Helge Simonnes: Gjør døren høy

For noen år siden ble Helge Simonnes, den gang ansvarlig redaktør for kristenavisen Vårt Land, slått ned i en kirke i Lorgues, Provence. Ironisk nok var det selveste langfredag, og Simonnes hadde søkt roen mens han ventet på sin kone. Mens han satt der kom han i prat med en mann som skulle vise seg å være mentalt forstyrret, og i løpet av samtalen slo han redaktøren rett i parketten. Mirakuløst nok gikk det bra og selvfølgelig ble det påstått at den profilerte redaktøren hadde englevakt. Det går han ikke med på.

– For da må jeg også si at det er Guds ansvar og gjerning når noe går galt. Jeg føler mange troende glemmer dette, baksiden av medaljen, sier Simonnes, som denne uka har vært travelt opptatt med å lansere sin nye bok «En Gud for de mange».

Iført marineblå boblejakke og jeans kommer han strenende inn på meditasjonskafeen i Møllergata. Han har vind i håret og stress i blikket slik pensjonister har nå for tida. Bestiller kaffe som vi galant river i.

– Det går på konsernet, ja? Da tar jeg gjerne en sånn også, sier han og peker på en fristelse på wienerbrødfatet.

– Jeg vil ha den der.

I en tid preget av spesielt islamistisk terror, frykter Simonnes at skepsisen til religion bare vil forsette å øke i samfunnet.

– Ett av hovedpoengene i boka er at alle trosretninger blir tapere, det tror jeg mange kristne ikke har tatt innover seg. Noen tenker kanskje at aj, nå skal kristendommen få en mulighet til å vise sin overlegenhet, at det er en bedre religion enn andre. Men jeg tror det er en mye større risiko at alle religioner blir tatt med i dragsuget, spesielt hvis flere religioner presenterer samme fundamentalistiske tenkning som en ser i noen retninger av islam.

– Har du irritert deg mye over Kristen-Norge opp gjennom årene som redaktør for Vårt Land?

– Jeg har vært mye oppgitt. Samtidig som det er fantastisk mange flotte lesere der ute, har jeg fått mange tilbakemeldinger som har fått meg til å virkelig lure på hva som skjuler seg bak hva folk sier og gjør. Og mye handler om synet på hvordan vi skal forstå Bibelen. I møte med tro blir rasjonaliteten på en måte kobla ut. Nå vet jeg utmerket godt at det å tro framstilles som noe irrasjonelt i seg selv, men jeg vil hevde at det ikke er mindre rasjonelt enn å være ateist. Begge posisjoner krever et trosstandpunkt.

– Spørsmålet er om det ligger en intelligent kraft bak alt det skapte, eller om det hele er en tilfeldighet?

– Ja, og er du kommet så langt som at du sier du tror, så kommer du snart til neste spørsmål: hva betyr Guds allmakt? Er det sånn at Gud bestemmer alt som skjer med meg her og nå? Det tror jeg ikke på.

– Du vil ikke se på Gud som din personlige assistent?

– Nei. Gud kan ikke være den store fikseren. Jeg har ingen tro på at det er Gud vi kan takke når det går oss vel, og heller ikke Gud vi kan klandre for alt vondt som skjer. Den frie viljen er menneskets adelsmerke og det viktigste som ligger i skapelsen, dette at vi kan gjøre valg. Om en 18-åring setter seg bak rattet i fylla og meier ned en familie, så er ikke det noe vi kan laste Gud for. Vi kan heller ikke laste Gud for naturkatastrofer, naturen går sin gang uten at Gud sitter og bestemmer været eller hvordan alt blir. Jeg syns det er kjemperart når det i kirkebønnen bes om godt og tjenlig vær og at Gud skal bevare oss fra flom og ulykker. Det tegner et bilde av Gud som er på parti med deg og for det du holder på med. Det blir et veldig egoistisk og individualisert gudsperspektiv. Jeg synes vi skal presentere en Gud som er større enn det.

Simonnes går regelmessig i kirken. Og han starter hver dag med å lese et gudsord fra Bibelen – ikke for å få konkrete anvisninger for hvordan han skal leve, men for å minne seg selv på hvor han hører til. Når det gjelder den norske folkekirkens framtid er han bekymret.

– Ja, og jeg har vært opptatt av hva det er som skaper avstand mellom kirke og folk. Jeg har kommet til at mye handler om måten vi snakker om Gud på, og hvordan vi som troende presenterer Gud i samfunnet. Det er jeg for øvrig ikke alene om å tenke, den svenske forfatteren Magnus Malm sier at de som bidrar aller mest til sekularisering er de troende selv. De som er aller mest ivrige på å presentere sin Gud, gjør det ofte på en slik måte at flere vender seg bort. Da er det noe galt.

– Hvorfor er det så dårlig klima for systemkritikk i kristne miljøer?

– Det er flere grunner til det. Mange viser til Jesus egne ord om at vi skal være ett og ikke uenige. De tolker at da må det være fravær av debatt. Bare se på mange av misjonsbladene, der har de aldri en debattspalte. Det skal være enigheten og fellesskapet som rår, en fryktelig farlig tanke.

– Var ikke Jesus selv opposisjonell?

– I høyeste grad. Han utfordret fariseere og det bestående med sterke og utfordrende utsagn. Det slår meg til stadighet hvor bevisst han provoserte. Han var en mester i å bruke provokasjonen som et middel til å nå sine mål. Da er det paradoksalt å tenke på alle de henvendelser jeg har fått som har spurt om hvorfor det skal være så mye debatt i Vårt Land, «kan vi ikke heller snakke om det som samler oss?».

En gang i tida var Helge Simonnes selv opposisjonell. Oppvokst i små kår på et lite småbruk på Vestlandet var han oppdratt i kristen tro og bedehusmiljøet. Foreldrene var kristne, men nøyde seg med at ungene ba bordbønn og gikk i søndagsskole, resten fikk de velge selv. Etter noen ungdomsår med rølp og flukt fra barnetroen, ble han omvendt på et pinsemøte i Volda kyrkje med den karismatiske predikanten Emanuel Minos. Frelsen kom som et lynnedslag. Det var som om perleporten ble slynget opp på vidt gap til alle himmelens basuner og han kunne storme nedover hallelujagaten med brask og bram, og ungdommelig glede så sterk at han fikk klengenavnet Emanuel Desperados i venneflokken. På begynnelsen av 70-tallet ble både han og broren med i Jesus-vekkelsen Ung Visjon. Han husker ennå hvordan broren kjørte sin blå Taunus opp på tunet hjemme, og at han hadde malt «Jesus lever!» i store bokstaver på sidene. At det var litt flaut, i ei bygd der det var lite rom for store fakter. Men så kastet han seg ut i det. Han dro til Molde, flyttet i kollektiv i et gammelt, forfallent hus og ble redaktør for organisasjonens blad Gode nyheter. Det var også her han ble sammen med henne han kom til å gifte seg med. Iført tidsriktig kordfløyel og med Jesus-buttons på jakkeslaget utøvde han en form for utagerende kristendom i skarp kontrast til bygdas mer beskjedne religionsutøvelse.

– Etter hvert ble vi vant til å være på kant med det etablerte. Vi ble uglesett på grunn av at vi var så radikale, vi gikk ut på gata og snakket om Gud og snakket med rusmisbrukere istedenfor å sitte inne på bedehuset med kaker og kaffe.

Les flere av Vårt Lands helgeportretter her!

De fartet rundt i Møre og Romsdal og forkynte det glade budskap. Stilen var hippieaktig, man talte i tunger, spilte Jesus-rock og ruset seg – ikke på hasj og LSD, men på Gud og Jesus. Men det var ikke noe å leve av. Så for å spe på budsjettet jobbet han som journalistvikar i Sunnmørsposten, før han begynte å studere statsvitenskap og økonomi.

Den proklamerende formen for kristendom som ble praktisert i Ung Visjon er noe han har fått mindre og mindre sans for.

– Mange troende syns det er så bra når man proklamerer sin tro høylytt og tydelig. Men når jeg tar et lite steg tilbake og tenker etter, er det jo den samme feilen som blir gjort om og om igjen: Jo mer intense vi blir, jo mer skyver vi folk fra oss. Jeg tror ikke den proklamerende tradisjonen og det å gå i tog er den beste måten å kommunisere på. Jeg vil heller ha en ordentlig samtale om tro, med gjensidig respekt. De siste årene har jeg fått mange slike samtaler.

Han er født med et måteholdsgen, en nøkternhet som gjorde seg gjeldende tidlig. Alt som 10-åring var han familiens finansminister og satt krumbøyd over regnskapsbøkene i heimen og førte regnskapet til det lille småbruket med ei ku, noen sauer og en gris og 12 måls tomt. Det var viktig lærdom. Da han begynte i Vårt Land var det først som markedssjef. Men Simonnes ville mer. Redaktøren sa at om han skaffet avisen tusen nye abonnenter skulle han få jobb i redaksjonen. Det gjorde han. Journalistklubben var sjokkert over avtalen, men tilga han da han som redaktør og direktør gjorde flere kloke investeringer på vegne av avisen. Resten er historie. Nå er han berømt for å være flink med penger, og bortsett fra noen private investeringer i børsnoterte selskaper er det ikke mange riper i lakken.

– Noen vil si det ikke er særlig kristelig å være så pengeglad?

– Mange kristne miljøer har et uforløst forhold til økonomi, og henfaller til en innsamlings-gave-økonomi. Når kirke og organisasjon forvalter midler fra pensjonister som gir nesten skjorta av seg, så betyr det at kapitalen må forvaltes med edruelighet og godt skjønn. Men det har ført til at det er en lav vilje til å ta risiko, og at det er farlig å gjøre feil, for da kan giverne bli sinte. I et slikt landskap kan det fort bli lite utvikling. Skal du utvikle deg økonomisk, må du våge å ta en og annen risiko. Det kommer Den norske kirke til å måtte forholde seg til framover. Det er ikke sikkert at staten kommer til å fortsette å være så rundhåndet overfor kirken.

I den nye boka tar Simonnes opp en rekke temaer som vil være kontroversielle i enkelte miljøer – alt fra Israel-Palestina-konflikten til homofili. En av biskopene som svarer på hans utfordringer er Kvarme.

– Han er en skikkelig mørkemann?

– Nei, det vil jeg ikke si. Det er mange vrengebilder som skapes. Jeg synes norske biskoper er oppegående, tenkende mennesker og jeg håper at boka også kan forebygge noe av nedrakkingen på kirkelige ledere.

– Men det finnes noen mørkemenn der ute?

– Det er mye rart der ute, og mye som etter min mening er på avveie, men som framsettes med stor påståelighet. Det bekymrer meg. De trenger å bli utfordret.

– Hvorfor må så mange kristne på død og liv prakke troa si på andre?

– I Bibelen ligger det en oppfordring om å presentere sin tro, men man må tenke gjennom måten det gjøres på. Det er noe som ligger dypt i mange troende at de føler dårlig samvittighet hvis de ikke har gjort sitt syn gjeldende i en sosial sammenheng. Man skal vise hva man står for. Men det er ikke alltid man må gjøre det.

Innimellom bryter han ut i voldsomme hosteanfall. Han var nylig reiseleder for Vårt lands lesere på en tur til den amerikanske Midtvesten, der pådro han seg en real forkjølelse. Det er ubeleilig, denne pensjonisten har tross alt et stramt program. Snart dukker han jammen opp som spaltist i Dagsavisen også, der han skal ta opp spørsmål omkring politikk og religion. Og det knapt et snaut år etter at han gikk av som redaktør med en gullpensjon av dimensjoner, og flere av konsernets aviser har måttet drive omorganisering og nedbemanning i stor skala. At en redaktør av aviser som mottar såpass mye pressestøtte kan vandre bort i solnedgangen med 8 millioner på konto virket provoserende på mange.

– Du har fått mye kritikk for det, hva tenker du om det?

– Jeg syns prosessen omkring avgangen var krevende, spesielt fordi det som ble framstilt var så fjernt fra realitetene. Avtalen som ble inngått for ti år siden, handlet om å spare konsernet for en kjempedyr pensjonsavtale. I stedet fikk jeg rett til å selge aksjer tilbake til konsernet når jeg skulle slutte. I tillegg hadde jeg en pensjonsavtale som ga meg rett til å fratre ved 60 år, det er ikke uvanlig blant sjefredaktører og direktører, og jeg vet at det er sjefredaktører som har gått av med langt bedre økonomiske avtaler enn meg. Grunnen til at slike avtaler inngås, er at mediebedriftene ikke skal bli sittende med altfor mange eldre folk i ledelsen med tanke på ny utvikling og ny teknologi.

– At to redaktører som ikke akkurat har vært glad i pressestøtten, nemlig Trygve Hegnar og Gunnar Stavrum, kastet seg på kritikken, var ikke helt uventet, men det føltes likevel ubehagelig. Som pressemann vet du at det stort satt er overskriftene folk husker, og sånn ble det her også. Det er ikke så lett å forsvare seg selv i en slik situasjon. Når det er sjefredaktørkolleger som har gått av med langt bedre avtaler enn den jeg har, må man spørre: skal ikke pressestøtteaviser ha gode avtaler for sine ansatte? Skal ansatte i en avis med pressestøtte ha lavere lønn enn journalister i aviser som ikke har pressestøtte? Da må man ta en ordentlig diskusjon om det.

– Synes du de skal det da?

– Rasjonalitet tilsier at mest mulig bør være likt. De som tilsynelatende ikke vil ha pressestøtte, har nytt godt av langt bedre økonomiske ordninger i form av momsfritaket – og det er ingen som stiller spørsmål til lønnsvilkårene til de som har det.

Det var i 2008 at Simonnes kjøpte seg inn i Dagsavisen. Da var avisen kjørt økonomisk på knærne takket være blant annet uvettig pengebruk. Daværende redaktør Carsten Bleness tok sin hatt og gikk, og tilbake sto Simonnes og talte – ikke til hyrdene på marken, men til de sjokkerte medarbeiderne som ante at enden var nær. «Dagsavisen skal leve videre», sa han. Da ble det hallelujastemning selv blant ukristelige bladfyker. Det skulle bli tøffe tak, men Simonnes vil ikke gå med på at han kjøpte katta i sekken.

– Var det verre enn du hadde forestilt deg?

– Mye verre. Pengesluket var mer bunnløst enn jeg trodde. I tillegg fikk vi en finanskrise vi ikke hadde herredømme over. Men jeg er glad for at vi greide å redde Dagsavisen. For i prinsippet om bredde er Dagsavisen et viktig bidrag, og jeg angrer ikke på det.

– Hadde du støtte fra alle i Mediehuset Vårt Land da du gikk inn for å redde Dagsavisen?

– Jeg vet ikke om de ansatte skjønte hvorfor jeg gikk inn for kjøpet, men de aller fleste i konsernstyret skjønte det, at det også handlet om å sikre en vesentlig del av Vårt Lands finansiering, nemlig pressestøtten. Hvis Dagsavisen hadde gått inn, ville det blitt mindre politisk mangfold og ekstremt krevende å argumentere for å bevare pressestøtten. Så det var litt egoistisk motivert også.

– Du frykter for kirken, er du bekymret for pressens framtid?

– Veldig bekymret. Senest i dag leste jeg om knallharde innstramminger i flere aviser. Jeg vet ikke hvor dette går hen og det er meget bekymringsfullt med tanke på den offentlige, opplyste samtalen.

Det lakker mot slutten av vår samtale og jeg ymter frampå at til portrettet hører noe som kalles 5 favoritter. Den durkdrevne pressemannen er ikke sein med å forlange et ekstra-spørsmål:

– Jeg har et favorittlag og det er Molde fotballag. Så det må jeg få spørsmål om!

At han er over middels fotballinteressert er ingen hemmelighet. Som far til to jenter var han overbevist om at tredjemann også ville bli en jente, og overraskelsen ble stor da det kom en gutt. På fødestua brøt han ut: «Og så jeg – som ikke kan spille fotball en gang!» Lidenskapen til tross er han ingen ballkunstner, han foretrekker å klaske tennis. Og om vinteren går han på ski. Flakser rundt i løypa med teknisk ufullkommen klassisk stil.

– Ifølge mine venner står ikke stilen i samsvar med resultatene. Men av dem som går dårligst teknisk, er jeg kanskje den som går lengst i antall kilometer per sesong.

– Og det er tross alt den som kommer først i mål som vinner, uansett stil?

– Det er jeg helt enig i.

Fem favoritter

Klubben i ditt hjerte: Molde FK er klubben i mett hjerte.

Film: «Kongens tale».

Bok: Akkurat nå er det min nye «En Gud for de mange».

Mat: Tidligmakrell kraftig stekt på kullgrillen.

Sted: Hytta i Stavern