Portrett

Han derre Nesbø

Den notoriske krimforfatteren Jo Nesbø er tilbake. For full musikk. Hey, hey!

På et fly over Stillehavet fra USA til Japan sitter en mann i 50-årene og skriver. Han skriver og skriver, tør liksom ikke stoppe. Han skriver en jeg-fortelling og føler seg litt som en skuespiller «in character». Stopper han nå, er det som om han brutalt blir revet ut av rollen sin. Akkurat nå later han nemlig som om han er den fiktive, men kvinne- og spritglade krimforfatteren Tom Johansen, som på sin side skriver på en hardkokt 70-tallskrim om den dyslektiske og kjærlighetstørste leiemorderen Olav Johansen. Eller unnskyld, vi mener selvsagt den dyslektiske og kjærlighetstørste «ekspeditøren» Olav Johansen, mannen som ikke egner seg til annet enn å «ekspedere» folk. Så nei. Jo Nesbø sitter på et fly over Stillehavet og kan ikke stoppe nå.

Det er mulig det bare er akkurat denne journalisten som har dette idiotiske problemet, men helt fra vi fikk vite at det snart var lansering av den nye Nesbø-thrilleren «Blod på snø» (med en viss Olav Johansen i hovedrollen), og at det i den forbindelse skulle bli portrettintervju, har bare en låt kvernet i undertegnedes hode, på repeat: «Jenter som kommer og jenter som går…». Greit nok at Jo Nesbø og bandet hans Di Derre hadde en stor hit med nettopp «Jenter» på 90-tallet, og at det var en catchy sang som «alle» sang på en stund. Men hvorfor dukker denne opp i hodet nå, over 20 år og minst 12 bestselgende Nesbø-krimromaner senere? Og for den saks skyld, hvorfor kverner ikke like godt en av de andre låtene Di Derre leverte, som «Rumba med Gunn» eller «90-metersbakken»? Hvorfor akkurat «Jenter»?

Sangen øker i styrke i hjernen idet vi ser Jo Nesbø nærme seg restaurantbordet, ja, den overdøver nesten hans høflige unnskyldninger for å være litt for seint ute: «Jenter som kommer og ... jenter som smiler en tidlig vår ... jenter og en litt sliten matador. Hey, hey!…».

– Hei, hyggelig å treffe deg, sier Jo Nesbø og håndhilser, uvitende om denne indre, tøvete konserten. Han bestiller sushi av en av de tydelig ærbødige kelnerne som kretser rundt oss (Harry Hole-fans?), og det slår oss at vi burde fortsatt litt nedover i «Jenter»-teksten: «Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni/Og hun smilte bak ruten til vinter'n var forbi ...». For det er akkurat her vi er nå, bak en rute i en restaurant rett ved Frognerparken, i Jo Nesbøs kjerneområde Majorstua. Det er her han bor, bare noen gater unna her. Ikke langt unna der igjen bor hans 15-årige datter og moren hennes. «The two of them are my best friends. We dont live together, but we live very close», som han sier det i et intervju med Salmonsson Agency, som selger bøkene hans i utlandet. Jo Nesbø er en av de store frontfigurene der, som sammen med Liza Marklund og Jan Guillou markedsføres som en del av den i utlandet så populære «Nordic Noir»-bølgen.

Men ser Jo Nesbø ut som en snart 55 år gammel, «litt sliten matador»? Nei. Nesbø er riktignok blitt litt grå i skjegget, men ser ellers pigg og opplagt ut, som om han nettopp har trent, syklet et par mil, eller klatret i nærmeste fjellvegg. Han liker disse tingene, pluss at han også er gammel fotballspiller på Molde. Hadde det ikke vært for de kneskadene, hadde han kanskje ikke lagt opp som 19-åring. Og hvem vet, kanskje han til og med hadde havnet på landslaget under Drillo – eller blitt proffspiller i utlandet? (For ham var drømmen Tottenham). Men da hadde nok ikke Jo Nesbø rukket å utdanne seg til siviløkonom og blitt aksjemegler, eller senere popstjerne i Di Derre. Eller: Blitt denne bestselgende krimforfatteren med det store lesertekket, både i Norge og i utlandet. Og hva skulle Leonardo di Caprio og Martin Scorsese gjort da, om de ikke fikk noen Nesbø-filmmanus å sette tennene i? «Det er det med Jo Nesbø, at han er så irriterende flink til alt», mumlet en kollega i redaksjonen før vi dro til Majorstua. «Altså, NOE må han da være dårlig til?»

Ennå gjenstår det å se om Nesbøs store leserskare liker hans nye romanunivers i «Blod på snø»-konseptet like godt som de likte de ti Harry Hole-bøkene, «Hodejegerne» og «Sønnen». Kritikken har vært blandet etter lanseringen, som delvis skjedde til tonene av Di Derre, med boksignering i Oslo, Bergen og Trondheim, og Nesbø-intervjuer og opplesninger både på Krimfestivalen og Bylarm. En Nesbø-lansering er alltid en stor begivenhet, men denne var annerledes. Jo Nesbøs romanunivers er nytt, med ny, eksperimentell form, og opprinnelig ville han lansere «Blod på snø» under pseudonymet Tom Johansen. Det fikk han ikke lov til av forlaget. Derfor, en ny Nesbø-roman, som til høsten blir fulgt av «Blod på snø 2: Mere blod».

«Kort, godt og blodig», mente Dagsavisens anmelder om boka. «Blodig bagatell», skrev Aftenposten, mens VG ga boka en femmer og konkluderte: «Jo Nesbøs ustoppelige fortellerglede har funnet et nytt utløp». Men hva vil den dedikerte Harry Hole-fansen mene? De som pleier å vente utålmodig i kø i bokhandlene, som bærer med seg Nesbø-bøker på trikker og flyplasser, for ikke å snakke om alle de som hver sommer ligger strødd under parasollene i Syden, med siste Nesbø i fanget?

– Føles det noen ganger litt surrealistisk, å vandre rundt som dette Nesbø-fenomenet?

– Egentlig ikke, det har gått såpass gradvis. Jeg hadde ikke suksess over natta verken i Norge eller i utlandet. De tre–fire første årene fikk jeg gode kritikker og også noen priser, men bøkene mine var ikke folkelesning. Jeg har liksom rukket å se dette fenomenet vokse. Da blir det kanskje ikke så «surrealistisk» likevel. Det er mer det å komme til Taiwan og oppleve at folk der faktisk har et forhold til Harry Hole! Eller få spørsmål i Taipei, om jeg tror Harry og Rakel vil finne sammen? Og så spør de gjerne om Bislett og Sofies gate. Akkurat den biten er litt pussig!

– Men hva tror du de dedikerte Harry Hole-leserne dine vil synes om «Blod på snø»?

– Det veit jeg ikke, sier Nesbø rolig.

– Du prøver å ikke tenke på det?

– Jeg kan ikke tenke på det. Jeg er redd for å bli korrumpert.

– Hva mener du med det?

– Jeg syns det er helt OK at leserne mine kommer bort til meg og sier hyggelige ting. Men jeg vil ikke diskutere bøkene mine med dem. Jeg er ellers ganske «eager to please», så hvis jeg diskuterer med leserne, så vil jeg kunne bli fristet til å komme leserne i møte. Jeg vil heller være tro mot mine egne ideer, mot min egen magefølelse. Jeg vil at historien selv skal bestemme hvor den skal. En fortelling har alltid sin egen tyngdekraft og logikk som du bare må følge, mener Nesbø.

– Jeg kan ikke tenke på om folk vil like om fortellingen går sånn eller sånn. Jeg kunne aldri jobba som Charles Dickens, som lot leserne få bestemme handlingen i føljetongene sine!

I fortellingen om leiemorderen Olav Johansen bruker Jo Nesbø jeg-formen, for første gang siden «Hodejegerne». Det ble en intens og ganske kort skriveprosess.

– Jeg satt mye aleine da jeg skreiv den boka, og store deler av fortellingen ble til på et fly over Stillehavet, på vei fra USAs vestkyst til Tokyo. Jeg fant en tone som jeg følte var unik, og som var helt annerledes enn den i Harry Hole-universet. Jeg visste liksom hvordan han snakka og hvordan han tenkte. Jeg ble veldig redd for å miste den tonen. En stund der «var» jeg Olav Johansen, forteller Nesbø.

– Det ble en lang, indre monolog. Jeg vokste jo opp med Hamsuns bøker, der mange av hovedkarakterene hans avslører at de ikke ser seg selv i et riktig lys. Olav Johansen undervurderer seg selv, sier at han ikke egner seg til noe annet enn å drepe folk. Den setningen som går mest igjen i boka, er: «Men hva veit jeg?» Det han ikke ser, er at han vet veldig mye. Men altså, nå høres dette ut som et slags Hamsun-prosjekt! Det er det ikke, altså, understreker Nesbø.

– Jeg satt i alle fall på det flyet og skreiv og skreiv, jeg hadde ikke lyst til å snakke i telefonen engang. Jeg følte at bare en samtale ville få meg ut av den derre bobla. Om jeg stoppa å skrive, så ville kanskje tonen bli borte. Det var på grensen til det som skuespillere kaller «method acting», jeg måtte liksom bare «stay in character». Så den boka ble skrevet veldig fort, i et langt strekk, med mange 12-timersdager, sier Nesbø.

Jo Nesbøs aller første bok ble også skrevet ute i Stillehavet et sted, nærmere bestemt Australia. Han tok et halvt år permisjon og dro dit i 1997, litt sliten etter popstjerne- og turnévirksomhet med Di Derre, i begynnelsen kombinert med vanlig jobb som aksjemekler. I løpet av fem uker hadde han tenkt ut og skrevet det første utkastet til sin første roman, «Flaggermusmannen». Det ble levert til Aschehoug forlag under pseudonymet «Kim Erik Lokker». (Gjett hvilken Grundtvig-salme vi har der?). På den tida var Jo Nesbø en av Norges største popstjerner, og han ville ikke at navnet hans skulle telle med i forlagets vurdering av boka. Da forlaget spurte hvor lang tid han hadde brukt, løy han og sa «halvannet år», redd for å virke useriøs. Boka ble antatt, og starten på Jo Nesbøs forfatterkarriere.

– Du må ha vært veldig spent på om de ville anta den boka?

– Ja, jeg var jo det. Før det hadde jeg bare skrevet tekster til poplåter på tre minutter, og kanskje noen noveller.

– Samtidig tror jeg at jeg alltid har hatt en grunnleggende selvtillit på akkurat det å skrive. Jeg vet hvordan «min» fortelling skal være, og det jeg gjør er unikt. Det betyr ikke at jeg tror jeg er bedre enn alle andre, men at det rett og slett ikke er noen andre som kan skrive på akkurat den måten. Ellers speiler man seg i andres meninger, men akkurat når det gjelder skrivingen er jeg som han fyren på motorveien. Han som sitter der med kona, og de hører på radioen at det er fare på ferde, det er en bil som kjører i feil retning. «Men det er jo ikke bare en bil som kjører i feil retning», sier han til kona. «Det er jo hundrevis!»

Samme år som Jo Nesbøs første bok kom ut, døde faren hans, 72 år gammel. Da hadde faren for lengst fortalt sønnene sine om sin fortid som frontkjemper. Nesbø var 15 år da han første gang fikk vite at faren hadde stått på «feil side» under krigen. Han kjempet ved Leningrad, på tyskernes side.

– Jeg fikk jo sjokk. Jeg hadde virkelig ingen anelse. Plutselig så jeg for meg faren min med en sånn tysk hjelm, en sånn jeg hadde sett i krigstegneserier, en som utbrøt: «Der englische schweinhund!» og sånt. Men han satte seg ned og sa: «Spør om alt du lurer på». Og jeg spurte.

– Ja, hva gjorde ham til frontkjemper?

– Han så Europa 1940 som en arena for to sterke menn, Stalin og Hitler. Han mente at de gamle demokratiene, som England og Frankrike, hadde spilt fallitt. Han hadde vokst opp i USA, og kom til Norge preget av morens ideer om kommunisme. Så i valget mellom Stalin og Hitler, valgte han Hitler.

Fram til faren døde i 1997 hadde de vært en familie på fem, med mor, far og tre brødre. Jo Nesbø var åtte år og hadde så vidt rukket å oppdage The Beatles, via den fem år eldre brorens platesamling, da familien flyttet fra Oslo til Molde. Savnet av Oslo, der han er født, var så stort for Jo Nesbø de første par årene, at det er folk som mener å se et slags eget savn-motiv i bøkene hans. Han har selv sagt at han aldri skal flytte fra Oslo igjen. Samtidig virker det som om kjærligheten til Molde Fotballklubb fortsatt er like sterk. Både mors- og farsfamilien hans kommer dessuten fra Molde.

– Så hvordan er kjærligheten til Molde og Oslo fordelt nå?

Nesbø smiler, får et varmt glimt i øynene.

– Jeg holder fortsatt med fotballklubben Molde. Så definitivt! Ellers tror jeg at jeg har et automatisk outsider-instinkt, som kanskje er typisk for forfattere. Jeg bodde i Molde fra jeg var åtte til jeg var 19 år, og hele den tida oppfattet jeg meg selv som en Oslo-fyr som bodde i Molde. Men da jeg flytta fra Molde og til Bergen, der jeg studerte, og siden til Oslo, så oppfatta jeg meg selv som en Molde-fyr i Oslo.

– Det blir visst aldri riktig for deg, det der?

– Altså, jeg er veldig glad i Bergen, jeg er glad i Molde og jeg er glad i Oslo. De formative årene mine hadde jeg nok likevel i Molde, så nå er jeg vel blitt en Molde-gutt som stort sett har bodd mesteparten av mitt liv i Oslo.

Og mens Di Derre-låten «Jenter» fortsatt nekter å slippe taket i denne journalistens hode her inne på restauranten på Majorstua, har Jo Nesbø aldri sluppet taket i musikken. Gjennom hele forfatterskapet har han fortsatt å spille med Di Derre iblant, på sommerfestivaler, for Molde-fansen foran storkamper, og som denne uka, når Nesbø lanserer en ny roman. I tillegg er Nesbø med i både en duo og en trio, som har det med å dukke opp på små puber rundt om i landet. Musikken var også sterkt til stede den tunge perioden broren hans Knut var kreftsyk. Da brødrenes felles band Di Derre skulle gi ut samleboksen «Historien om et band» i 2013, var et helt spesielt konsertopptak med. Det var spilt inn hjemme på kjøkkenet hos broren høsten 2012. Det var siste gang Knut Nesbø spilte med gutta. Den profilerte NRK-journalisten døde for to år siden, den 8. februar 2013.

– Har tida som har gått gjort noe med sorgen over ham?

– Ja, det har den. Han er jo såpass til stede i mitt liv fortsatt, det er ting jeg gjør hver dag der han hadde en naturlig plass. Jeg blir jo mint på at han er borte hele tida. Det er en forslitt klisjé, det at «tida leger alle sår», men det gjør den jo. Og du skal miste ting. Til slutt skal du selvfølgelig miste deg sjøl, men før du mister deg sjøl, skal du miste dem rundt deg. Det er en del av dealen du får, når du skal leve dette livet.

– Men hva føles best, å skrive, eller å stå på scenen med bandet?

– Det er som å spørre om jeg liker best å sove eller å spise. Å skrive en bok er en ensom, introvert greie. Det er ingen applaus når du har skrevet en fin setning, men du kan selv bestemme over tida du bruker på en setning, og tempoet og formen på fortellingen. Å spille på scenen med et band er veldig ekstrovert, det er helt direkte kontakt med de andre i bandet og med publikum, det skjer der og da, og det ville virke rart om du plutselig tok en pause midt i! For meg er kombinasjonen fin. Jeg liker begge deler!

– Men du, du kan virke litt irriterende flink til alt. Det må da være NOE du skikkelig dårlig til?

Jo Nesbø smiler litt.

– Nei. Det er det ikke. Jeg vet det er de som tenker: «Han er sikkert ikke like god i alt». Men de tar feil. Det stemmer ikke. Jeg kan faktisk alt!

Smilet blir enda bredere.

5 favoritter

Musikk: Akkurat nå: Indiebandet «The War on Drugs».

Film: «Toy Story 3». Elegant fortalt, på grensen til det kalde og flinke, uimotståelig humor og hjertevarme.

Bok: Her må jeg si «Basketball Diaries» (1978), av Jim Carroll.

Mat: Jeg er glad i det franske kjøkken.

Sted: Oslo!

Mer fra Dagsavisen