Annonse
Daniel Kjørberg Siraj.

Han er pinsevenn og BMW-eier. Men ikke si at han er fra Flekkefjord.

For Daniel Kjørberg Siraj var vekta et større problem i oppveksten, enn at han var halvt pakistaner. Møt OBOS' nye sterke mann i portrettet.

Annonse
Portrettet

Se videointervju i vinduet over!

– Hæ, står det at jeg er fra Flekkefjord?!

Daniel Kjørberg Siraj (42), tobarnsfar, eks-politiker, pinsevenn og toppsjef i OBOS, virker rystet i sitt innerste. Han har nettopp, med stolthet, redegjort for at han kommer fra Moi, ei lita, ganske unnselig bygd med et par tusen innbyggere i grensetraktene mellom Rogaland og Vest-Agder. Der vokste han opp i pinsebevegelsen, som sønn av en tidligere norsk misjonær som dro til Pakistan tidlig på 70-tallet og falt for en pakistansk språklærer, selv vokst opp blant kristne misjonærer. Foreldrene bor fortsatt på Moi, som har så vidt greid å kare til seg en plass i Rogaland, rett vest for fylkesgrensa mot Vest-Agder. Og Flekkefjord, det ligger jo i Vest-Agder og på Sørlandet, står det på Wikipedia. Der står det også at Daniel Kjørberg Siraj er en av byens mest kjente innbyggere, sjef i OBOS som han jo er.

Siraj innrømmer også at han er født i Flekkefjord.

– Jeg gikk også på videregående der. Og når vi på Moi skulle «te` byen», så dro vi til Flekkefjord. Men me kommer jo fra Moi! Jeg er veldig stolt av å komme fra den bygda.

– Jeg trodde dere i grensetraktene føler dere som sørlendinger? Det høres litt sånn ut på tonefallet?

– Nei, nei, vi føler oss som rogalendinger, presiserer Siraj i en høflig, elskverdig tone, men man kan merke at stemmen dirrer litt av sinnsbevegelse.

– Me heier jo på Viking! For oss var det langt til Kristiansand, men kort til Stavanger.

– Du står da oppført på Wikipedias liste over «kjente flekkefjæringer», sammen med Sverre Anker Ousdal og sånn?

– Gjør jeg virkelig det?! Er jeg definert som det, nå? Interessant!

Siraj rister vantro på hodet igjen.

– Her må jeg nok gå inn og redigere litt i Wiki. Raskt, sier OBOS-sjefen besluttsomt.

Men før Daniel Kjørberg Siraj går inn på nettet og retter opp denne tydelig opprivende misforståelsen, har han mange andre og atskillig mer presserende oppgaver på dagtid. Han er jo konsernsjef i Norges største boligprodusent, boligbyggelag-konsernet OBOS, med over 2.500 ansatte, rundt 416.800 medlemmer og en omsetning på 11,3 milliarder. Overskuddet var i fjor på rekordhøye 2,8 milliarder, og det som en gang het «Oslo Bolig – og Sparelag» har nå virksomhet i Norge, Sverige og Danmark. OBOS bygger og selger nye og brukte boliger i Norge og Sverige, eier hoteller, kjøpesentre og kontorbygg, og har en rekke datterselskaper som blant annet driver med eiendomsmegling, bank og rådgivning. Og av alle OBOS` store byggeprosjekter er Ulven i Oslo det største akkurat nå: Der skal OBOS bygge hele 3.000 nye boliger, i tillegg til at det skal bygges næringslokaler på 200.000 kvadratmeter. De første Ulven-boligene blir solgt allerede nå til høsten. Rett over kommunegrensa i Bærum er OBOS også i gang med å bygge nye Fornebu, der det kan bli så mange som 7.500 boliger den dagen alt er ferdig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så det bygges. Sånn sett føler Daniel Kjørberg Siraj seg fortsatt som en byutvikler, selv om han ikke lenger er KrF-politiker og byrådssekretær i avdelingen for nærings- og byutvikling (noe han var i det borgerlige Lae-byrådet i årene 2000-2003). Siraj meldte seg inn i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) allerede som 13-åring hjemme på Moi, og er klassekamerat fra videregående husker godt Sirajs sterke politiske glød og engasjement i tenårene, samt hans smittende latter og evne til å få kontakt med alle typer folk. Han var helt åpen på at han var kristen og verken drakk alkohol eller gikk på diskotek. Men siden han var åpen, blid, interessert i musikk og selv en stund spilte i band sammen med lillebroren, kom han også overens med de tøffe rockegutta i Flekkefjord, fortelles det.

– Jo da, foreldrene mine var pinsevenner og sikkert ganske strenge, sier Siraj, som vokste opp i bedehusland. At folk rundt ham iblant talte i tunger og ropte «halleluja!», syns han var helt naturlig og ikke det minste rart. Hver kveld leste foreldrene i Bibelen for ham, og ba sammen med ham. Da han ble tenåring, hang han utenfor bedehusene i Moi sammen med kameratene, for å se om «noe skjedde». Kanskje det var noen pene damer der, for eksempel?

– Så når vi etter hvert begynte å råne rundt i bil, og kanskje kjørte til Sarons dal i Kvinesdal, så var det ikke for å høre på Aril Edvardsen. Det var for å se etter pene damer, understreker Siraj.

– Gjennom hele 2. gym kjørte jeg og en kamerat til Sarons dal nesten hver fredag, fordi han så gjerne ville sjekke opp ei jente han var så betatt av. Ingen av oss fikk sjans på noen, men vi ble i alle fall veldig gode kamerater og hadde det moro, sier Siraj, som syns foreldrene var flinke til å gi ham balanse i livet.

– Jeg opplevde aldri forbudene deres som en tvangstrøye, for et forbud ble gjerne etterfulgt av noe positivt, Ok, så fikk jeg ikke lov til å gå på diskotek. Men jeg fikk lov til å spille heavy metal og elgitar med vreng på! Men da måtte det være kristen heavyrock, så da fant jeg for eksempel fram til bandet «Stryper», sier Siraj, som nå blir litt drømmende i blikket. Stryper, ja ...

– De hadde gule og svarte striper i tøyet sitt, langt hår, og var minst like gode puddelrockere som alle andre. Det var veldig tøft å høre på. Jeg syns det er tøft fortsatt, sier Siraj, som konkluderer:

– Dette var gode kompromisser i hjemmet. Men, la det være sagt – jeg vet og anerkjenner at det er en del mennesker i pinsebevegelsen som har vært utsatt for krenkende opplevelser i oppveksten. Jeg har full respekt for dem. Men selv har jeg ikke hatt noen krenkende opplevelser, sier Siraj, som fortsatt er pinsevenn. Han og familien oppsøker jevnlig Filadelfia-menigheten på St. Olavs plass.

– Jeg skammer meg ikke over å være den jeg er. Det syns jeg ingen andre skal, heller, sier han.

På videregående la han aldri skjul på sin kristne bakgrunn. Han var en av de flinkeste i klassen, godt pushet fram av sin ambisiøse, pakistanske far som så gjerne ville at han skulle «bli til noe», og helst velge ett av de såkalte «ALI-yrkene»: Advokat, Lege eller Ingeniør.

– Han ville vel helst at jeg skulle bli lege, men da jeg ble advokat var det også greit, smiler Siraj, som også viet mye tid til ungdomspolitikken. «Han hadde et veldig vinnende vesen, var god til å argumentere og var liksom den fødte politiker», sier en klassekamerat, og legger til: «Jeg tenkte allerede da at Daniel en dag kom til å bli partileder i KrF. Jeg er egentlig ganske overrasket over at han aldri ble det. Hva i all verden gjør han i OBOS?».

Men Siraj fortsatte da i politikken en god stund etter at han kom til Oslo for å studere juss. En stund var han leder i Oslo KrFU, og så ble han altså byrådssekretær. Da var han nyutdannet jurist. Men ennå var han bare midt i 20-årene, og litt uforberedt på det å få makt.

– Tiden som byrådssekretær ble min ilddåp. Det var mange kontroverser og mye boligdebatt den gangen, jeg fikk tidlig mye tillit av partiledelsen og ble kastet rett ut på dypt vann. Det var ganske tøft.

Siraj smiler plutselig sitt bredeste smil, det skinner i litt sånn ekstra hvite tenner.

– Jeg ble forresten kalt «en usosial bolighai» på lederplass hos dere i Dagsavisen! Det husker jeg ennå. Ha-ha-ha! ler han.

– Nei, det er ikke alt som går veien her i livet. Men da er det bare å ta på seg regnfrakken, og tenke: «En dag slutter det å regne».

– Er det ditt livsmotto?

– Ja, kanskje det. Jeg har fortalt sønnen min om denne tida, han er 15 år nå. Jeg sa til ham: «Der har jeg vært, og det føltes kjipt. Men du kommer deg igjennom alt hvis du bare er tålmodig, og har trua på at det du gjør er rett. For en dag slutter det å regne».

Dette vet Siraj litt om. Som tenåring og ung voksen ble han mer og mer overvektig. I hemmelighet slet han med selvbildet, selv om han utad framsto som utrolig blid, omgjengelig og sosial. I romjula 2003, da han var 28 år, kom vendepunktet i hans liv. Han spilte fotball med gamle venner hjemme på Moi, og tråkket over, skadet seg skikkelig i foten. Da kom fysioterapeuten hans med de enkle, men forløsende ord: «Hvis du skal gå normalt igjen, så må du gjøre noe med vekta di». Siraj meldte seg på Grete Roede-kurs, og det neste året gikk han ned nesten 30 kilo.

– Det traff meg skikkelig. Det han sa der, gjorde at jeg tok tak i livet mitt, sier Siraj, som underveis i slankekuren dro til Hirtshals i Danmark for å treffe ei jente han aldri hadde møtt før. De hadde bare chattet med hverandre på en kristen nettside. «Vekt kan man gjøre noe med», skal hun ha sagt. Et år senere var han nede i 90 kilo, akkurat i tide til bryllupet med den danske nettjenta, i dag veier han enda noen kilo mindre.

– Må du fortsatt passe vekta?

Siraj blir alvorlig.

– Ja. Man må passe på. Det er ingen quick fix, dette. Jeg holder alltid et øye med vekta.

– Var vekta et større problem for deg i oppveksten, enn det at du var halvt pakistaner?

– Ja. Jeg var jo en av gutta. Jeg var jo fra Moi!

617_Siraj_023x

1. februar 2004, bare noen uker etter at Daniel Kjørberg Siraj hadde skadet foten sin, gikk han for første gang inn dørene til OBOS-hovedkvarteret på Hammersborg Torg. Han hadde støtt på daværende OBOS-sjef, Martin Mæland, i debatter om boligpolitikk mens han fortsatt var byrådssekretær i Rådhuset. «Ring meg når du er ferdig i politikken!», hadde Mæland sagt. Det gjorde han, og denne februardagen skulle han begynne i sin første OBOS-jobb: Som advokatfullmektig.

– Jeg humpa meg inn dørene her – på krykker! flirer Siraj.

– Jeg var egentlig fortsatt sykemeldt etter den skaden i foten, men Martin sa: «Du må ikke sitte hjemme og sture. Kom deg på jobb – vi betaler taxi!». Det er slike ting du som medarbeider ikke glemmer. Jeg bodde på Holmlia da, og fikk refundert alle taxipengene, i stedet for sitte hjemme og vente på Nav.

– Men hvordan er forholdet ditt til KrF og politikken i dag?

– Jeg har giroen til medlemskontingenten liggende hjemme.

– Skal du betale den?

Han trekker litt på skuldrene, sier verken ja eller nei.

– Jeg har vært medlem, men jeg føler at politikken som partipolitikk blir mer og mer fremmed for meg, i den rollen jeg har nå. Men politikk som område er viktig. Superviktig! Derfor har jeg valgt å ta en ganske offensiv og tydelig rolle i vår sektor. Jeg tør å mene noe i samfunnsdebatten, selv om det ikke alltid er comme il faut. Det burde flere andre bedriftsledere også.

– Jeg har skjønt at du var mer konservativ og mørkeblå før?

– Jeg var kanskje det. Nå føler jeg meg som ordentlig «sentrum». I noen spørsmål er jeg konservativ, i andre er jeg mer enig med venstresida. Som OBOS-sjef skal jeg ikke ha noen mening om det blir regjeringsskifte, bortsett fra at jeg tror landet har godt av å bytte regjering iblant, med enten Ap eller Høyre som utgangspunkt. Likevel, min klare oppfordring til Jonas Gahr Støre, om han skulle bli statsminister til høsten, er: Vær så snill å ikke gi boligpolitikken til Senterpartiet! Sist de hadde Kommunaldepartementet, ble det en forferdelig stillstand. Jeg må få mene at Sp driver feil bolig- og bypolitikk.

– Men Sp vil jo ofte ha Kommunaldepartementet?

– Jo, men da får Jonas sørge for å holde boligpolitikken unna. Jeg sier det til ham nå, jeg – gjennom partiorganet!

Etter sin humpete debut i OBOS-bygget på Hammersborg Torg brukte Siraj de neste ti årene til å jobbe seg oppover i OBOS-systemet. Han gikk fra å være advokatfullmektig i juridisk avdeling til å bli advokat. Etter hvert ble han blant annet direktør for strategi og forretningsutvikling, administrerende direktør i OBOS Nye Hjem AS og i OBOS Fornebulandet AS. Siden 2012 har han vært konserndirektør med ansvar for boligutvikling, og i november 2014 ble han utnevnt til visekonsernsjef i OBOS. 1. oktober 2015 ble historisk for OBOS: Daniel Kjørberg Siraj overtok som konsernsjef etter Martin Mæland, som hadde styrt skuta i 33 år, helt siden 1983. I hans tid skjedde «alt» med OBOS. Kåre Willochs Høyre-regjering slapp boligmarkedet fritt fra statlig regulering, og OBOS, som hadde vært Oslo kommunes fremste redskap i den sosiale boligbyggingen de første tiårene etter krigen, måtte fra nå av betale vanlig markedspris for tomter i Oslo. De måtte begynne å tjene penger selv, og bli lønnsomme. Før bygde OBOS drabantbyer på Lambertseter og i Groruddalen i ekspressfart for å avhjelpe den store bolignøden, billige, moderne standardleiligheter vanlige folk hadde råd til. I dag bygger OBOS boliger i mange kategorier. Prisrekorden for en av de mer luksuriøse boligene på Fornebu er svimlende 27 millioner. Men de fleste OBOS-boliger, pleier OBOS-ledelsen å understreke, ligger på «bare» rundt 4.5 millioner.

– Du har de som drømmer seg tilbake til slik det var etter krigen, da staten kontrollerte alt. Sorry, men slik blir det aldri igjen, sier Siraj.

– Dette må vi ofte svare på: Hvorfor må OBOS tjene penger? Den store forskjellen er at vi får ingenting gratis lenger. Før, når OBOS bygde for Oslo kommune, fikk de tomtene nesten gratis, med mye goodwill på kjøpet. I dag har vi ingen rike onkler som gir oss penger, vi må tjene dem selv og kjøpe tomter til høye priser. Når vi tjente over to milliarder etter skatt i fjor, måtte vi samtidig investere i og kjøpe tomter for over fem milliarder, sier Siraj, som også peker på at ikke bare OBOS, men også boligmarkedet har forandret seg med årene.

– Folk flytter oftere, mange ser på bolig som et investeringsobjekt med forventning om gevinst, og prisreguleringene er borte. Da må også OBOS selge til markedspris, sier Siraj.

– Blir du noen gang lei av å bli konfrontert med glansbildet av det gamle, sosialdemokratiske prosjektet OBOS – de som bygde leiligheter til vanlige folk i bolignød?

– Nei, jeg blir aldri lei av den historien. Jeg syns det er en stolt historie OBOS har, og jeg liker fortsatt å tenke at vi tar et samfunnsansvar gjennom å bygge så mange boliger som mulig, og setter i gang prosjekter som vi kanskje ikke tjener så mange penger på, men som hjelper unge boligkjøpere, sier Siraj.

Selv bor ikke Daniel Kjørberg i en OBOS-blokk. Men han bor i blokk, på Alexander Kiellands plass, sammen med sin danske kone og deres to sønner på åtte og femten (som begge har OBOS-medlemskap, den yngste har hatt det siden han ble født). Når Siraj ikke styrer OBOS, er han fotballtrener for yngstemannens lag på Grünerløkka, i tillegg til at han frakter både sønnene og nabolagets gutter til og fra trening og kamper i sin hvite BMW. Han, som vokste opp på Moi i en familie med ganske dårlig råd, er nå en godt betalt toppleder i næringslivet.

– Så OBOS-sjefen trenger ikke bo i OBOS-leilighet, altså?

– Det gjorde ikke Martin heller! Jada, jeg får lov å være sjef her likevel! sier Siraj, som liker å fronte en slags nøysomhetskultur, selv om han i dag er høyt på strå i næringslivet. I intervjuer har han gjerne framhevet at han starter dagen med en bolle havregrøt, og inne i selveste trofèskapet hans her inne på kontoret ser vi for eksempel at han har en pakke med Kruska Kli.

– Det er den fineste gaven jeg noen gang har fått i næringslivet! sier Siraj entusiastisk.

– Jeg fikk Kruska Kli av Olav Thon! Han hadde lest i et intervju at jeg likte å spise havregrøt til frokost, og ... Ja, dette forteller virkelig noe om den evnen noen har til å «se folk», og bruker litt tid på det ... Han sa en gang vi møttes: «Jeg hører du spiser havregrøt som kona di lager? Men hvis du vil leve like lenge som meg, så skal du spise Kruska Kli med surmelk og banan», sa den 93 år gamle eiendomskongen til OBOS-kongen.

– Neste gang jeg traff ham, tre uker seinere, var jeg blitt konsernsjef her, Da sto det en pakke Kruska Kli til meg på bordet. Nå står den her i skapet mitt. Iblant, hvis jeg blir overmannet av en slags «nødsult», så hender det at jeg tar meg litt kli mens jeg tenker på Olav Thon. Og der skal den pakken stå til jeg flytter ut av dette kontoret. Den gaven vitner om et menneske som ikke er tilfeldig i sitt møte med andre. Kan man lære noe slikt av en erfaren leder, så er det noe å ta med seg.

– Hva tenker du om framtida, da? Hvor lenge blir du her på kontoret?

– Jeg blir i alle fall ikke så lenge som min forgjenger, som satt godt over 30 år. I dag forandrer verden seg så raskt, så det kan være lurt for et konsern å bytte spiss iblant. Jeg kan bli her 10 år, 15 år, eller kanskje bare til jeg driter meg ut og må slutte! Hahaha, ler Siraj ubekymret.

Vi er i ferd med å avslutte intervjuet i OBOS` hovedkvarter. Siraj må dessuten gå litt tidligere i dag, for han skal kjøre noen gutter på fotballkamp på Skeidbanen. Hjemme er det full fotballfeber.

– Jeg gjør ikke dette på grunn av en pliktfølelse, men fordi jeg syns det er moro! sier han.

– Men i dag kan det bli knipent med tid.

– Hva med den Wikipedia-oppføringen på Flekkefjord, skal du snart inn å redigere den nå?

– Jah! sier Daniel Kjørberg Siraj energisk.

– Jeg må jo det. Hvis jeg altså er definert som flekkefjæring.


Fem favoritter


Musikk: Før var det heavy, nå hører jeg mye på country.

Film: Jeg liker disse «The Fast and the Furious»-filmene.

Bok: Bibelen.

Mat: Burgere. Og min kones pannekaker!

Sted: Hjembygda mi Moi, selvfølgelig!

Annonse