Karlsen fra Slemmestad i Buskerud, har ikke denne utestemmen. Det han og sønnen Jan Fredrik har felles, er sterk kjærlighet til musikk, og kanskje også evnen til å arrangere og få noe til å skje rundt dem. Rolf Karlsen har i alle år vært en sentral del av kultur- og musikkmiljøet i Slemmestad, med bandet sitt «Mulens Portland Combo». Nærmere 100 ulike musikere har vært innom det bandet i årenes løp, og i Jan Fredrik Karlsens oppvekst fløy musikerne ut og inn av barndomshjemmet hans. Foreldrene han var bare 18 og 20 år gamle da de fikk ham, og lille Jan Fredrik var med på alt som skjedde, spillejobber og konserter. Han bar utstyr for foreldrenes gode venner Herodes Falsk og Tom Mathisen, og som 14-åring begynte han å jobbe fast for dem ved siden av skolen. Etter videregående på Slemmestad gikk det ikke lang tid før Karlsen fikk sin første jobb i plateselskapet PolyGram. Senere ble det Stageway, før han altså startet sitt eget selskap Playroom. Karlsen har ikke noe mer formell utdannelse, og var ikke den som var aller mest interessert i skolen. Pussig nok husker en gammel lærer på Slemmestad Jan Fredrik som en fredelig, stillferdig gutt på første rad. Han tok lite plass, men vakte riktignok en viss oppsikt da han fikk spille hovedrollen i femteklasses skumle kriminalfilm. Karlsen spilte den kule detektiven i skinnjakke som skulle finne ut hvorfor et lik plutselig falt ut av et skap på lærerværelset. Detektiv Karlsen kom kjørende inn i skolegården, mens alle ungene så på. Det man ikke kunne se på filmen, var at detektiven satt på fanget til vaktmesteren, slik at det så ut som om han kjørte bil.

Jan Fredrik Karlsens foreldre har også sagt i intervjuer at Jan Fredrik egentlig var veldig rolig som liten.

– De to vil alltid være mamma og pappa for meg, med den respekten som ligger i det. Men vi er også veldig gode venner, og kan snakke sammen om alt. Uansett hva som skjedde i oppveksten, selv hvis jeg gjorde noe galt, så kunne jeg komme til dem og fortelle dem om det. De er alltid der for meg, og jeg har alltid følt meg sett. Det har gitt meg mye trygghet. Jeg prøver å overføre den samme tryggheten til mine barn. Jeg håper de vet at de alltid kan komme til meg, uansett hva som skjer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sist helg var Jan Fredrik Karlsen hjemme på Slemmestad for å hedre faren sin, som feiret 35-årsjubileum for bandet sitt. Sønn Karlsen holdt tale for far Karlsen, og sa at uten ham og oppveksten med bandet hans, ville han aldri vært der han er i dag. Karlsen hadde selv et band på ungdomsskolen, «The White Lies», der han spilte trommer. Men han skjønte tidlig at aldri kom til å bli verdens beste trommeslager, og at det var mye morsommere med alt rundt. Bære utstyr, arrangere, iscenesette. På tross av sin for lengst avsluttede bandkarriere fikk sønn Karlsen opptre med farens band denne festkvelden, med en energisk versjon av «Mustang Sally».

– Altså, jeg kan jo ikke synge! Men akkurat «Sally» klarer jeg i alle fall å komme meg gjennom. Jeg tar den mer på energi, enn på kvalitetssynging, hvis du skjønner, sier Karlsen, som i mange TV-sesonger har vært dommer for unge sangtalenter, både i «Idol», «X-faktor» og «Norske talenter». Der ble han kjent som en entusiastisk, men iblant krass slugger ved dommerbordet. Som da han sa til en ung idol-spire: «Du synger så kjedelig at jeg ikke kan tenke på annet enn hva jeg skal ha til middag».

Ved midnatt sist lørdag ble farens jubileumsfest på kulturhuset «Sekkefabrikken» brått avbrutt. Det var 1. mai, og plutselig kom et helt musikkorps og et kor marsjerende inn, mens de sang og spilte «Internasjonalen». Arbeiderpartiet står sterkt både hjemme hos Karlsens og ellers i det gamle industristedet Slemmestad, og det er blitt skrevet at Jan Fredrik en dag skal få lov til å arve hele farens platesamling – hvis han bare lover å stemme Ap resten av livet.

– Nei, sannheten er vel mer at hvis jeg ikke stemmer Ap, så kommer pappa til å gjøre meg arveløs, hahaha! Den platesamlingen er veldig unik, så jeg er veldig keen på den, selvfølgelig. Jeg er ikke så keen på at pappa skal dø, da, men dessverre er livet sånn at det vil en gang skje. Men det er litt som faren til Lage Fosheim sa det: «Lage, hvis jeg dør ...». Hvis han eventuelt døde! Men det er ikke bare den platesamlingen som gjør at jeg stemmer Ap. Jeg kan også relatere meg til sosialdemokratiets verdigrunnlag, det å ta vare på fellesskapet, måten vi har tatt vare på vår rikdom på. Det er sikkert mange ting jeg ikke er enig med Ap i, men jeg ser på meg selv som en arbeiderpartimann.

Egg og bacon-frokosten er over, Jan Fredrik Karlsen sitter og humrer litt over en hyggelig bildemelding fra Kurt Nilsen, og vi er straks framme ved en av hans favoritthistorier: Den om da statsminister Jens Stoltenberg plutselig ringte ham på en helt vanlig mandag, midt i en sushimiddag i Bergen i 2009. Fredagen før hadde Karlsen kommet med en slags spontan kjærlighetserklæring til den daværende statsministeren under «Nytt på nytt»: «Jens Stoltenberg er ikke en flopp. Han er ikke en bløff. Han er en herlig mann!» Etter det ringte Jens til Jan Fredrik for å takke, så ble statsministeren invitert på Kurt Nilsen-konsert, og siden ballet det på seg med 1. mai-taler i Slemmestad og hyggelige meldinger. Stoltenberg var den som sendte lykkønskninger på sms i juni i fjor, da det ble klart at Jan Fredrik Karlsen skulle bli ny MGP-general.

– Men den mandagen, da telefonen ringte midt i sushimiddagen, da ble jeg helt satt ut. Det var skjult ID i displayet, og plutselig sier en stemme: «Det er Jens Stoltenberg». Jeg hadde jo aldri truffet ham før, og ble helt: Det er STATSMINISTEREN som ringer til meg?! Jeg reiste meg opp, sto nærmest i «givakt» da jeg svarte, hahaha! ler Karlsen, og akkurat nå, i dette øyeblikket, er han ganske høylytt her inne på Dattera til Hagen. Han er det. Men Jan Fredrik Karlsen har selvsagt ikke en utestemme helt der oppe med den legendariske sportskommentatoren Bjørge Lillelien, også han fra Slemmestad. Han som i sin tid brølte med gråt i stemmen ut i eteren: «Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!»

– Er utestemme kanskje også et spesielt karaktertrekk for folk fra Slemmestad?

– Det tror jeg ikke. Men Bjørge, ja, haha, «Tuten», tror jeg de kalte ham. Bjørge var Slemmestads stolthet nummer en. Herregud, han var jo fantastisk å høre på! Det var entusiasme, det!

Fem favoritter

Musikk: Prince. (Er fortsatt i sorg).

Film: Cameron Crowes «Almost Famous» (2000).

Bok: Bob Zmudas biografi om min favoritt-komiker Andy Kaufman.

Mat: Det jeg spiser mest av i løpet av et år, er nok sushi.

Sted: Hytta vår ved Mandal på Sørlandet.

Mer fra Dagsavisen